Livet som romersk keiser var kjennetegnet av overdådig luksus og nesten uendelig makt – og overhengende fare for en brutal og blodig død.
Av de 70 keiserne som regjerte over hele Romerriket i løpet av ca. 400 år – fra Augustus til Theodosius 1 – fikk 51 et voldelig endelikt. Dette tilsvarer 73 pst. av keiserne.
De voldelige dødsfallene skyldtes enten selvmord (7 pst.), døde på slagmarken (13 pst.) eller – som oftest – drap eller henrettelser (49 pst.).
“Så ulykksalig var de romerske keisernes liv at deres skjebne – uansett hva de gjorde – ofte var den samme. Et liv fullt av glede eller dyd – latskap eller heder – førte uansett til en utidig begravelse,” skrev den anerkjente britiske historikeren Edward Gibbon på 1700-tallet.
De fleste av de drepte keiserne mistet livet i maktkamp om tronen.
I minst seks tilfeller var gjerningsmennene keisernes egne livvakter fra pretorianergarden. Den var beryktet for å avsette sine egne herskere.
Spesielt etter år 31 e.Kr. ble garden så mektig at den drepte keisere som falt i unåde dersom prisen var riktig eller det ga nok makt.