Stjernen i Circus Maximus
Hestene skraper utålmodig i sanden og presser seg mot de stengte dørene. Bak dem står kusken Gaius Appuleius Diocles klar i veddeløpsvognen. Atmosfæren er elektrisk. 150 000 romere fyller tribunene i Circus Maximus. Keiseren er på plass i losjen sin og venter i likhet med alle andre på startsignalet. Idet dommeren gir tegn, smeller dørene til startboksene opp.
Vognene skyter ut i arenaen og blir møtt av enorme jubelbrøl. Bakken skjelver under hjul og hover, og piskene smeller. Den første stridsvognen runder svingen og tar imot publikums hyllest. Diocles ligger som nummer tre. Kusken foran pisker hestene sine frem. Snart driver svetten av både kusk og hester. Rak i ryggen lener Diocles seg frem og gir hestene løsere tøyler.
Motstanderen forsøker å sperre veien, men han har ikke lenger kontroll over hestene sine. De tar svingen for raskt, og med et uhyggelig brak blir vognen knust mot barrieren, mens Diocles stormer forbi. Han sparer ikke på pisken. Fråden står om mulen på hestene, og sanden spruter fra vognhjulene.
Diocles tar igjen den forreste vognen. Tilskuerne reiser seg i spenning. Diocles maner de siste kreftene ut av firspannet. I 70 km/t presser han seg opp på siden av vognen som ligger i ledelsen. Den andre kusken prøver å skvise Diocles inn i barrieren. Men til ingen nytte. Diocles tordner først over målstreken, slik han har gjort utallige ganger før.
Diocles begynte livet sitt på bunnen av det romerske samfunnet, og var ganske sikkert analfabet. Likevel endte han som en av sin tids aller største idrettsstjerner. Ifølge en inskripsjon som kuskens tilhengere fikk satt opp i Roma i år 146, vant han i sin 24 år lange karriere hele 1462 løp.
De antikke tekstene har ikke overlevert detaljerte beskrivelser av Diocles' løp, men ifølge minnetavlen ledet han 815 ganger løpet fra start til mål, og 502 ganger vant han etter å ha ligget like bak nummer én et langt stykke: «Og 67 ganger vant han etter å ha kjørt aller bakerst», forteller inskripsjonen, der han også hylles som «mesteren over alle veddeløpskusker».
I løpet av karrieren tjente Diocles ufattelige summer i Romas mest populære sport. På festdager valfartet tusenvis av romere til Cirkus Maximus for å følge spent med på sin største lidenskap – veddeløp med stridsvogner.
Fra markedsmoro til Romas fremste sport
De første stridsvognveddeløpene ble ifølge antikke forfattere kjørt i Roma i 753 f.Kr. og var enkle markedsleker som fant sted på en improvisert bane ved elva Tiber. Men rundt år 600 f.Kr. bygde Romas femte konge, Tarquinius Priscus, byens første ordentlige veddeløpsbane i Murciadalen. Den primitive banen med tretribuner ble forløperen til det mektige Circus Maximus.
I begynnelsen kjempet rike romerske aristokrater mot hverandre om æren i sine private stridsvogner. Vanlige folk ble også grepet av veddeløpsfeberen, og på 200-tallet f.Kr. innførte det romerske bystyret en ordning der alle romere – høy og lav – kunne få tillatelse til å stille i et veddeløp med hester og kusker.
Vanlige borgere gikk derfor sammen og investerte i staller, og med tiden vokste disse seg stadig større.
Bare de sterkeste kjempet i Circus Maximus
I 2. århundre f.Kr. ble det fart på de romerske erobringene, og pengene fløt inn til Roma i en jevn strøm. Hver gang romerne vant en ny provins, vendte feltherrene hjem med stort krigsbytte, og for å hedre seg selv skrev de kontrakter med stallene om å arrangere veddeløp i deres navn. Premiene var enorme, og etter hvert utviklet stallene seg til profesjonelle faksjoner, eller lag, som i moderne idrett.
Lagene tok navn etter fargene de kjørte i. De eldste var De hvite og De røde, og i tiden rundt år null kom De blå og De grønne til. Alle lagene var hjemmehørende på Marsmarken noen kilometer fra Circus Maximus, og rivaliseringen var intens. Sabotasje og trusler mot kusker og trenere var ikke uvanlig før viktige løpsdager. Og enda verre ble det når de mange tusen tilhengerne plutselig satt side om side på tribunene:
«De spratt hele tiden opp fra setene, ropte og skrek og gikk løs på hverandre. Fra munnene deres kom de verste forbannelser. De kastet klærne sine mot kuskene og måtte noen ganger forlate Circus helt nakne», skrev den greske forfatteren Dion Chrysostom i det første århundre etter å ha besøkt byen Alexandrias svar på Circus Maximus.
De grønne og De blå utviklet seg etter hvert til de største lagene, med private treningsbaner, tolv vogner og hundrevis av hester. Bare de sterkeste og raskeste hestene konkurrerte i Circus Maximus, og de ble hentet til Roma fra hele middelhavsregionen.
Til tross for løpenes enorme popularitet var det en lavstatusjobb å være veddeløpskjører. Flesteparten av kuskene var derfor slaver som kom i kontakt med lagene som stallgutter. De hadde lært å håndtere hester i tidlig alder. Slavenes drøm var å få lov til å føre et firspann i Circus Maximus, og tjene nok penger til å kjøpe seg fri og stifte familie.
For de fleste kuskene var målet å tjene så mange penger som mulig, for risikoen for alvorlige ulykker var stor, og mange karrierer endte brått med en knust stridsvogn og knekte bein. Derfor var ikke kuskene spesielt lojale mot lagene. Så snart et rivaliserende lag tilbød mer penger, trakk de uten å nøle i nye farger, slik fotballspillere gjør i dag.
Diocles ble multimilliardær
Det gjaldt også Romerrikets mest suksessrike kusk, Gaius Appuleius Diocles. Diocles var født i Lusitania i dagens Portugal, som var en romersk provins på den tiden. Ifølge minnetavlen begynte Diocles sin karriere i år 122, da han som 18-åring ble plukket ut til å kjøre for De hvite.
To år senere vant han sin første av i alt 81 seiere for laget, før han seks år senere skiftet til De grønne, som han vant 216 ganger for. I tillegg hentet han hjem 205 seire for De blå, før han byttet til De røde, der han vant sine siste 960 seire. I alt kjørte Diocles 4257 løp, og vant 1462 av disse. Han var ikke den mestvinnende kusken i Romerrikets historie. Den æren tilfalt Pompeius Musclosus med 3599 seire. Men når det kom til inntjening, var Diocles i en klasse for seg.
I motsetning til mange av de andre kuskene hadde han nemlig spesialisert seg på store løp der det sto store summer på spill, og hele 29 ganger vant han førstepremien på 50 000 sestertier – omtrent 50 ganger så mye som en romersk soldat tjente i året. Dessuten oppnådde Diocles i løpet av sin 24-årige karriere en idrettsstjernestatus som bare de aller største fotballspillerne i moderne tid kan matche.
Alle premiepengene gjorde det mulig for de mest suksessrike kuskene i Circus Maximus å føre en livsstil som selv overklassen i Roma kunne misunne dem. De kjøpte store landsteder, hadde flust med slaver og lot seg tilbe av beundrere og kvinner.
Byens borgere stor i kø til Circus Maximus
En av årsakene til at Diocles kunne tjene så store summer, var veddeløpenes ekstreme popularitet. På løpsdagene valfartet opp mot 150 000 romere til Circus Maximus tidlig på morgenen. Det oppsto lange køer ved de inngangene som førte til de øverste, gratis sitteplassene, og rundt Circus tjente gatehandlere godt på gjestene som strømmet til.
Tilskuerne kunne kjøpe snacks, vin og brød fra en mengde boder, og suvenirbutikker solgte ministatuetter av Diocles og andre populære kusker. Og i de skyggefulle inngangspartiene falbød prostituerte sine tjenester.
Tilskuerne kunne også spille på utfallet av dagens løp, og forretningsmenn byttet på å være bookmakere og koordinere spillene. Veddeløpene tiltrakk så mange borgere at Roma ifølge den romerske dikteren Juvenal stort sett var tom på løpsdagene. Da dikteren en dag hørte lyden av tusenvis av hyllestrop og applaus, antok han at tidens mest populære lag – De grønne – måtte ha vunnet. For hvis de hadde tapt, hadde byen vært «like fortvilet og motløs som den dagen da konsulene måtte bite i gresset ved Cannæ»
På en løpsdag kunne det gå i alt 24 løp, der tre vogner fra hvert av de fire lagene deltok. Løpsarrangørene sørget for at løpene var så rettferdige som mulig, og kuskene trakk lodd om plasseringene i de tolv startboksene.
I selve løpet gjaldt det å kutte svingene så mye som mulig. Hvis vognene tok en for vid bue, ble de presset ut i tribunen og mistet viktige sekunder, og dersom kuskene kuttet svingen for skarpt, risikerte de å bli knust mot midtbarrieren eller ganske enkelt velte.
Diocles mestret alle manøvrer på veddeløpsbanen. Flesteparten av seierne sikret han fra aller første runde, da han etter en suveren start førte løpet hele veien til målstreken.
Hestebøller skapte frykt og redsel i Circus Maximus
De mest hengivne veddeløpstilhengerne ville gjøre alt for lagene sine. De levde og åndet for veddeløpene i Circus Maximus, og da De rødes berømte kusk Felix døde i en ulykke, skal en beundrer ifølge den romerske historikeren Plinius den eldre ha kastet seg på likbålet for å dø sammen med sin helt.
GRØNT LAG var kjente fanatikere - RØDT LAG var de mest fryktede - HVITT LAG var et av de eldste - BLÅTT LAG hatet De grønne
Andre tilhengere tok idolenes navn og etterapet oppførselen deres ned til minste detalj. Seiersrike hester ble elsket og forgudet like høyt som kuskene, og beundrerne visste alt om yndlingsdyrenes alder, opprinnelse, starter og seiere. Noen tilhengere var så ivrige at de var på hver eneste trening, og enkelte gikk så langt som til å ta hestepærer med hjem for å sjekke at favoritthestene ikke hadde fått i seg noe som kunne ødelegge prestasjonene på banen.
De mest dedikerte veddeløpstilhengerne fantes særlig i Konstantinopel, Romerrikets hovedstad fra år 330. Her dro store horder av fanskarer ofte gjennom byen etter mørkets frembrudd og angrep tilfeldige forbipasserende med knyttneveslag og dolker, mens de skrålte hatske krigssanger. Med tiden fikk lagene stadig større makt, og De blå og De grønne ble til og med innflytelsesrike politiske partier.
I år 532 e.Kr. satte tilhengerskarene til de to lagene i gang et opprør mot keiser Justinian. Det endte med at urolighetene kostet nærmere 30 000 mennesker livet.
Publikum elsket ulykker
De første 160 meterne var all kontakt mellom vognene forbudt, men deretter hadde kuskene fritt spillerom. De kunne til og med slå pisken i øynene på rivalenes hester slik at de kom ut av kurs. I svingene klumpet vognene seg ofte tett sammen, og det førte til mange ulykker.
Hvert lag stilte med tre vogner til et løp, derfor avtalte kuskene at én skulle kjøre for seieren, mens de to andre utelukkende skulle forsøke å stoppe motstanderne. Det kunne gjøres på mange måter. En mulighet var å kjøre direkte inn i konkurrentene slik at vognakslingen knakk, eller å piske hestene opp i bakenden på vognen foran til den knakk sammen.
Publikum elsket de ofte svært voldsomme sammenstøtene, der de lette og gebrekkelige vognene ble knust mot hverandre eller mot barrieren, mens hestene stupte overende i sanden i et virvar av seletøy.
En av de mange ulykkene er beskrevet av biskopen Sidonius Apollinaris rundt år 450: «Hestene hans (kuskens, red.) styrtet, et virvar av bein havnet i hjulene helt til eikene ikke hadde plass til flere. De snurrende hjulene knuste de sammenfiltrede beina. Deretter fløy kusken – det femte offeret – ut av vognen. Vognen landet oppå ham, og blodet rant fra pannen».
Mange kusker ble drept fordi de ikke rakk å kappe seg fri fra tøylene som de hadde bundet rundt livet. Dermed slepte hestene dem rundt i arenaen i rasende fart. Og selv rutinerte kusker kunne ikke kjenne seg sikre på å overleve en dag på veddeløpsbanen. En av dem som døde på banen, var den berømte kusken Flavius Scorpus. Etter 2048 seiere ble han drept da vognen hans veltet.
Den romerske dikteren Martial skrev i den anledning et begravelsesskrift for den unge kusken: «Her ligger jeg, Scorpus, det støyende Circus' prakt, Romas yndling. Likevel var min berømmelse så kort. 27 år gammel døde jeg – fremdeles ung, sant å si – men skjebnen talte mine seiere og trodde jeg var eldre enn som så».
Andre kusker rakk ikke engang å skape seg et navn før alt var over. Det vitner blant annet denne gravinnskriften om: «Her ligger jeg, lille Florus, en tospannkjører. Jeg hadde akkurat begynt som veddeløpskjører da jeg tumlet inn i dødens skygger».
Rytterne red nærmest i en brødkurv
Fart betydde alt i de romerske veddeløpene. Derfor var vognene konstruert av lette materialer, og veide bare 25-35 kilo. Selve vognkassen var bygd av tynne trelister og kurvfletting, forsterket med lærstropper.
Vognens beskjedne vekt ga maksimal fart, men gjorde samtidig risikoen for alvorlige ulykker overhengende. På langsidene kunne veddeløpsvognene komme opp i 70 km/t. I slik fart kunne selv en liten sandhaug på banen få vognen til å velte, med fatale konsekvenser. Mosaikker viser blant annet hvordan vogner ligger knust på banen og kusker blir trampet ned av hestene etter å ha blitt
kastet ut av vognen.
Veddeløpskjørernes eneste beskyttelse var en primitiv lærhjelm, knebeskyttere, og et slags korsett av lærreimer rundt brystkassen. Når alt kom til alt, var kuskenes beste beskyttelse talentet deres.
Roma var inndelt i farger
Når Diocles vant et løp, glødet tre fjerdedeler av Circus av raseri, mens den siste fjerdedelens jubelbrøl runget ut over tribunene. Ikke før var seiersseremonien overstått så forlangte det fanatiske publikummet at neste løp skulle starte. Og slik gikk dagen, helt til det siste løpet var kjørt og mørket falt på.
Da dro tilhengerskarene som regel på bar og feiret seierne natten lang. Under drikkeorgiene ble rivaliserende tilhengere hånet, og det førte uvegerlig til slagsmål. En dag i Circus endte derfor ofte i kaos, der keiseren måtte sette inn garden for å gjenopprette ro og orden.
Hvilket lag folk holdt med, kom som regel an på hvilken gate de kom fra. Roma var nemlig inndelt i hvite, røde, grønne og blå kvartaler. Og i mange familier var hestene og kuskene eneste samtaleemne i dagene frem mot et veddeløp. Mange av Romas intellektuelle fnøs av oppstyret. Forfatteren Plinius den yngre skrev i et brev: "Det forbløffer meg å se tusener og tusener av voksne mennesker oppføre seg som barn."
Alt de vil er å se hestene galoppere og mennene stå i veddeløpsvognene, og det gjør de igjen og igjen. Man kunne forstå det hvis det var hestenes fart eller kuskenes egenskaper som tiltrakk dem, men de er bare interessert i en farge. Den altoverskyggende innflytelsen fra en billig tunika er så enorm, og ikke bare for den gemene hop, men også for mange respektable menn».
Plinius kunne ganske enkelt ikke fatte at tilhengerne lot seg rive så med av favorittlagets tap og seiere. Og de tok i bruk alle midler for å sikre seieren. Noen tilhengere tydde til og med til magi, og fikk astrologer til å kaste forbannelser over konkurrentene.
Det kan blant annet leses på en forbannelsestavle som er funnet i den nordafrikanske byen Hadrumetum: «Jeg bønnfaller deg, demon, hvem du enn er, om i denne time, denne dag, fra dette øyeblikk å torturere og drepe De grønnes og De hvites hester, og at du i et sammenstøt tar livet av kuskene Clarus, Felix, Primulus og Romanu. La det ikke være pust igjen i kroppen på dem».
Dårlig økonomi gjorde slutt på veddeløpene i Circus Maximus
Da Diocles i år 146 trakk seg tilbake i en alder av 42 år, hadde han tjent rundt 36 millioner sestertier. For det beløpet kunne kusken ha betalt alt det kornet byen Romas én million innbyggere fortærte på et helt år.
Diocles' videre skjebne er ukjent. Til gjengjeld er det klart at veddeløpene i Roma fortsatte i 350 år til. Men som følge av Vestromerrikets stadig dårligere økonomi, forsvant veddeløpene fra byen i løpet av 500-tallet. I mer enn 500 år hadde det mektige Circus Maximus vært åsted for noen av Romas største dramaer. Nå lå arenaen øde.