I dag er bading en privatsak, men for romerne var det en sosial begivenhet. Hver dag valfartet de fleste frie romere til et av de mange offentlige badehusene der de både vasket seg og møttes med venner og bekjente for å slå av en prat eller drøfte forretninger.
Selve badeanlegget var inndelt i en rekke rom som romerne gjerne besøkte i en bestemt rekkefølge.
Et av de mest populære var caldarium – varmerommet – der de badende kunne la varme og damp mykne opp kroppen før de senket seg ned i et oppvarmet basseng.
Varmerommet ble oppvarmet ved hjelp av en hypokaust, et sentralt varmesystem. Systemet besto av en stor ovn eller et bålfat som oftest sto i et tilstøtende rom og ble nøye passet av slaver.
Via en åpning ble varmen og røyken fra denne ilden ledet inn under golvet i baderommet, som var hult på undersiden. Herfra ble varmen ledet videre til et hulrom mellom mursteinene i veggen.
Resultatet ble at baderommet ble varmet opp både nedenfra og fra sidene samtidig. For å utnytte varmen best mulig ble de romerske badeanleggene bygget slik at caldariet alltid var plassert nærmest ilden.
Historikerne vet ikke med sikkerhet hvor varme de romerske varmerommene kunne bli. En rimelig gjetning er at temperaturen formodentlig lå omkring 50-55 °C.
De fleste romerske byer hadde flere badeanlegg. I 354 e.Kr. hadde Roma hele 952 badehus.
Ilden krevde konstant oppmerksomhet og ble nøye overvåket av slaver. De sørget også for å tilføre brensel for å holde den helt rette temperaturen i baderommene.
Vannbassenget med det varme vannet hadde en fast plass i de fleste caldarier. I de fleste tilfeller var bassenget bygget ned i golvet.
Kroppen ble pleiet ved å smøre den inn i olje som deretter ble skrapet av. Den brukte oljen ble iblant samlet opp og brukt av kvinner til hårpleie.
Hypokaust het varmesystemet i de romerske badehusene. Det besto av teglsteinssøyler, som man støpte golvet på. Et stort bål varmet opp hulrommet under golvet som sendte varmen videre opp til baderommet.