Høye skatter knekte Roma

Den nylig utropte keiseren går målrettet frem og sverger med løftet sverd at han ikke har noe å gjøre med mordet på sin forgjenger – det har derimot den anklagede livgardesjefen. I samme øyeblikk støter Diocletianus sverdet gjennom kroppen på den forsvarsløse Aper.

Soldatene stirrer forbløffet på det blodige opptrinnet. De liker det de ser. Den nye herskeren kan åpenbart ta en rask avgjørelse! Fra podiet kikker Diocletianus ut over rekkene av soldater, de vaiende vimplene og glimtene fra tusenvis av våpen.

På få timer har han gått fra kavalerisjef til hersker over et gigantisk imperium. Som sønn av en frigitt slave har han nådd maktens høyeste, men også farligste tinde. Diocletianus vet at den virkelige kampen først begynner nå, hvis han ikke skal ende livet i en blodpøl som sine forgjengere.

For å redde det kriserammede og splittede imperiet – og holde seg i live – er han nødt til å gjennomføre en plan som vil endre Romerriket for alltid.

Ingen vet det ennå, men keiserens redningsmanøver blir så brutal at den gjør romerne til slaver av staten og danner grunnlaget for noen av de mest trøstesløse sidene av Europas middelalder.

Imperiet var på randen av kollaps

Keiser Diocletianus, som ettertiden kjenner som Diokletian, sto overfor en krise av enorme dimensjoner: Imperiets ytre fiender hadde blitt uhørt mye sterkere. Langs stort sett hele Romerrikets nordgrense angrep germanske stammer igjen og igjen.

Nesten 300 år tidligere hadde keiser Augustus prøvd å innlemme Germania i imperiet, men motstanden var så voldsom at romerne måtte trekke seg ut.

“Germaneren som kjemper for sin frihet, har vist seg å være en langt dødeligere fiende enn selv persernes voldsherredømme”, skrev historikeren Tacitus rundt år 100 e.Kr.

På Diokletians tid hadde de germanske stammene slått seg sammen i allianser som gjorde dem langt farligere. Og selv om romerne sto sterkt teknologisk og organisatorisk, var hele det germanske samfunnet – i motsetning til det romerske – bygget opp rundt krig: Hver eneste germanske mann var en trent kriger. Flodbølgen av germanere var derfor vanskelig å stoppe for de romerske hærene, som også ble angrepet av perserne, arvefienden i øst.

Trusselen innenfra var om mulig enda verre. De urolige tidene hadde gitt soldatene i Roma så mye makt at de konstant krevde mer penger for å forbli lojale. Hvis en keiser nektet, ble han drept, hvorpå soldatene utropte en ny keiser. Bare i de 50 årene forut for Diokletians maktovertakelse hadde 15 keisere blitt myrdet.

I de hardt rammede grenseregionene fryktet innbyggerne ikke bare de invaderende folkeslagene, som de kalte barbarer, men også Romas egne soldater, som fylte magen og pungen på bekostning av de sivile borgerne.

"Vi blir utsatt for utpressing og ulovlig innkreving i uhørt grad fra dem som burde beskytte den offentlige velferd", klaget skrekkslagne borgere til den romerske keiseren i år 245.

Konsekvensen av invasjonene og soldatenes vilkårlige plyndring var at grenseregionene ble avfolket. Tragedien kan fortsatt spores i dag. Arkeologer har funnet alt fra skjeletter av myrdede romere til utbrente villaer og massevis av skatter begravet av borgere på vill flukt.

Sikring av grensene krevde imidlertid et enormt antall nye tropper.

Skatteoppkrevere flyktet

Diokletian visste at faren for at andre generaler skulle gjøre opprør mot ham for å bemektige seg tronen var stor. Noe av det første han gjorde var derfor å samle de sterkeste generalene tett rundt seg slik at han kunne holde øye med dem.

Deretter utnevnte han sin mest lojale general, Maximianus, til medkeiser. Begge herskerne tok tittelen "Augustus" med henvisning til Romas første keiser. Diokletian beholdt posten som keiser over den østlige delen av riket, mens Maximianus fikk den vestlige delen.

For ytterligere å lette administrasjonen besluttet Diokletian at han og Maximianus hver skulle utpeke en arving med militær bakgrunn. Diokletian valgte sin svigersønn Galerius, mens Maximianus pekte på sin svigersønn, Constantius. De to underkeiserne fikk begge tittelen “Cæsar”. Som med Maximianus sørget Diokletian for at underkeiserne var sterkt lojale.

“De så opp til Diokletian som var han en far, eller på samme måte som man ser opp til en mektig gud”, skriver den nesten samtidige historikeren Aurelius Victor.

Etter dette tok Diokletian fatt på hæren, som nesten ble fordoblet i antall soldater fra ca. 300 000 til rundt 600 000 tropper. Utvidelsen krevde imidlertid enorme summer, og det var bare én måte å skrape sammen pengene på: skatt. Diokletian lot derfor en hær av embetsmenn telle opp alt av verdi i hele imperiet.

"Åkre ble målt opp jordklump for jordklump, vinstokker og trær ble talt, enhver type husdyr ble registrert, og hvert medlem av befolkningen ble beskrevet", skrev den samtidige forfatteren Lactantius, som var kristen og sterkt kritisk til Diokletian.

Frem til da hadde skatteinnkrevingen blitt foretatt av såkalte dekuriones, medlemmer av de lokale byrådene, valgt ut blant den jordeiende eliten. Før imperiets krise, da skattene var lave, hadde de fleste dekuriones utført dette arbeidet med stolthet.

Men krisen riket nå gjennomgikk, hadde fått de mest velstående til å flykte fra byene og bosette seg på landeiendommene sine. Resultatet var at byene forfalt og skatteinntektene falt. Diokletian hevet nå skattene og krevde at dekuriones – ulønnet – skulle drive inn skatten som keiserens embetsmenn hadde beregnet ut fra jordverdi og befolkning.

Det var bare det at systemet ikke tok hensyn til år med dårlig innhøsting eller andre ulykker. Skattene skulle drives inn åkke som. Hvis det ikke lyktes dekuriones å hente inn de fastsatte beløpene, måtte de betale av egen lomme.

Konsekvensen ble en masseflukt av dekuriones som fryktet økonomisk ruin. Men også det hadde militærmannen Diokletian forutsett, og løsningen hans var nådeløs.

Verv gikk i arv

Diokletian løste problemet kjapt og effektivt. Han kunngjorde at alle som eide 25 jugerum (53 000 m2) jord, skulle tvinges til å fungere som dekurion og innkreve skatt. Forhold som tidligere hadde betydd fritak fra oppgaven, gjaldt ikke lenger.

I motsetning til tidligere kunne slavefødte, analfabeter, prostituerte og gladiatorer nå saktens bli utpekt som dekurion. For å unngå masseflukt ble det dessuten besluttet at ingen grunneier kunne forlate hjembyen, og at vervet skulle gå i arv fra far til sønn.

Alle som prøvde å unndra seg byrådsforpliktelsene, ble straffet. Dette gjaldt også dem som, for å unngå vervet som dekuriones, sluttet seg til hæren.

"Da noen menn har forlatt byens råd og har sluttet seg til keiserens tropper eller livgarden eller kanskje til og med elitekavaleriet eller keiserens embetsstab, beordrer vi at alle slike personer skal sendes tilbake til byens råd", het det i et offisielt skriv.

De statlige forpliktelsene spredte seg raskt til andre yrker. Først handlet det om frakten av korn. Før Diokletian hadde keiserne hyret inn private skippere, som seilte kornet over Middelhavet i konvoier. Diokletian mente imidlertid at staten ikke skulle betale for dette, så heretter måtte skipene frakte de statlige leveransene gratis.

Keiseren fastslo videre at skipperne ikke bare skulle garantere for kornleveransene med sine eiendommer, men også at vervet skulle gå i arv fra far til sønn. En lang rekke yrker som f.eks. vevere, møllere og bakere ble snart underlagt de samme kravene. I en periode krevde loven til og med at en mann som giftet seg med datteren av en møller, selv måtte bli møller.

Dermed ble muligheten til å velge sin egen beskjeftigelse satt ut av kraft. Det ble dessuten besluttet at de ervervsdrivende skulle organisere seg i laug, noe som gjorde det lettere for staten å presse sine krav gjennom.

Med Diokletians nye "kommandoøkonomi" måtte alle tjene staten innenfor sine respektive områder – gratis. De eneste som ikke ble pålagt tvangsarbeid, var statens egne ansatte, med det resultat at antall embetsmenn eksploderte fordi alle med penger bestakk seg til en jobb i staten.

"Antallet som ble betalt av staten, var langt høyere enn antall skattebetalere", påpekte Lactantius hoderystende.

Bønder ble gjort til slaver

Skattereformen fikk denarene til å rulle inn i statskassen, og den strenge kontrollen sikret produksjonen av fornødenheter til hæren. Men for de sivile var konsekvensene katastrofale.

I byene, der skattene mer eller mindre hadde utslettet middelklassen, gikk handelen i stå, og på landsbygda bukket de jordløse bøndene – såkalte coloni – som leide jord av godseierne, under for de harde tidene og de økte skattene.

Bøndene hadde ikke lenger råd til å betale leie, og der de tidligere hadde frihet til å flytte, ble de nå i praksis livegne, bundet opp av massiv gjeld til å holde seg på den samme flekken av jord. Det samme gjaldt de små, uavhengige bøndene, som måtte leie bl.a. trekkdyr og olivenpresser fra de store jordbrukerne.

“Bøndene ble utpint og gårdene forlatt. Jorden ble til skog, og elendighet hersket overalt”, beretter Lactantius.

Statsmakten slo hardt ned på bønder som forsøkte å flykte, da disse ble ansett som godseiernes eiendom. De neste årene strammet keiseren skruen enda mer. Under keiser Konstantin, som regjerte fra 306 til 337, risikerte en bonde på flukt endog å bli gjort til slave.

“Enhver som påtreffes i besittelse av en colonus som tilhører en annen, skal ikke bare sende den før nevnte colonus tilbake, men også betale skatt for denne mannen gjeldende for den tiden han tilbrakte hos ham”, lød en forordning som også beskrev straffen for bare å overveie flukt:

“Coloni som overveier å flykte, kan legges i lenker og forvises til en slavelignende tilstand, slik at han under slavelignende tilstander kan tvinges til å utføre de plikter som passer seg for frie menn.”

Keiseren bestemte prisene

De økte skattene gjorde det mulig for Diokletian å betale for nye tropper, og sammen med sine tre medkeisere lyktes det ham å slå imperiets utallige ytre fiender tilbake. Og snart kastet han seg over et annet presserende problem.

I forsøket på å skaffe mer penger hadde de foregående keiserne regelmessig devaluert valutaen ved å produsere mynter med stadig mindre edelmetall. Rundt år 270 var sølvinnholdet i en romersk denar bare 0,02 prosent.

De stort sett verdiløse myntene fikk inflasjonen til å stige eksplosivt. For mengden av egyptisk hvete som før krisen kostet ca. åtte drakmer, måtte romerne på Diokletians tid betale 120 000 drakmer – en inflasjonsrate på ca. 15 000 pst.

Keiseren prøvde å løse problemet ved å slå nye mynter med et litt høyere innhold av edelmetall, i håp om at det ville få inflasjonen til å flate ut. Da det ikke skjedde, ble Diokletian aldeles rasende og beskyldte rikets kjøpmenn for å skru opp prisene.

“Vi vet alle at når hæren for alles skyld sendes ut, står profittmakerne klare til på skamløst vis å angripe det felles beste. For varene sine krever de priser som ikke bare er fire eller åtte ganger så høye som før, men så høye at menneskelig tale slett ikke kan gjengi det”, tordnet Diokletian.

Han lot sine embetsmenn utferdige en liste på over 1000 varer og tjenesteytelser med en kunngjøring om hvor mye det maksimalt kunne koste. Alt fra prisen på geitekjøtt og undertøy av harehår til skriverens linjebetaling ble gitt en lovbestemt makspris. Å bryte prisgrensen ble straffet med døden.

Loven ble en gigantisk fiasko fra første stund. Prisene var satt så lavt at kjøpmennene tapte penger når de solgte varene sine. Mange unnlot derfor å sende varene sine ut på markedet med det uunngåelige resultat at handelen gikk i stå. Andre solgte – til tross for trusselen om dødsstraff – varene sine på det svarte markedet i stedet.

“Mye blod ble spilt over små og billige gjenstander. Folk var så redde for å legge ut noe for salg at knappheten økte og mangelen ble større enn noen gang før", sukket Lactantius.

Selv Diokletian måtte til slutt erkjenne at loven var en skivebom, og etter noen år ble fastprispolitikken skrotet i det stille.

Keiseren levde i pomp og prakt

Mens folket led, levde Diokletian og hans medkeisere i luksus. Der keiseren tidligere ble ansett som "først blant likemenn", lot Diokletian seg tilbe som et overmenneske. Han og hans medkeisere var jo ifølge Diokletian utvalgt av gudene.

“Det var han som innførte en praksis som minner mer om en konges oppførsel enn om romersk frihetsfølelse, idet han ga folk ordre om å hedre ham ved å legge seg utstrakt foran ham. Alle andre keisere har bare forlangt en hilsen", beretter den romerske historikeren Eutropius.

Diokletian hadde således, i nesten alle henseender, omskapt det republikansksinnede og frihetselskende Romerriket til et orientalsk despoti, der alle tjente en fjern hersker som residerte i enorme palassaler fylt med tause vakter, evnukker og spyttslikkende hoffslanger – det hele gjort mulig av et gigantisk embetsmannsapparat som holdt øye med hver enkelt borger.

Keiseren sto også bak omfattende byggverk overalt i hele imperiet, beretter Lactantius:

“Provinsene ble tappet slik at det kunne skaffes lønn til arbeidere og kunstnere, så vel som forsyninger av vogner og alt annet som var nødvendig. Her ble det oppført en offentlig hall, der et sirkus, et myntverksted eller et verksted for krigsproduksjon.”

Blant Diokletians byggverk var hans eget palass i hjembyen Split i dagens Kroatia. Palasset fungerte dels som militærforlegning, dels som keiserlig residens og overgikk i prakt alle keiserens andre byggverk.

Palasset ble Diokletians hjem de siste årene. I 303 besøkte han Roma for å feire sitt 20-årsjubileum som keiser. Han ble syk på veien hjem, og i mai 305 trakk han seg tilbake. Det samme gjorde Maximianus, hvorpå de to underkeiserne overtok.

De neste årene holdt Diokletian seg utenfor politikken for i stedet å dyrke hagen sin. Da han i 308 ble oppfordret til å vende tilbake til makten, avslo han med ordene:

“Hvis du så de grønnsakene jeg dyrker med mine egne hender i hagen min, så ville du holde opp med alt snakket om imperiet.”

Men helt lykkelig var Diokletians pensjonisttilværelse ikke. Rivalisering blant etterfølgerne fikk systemet til å vakle, og etter Constantius’ død i 306 brøt det ut borgerkrig igjen. Den pensjonerte keiseren kan ha innsett sin fiasko. I hvert fall syknet han hen og døde i 312.

Med sine drakoniske lover hadde Diokletian reddet imperiet en stund, men redningen hadde kostet riket livsnerven. Romerriket hadde blitt et tomt skall uten innholdet som hadde gitt imperiet dets styrke. Det blomstrende sivile livet som tidligere hadde fostret store oppfinnelser, blendende kunst og imponerende byggverk, var erstattet av apati, mangel på nytenking og en nesten fullstendig stopp i sosial mobilitet.

I stedet ble alt styrt av statlige krav og overvåket av uniformerte byråkrater og hemmelig politi. Mindre enn 100 år senere ble riket delt i to – en begivenhet som for det vestromerske riket ble begynnelsen på slutten.