Romerske myndigheter brukte ulike metoder når de tok livet av dødsdømte personer.
Den fremgangsmåten som var i bruk i lengst tid, var såkalt henrettelse ved fall: Forbrytere ble bakbundet og kastet utfor en ca. 25 m høy klippe i Roma.
Ifølge noen skriftlige kilder ble metoden innført etter at Roma ble grunnlagt på 700-tallet f.Kr. og brukt helt frem til det første århundret e.Kr.
Romerne betraktet denne formen for henrettelse som dypt vanærende, og straffen ble derfor utelukkende brukt på forbrytere som ble funnet skyldige i drap, forræderi eller falsk vitnesbyrd, som romerne så på med ekstra strenge øyne.
Den dødsdømte ble bakbundet og skjøvet i døden.
Mer “alminnelige” forbrytelser ble som regel straffet med kvelning og utført av en bøddel i et fengsel.
Men hvis den dødsdømte var kjent, kunne henrettelsen foregå offentlig.
En av de merkeligste henrettelsesmetodene i Romerriket var poena cullei, som var forbeholdt mordere som tok livet av et medlem av egen familie.
I disse tilfellene ble forbryteren sydd inn i en stor sekk sammen med en slange, en hund, en hane og en ape. Deretter kastet man sekken i en elv så morderen druknet.
