Imperiets menn ved verdens ende

I omtrent 300 år bevoktet romerske styrker keiser Hadrians 117 kilometer lange mur i det nordlige England. De befant seg nesten 2000 kilometer fra Roma i en iskald region som må ha føltes som verdens ende. Utgravninger viser imidlertid at soldatene – midt i ingenting – skapte et liv som i stor grad minnet om livet i Roma.

I omtrent 300 år bevoktet romerske styrker keiser Hadrians 117 kilometer lange mur i det nordlige England. De befant seg nesten 2000 kilometer fra Roma i en iskald region som må ha føltes som verdens ende. Utgravninger viser imidlertid at soldatene – midt i ingenting – skapte et liv som i stor grad minnet om livet i Roma.

akg-images/Luca Tarlazzi

Det har vært en lang og kald natt for de 102 soldatene som har holdt vakt på den store forsvarsmuren ved fortet Vercovicium.

I bitende kulde har de speidet i timevis ut i det beksvarte mørket på utkikk etter fiender. Noen av mennene er så heldige å stå vakt rett over fortets varme bakerovner, men ingen av dem har våget å lukke et øye. Straffen for å sove på vakt er pisk, eller i verste fall døden ved steining.

“Jeg har sendt deg et par sokker, to par sandaler og to par underbukser”. Fra et brev til en soldat ved muren

Nå når daggryet får det til å lysne i øst, skimter soldatene konturene av det kuperte nordengelske landskapet som strekker seg endeløst mot fiendeland i nord. Muren keiser Hadrian i sin tid fikk bygd som Romerrikets nordligste grense, er et av imperiets viktigste forsvarsverk, og soldatene på muren er rekruttert utelukkende for å forsvare den mot piktere, kaledoniere og andre keltiske stammer som vil gjøre alt for å drepe de romerske okkupasjonsstyrkene.

Idet solen står opp i øst blir nattens stillhet avløst av lyden fra hornet som skal vekke vaktenes 698 kolleger inne i fortet.

Det er tid for de 102 vaktene å bli avløst, slik at de kan få sove litt før de igjen skal forsvare imperiet mot truslene fra nord – ofte med livet som innsats.

Hadrians mur besto av muren med vakttårn samt flere vollgraver. Bak forsvarsverket lå det 17 fort, som huset de i alt 9000 vaktpostene.

© akg-images/Luca Tarlazzi

Vercovicium, som fortet ved Hadrians mur het, var et av i alt 17 fort langs den 117 kilometer lange muren, som var bemannet med i alt 9000 soldater.

Fortet var i bruk i nesten 300 år før de siste soldatene rømte det rundt år 410, da store deler av Romerriket ble inntatt av barbarer.

Vercovicium er den best bevarte av festningene langs Hadrians mur. Siden 1843 har arkeologer gravd ut fortet og funnet hundrevis av gjenstander.

Ved hjelp av disse funnene har de rekonstruert hvordan livet artet seg for de romerske soldatene som i de siste århundrene før Romerrikets fall hadde som oppgave å bemanne keiserens forsvarsmur i det iskalde nord, nesten 2000 kilometer fra Roma.

Soldatene kjempet for borgerskap

Lyden fra hornet ved soloppgang var signalet som innledet soldatenes faste rutiner i det 20 000 m2 store fortet.

I hver av de avlange soldatbrakkene var det plass til 80 soldater, som bodde på mindre åttemannsrom på bare 16 m2, et såkalt contubernium.

Mennene sa ikke god morgen til hverandre på romernes offisielle språk – latin – men derimot på en germansk dialekt. De 800 soldatene i fortet var nemlig såkalte auxiliar-tropper, hjelpetropper som romerne
hadde rekruttert blant den tungriske germaner-stammen i lavlandet rundt elva Meuse i dagens Belgia.

© Shutterstock

3 grunner til at keiseren bygde muren

I århundrer har historikere diskutert Hadrians motiver for å bygge muren, og er kommet frem til at byggverket tjente flere formål.

Vercovicium var bemannet av den 1. tungriske kohort, som fungerte som første forsvarslinje. Den skulle holde tilbake fiendtlige angrep, frem til de vanlige legionærene nådde frem fra byen Eboracum, dagens York, 350 kilometer unna.

Hjelpetroppene var ikke like godt trent som legionærene, og våpnene deres var mer primitive. Det betydde imidlertid ikke at soldatene var mindre slagkraftige enn fullverdige legionærer.

De tungriske krigerne var kjent for å være særdeles dyktige på slagmarken, og de var forespeilet en spesiell belønning:

Etter 25 års tro tjeneste ville de bli tildelt det ettertraktede romerske borgerskapet.

Mens Romas legionærer var beskyttet av panser og rektangulære skjold, bar de tungriske styrkene ringbrynje og ovalt skjold. Det gjorde dem svært mobile.

© Historic England/Shutterstock

Soldatene på fortet var blonde med blå øyne

Soldatene i det romerske Vercovicium-fortet kom fra den tungriske stammen som holdt til i dagens Belgia. De var av germansk avstamning og lignet derfor ikke en gjennomsnittlig romersk legionær.

Det innebar blant annet at soldatene og etterkommerne deres i all fremtid fikk rett til å bli dømt ved en romersk domstol, rett til å bli fritatt for særskatter og rett til å inneha offentlige embeter. Borgerskapet var derfor en gave de ville gjøre alt for å få.

Renslighet var en dyd

Den romerske hæren la stor vekt på renslighet – både soldatenes personlige hygiene og renslighet i fortene.

Bakterier visste romerne ingenting om, men de visste at renslighet holdt soldatene friske. Derfor var mennenes første oppgave å hente vann til personlig hygiene

I de små soldathusene har arkeologer blant annet funnet kammer av bein. De var viktige i mennenes konstante kamp mot en fryktelig fiende: blodsugende lus. I et nabofort ved Hadrians mur er det til og med funnet en kam med en intakt lus mellom tennene.

Soldatene har uten tvil også måttet leve med lopper og ikke minst veggedyr, som har holdt til i soldatenes tynne halmmadrasser.

Veggedyr var et stort problem overalt. Den romerske satirikeren Petronius beskriver en mann som gjemte seg under sengen for å komme unna en forfølger.

For å undertrykke lyden fra pusten knuget han madrassen så hardt mot ansiktet at han "presset leppene mot selve veggedyrene".

I de tettpakkede brakkene hadde de blodsugende krypene optimale forhold.

Hjelpetroppene hadde sokker i støvlene for åt holde varmen i det kalde nordlige England.

© The trustees of the british museum/Shutterstock

Soldatene har etter all sannsynlighet også pusset tennene – ikke med en tannbørste, men ved å gni salt eller aske på tennene med fingeren.

Ifølge romerske kilder ble urin brukt til å bleke tennene, hvilket fikk dikteren Catul til å gjøre narr av en mann med uvanlig hvitt smil:

"Det andre tisser, bruker han hver morgen til å rense tenner og gummer. Så det at tennene dine er så flotte, viser bare at du er full av piss".

Etter morgenvasken gikk turen til latrinen som lå ved leirens søndre mur. Her kunne 30 menn gå på toalettet på samme tid, og i likhet med borgerne i Roma satt de og snakket med hverandre i det åpne rommet.

I Roma brukte folk en natursvamp til å tørke seg med, men her i nord måtte soldatene nøye seg med mose.

Innholdet i toalettene ble skylt ut og ledet ut gjennom fortets yttermurer, slik at avføringen ikke ble en helserisiko.

© Historic England

Badehus

Soldatenes badehus lå øst for fortet ved en liten bekk. Badehuset hadde både kalde og varme basseng og fungerte også som soldatenes sosiale oppholdssted.

© Imageselect

Latrine lå avsides

Det store fellestoalettet var plassert langt fra fortets kornlagre og sykehus.

© Peter Connolly/akg-images

Tårn ga oversikt

Murens vakttårn var plassert med omtrent 500 meters avstand, og var som regel ni meter høye.

© akg-images

Brakkene var mennenes hjem

Hver brakke var av tre og huset en såkalt centurie på 80 soldater, som var fordelt på åttemannsrom. I enden av brakken bodde enhetens leder, kalt centurion, i et eget lite hus. De i alt 800 soldatene i enheten utgjorde til sammen en såkalt kohort.

Til tross for romernes forsøk på å holde en viss hygiene, gikk det ofte galt. Under utgravningen av en latrine som ble brukt av en romersk garnisons-centurion i dagens Nederland, fant forskerne egg fra innvollsorm.

Funnet viser at offiseren må ha spist mat med spor av jord på, og på den måten blitt infisert med både spolorm og piskeorm, som kan gi kraftig mageknip og diaré.

Alltid klar til kamp

Etter frokost var det tid for den daglige kamptreningen. Utenfor hvert åttemannsrom iførte soldatene seg utrustningen – støvler, ringbrynje og hjelm – før de gikk ut på ekserserplassen.

Her sto de i geledd med de ovale skjoldene foran seg. De var ikke firkantede som legionærenes, for hjelpetroppene skulle være mobile og patruljere i ulendt terreng.

Langt ifra alle tok oppstilling foran centurionen sin. Halvparten av mennene på fortet var konstant på vakt langs muren, ute for å skaffe ved eller i gang med vedlikeholdsarbeid på forsvarsanleggene.

De som var til stede, fikk trening i alt fra nærkamp med spyd og gladius-sverd til bruken av steinslynger og buer. Var de uheldige, måtte de på marsj. En gjennomsnittlig soldat måtte bære omtrent 27 kilo i form av våpen og oppakning, så for mennene fra det belgiske lavlandet var en marsj gjennom Nord-Englands kuperte landskap en kraftprestasjon.

De soldatene som skulle på vakt, stilte seg ved seks gjennomgangsporter i muren, der de avløste nattevaktene. Hver port var bemannet med fire contubernia, altså 32 mann som skulle kontrollere menneske- og varestrømmen mellom nord og sør.

Den enorme muren fungerte nemlig også som tollmur med en port for hver 1600. meter.

På muren sto også vakttårn, hvert av dem bemannet med åtte soldater.

Funn av gamle ildsteder og dyreknokler i første etasje i tårnene tyder på at soldatene inntok måltidene sine i tårnet. Vaktene på muren kunne ses på lang avstand, som en permanent advarsel til de keltiske stammefolkene.

Den romerske forfatteren Vegetius skrev hvordan hærens vakttjeneste alltid var stramt regulert:

"Hver eneste dag, selv i fredstid, bytter soldater fra alle tropper på å ta nattjeneste, vaktpost-tjeneste og oppgaver på åkrene. Navnene på dem som har tatt sin tørn, skrives på lister, slik at ingen får for mange vakter, eller unntas".

Innimellom pliktene snek soldatene seg til blant annet å skrive brev. Det er funnet flere titall "romerske postkort" i fortene langs muren.

Slik var fortet utformet:

Soldatene og familiene deres skrev brevene sine på tynne skiver av bjørke- og eiketre.

"Jeg har sendt deg et par sokker fra Sattua, to par sandaler og to par underbukser", heter det i et brev til en soldat fra et anonymt familiemedlem.

Sokker og varme klær var nødvendig i høyden, der temperaturen om vinteren ofte nådde frysepunktet. Andre brev avslører et rikt og variert liv i fortene.

"En venn sendte meg 50 østers fra Cordonovi (ukjent sted, red.), jeg sender deg halvparten", skrev en gavmild sjel.

En annen sendte et rasende brev med beskjeden: "Nå vet du at jeg har det bra – du gudløse kamerat, som ikke har skrevet til meg en eneste gang!"

Kommandanten levde i sus og dus

Midt i Vercovicium sto fire bygninger som fungerte som regimentets hjerte: kommandantens hus, hovedkvarteret og to kornlagre.

Mens livet var oppjagende og klaustrofobisk i soldatbrakkene, bød kommandantens hus på uhørt luksus. Han bodde i fortets største bygning, som var utstyrt med gulvvarme, vakre veggmalerier og til og med en gårdsplass, alt i samme stil som de fineste villaene hjemme i Italia.

Her var det også et stort, privat kjøkken, der slaver tilberedte fine måltider med velkjente ingredienser fra middelhavsområdet.

Nabobygget var regimentets hovedkvarter og fylte mange funksjoner. I kjelleren sto en pengekiste med soldatenes lønn, og i første etasje satt administrasjonen. Bakerst i bygningen var et eget rom til regimentets standart, eller fane, som ble bevoktet døgnet rundt av to soldater. Standarten var hellig for soldatene og skulle forsvares til siste blodsdråpe.

De siste av fortets sentrale bygg var to 24 meter lange kornlagre. Her var korn nok til å forsyne 800 mann i et helt år.

Det nordlige England var en kald, mørk og fremmed opplevelse for soldatene fra kontinentet. Men arkeologiske funn viser at soldatene via driftige kjøpmenn fikk varer hentet fra hele imperiet.

© Mary F. Burns/Shutterstock

Keramikk kom ofte fra det sørlige Gallia (Frankrike), men ble også laget på stedet.

© Shutterstock

Røkt svinekjøtt ble hentet fra Po-sletten i Nord-Italia.

© Shutterstock

Krydder var ekstremt dyrt, ettersom det måtte importeres fra India.

© Scala Archives/Shutterstock

Fiskesaus var elsket av alle romere og ble brukt som datidens ketsjup. Sausen ble produsert så langt unna som Sicilia og fraktet til England.

© Scanpix/Shutterstock

Sur Vin(posca) var en fast del av soldatenes daglige rasjon. Den ankom i amforaer fra Gallia og Italia.

© Shutterstock

Tørket fiken og olivenolje ble seilt inn fra hele middelhavsområdet.

© Historic England/Shutterstock

Edelstein ble hentet fra Sør-Europa til smykkeproduksjon. I Vercovicium har arkeologene funnet en rød jaspis-stein som ble bearbeidet lokalt.

Gulvene var hevet for å sørge for at luften kunne sirkulere fritt under bygningen og dermed forebygge mugg og råte. Hver dag fikk soldatene utlevert en kornrasjon tilsvarende 800 gram per mann.

Forskere har regnet ut at soldatene trengte 3000 kalorier daglig for å kunne utføre oppgavene sine, og nærmere 6000 kalorier i felten.

Mens soldatene trente om morgenen, bød ettermiddagen ofte på mindre lystbetonte plikter. I åttemannsgruppene sine måtte de vaske toalettene, hovedkvarteret og kommandantens utstyr.

Andre ble sendt ut for å vedlikeholde veier, murer, tårn og brakkene av tre.

Moro i badehuset

Etter en hard dags arbeid fikk soldatene – én gang i uken – en etterlengtet tur i badet. Mens fullverdige legionærer vanligvis bygde badehusene inne på fortets område, måtte hjelpetroppene sette opp sine utenfor de beskyttende murene.

Vercovicium-fortets badehus ble bygd nede ved en bekk, der friskt vann kunne ledes gjennom bygningen, som inneholdt et kaldt bad, et lunkent bad, et varmt bad – og et toalett.

De svette og skitne soldatene vasket først av seg den verste skitten i det kalde badet, og deretter åpnet de porene i huden litt etter litt ved å ta et dykk i det lunkne og varme bassenget.

Den sivile byen utenfor fortet tiltrakk lykkejegere fra hele omlandet. De håpet å få tak i noen av soldatenes penger.

© Bridgeman images/Imageselect/Shutterstock

I byen moret soldatene seg med vin, spill og sex

Alle tenkelige laster kunne tilfredsstilles i den sivile småbyen som vokste frem utenfor fortet. Her bodde også soldatenes illegale koner og barn..

Selv om de romerske hjelpetroppene ikke tjente all verden, var de langt bedre stilt enn mange lokale. Pengene deres tiltrakk derfor folk fra fjern og nær, som solgte alle slags varer – og syndige laster.

Derfor vokste en hel liten by, vicus på latin, frem i skyggen av fortets murer.

Formelt var det ulovlig for en romersk soldat å gifte seg, men mange stiftet likevel en hemmelig familie som ofte holdt til i nærmeste by.

De små, stråtekte trehusene utgjorde en sørvisby som gjorde livet tålelig for soldatene. De hadde nemlig ikke andre muligheter i mils omkrets for å få brukt lønna sin til noe.

En bestillingsliste funnet ved en vicus ved muren avslørte at en tørst soldat bestilte keltisk øl, fiskesaus og vin.

Fra utgravninger ved andre fort vet forskerne at soldatene bestilte alt fra støvler og smykker til østers og indisk krydder.

I et vertshus ved Vercovicium har arkeologene også funnet terninger fra spill.

I tillegg til terninger vet forskerne også at soldatene spilte en form for backgammon, og at de gjerne inngikk store veddemål om penger.

Til slutt gikk til tilbake og avsluttet med å lukke porene igjen i det kalde badet.

Badehuset eksisterte imidlertid ikke bare av hygieniske årsaker. I flere bad langs Hadrians mur har arkeologer funnet terninger, brettspill, amforaer til vin, beholdere til keltisk øl og massevis av østersskall.

Badene fungerte altså som sosialt tilholdssted, der soldatene en liten stund kunne glemme slitet, ensomheten og kulden.

Vercovicium bød også på rik anledning til å tilbe både romerske og keltiske guder. På et steinalter funnet utenfor fortets område sto det:

“Soldatene i Tungri-stammens 1. kohort, under prefekten Publius Aelius Modestus’ kommando, dedikerer dette til Herkules”.

Steinen utgjorde bare ett av 30 altre der soldatene ofret alt fra dyr til honning i håp om gudenes velvilje.

Kjøpmenn kunne skaffe alt

Utpå kvelden spiste soldatene dagens største måltid. Ved å studere innholdet i de eldgamle latrinene kan arkeologene si overraskende nøyaktig hva regimentet fikk å spise.

Den romerske forfatteren Vegetius skrev at soldaten alltid skulle ha adgang til "vin, vineddik og salt".

I fortene ved muren lagret soldatene store mengder mat, særlig korn. Spesialvarer som fiskesaus ble levert av private kjøpmenn.

© Imageselect

Utgravninger viser at tungri-soldatene inntok en variert kost, som blant annet besto av tørkede fikener, linser, tørket fisk, oliven og frisk frukt. Om kvelden kunne de trette soldatene stort sett gjøre som de ville, hvis de ikke skulle på vakt.

Det mest opplagte var å gå ut gjennom sørporten og oppsøke den sivile byen – vicus på latin – som hadde vokst frem for å tilby tjenester til soldatene.

Her var boder med importvarer fra kontinentet, men også skomakere og tekstilhandlere og ikke minst et utall små barer og bordeller.

Nesten alle romerske fort hadde en slik sørvisby som nabo. Ifølge den romerske keiseren Aleksander Severus var vicus stedet der soldatene kunne "elske, drikke og vaske seg".

De romerske hjelpetroppene var brutale menn som åpenbart ikke hadde problemer med å drepe uskyldige sivile.

© Collaboration JS/Arcangel/Shuttestock

Drapsofre lå gjemt under gulvene

Da arkeologer i 1930-årene foretok utgravninger av et vertshus like utenfor Vercovicium, gjorde de et makabert funn under gulvet: To skjelett – en mann og en kvinne.

Mannen hadde en knivspiss mellom ribbeina, altså var han uten tvil blitt myrdet. Kvinnen var sannsynligvis også et drapsoffer.

Da det flere tiår senere ble gjort utgravninger av en soldatbrakke i Vindolanda-fortet, som også ligger ved Hadrians mur, dukket det opp beinrester under gulvet i det ene hjørnet.

Det viste seg å være skjelettet av en 8–10 år gammel jente, gravlagt med hendene bundet bakpå ryggen. Analyser av knoklene viste at jenta var født i middelhavs-
området.

Hun var utvilsomt drept av en eller flere soldater, som har skjult forbrytelsen ved å grave henne ned under gulvet.

Mye taler for at mannen og kvinnen også ble myrdet av fortets våpenkyndige soldater.

Angrep i ly av mørket

Risikoen for angrep fra keltiske stammer var størst om natten, når soldatene trengte lenger tid på å mobilisere hele regimentet.

I 181 e.Kr. skjedde nettopp det, da et forbund av keltiske stammer angrep muren.

Vercovicium holdt stand, men tre fort i nærheten ble inntatt og brent ned.

"Stammene på øya krysset muren som skilte dem fra de romerske legionene. De ødela mye og drepte en general og soldatene hans", forklarer den greske historikeren Dion Kassios.

Angrepet førte til et tiår med hevnaksjoner. Romerske patruljer trengte dypt inn i fiendeland for å angripe keltiske landsbyer.

Ved fortet Kirksteads ble det noen år senere reist et alter til minne om "en vellykket aksjon på den andre siden av muren".

"Ved et annet fort ble det reist et alter for å feire «nedslaktingen av en bande".

Kampene var medvirkende til at bare 45 prosent av hjelpetroppene fullførte de 25 tjenesteårene. Resten døde i kamp eller av sykdom eller ble sendt hjem på grunn av fysiske skavanker.

VIDEO - se Hadrians mur i dag:

Den 1. tungriske kohorten fra det belgiske lavlandet forble i Vercovicium i nesten 200 år, til både Hadrians mur og provinsen soldatene forsvarte, ble oppgitt av Roma og overlatt til invaderende saksere og lokale krigsherrer.

De tungriske soldatene forlot imidlertid aldri England, men ble oppslukt i kaoset som fulgte etter sammenbruddet. Hjelpetroppenes etterkommere – dersom de fins – er i dag briter.