Hevnlysten romer ville utslette Tyskland

##

Faren døde i Germania

Ingen romersk hærfører rakk å bli så beundret i sin samtid som Germanicus. Den romerske historikeren Suetonius skrev om ham: «Ingen har noen gang overgått Germanicus når det gjelder kroppslige og åndelige kvaliteter».

Han ble født i år 16 f.Kr. og var sønn av krigshelten Nero Claudius Drusus, som i år 12 f.Kr. på keiser Augustus’ befaling begynte erobringen av Germania. I en rekke felttog lyktes det Drusus å erobre stort sett hele området mellom Rhinen og Elbe. Under det siste felttoget i år 9 f.Kr. brakk krigshelten imidlertid beinet under en rideulykke og døde kort etter av komplikasjoner.

Bare sju år gammel ble hans lille sønn familiens overhode. Han fikk navnet «Germanicus» til minnet om farens bragder.

Keiser Augustus var Germanicus’ grandonkel, og den farløse gutten vokste derfor opp ved hoffet. Her sørget Augustus for at han fikk de beste lærerne som var å oppdrive. Etter hvert som Germanicus ble eldre, gikk det opp for keiseren hvilke kvaliteter gutten besatt: «Han var så dypt respektert og elsket av alle at Augustus i lang tid vurderte om han skulle gjøre ham til sin etterfølger», skriver Suetonius.

Enden på visa ble at Augustus adopterte Germanicus’ farbror, Tiberius, og gjorde ham til tronfølger. Til gjengjeld krevde keiseren av Tiberius at han adopterte Germanicus som sin sønn. Germanicus var på det tidspunktet 19 år gammel, og samme år giftet han seg med et annet medlem av keiserfamilien, Agrippina, som ble hans trofaste livsledsagerske gjennom tykt og tynt.

Det skulle snart vise seg at den unge Germanicus ikke bare besatt evnen til å navigere trygt innenfor keiserfamilien. I år 6 f.Kr. gjorde stammene i Pannonia i dagens Bosnia-Hercegovina opprør mot sine romerske overherrer, og opprøret spredte seg snart til hele Balkanområdet. Germanicus’ nye adoptivfar, Tiberius, hastet frem med størstedelen av de romerske troppene fra Germania.

Men opprøret var så voldsomt at Augustus også samlet en hær av frivillige og tidligere slaver i Roma og beordret den til Balkan.

I spissen for den usedvanlige hæren satte keiseren den bare 21 år gamle Germanicus. Den unge romeren hadde ingen krigserfaring, men viste seg svært lærenem. Med sin provisoriske hær inntok han by etter by og festning etter festning.

Etter tre års kamper ble opprøret endelig slått ned. Ifølge Velleius Paterculus, som kjempet i Tiberius’ hærenheter, fremviste Germanicus under krigen «sterke bevis for sitt mot».

Krigen var imidlertid knapt over før rystende nyheter nådde Roma.

Katastrofen i Teutoburgerskogen

Mens Germanicus og Tiberius kjempet i Balkanområdet, hadde guvernøren

Publius Varus fått ansvar for å gjøre det pasifiserte Germania mellom Rhinen og Elbe til en romersk provins. Mange av stammene i området hatet romerne, og høvdingsønnen Arminius samlet derfor i all hemmelighet seks stammer og lokket Varus og tre romerske legioner gjennom den såkalte Teutoburgerskogen.

Her lå stammene i bakhold, og på signal fra Arminius kastet de seg over romerne. Da kampene var over, var 18 000 legionærer utslettet.

Da Augustus fikk nyheten om katastrofen, vandret han ifølge Suetonius fortvilet rundt i palasset mens han ropte: «Varus, gi meg legionene tilbake!»

Av frykt for flere angrep beordret keiseren alle tropper ut av Germania og trakk grensen tilbake til Rhinen. Roma hadde dermed gitt opp Germania.

I mellomtiden flyttet Germanicus videre opp gjennom det romerske embetssystemet og ble i år 13 i en alder av bare 28 år utnevnt til guvernør over Gallia og den utsatte Rhin-grensen, der han fikk kommandoen over åtte legioner med rundt 40 000 mann.

Den unge romeren hadde bare så vidt ankommet posten da budbringere dukket opp med beskjed om at Augustus var gått bort etter over 40 på tronen, og at Tiberius var utropt til etterfølger. Samtidig med beskjeden om Augustus’ død fikk Germanicus en enda alvorligere beskjed:

Nyheten hadde fått legion- ene ved Rhinen til å begå mytteri. Germanicus skyndte seg til legionsleiren. Årsaken til soldatenes mytteri var blant annet at Augustus hadde økt tjenestetiden fra 16 til 20 år. På grunn av alle krigene hadde enkelte til og med vært i tjeneste i mer enn 30 år.

Da Germanicus kom inn i leiren, flokket mennene seg rundt ham:

«Enkelte grep hånden hans som om de ville kysse den, men stakk i stedet fingrene hans inn i munnen sin så han kunne berøre deres tannløse gummer. Andre viste ham sine forkrøplede, tilårskomne lemmer», fortalte Tacitus.

Fra talerpodiet prøvde Germanicus å snakke fornuft til mennene, men de krevde hjemsendelse og penger. Enkelte ropte at de ville støtte ham hvis han inntok keisertronen i stedet for Tiberius. Rasende hoppet Germanicus ned:

«Jeg vil heller dø enn å bli troløs», ropte han ifølge Tacitus og løftet sverdet sitt klart til hogg i eget bryst. De som sto nærmest grep inn og fikk stanset ham, mens en annen soldat frekt rakte ham sverdet sitt med beskjed om at det var skarpere.

Rasende måtte Germanicus gi etter for soldatenes krav. De fleste lønning- ene betalte han av egen lomme. Med roen gjenopprettet la hærføreren en plan for å unngå at de rastløse soldatene gikk amok igjen. Han ville invadere Germania og hevne det knusende nederlaget i Teutoburgerskogen­.

Legionene slippes løs

Mange av soldatene skammet seg over å ha gjort mytteri og truet Germanicus, og det utnyttet hærføreren til å hisse dem opp mot germanerne, som ustraffet hadde slaktet 18 000 av kameratene deres.

I morgengryet en tidlig oktoberdag slo Germanicus bro over Rhinen og marsjerte inn i fiendeland med 12 000 legionærer og 13 000 allierte tropper. I høyt tempo og uten bagasje marsjerte styrken seg usett gjennom landskapet til hæren nådde marser-stammens landsbyer.

Her hadde innbyggerne akkurat hatt fest. «Alle lå fortsatt i sengene sine og ved bordene, uten å ha satt ut vakter»­, forteller Tacitus.

Nå viste Germanicus sin brutale side og delte troppene opp i fire styrker med ordre om å drepe alt på sin vei:

«De ivrige legionene la landet øde med flammer og sverd i en omkrets på 50 mil (ca. 75 km, red.). Verken kjønn eller alder utløste medlidenhet».

Etter blodbadet marsjerte troppene tilbake mot Rhinen, men ble innhentet av marsernes nabostammer som ville ha hevn. I et tett skogholt angrep de romernes sårbare baktropp.

Akkurat da det så mest kritisk ut, kom Germanicus ridende og fikk samlet mennene slik at de kunne slippe over Rhinen uten store tap. Felttoget hadde vært raskt og effektivt, og da Germanicus kort etter besøkte Roma, tok tusenvis av innbyggere til gatene for å se helten som hadde hevnet teutoburgertragedien. Men Germanicus var på ingen måte ferdig.

Romerne tar Arminius’ kone

I mai år 15 marsjerte Germanicus nok en gang over Rhinen – denne gangen for å angripe chatter-stammen.

«Alle som på grunn av alder eller kjønn ikke kunne forsvare seg, ble tatt til fange eller hogd ned», skriver Tacitus.

Stammens menn hadde kommet seg over elva i nærheten og prøvde å hindre romerne i å ta samme vei. Da de ikke klarte det, prøvde de å inngå fred, men da Germanicus nektet, flyktet de inn i skogen. Imens satte romerne fyr på stammens hovedstad.

Like etter ble Germanicus oppsøkt av en germansk budbringer med en beskjed fra Segestes, som var svigerfaren til opprørslederen Arminius.

Han hadde i sin tid forsøkt å advare romerne om at Arminius lå i bakhold i Teutoburgerskogen i år 9, og nå trengte han romernes hjelp. Arminius’ krigere var nemlig i ferd med å beleire festningen hans. I et dristig kommandoraid marsjerte Germanicus med en liten styrke rett inn i fiendeland og fikk Arminius’ styrker til å flykte fra festningen.

Da Germanicus møtte Segestes, viste det seg at han ikke var alene. Han hadde datteren Thusnelda med seg, Arminius’ gravide kone. For Germanicus var det en triumf. Ikke nok med at han hadde tatt erkefiendens kone til fange – han hadde også hans ufødte barn. Mens Germanicus marsjerte tilbake, ble Thusnelda sendt til Italia som fange.

Da Arminius senere fant ut hva som hadde skjedd, skjelte han ifølge Tacitus ut både Germanicus og svigerfaren:

«En herlig far! En stor general! En tapper hær! Så mange hender måtte det til for å slepe bort én eneste stakkars kvinne!» ropte han, og oppfordret stammene til å forene seg mot romerne. Mange av høvdingene som før hadde nølt, sluttet seg nå til Arminius.

Slaget ved Idistaviso-sletta

Mens Arminius samlet Germanias stammer til kamp, fortsatte Germanicus «blitskrig»-taktikken med kjappe angrep over Rhinen. Samtidig begynte han å planlegge det endelige slaget.

For å kunne bringe hæren raskt frem hadde han fått bygget tusen skip som kunne seile på elvene. «Mange hadde dekk til kastemaskiner og hadde plass til både hester og proviant», skriver Tacitus.

Sommeren år 16 sendte Germanicus flåten med tre legioner og proviant ut

i Nordsjøen, der den fortsatte opp til munningen av elva Ems i dagens Nord-Tyskland. Selv marsjerte han med resten av den 76 000 mann store hæren inn i Germania. De to romerske hærene ble forent ved elva Weser, der også Arminius befant seg med 50 000 germanske krigere.

De to hærene møttes neste morgen på en slette kalt Idistaviso nær bredden av Weser. Her hadde Arminius stilt opp hæren sin. Han sto på en liten bakketopp med mesteparten av stammekrigerne sine, cheruskerne.

De hadde ordre om å avvente de andre stammenes angrep før de selv satte ned bakken for å knuse romerne. Men da cheruskerne så romerne ta oppstilling, begynte flere å bli utålmodige. Først løp et par stykker frem, så noen hundre, og til slutt flere tusen. Arminius brølte at de skulle bli, men til ingen nytte. Rasende red også Arminius til angrep.

Så snart Germanicus så germanerne komme styrtende, sendte han kavaleriet frem for å angripe flodbølgen i flanken. I samme øyeblikk fikk han ifølge

Tacitus øye på åtte ørner som fløy inn over sletten. «Av gårde! Følg de romerske fuglene, våre legioners sanne guddommer», ropte han til sine folk.

Ordene fikk legionærene til å kaste lansene mot germanerne og rykke frem med dragne sverd, mens bueskytternes mange tusen piler boret seg inn i de ubeskyttede germanske kroppene. Mens infanteriet presset germanerne tilbake, angrep det romerske kavaleriet fra siden og bakfra.

De før så overmodige germanerne vaklet under presset, og plutselig grep panikken dem. Desperat forsøkte krigerne å flykte inn i den nærliggende skogen. Arminius kjempet tappert og fikk samlet noen folk til et angrep på bueskytterne, men måtte til slutt legge på flukt sammen med de andre­ høvdingene.

«Fra den femte timen til natten fortsatte blodbadet. Fiendens lik og våpen lå spredt over 16 km», forteller Tacitus.

##

Den siste krampetrekningen

Tross det massive nederlaget hadde ikke Arminius tenkt å gi opp. Han samlet sine overlevende menn, som i de neste dagene ble supplert av tusenvis av friske krigere fra fjern og nær. Ikke langt fra Idistaviso-sletta lå en befestet jordvoll som hadde dannet et skille mellom cherusker-stammen og angrivarier-stammen.

Her stilte Arminius opp hæren sin. Samtidig sendte han en stor styrke til hest inn i skogen like ved. Planen hans var å lokke romerne til å angripe infanteriet og så la de skjulte rytterne angripe romerne i ryggen.

Germanicus, som fulgte hakk i hæl på Arminius, hadde imidlertid fått et tips om germanernes felle og tok sine forholdsregler.

Da han kort etter stilte hæren opp til angrep, lot han en del av infanteriet angripe den befestede jordvollen for å la germanerne tro at han hadde gått i fellen. I virkeligheten hadde han beordret en del av det romerske kavaleriet til å ri rundt bak de germanske rytterne.

Kort etter at infanteriet stormet mot jordvollen, angrep det romerske kavaleriet de germanske rytterne i skogen. Legionærene møtte imidlertid massiv motstand ved jordvollen, der spydene haglet. Da Germanicus innså at motstanden var for hard, trakk han infanteriet tilbake og ga ordre om at bueskytterne og kastemaskinen skulle frem.

På hans signal avfyrte rundt 400 skorpioner – en type kjempearmbrøst – en sverm av store piler som gjennom- boret både skjold og kropper, mens bueskytternes vanlige piler formørket himmelen.

I neste øyeblikk sendte Germanicus igjen infanteriet frem og rykket også selv frem med to enheter av pretorianere – Romas elitestyrker. Med 2000 pretorianere ved sin side fikk Germanicus og en del av infanteriet kjempet seg gjennom germanernes forsvar i den ene enden av jordvollen. Synet av hærføreren deres på toppen av vollen ga hæren fornyet styrke.

«Germanicus, som hadde revet av seg hjelmen, ropte til sine menn at de skulle drepe. Fanger ville han ikke ha. Bare den totale utslettelsen av stammen kunne ende krigen», forteller Tacitus.

Til slutt kollapset det germanske forsvaret fullstendig og ble hogd ned.

Arminius hadde på det tidspunktet innsett at slaget var tapt, og flyktet til hest. Germanicus så ham aldri igjen. Roma hadde omsider fått sin hevn.

Folkets helt blir forgiftet

Etter Arminius’ nederlag skrev Germanicus til keiser Tiberius at det tapte Germania var åpent for gjenerobring, og at han var villig til å ta på seg oppgaven. Tiberius meddelte ham at han heller skulle komme til Roma for å feire sin triumf. Da Germanicus insisterte, svarte Tiberius at «han hadde fått nok av suksess og nok av katastrofe».

Ifølge Tacitus skyldtes Tiberius’ avvisning at han var sjalu. Om det stemmer, er uvisst. I hvert fall dro den nå 32 år gamle Germanicus tilbake til Roma, der han i en forgylt karet mottok folkets ekstatiske hyllest.

Men feiringen var knapt over før Tiberius sendte ham til Midtøsten, der uroligheter ulmet. Med kona Agrippina og seks av parets barn dro Germanicus kort etter mot øst.

På ferden gjennom dagens Armenia, Tyrkia og Egypt vant han stor

respekt fra alle. Men én bestemt mann klarte kan ikke å oppnå respekt hos. Den romerske guvernøren i Syria, Gnaeus Piso, var åpenlyst fiendtlig. Selv om Germanicus prøvde å blidgjøre Piso, ble forholdet mellom de to snart så anstrengt at Piso proklamerte at han ville forlate Syria.

Før Piso dro, ble Germanicus imidlertid alvorlig syk. Ifølge Tacitus mistenkte han Piso for å ha forgiftet ham: «Fortell min far og bror hvordan jeg led i smerte omgitt av mordkomplotter, hvordan jeg ender mitt liv med den verste form for død».

Få dager senere døde Germanicus. Han ble 34 år. Piso ble anklaget for drapet, men begikk selvmord før rettssaken. Ingen vet om han sto bak.

To måneder etter sin manns død ankom Agrippina med skip til Brundisium (Brindisi), der tusener hadde møtt opp for å ta farvel med den unge helten mange desperat hadde håpet ville innlede en ny æra i Roma. Under et år senere døde også Germanicus’ fiende Arminius etter et slagsmål med en av sine egne.