Livet som romersk keiser var kjennetegnet av overdådig luksus og nesten uendelig makt – og overhengende fare for en brutal og blodig død.
Av de 70 keiserne som regjerte over hele Romerriket i løpet av ca. 400 år – fra Augustus til Theodosius 1 – fikk 51 et voldelig endelikt. Dette tilsvarer 73 pst. av keiserne.
Bare 20 av de i alt 70 romerske keiserne fikk en naturlig død. De andre 50 fikk en voldsom slutt på livet.
De voldelige dødsfallene skyldtes enten selvmord (7 pst.), døde på slagmarken (13 pst.) eller – som oftest – drap eller henrettelser (49 pst.).
“Så ulykksalig var de romerske keisernes liv at deres skjebne – uansett hva de gjorde – ofte var den samme. Et liv fullt av glede eller dyd – latskap eller heder – førte uansett til en utidig begravelse,” skrev den anerkjente britiske historikeren Edward Gibbon på 1700-tallet.
De fleste av de drepte keiserne mistet livet i maktkamp om tronen.
I minst seks tilfeller var gjerningsmennene keisernes egne livvakter fra pretorianergarden. Den var beryktet for å avsette sine egne herskere.
Spesielt etter år 31 e.Kr. ble garden så mektig at den drepte keisere som falt i unåde dersom prisen var riktig eller det ga nok makt.