Den 26. august år 55 f.Kr. prøvde Julius Cæsar å invadere Storbritannia. Han hadde allerede erobret det keltiske Gallia nordvest på det europeiske kontinentet, og nå ville han sikre seg makten over den siste keltiske bastionen på De britiske øyene.
Men invasjonen gikk ikke som planlagt. Da Cæsar seilte inn til Pegwell Bay nær våre dagers Canterbury, ble han møtt av en hær av keltiske krigere.
Romerne ble presset tilbake, og først knapt et århundre senere, i år 43 e.Kr., vendte stormakten tilbake – denne gang med fire hundre skip og tjue tusen mann under ledelse av general Aulus Plautius.
Enda en gang ble de møtt av fryktløse keltiske klaner – styrket av menneskeofrende druider, som behersket svart magi.
Slik er innledningen til den britiske tv-serien Britannia, og det blir raskt klart at serien, som kan ses på HBO Nordic, er mer interessert i eventyr enn fakta.
Se traileren til Britannia
Steine druider ofrer til gudene
Britannia er fortalt gjennom et lappeteppe av forskjellige personer. Hovedskurken er den sadistiske generalen Aulus Plautius. Andre historiske personer, som den romerske keiser Claudius, dukker også opp, men det er ikke mye i skildringen av dem som er hentet fra historien.
Druidene skildres som romernes sterkeste motstandere i Britannia, men de ligner mest av alt utsultede narkomane med hang til kroppssmykker og tatoveringer. De keltiske trollmennene røyker seg steine for å komme i kontakt med åndene fra underverdenen.
De ofrer mennesker for å oppnå gudenes gunst og kan hypnotisere folk til å skjære hodet av vennene sine bare ved å se på dem. En av druidene – spilt av den danske skuespilleren Nikolaj Lie Kaas – er til og med besatt av en demon.
Britannia er altså ikke så mye et innblikk i begivenhetene som førte til romernes invasjon av Storbritannia, som den er en spinnvill eventyrfortelling med magiske elementer, uten hold i historien.
Den øverstbefalende druiden, Veran, mener for eksempel at han er over ti tusen år gammel og et av de første menneskene på jorden. Senere står broren, Harka, opp fra de døde.
Til seriens forsvar skal det sies at historikerne vet svært lite om kelterne og druidene fra denne perioden. Kelterne var et skriftløst folk, og de eneste kildene ekspertene kjenner til, stammer fra romerne selv.
Kort tid etter den mislykkede invasjonen av Storbritannia beskrev Julius Cæsar kelterne og druidene slik: «Kelterne tror at de kan begeistre gudene ved å slakte ned fanger og kriminelle, og når slike ikke kan oppdrives, ofrer de uskyldige.»
Den fremtidige romerske herskeren påsto også at druidene ofret mennesker ved å tvinge dem til å spise misteltein og sperre dem inne i en stor menneskestatue som så ble brent.
Historikere er generelt enige om at romernes beskrivelser av kelterne som barbarer med hang til magi og menneskeofringer er overdrevne. Men i 1984 fant arkeologer restene av den såkalte Lindow-mannen, som støtter romernes fortelling et stykke på vei.
Det mumifiserte liket er noenlunde intakt etter to tusen års opphold i en myr, så det var mulig å gjøre svært grundige undersøkelser av det. Arkeologene konstaterte at mannen hadde blitt dolket og kvalt og så blitt kastet i myren. Magesekken hans inneholdt pollen fra misteltein, som druidene ifølge sagnene ga til ofrene sine før de drepte dem.
Britannia er fordummende
«Jeg håper at serien gjør historiske prinsippryttere rasende. Min holdning er at jeg gikk til fortellingen så ærlig som mulig, og hvis det ikke virker for noen, så gjør det meg faktisk ingenting», har seriens skaper, Jez Butterworth, sagt til den britiske avisen The Guardian.
Selv om historiske fakta om perioden og druidene er sparsomme, har Britannia altså ingen intensjoner om å utvide vår forståelse av kelterne og de mystiske druidene. Resultatet er at serien fremstår som en blanding av Game of Thrones og Asterix.
Den merkverdige syretrippen gjennom den romerske invasjonen av Storbritannia er til tider både underholdende og medrivende, men som historieleksjon er serien i beste fall frustrerende og i verste fall fordummende.
