I dag bruker vi ordet «diktator» i negativ betydning om en statsleder som styrer nasjonen sin med hard hånd. Men begrepet refererte opprinnelig til en embetsmann i den romerske republikken, som i en begrenset periode ble gitt myndighet til å ta avgjørelser på egen hånd.
Tanken var at det trengtes en leder med uinnskrenket makt i spesielt pressede situasjoner der beslutninger måtte tas raskt – for eksempel hvis et opprør brøt ut og truet statens sikkerhet. I et slikt tilfelle kunne den ene av de to valgte konsulene som styrte over Roma, bli utnevnt til diktator.
Historien er full av brutale diktatorer
Leopold 2.
Land: Belgia
År: 1865–1909
Ofre: Opp mot 15 millioner
Kong Leopold 2. av Belgia koloniserte og regjerte med stor brutalitet over et område i Kongo som var 14 ganger større enn Belgia. Lokalbefolkningen ble utnyttet som slaver i gummiindustrien og ble misbrukt, mishandlet og henrettet av Leopolds private milits hvis de ikke slet seg til døde.
Adolf Hitler
Land: Tyskland
År: 1934–1945
Ofre: Ca. 17 millioner
Etter president Paul von Hindenburgs død i 1934 samlet rikskansler Adolf Hitler all politisk makt hos seg selv og ble diktator i Nazi-Tyskland. Han brukte makt for å kaste verden ut i en blodig krig, og han satte i gang et systematisk massedrap på jøder og andre grupper som ikke passet inn i nazistenes ideologi.
Josef Stalin
Land: Sovjetunionen
År: 1924–1953
Ofre: Ca. 23 millioner
Stalin styrte med hensynsløs jernhånd over Sovjetunionen i nesten tre tiår og utryddet alle som sto i veien for ham. I tillegg gjennomførte han en rekke mislykkede reformer som skulle gjøre Sovjetunionen til en stormakt, men som i stedet førte til hungersnød som kostet millioner av menneskeliv.
Mao Zedong
Land: Kina
År: 1949–1976
Ofre: Opp mot 78 millioner
Mao grunnla det kommunistiske Kina i 1949 og gjennomførte utrenskninger og feilslåtte økonomiske og kulturelle reformer som kostet millioner av menneskeliv. Antall ofre kan være vanskelig å beregne, men forskjellige anslag lyder på at mellom 49 og 78 millioner mennesker døde som følge av hans avgjørelser.
Diktatoren fikk seks måneder
En diktator fikk typisk en spesifikk oppgave – som å føre en krig eller slå ned et opprør. Diktatoren hadde mandat til å overprøve alle andre romerske politikere og endre lovene hvis han mente det var nødvendig. Til gjengjeld kunne han ikke forlate Italia, og han fikk kun bruke de offentlige midlene som Senatet ga ham.
Typisk ga diktatoren fra seg tittelen når han hadde fullført oppgaven sin, selv om de seks månedene ennå ikke var gått. Titus Larcius var ifølge tradisjonen den første mannen som ble utnevnt til diktator. Han fikk i oppgave å beskytte Roma i forbindelse med en truende krig mot romernes nabostammer.
Mange historikere i dag betrakter Napoleon som den første diktatoren i mer moderne forstand. Han var en populær general som sakte klatret oppover maktstigen til han endret grunnloven, oppløste senatet og kronet seg selv som førstekonsul på livstid og senere eneveldig keiser i 1804.