Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Keiser Diokletian – skatteoppkreving

Høye skatter knekte Roma

Keiser Diokletian overtar i 284 et imperium i kaos. For å redde Romerriket gjennomfører han en reform som ender med å slavebinde hele befolkningen.

Index Fototeca/Bridgeman Images, Scala Archives & Dea/G. Dagli Orti/Getty Images

De uhyggelige ryktene har svirret i det romerske ekspedisjonskorpset i flere timer: Romas unge keiser Numerian, som har ført sine menn til seier over perserne, er død. Og ryktene sier at han har blitt myrdet av sjefen for pretorianerne, keiserens livgarde.

Blant soldatene som den 17. november år 284 er samlet i byen Nikomedia i dagens Tyrkia, er det imidlertid ingen som er overrasket. På bare ti år har fem keisere blitt myrdet på rekke og rad – ofte av sine egne soldater eller av tronranere.

En anspent mumling sprer seg på ekserserplassen da generalstaben dukker opp. Forrest går den 40 år gamle sjefen for keiserens elitekavaleri, Gaius Diocletianus, en barskt utseende karrieresoldat som har kjempet ved imperiets mest urolige grenser.

Sammen med en av hærens generaler stiger Diocletianus opp på et podium, der den drapsanklagede livgardesjefen Lucius Aper står lenket. Med tordnende stemme kunngjør generalen at offiserene har utnevnt Diocletianus til ny keiser. Han brøler: "Er dere enige?!"

Svaret kommer sekundet etter, da tusener og atter tusener av soldater taktfast begynner å hamre sverdene sine mot skjoldene. Begeistret roper de "Augustus, Augustus" – tittelen på rikets øverste hersker.

Portrett av keiser Diokletian

Diocletianus kom fra beskjedne kår, men endte som verdens mektigste mann.

© akg-images/De Agostini Picture Lib./M. Seemuller

Den nylig utropte keiseren går målrettet frem og sverger med løftet sverd at han ikke har noe å gjøre med mordet på sin forgjenger – det har derimot den anklagede livgardesjefen. I samme øyeblikk støter Diocletianus sverdet gjennom kroppen på den forsvarsløse Aper.

Soldatene stirrer forbløffet på det blodige opptrinnet. De liker det de ser. Den nye herskeren kan åpenbart ta en rask avgjørelse! Fra podiet kikker Diocletianus ut over rekkene av soldater, de vaiende vimplene og glimtene fra tusenvis av våpen.

På få timer har han gått fra kavalerisjef til hersker over et gigantisk imperium. Som sønn av en frigitt slave har han nådd maktens høyeste, men også farligste tinde. Diocletianus vet at den virkelige kampen først begynner nå, hvis han ikke skal ende livet i en blodpøl som sine forgjengere.

For å redde det kriserammede og splittede imperiet – og holde seg i live – er han nødt til å gjennomføre en plan som vil endre Romerriket for alltid.

Ingen vet det ennå, men keiserens redningsmanøver blir så brutal at den gjør romerne til slaver av staten og danner grunnlaget for noen av de mest trøstesløse sidene av Europas middelalder.

Romersk keiser myrdes.

Diokletian ville ikke ende som sine forgjengere, som stort sett alle var blitt myrdet.

© Isadora/Bridgeman Images

Slavesønn kjempet for imperiets gjenreising

Diokletian hadde ingen sølvskje i munnen da han kom til verden i byen Salona i dagens Kroatia i 243. Tvert imot vokste han opp i jevne kår hjemme hos familien sin i senator Annularis' hus, der faren, en frigitt slave, jobbet som skriver.

Rundt år 270 gikk den unge Diokletian inn i hæren, og her steg han hurtig i gradene. Han oppnådde til slutt å bli forfremmet til øverstkommanderende for keiserens elitekavaleri.

Denne posisjonen ga Diokletian muligheten til på nært hold å følge maktkampene som gjentatte ganger endte med mordet på en keiser. Da Diokletian tok makten i 284, hadde han derfor en plan for hvordan han kunne gjenreise det imperiet han elsket så høyt – uten å ende opp som sine forgjengere.

Imperiet var på randen av kollaps

Keiser Diocletianus, som ettertiden kjenner som Diokletian, sto overfor en krise av enorme dimensjoner: Imperiets ytre fiender hadde blitt uhørt mye sterkere. Langs stort sett hele Romerrikets nordgrense angrep germanske stammer igjen og igjen.

“Germaneren som kjemper for sin frihet, har vist seg å være en langt dødeligere fiende enn selv persernes voldsherredømme.”
Den romerske historikeren Tacitus.

Nesten 300 år tidligere hadde keiser Augustus prøvd å innlemme Germania i imperiet, men motstanden var så voldsom at romerne måtte trekke seg ut.

“Germaneren som kjemper for sin frihet, har vist seg å være en langt dødeligere fiende enn selv persernes voldsherredømme”, skrev historikeren Tacitus rundt år 100 e.Kr.

På Diokletians tid hadde de germanske stammene slått seg sammen i allianser som gjorde dem langt farligere. Og selv om romerne sto sterkt teknologisk og organisatorisk, var hele det germanske samfunnet – i motsetning til det romerske – bygget opp rundt krig: Hver eneste germanske mann var en trent kriger. Flodbølgen av germanere var derfor vanskelig å stoppe for de romerske hærene, som også ble angrepet av perserne, arvefienden i øst.

“Vi blir utsatt for utpressing og ulovlig innkreving i uhørt grad fra dem som burde beskytte den offentlige velferd.”
Romerske borgere i brev til keiseren år 245.

Trusselen innenfra var om mulig enda verre. De urolige tidene hadde gitt soldatene i Roma så mye makt at de konstant krevde mer penger for å forbli lojale. Hvis en keiser nektet, ble han drept, hvorpå soldatene utropte en ny keiser. Bare i de 50 årene forut for Diokletians maktovertakelse hadde 15 keisere blitt myrdet.

I de hardt rammede grenseregionene fryktet innbyggerne ikke bare de invaderende folkeslagene, som de kalte barbarer, men også Romas egne soldater, som fylte magen og pungen på bekostning av de sivile borgerne.

"Vi blir utsatt for utpressing og ulovlig innkreving i uhørt grad fra dem som burde beskytte den offentlige velferd", klaget skrekkslagne borgere til den romerske keiseren i år 245.

Konsekvensen av invasjonene og soldatenes vilkårlige plyndring var at grenseregionene ble avfolket. Tragedien kan fortsatt spores i dag. Arkeologer har funnet alt fra skjeletter av myrdede romere til utbrente villaer og massevis av skatter begravet av borgere på vill flukt.

Sikring av grensene krevde imidlertid et enormt antall nye tropper.

Fiender skulle vokte riket

Den romerske hæren var på 200-tallet dårlig rustet til å møte tidens­ trusler i form av folkevandringer og invasjoner. Leiesoldater og sterkt mobile enheter var løsningen, mente keiser Diokletian.

Den romerske hæren var organisert for å utkjempe slag utenfor rikets grenser. Men den taktikken fungerte ikke da store folkeslag angrep på bred front på 200-tallet.

Det var for få soldater langs grensene, og det tok for lang tid å få frem forsterkninger. Diokletian dannet derfor en ny hær. Ved grensen voktet limitanei, som ofte ikke var av høy kvalitet.

Lenger inn i landet lå mobile elitetropper – comitatenses – som lynhurtig kunne tilkalles. De besto ofte av barbarer som keiseren ikke behøvde å frykte skulle gjøre opprør.

Skatteoppkrevere flyktet

Diokletian visste at faren for at andre generaler skulle gjøre opprør mot ham for å bemektige seg tronen var stor. Noe av det første han gjorde var derfor å samle de sterkeste generalene tett rundt seg slik at han kunne holde øye med dem.

Deretter utnevnte han sin mest lojale general, Maximianus, til medkeiser. Begge herskerne tok tittelen "Augustus" med henvisning til Romas første keiser. Diokletian beholdt posten som keiser over den østlige delen av riket, mens Maximianus fikk den vestlige delen.

“De så opp til Diokletian som var han en far, eller på samme måte som man ser opp til en mektig gud.”
Den romerske forfatteren Aurelius Victor.

For ytterligere å lette administrasjonen besluttet Diokletian at han og Maximianus hver skulle utpeke en arving med militær bakgrunn. Diokletian valgte sin svigersønn Galerius, mens Maximianus pekte på sin svigersønn, Constantius. De to underkeiserne fikk begge tittelen “Cæsar”. Som med Maximianus sørget Diokletian for at underkeiserne var sterkt lojale.

“De så opp til Diokletian som var han en far, eller på samme måte som man ser opp til en mektig gud”, skriver den nesten samtidige historikeren Aurelius Victor.

Romerrikets fire tetrarker

Den mest berømte skulpturen av imperiets nye herskere viser de fire keiserne rygg mot rygg – klare til å beskytte hverandre.

© akg-images/Bildarchiv Steffens

Etter dette tok Diokletian fatt på hæren, som nesten ble fordoblet i antall soldater fra ca. 300 000 til rundt 600 000 tropper. Utvidelsen krevde imidlertid enorme summer, og det var bare én måte å skrape sammen pengene på: skatt. Diokletian lot derfor en hær av embetsmenn telle opp alt av verdi i hele imperiet.

"Åkre ble målt opp jordklump for jordklump, vinstokker og trær ble talt, enhver type husdyr ble registrert, og hvert medlem av befolkningen ble beskrevet", skrev den samtidige forfatteren Lactantius, som var kristen og sterkt kritisk til Diokletian.

Frem til da hadde skatteinnkrevingen blitt foretatt av såkalte dekuriones, medlemmer av de lokale byrådene, valgt ut blant den jordeiende eliten. Før imperiets krise, da skattene var lave, hadde de fleste dekuriones utført dette arbeidet med stolthet.

Men krisen riket nå gjennomgikk, hadde fått de mest velstående til å flykte fra byene og bosette seg på landeiendommene sine. Resultatet var at byene forfalt og skatteinntektene falt. Diokletian hevet nå skattene og krevde at dekuriones – ulønnet – skulle drive inn skatten som keiserens embetsmenn hadde beregnet ut fra jordverdi og befolkning.

Det var bare det at systemet ikke tok hensyn til år med dårlig innhøsting eller andre ulykker. Skattene skulle drives inn åkke som. Hvis det ikke lyktes dekuriones å hente inn de fastsatte beløpene, måtte de betale av egen lomme.

Konsekvensen ble en masseflukt av dekuriones som fryktet økonomisk ruin. Men også det hadde militærmannen Diokletian forutsett, og løsningen hans var nådeløs.

De fire herskerne delte opp riket

Romerriket var i kriseårene for stort til at én enkelt keiser kunne overskue alle dets regioner og forhindre ambisiøse guvernører i å gjøre opprør. Keiser Diokletian løste problemet med en radikal oppdeling av riket.

Som en av sine første handlinger etablerte Diokletian det såkalte tetrarkiet – firemannsvelde – hvor to overkeisere hver hadde sin underkeiser.

Deretter delte Diokletian opp riket i fire regioner, såkalte prefekturer, som hver av de fire herskerne fikk ansvaret for.

Prefekturene ble delt inn i 12 underområder kalt dioceser , som igjen besto av en rekke mindre områder kalt provinser. I alt besto riket under Diokletian av 101 provinser, en fordobling sammenlignet med tidligere.

For å sikre seg mot opprør ble hver av de 12 diocesene styrt av en vicarius som hadde ansvaret for det sivile livet, mens en dux kontrollerte områdets tropper. De to embetsmennene var helt avhengig av hverandre. Ordningen sørget for at ingen av dem hadde mulighet til å skaffe seg nok makt til å utfordre keiserne.

Verv gikk i arv

Diokletian løste problemet kjapt og effektivt. Han kunngjorde at alle som eide 25 jugerum (53 000 m2) jord, skulle tvinges til å fungere som dekurion og innkreve skatt. Forhold som tidligere hadde betydd fritak fra oppgaven, gjaldt ikke lenger.

I motsetning til tidligere kunne slavefødte, analfabeter, prostituerte og gladiatorer nå saktens bli utpekt som dekurion. For å unngå masseflukt ble det dessuten besluttet at ingen grunneier kunne forlate hjembyen, og at vervet skulle gå i arv fra far til sønn.

Alle som prøvde å unndra seg byrådsforpliktelsene, ble straffet. Dette gjaldt også dem som, for å unngå vervet som dekuriones, sluttet seg til hæren.

"Da noen menn har forlatt byens råd og har sluttet seg til keiserens tropper eller livgarden eller kanskje til og med elitekavaleriet eller keiserens embetsstab, beordrer vi at alle slike personer skal sendes tilbake til byens råd", het det i et offisielt skriv.

Imperiets kristne ble slaktet

Rundt år 300 levde kristne som et stort, men relativt ubemerket mindretall i Romerriket. Men Diokletian ble overbevist om at de utgjorde en fare.

I årtier hadde keiserne latt de kristne undersåttene tilbe sin gud som de ville. Diokletian derimot krevde at alle romerne skulle tilbe de gamle gudene som ifølge myten hadde utpekt ham til rikets hersker. Kravet rammet den store kristne minoriteten, som nektet å tilbe andre guder.

Ifølge de kristne sto de kun til ansvar overfor Gud og skyldte derfor ikke keiseren noe som helst. Diokletian innledet derfor den verste kristenforfølgelsen i romersk historie for å banke de kristne på plass.

Minst 3000 ble martyrer under Diokletians myrderier, men forsøket på å få dem til å underkaste seg mislyktes.

De statlige forpliktelsene spredte seg raskt til andre yrker. Først handlet det om frakten av korn. Før Diokletian hadde keiserne hyret inn private skippere, som seilte kornet over Middelhavet i konvoier. Diokletian mente imidlertid at staten ikke skulle betale for dette, så heretter måtte skipene frakte de statlige leveransene gratis.

Keiseren fastslo videre at skipperne ikke bare skulle garantere for kornleveransene med sine eiendommer, men også at vervet skulle gå i arv fra far til sønn. En lang rekke yrker som f.eks. vevere, møllere og bakere ble snart underlagt de samme kravene. I en periode krevde loven til og med at en mann som giftet seg med datteren av en møller, selv måtte bli møller.

“Antallet som ble betalt av staten, var langt høyere enn antall skattebetalere.”
Lucius Lactantius, romersk kristen.

Dermed ble muligheten til å velge sin egen beskjeftigelse satt ut av kraft. Det ble dessuten besluttet at de ervervsdrivende skulle organisere seg i laug, noe som gjorde det lettere for staten å presse sine krav gjennom.

Med Diokletians nye "kommandoøkonomi" måtte alle tjene staten innenfor sine respektive områder – gratis. De eneste som ikke ble pålagt tvangsarbeid, var statens egne ansatte, med det resultat at antall embetsmenn eksploderte fordi alle med penger bestakk seg til en jobb i staten.

"Antallet som ble betalt av staten, var langt høyere enn antall skattebetalere", påpekte Lactantius hoderystende.

Gullmynt med keiser Diokletian

Keiser Diokletian skattet befolkningen så det svei for å finansiere den enorme hæren.

© Dea/G. Dagli Orti/Getty Images & Shutterstock

Bønder ble gjort til slaver

Skattereformen fikk denarene til å rulle inn i statskassen, og den strenge kontrollen sikret produksjonen av fornødenheter til hæren. Men for de sivile var konsekvensene katastrofale.

I byene, der skattene mer eller mindre hadde utslettet middelklassen, gikk handelen i stå, og på landsbygda bukket de jordløse bøndene – såkalte coloni – som leide jord av godseierne, under for de harde tidene og de økte skattene.

“Bøndene ble utpint og gårdene forlatt. Jorden ble til skog, og elendighet hersket overalt.”
Lucius Lactantius, romersk kristen.

Bøndene hadde ikke lenger råd til å betale leie, og der de tidligere hadde frihet til å flytte, ble de nå i praksis livegne, bundet opp av massiv gjeld til å holde seg på den samme flekken av jord. Det samme gjaldt de små, uavhengige bøndene, som måtte leie bl.a. trekkdyr og olivenpresser fra de store jordbrukerne.

“Bøndene ble utpint og gårdene forlatt. Jorden ble til skog, og elendighet hersket overalt”, beretter Lactantius.

“Coloni som overveier å flykte, kan legges i lenker og forvises til en slavelignende tilstand.”
Dekret fra keiser Konstantin.

Statsmakten slo hardt ned på bønder som forsøkte å flykte, da disse ble ansett som godseiernes eiendom. De neste årene strammet keiseren skruen enda mer. Under keiser Konstantin, som regjerte fra 306 til 337, risikerte en bonde på flukt endog å bli gjort til slave.

“Enhver som påtreffes i besittelse av en colonus som tilhører en annen, skal ikke bare sende den før nevnte colonus tilbake, men også betale skatt for denne mannen gjeldende for den tiden han tilbrakte hos ham”, lød en forordning som også beskrev straffen for bare å overveie flukt:

Coloni som overveier å flykte, kan legges i lenker og forvises til en slavelignende tilstand, slik at han under slavelignende tilstander kan tvinges til å utføre de plikter som passer seg for frie menn.”

Keiseren bestemte prisene

De økte skattene gjorde det mulig for Diokletian å betale for nye tropper, og sammen med sine tre medkeisere lyktes det ham å slå imperiets utallige ytre fiender tilbake. Og snart kastet han seg over et annet presserende problem.

I forsøket på å skaffe mer penger hadde de foregående keiserne regelmessig devaluert valutaen ved å produsere mynter med stadig mindre edelmetall. Rundt år 270 var sølvinnholdet i en romersk denar bare 0,02 prosent.

De stort sett verdiløse myntene fikk inflasjonen til å stige eksplosivt. For mengden av egyptisk hvete som før krisen kostet ca. åtte drakmer, måtte romerne på Diokletians tid betale 120 000 drakmer – en inflasjonsrate på ca. 15 000 pst.

“For varene sine krever de priser som ikke bare er fire eller åtte ganger så høye som før, men så høye at menneskelig tale slett ikke kan gjengi det.”
Keiser Diokletian om rikets griske kjøpmenn.

Keiseren prøvde å løse problemet ved å slå nye mynter med et litt høyere innhold av edelmetall, i håp om at det ville få inflasjonen til å flate ut. Da det ikke skjedde, ble Diokletian aldeles rasende og beskyldte rikets kjøpmenn for å skru opp prisene.

“Vi vet alle at når hæren for alles skyld sendes ut, står profittmakerne klare til på skamløst vis å angripe det felles beste. For varene sine krever de priser som ikke bare er fire eller åtte ganger så høye som før, men så høye at menneskelig tale slett ikke kan gjengi det”, tordnet Diokletian.

Han lot sine embetsmenn utferdige en liste på over 1000 varer og tjenesteytelser med en kunngjøring om hvor mye det maksimalt kunne koste. Alt fra prisen på geitekjøtt og undertøy av harehår til skriverens linjebetaling ble gitt en lovbestemt makspris. Å bryte prisgrensen ble straffet med døden.

Keiser Diokletians prisliste

Keiser Diokletian utferdiget i år 301 en liste over hva varene maksimalt kunne koste i et desperat forsøk på å tøyle inflasjonen.

© DeAgostini Picture Library/Scala, Florence

Loven ble en gigantisk fiasko fra første stund. Prisene var satt så lavt at kjøpmennene tapte penger når de solgte varene sine. Mange unnlot derfor å sende varene sine ut på markedet med det uunngåelige resultat at handelen gikk i stå. Andre solgte – til tross for trusselen om dødsstraff – varene sine på det svarte markedet i stedet.

“Mye blod ble spilt over små og billige gjenstander. Folk var så redde for å legge ut noe for salg at knappheten økte og mangelen ble større enn noen gang før", sukket Lactantius.

Selv Diokletian måtte til slutt erkjenne at loven var en skivebom, og etter noen år ble fastprispolitikken skrotet i det stille.

Keiseren levde i pomp og prakt

Mens folket led, levde Diokletian og hans medkeisere i luksus. Der keiseren tidligere ble ansett som "først blant likemenn", lot Diokletian seg tilbe som et overmenneske. Han og hans medkeisere var jo ifølge Diokletian utvalgt av gudene.

“Det var han som innførte en praksis som minner mer om en konges oppførsel enn om romersk frihetsfølelse, idet han ga folk ordre om å hedre ham ved å legge seg utstrakt foran ham. Alle andre keisere har bare forlangt en hilsen", beretter den romerske historikeren Eutropius.

Diokletian hadde således, i nesten alle henseender, omskapt det republikansksinnede og frihetselskende Romerriket til et orientalsk despoti, der alle tjente en fjern hersker som residerte i enorme palassaler fylt med tause vakter, evnukker og spyttslikkende hoffslanger – det hele gjort mulig av et gigantisk embetsmannsapparat som holdt øye med hver enkelt borger.

Diokletians palass i Split

Keiser Diokletian lot oppføre et gigantisk palass i dagens Split i Kroatia. Store deler av palasset eksisterer fortsatt.

© akg-images/Ritzau Scanpix

Keiseren sto også bak omfattende byggverk overalt i hele imperiet, beretter Lactantius:

“Provinsene ble tappet slik at det kunne skaffes lønn til arbeidere og kunstnere, så vel som forsyninger av vogner og alt annet som var nødvendig. Her ble det oppført en offentlig hall, der et sirkus, et myntverksted eller et verksted for krigsproduksjon.”

Blant Diokletians byggverk var hans eget palass i hjembyen Split i dagens Kroatia. Palasset fungerte dels som militærforlegning, dels som keiserlig residens og overgikk i prakt alle keiserens andre byggverk.

“Hvis du så de grønnsakene jeg dyrker med mine egne hender i hagen min, så ville du holde opp med alt snakket om imperiet.”
Keiser Diokletian etter oppfordring om å bli keiser igjen.

Palasset ble Diokletians hjem de siste årene. I 303 besøkte han Roma for å feire sitt 20-årsjubileum som keiser. Han ble syk på veien hjem, og i mai 305 trakk han seg tilbake. Det samme gjorde Maximianus, hvorpå de to underkeiserne overtok.

De neste årene holdt Diokletian seg utenfor politikken for i stedet å dyrke hagen sin. Da han i 308 ble oppfordret til å vende tilbake til makten, avslo han med ordene:

“Hvis du så de grønnsakene jeg dyrker med mine egne hender i hagen min, så ville du holde opp med alt snakket om imperiet.”

Vilhelm Erobreren, hertug

Hertug Vilhelm av Normandie, som erobret England, var en av middelalderens typiske hertuger.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Diokletians reformer ble middelalderens fundament

Reformer iverksatt av keiser Diokletian preget ikke bare romernes hverdag. De la også føringer langt inn i middelalderen, da småkonger og fyrster etter Det vestromerske rikets undergang overtok mange av keiserens ideer.

1. Den gud-bestemte hersker
Keiseren var under Diokletian ikke lenger “først blant likemenn”, men en fjern hersker utpekt av gudene selv. Middelalderens herskere fremstilte seg selv på samme måte.

2. De nedarvede erverv
Erverv ble under Diokletian overdratt fra far til sønn. Slik forholdt det seg stort sett i middelalderen også, da laugsvesenet sikret at forskjellige erverv gikk i arv innenfor familien.

3. Herremannens livegne
Coloni, som var en form for festebønder, jobbet etter Diokletians reformer for godseieren uten håp om selv å komme til å eie jord eller bli frie. Slik forholdt det seg også med middelalderens livegne, hvis eneste mulighet var å slite seg ut på herremannens jord.

4. De mektige hertugene og grevene
Diokletians tropper ble lokalt ledet av en dux eller en comes, som på engelsk senere ble til duke (hertug) og count (greve). Titlene ble bevart i middelalderen, da hertuger og grever var de sterkeste herskerne i europeiske stater med en svak sentralmakt.

Men helt lykkelig var Diokletians pensjonisttilværelse ikke. Rivalisering blant etterfølgerne fikk systemet til å vakle, og etter Constantius’ død i 306 brøt det ut borgerkrig igjen. Den pensjonerte keiseren kan ha innsett sin fiasko. I hvert fall syknet han hen og døde i 312.

Med sine drakoniske lover hadde Diokletian reddet imperiet en stund, men redningen hadde kostet riket livsnerven. Romerriket hadde blitt et tomt skall uten innholdet som hadde gitt imperiet dets styrke. Det blomstrende sivile livet som tidligere hadde fostret store oppfinnelser, blendende kunst og imponerende byggverk, var erstattet av apati, mangel på nytenking og en nesten fullstendig stopp i sosial mobilitet.

I stedet ble alt styrt av statlige krav og overvåket av uniformerte byråkrater og hemmelig politi. Mindre enn 100 år senere ble riket delt i to – en begivenhet som for det vestromerske riket ble begynnelsen på slutten.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul