Marcus Junius Brutus (85-42 f.Kr.) var i år 44 f.Kr. med på å stikke én eller flere kniver i Romas diktator Julius Cæsar slik at han blødde i hjel på senatets gulv.
Etter drapet erklærte senatet Cæsar som fiende av republikken. Brutus og hans medsammensvorne hadde dermed loven på sin side og fikk amnesti.
Men Cæsar hadde vært så populær i befolkningen at kjennelsen fikk Romas innbyggere til å gjøre opprør, og Brutus måtte flykte til middelhavsøya Kreta.
Brutus tok sitt eget liv
I Roma brøt det ut borgerkrig om makten mellom de to konsulene Gaius Octavius og Marcus Antonius. Brutus forsøkte imidlertid selv å ta makten, og i 42 f.Kr. marsjerte han med sine legionærer mot Roma.
Nyheten fikk Octavius og Marcus Antonius til å inngå en allianse, og sammen beseiret de Brutus ved Philippi den 23. oktober 42 f.Kr.
Brutus flyktet opp i høydene der han ifølge den romerske historikeren Plutark nedkalte en forbannelse over Marcus Antonius, før han tok sitt eget liv med en daggert.
I oldtiden var Brutus kjent som Cæsars sønn. Ryktet oppsto sannsynligvis fordi hans mor, Servilia, angivelig var keiserens elskerinne.