I dag bruker vi ordet «diktator» i negativ betydning om en statsleder som styrer nasjonen sin med hard hånd. Men begrepet refererte opprinnelig til en embetsmann i den romerske republikken, som i en begrenset periode ble gitt myndighet til å ta avgjørelser på egen hånd.
Tanken var at det trengtes en leder med uinnskrenket makt i spesielt pressede situasjoner der beslutninger måtte tas raskt – for eksempel hvis et opprør brøt ut og truet statens sikkerhet. I et slikt tilfelle kunne den ene av de to valgte konsulene som styrte over Roma, bli utnevnt til diktator.
Diktatoren fikk seks måneder
En diktator fikk typisk en spesifikk oppgave – som å føre en krig eller slå ned et opprør. Diktatoren hadde mandat til å overprøve alle andre romerske politikere og endre lovene hvis han mente det var nødvendig. Til gjengjeld kunne han ikke forlate Italia, og han fikk kun bruke de offentlige midlene som Senatet ga ham.
Typisk ga diktatoren fra seg tittelen når han hadde fullført oppgaven sin, selv om de seks månedene ennå ikke var gått. Titus Larcius var ifølge tradisjonen den første mannen som ble utnevnt til diktator. Han fikk i oppgave å beskytte Roma i forbindelse med en truende krig mot romernes nabostammer.
Mange historikere i dag betrakter Napoleon som den første diktatoren i mer moderne forstand. Han var en populær general som sakte klatret oppover maktstigen til han endret grunnloven, oppløste senatet og kronet seg selv som førstekonsul på livstid og senere eneveldig keiser i 1804.
