Romerske myndigheter brukte ulike metoder når de tok livet av dødsdømte personer.
Den fremgangsmåten som var i bruk i lengst tid, var såkalt henrettelse ved fall: Forbrytere ble bakbundet og kastet utfor en ca. 25 m høy klippe i Roma.
Ifølge noen skriftlige kilder ble metoden innført etter at Roma ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr. og brukt helt frem til det første århundret e.Kr.
Romerne betraktet denne formen for henrettelse som dypt vanærende, og straffen ble derfor utelukkende brukt på forbrytere som ble funnet skyldige i drap, forræderi eller falsk vitnesbyrd, som romerne så på med ekstra strenge øyne.