I dag bruker vi ordet «diktator» i negativ betydning om en statsleder som styrer nasjonen sin med hard hånd. Men begrepet refererte opprinnelig til en embetsmann i den romerske republikken, som i en begrenset periode ble gitt myndighet til å ta avgjørelser på egen hånd.
Tanken var at det trengtes en leder med uinnskrenket makt i spesielt pressede situasjoner der beslutninger måtte tas raskt – for eksempel hvis et opprør brøt ut og truet statens sikkerhet. I et slikt tilfelle kunne den ene av de to valgte konsulene som styrte over Roma, bli utnevnt til diktator.