Pompeii vulkan med offer

Italiener støpte Pompeii i gips

Under utgravningen av den romerske byen Pompeii oppdager arkeologen Fiorelli et mystisk hulrom. Han lager en avstøpning av hullets form og står like etter ansikt til ansikt med en familiefar som omkom 1800 år tidligere. Pompeii er vakt til live igjen.

Under utgravningen av den romerske byen Pompeii oppdager arkeologen Fiorelli et mystisk hulrom. Han lager en avstøpning av hullets form og står like etter ansikt til ansikt med en familiefar som omkom 1800 år tidligere. Pompeii er vakt til live igjen.

Ritzau/Scanpix & Imageselect

En vårdag i februar 1863 fikk arkeolog Giuseppe Fiorelli en idé som skulle gi gjenlyd verden over. Arbeiderne hans hadde gravd hele dagen i området rundt oldtidsbyen Pompeiis største badeanlegg.

Under et fem meter tykt lag av forsteinet aske og pimpstein fra vulkanutbruddet som utslettet byen 1800 år tidligere, avdekker mennene flere hundre sølvmynter, en gullring, fire øreringer samt to nøkler av jern.

Pompeii utgravning

Giuseppe Fiorelli etablerte mange av de arkeologiske prinsippene som fagfolk i dag bruker ved utgravninger.

© Ritzau/Scanpix

Gjenstandene er tause vitnesbyrd om de mange tusen innbyggerne som mistet livet i katastrofen. Hvordan ofrenes siste sekunder har vært, kan ikke Fiorelli forestille seg. Arkeologen har fra tid til annen funnet beinrester, men de forteller ham ikke mye.

Plutselig treffer en av arbeidernes spader et hulrom. Fiorelli stikker armen ned gjennom det vesle inngangshullet. Han føler seg frem med fingrene og kjenner en gjenstand i bunnen av hulrommet. Det er en knokkel fra et menneske.

«Jeg skjønte med en gang at hulrommet var avtrykket fra et menneske», skrev Fiorelli senere.

Mens arkeologen fisker opp flere knokler gjennom hullet, får han et innfall. Hulrommet hadde oppstått da liket ble dekket av vulkansk aske, og må derfor ha bevart den døde kroppens konturer.

Fiorelli blander vann og gips i en bøtte og heller massen ned gjennom inngangshullet til hulrommet er fylt.

Da blandingen er størknet, åpner han hulrommet. Inni ligger en nesten perfekt avstøpning av en middelaldrende mann som hviler på ryggen.

Den høyre hånden ser ut til å gripe fatt i folden på en for lengst forsvunnet kappe, og på føttene har han naglebeslåtte sandaler. I den gapende munnen sitter noen få tenner som stikker ut av gipsen.

Pompeii offer
© Eric Vandeville/AKG-Images

Offeret omkommer under vulkanutbruddet og dekkes av aske. Liket råtner med tiden vekk, slik at bare knokler og avtrykk av kroppen er tilbake i asken.

Eric Vandeville/AKG-Images

Pompeii offer
© Eric Vandeville/AKG-Images

Hulrommet etter den døde kan arkeologene­ bruke som en støpeform. Tomrommet fylles opp med flytende gips gjennom et lite inngangshull i det tykke, forsteinede askelaget.

Eric Vandeville/AKG-Images

Pompeii offer
© Eric Vandeville/AKG-Images

Når gipsen er størknet, blir asken rundt hogd vekk og figuren finpusset. Avstøpningen er ofte så detaljert at selv avtrykk av offerets klær kan ses.

Eric Vandeville/AKG-Images

Fiorellis eksperiment ble et avgjørende vendepunkt for utgravningene av Pompeii, som på det tidspunktet hadde vart i over 100 år. Med sin enkle, men banebrytende teknikk hadde italieneren ikke bare satt ansikt på romerbyens for lengst forsvunne innbyggere.

Avstøpningene hans viste også deres siste øyeblikk i livet ned til de frykteligste de­tal­jer – fra forvridd dødskamp til re­sig­nert aksept av det uunngåelige.

Vesuvs ofre var – på sitt vis – vakt til live.

Nå har Pompeiis døde vært innkapslet i gips i over 150 år, og de overrasker fort­­satt forskerne. Romerbyens vulkanofre skal nå undersøkes med moderne­ metoder for å få ut enda mer kunnskap.

Ofrenes knokler ble stjålet

Katastrofen som Fiorelli gravde ut det tragiske vitnesbyrdet om i 1863, inntraff 24. august år 79 e.Kr. Pompeiis omtrent 15.000 innbyggere hadde hatt en rolig formiddag da byen litt etter middagstid ble rystet av et voldsomt brak som fikk husene til å svaie.

Skrekkslagne innbyggere strømmet ut på gatene, der de ti kilometer lenger nord kunne se hvordan vulkanen Vesuv pumpet en gigantisk søyle av rødglødende aske, pimpstein og steinblokker opp i luften.

Forskerne har regnet ut at vulkanen i den innledende fasen spydde ut omtrent 10.000 tonn vulkansk materiale – per sekund.

Etter noen minutter sto askesøylen 15 kilometer opp i luften, og snart begynte det å hagle aske og steinblokker over hustakene.

Mange innbyggere forsøkte å flykte ut av byen. Andre gjemte seg innendørs i håp om at vulkanen ville falle til ro igjen.

Begge deler var livsfarlig. En del av de flyktende ble drept av fallende steinblokker eller takstein.

Neste morgen ble de som var blitt værende, innhentet av skjebnen, da vulkanens askesøyle kollapset og sendte mengder av glovarm aske og gasser inn over byen, slik at innbyggerne brant i hjel. På gaten eller i husene – ingen unnslapp i live.

Avstøpningene har vist seg å kunne avsløre hva Pompeiis ofre døde av. En fremherskende teori har vært at de fleste ofrene ble kvalt av vulkanske gasser.

Forskerne har imidlertid undersøkt de forskjellige kroppspositurene ofrene ble funnet i, og konkludert med at det som tok flest liv, var den glovarme asken som dekket byen da den enorme askesøylen over vulkanen kollapset.

Ødeleggende bølger av 200-300 grader varm aske og gass rullet inn over Pompeii. Noen få sekunders eksponering drepte selv dem som gjemte seg i hus og kjellere.

Pompeii to leger
© 2015 Toronto Star

Ofrene har stivnet i sin siste bevegelse på grunn av ekstrem varme. Her søker et barn beskyttelse i morens favn.

2015 Toronto Star

Pompeii offer
© Imageselect

Offeret ser nærmest ut til å sove. Dødsårsaken var sannsynligvis langsom kvelning.

Imageselect

Pompeii offer kjemper
© Pasquale Sorrentino/Science Photo Library

Ofrene ser ut til å kjempe. Posituren­ skyldes varmen, som drepte dem og fikk musklene til å trekke seg sammen.

Pasquale Sorrentino/Science Photo Library

Det var disse navnløse ofrene Fiorelli med sin enkle gipsmetode ga ansikt, kropp og til og med klær 1800 år senere. Tidligere utgravere i den begravde byen hadde ikke lagt merke til de mystiske hulrommene i de steinharde askelagene, men bare gravd ut skjelettene som lå inne i hullene.

De første knoklene dukket opp allerede da utforskningen av Pompeii begynte midt på 1700-tallet.

På det tidspunktet var utgravningene preget av troféjakt, og i likhet med verdigjenstander ble beinrester et populært bytte for både utgravere og tilreisende gjester:

«Noen folk ønsker å ta rester med seg – noe jeg også har gjort, slik at jeg i mitt lille museum kunne ha en knokkel som var mer enn 17 århundrer gammel», erkjente franskmannen Francois Latapie etter et besøk i 1776.

I løpet av 1800-tallet begynte utgraverne å samle knokkelfunnene mer systematisk. De mest interessante ble stilt ut på et museum i Napoli, mens resten ble deponert i magasiner.

Ettersom studiet av skjeletter ennå var i sin barndom, var det ikke mye nytt forskerne kunne utlede om ofrene. Alt dette endret seg da Giuseppe Fiorelli­ ble utnevnt til leder av utgravningene i 1860.

Familie på flukt omkom

Fiorelli var ikke som arkeologer flest. Han hadde opprinnelig studert juss og kastet seg deretter over arkeologi, særlig studiet av mynter fra antikken.

Fio­rel­­li var med andre ord en mann med øye for detaljer og systematikk. Etter å ha laget den første gipsavstøpningen ga Fiorelli utgraverne sine beskjed om å passe ekstra på:

«Hvis dere finner hulrom, ikke rør dem, men gi meg beskjed øyeblikkelig!»

Pompeii utgravning dør

Da avstøpningen av denne døren var ferdig­, var de originale­ spikrene fremdeles på plass.

© Niels-Peter Granzow Busch

Arkeologen trengte ikke vente lenge. Bare to dager senere – 6. februar 1863 – oppdaget utgraverne to nye hulrom med skjelettdeler. Fiorelli fylte hulrommene med gipsblandingen og ventet deretter i spenning på at den skulle størkne.

Da arbeiderne åpnet hulrommet, oppdaget de at avstøpningen viste to kvinner.

De to ofrene hadde omkommet rett ved siden av hverandre, som om de hadde ligget i en seng sammen. Den høyeste av kvinnene lå på sin høyre side og så ut til å være en eldre dame. Det var ikke mulig å se ansiktstrekkene hennes, men den ene armen og begge beina var bevart.

Det andre offeret lot til å være en ganske ung jente – ikke særlig eldre enn 16 år da hun ble drept av glødende as­ke og gass midt på gaten.

Ansiktet lå halvt begravd i jorden. Hun holdt seg for munnen med høyre hånd, mens hun støttet hodet mot sin venstre albue og arm. Hånden og fingrene på denne viste krampaktig hvilken smerte hun må ha følt de siste sekundene av livet sitt.

Det var en nærliggende tanke at de to kvinnene var mor og datter som hadde falt om på gaten og omkommet ved siden av hverandre.

Pompeii utgravning vindu

Fiorellis avstøpningsteknikk ble også brukt til tredører og vinduer, som i likhet med de døde hadde etterlatt hulrom i askelaget.

© Niels-Peter Granzow Busch

Spørsmålet var om faren i så fall var den middelaldrende mannen Fiorelli hadde funnet først. Det kunne forklare hvorfor mannen hadde vært i besittelse av flere kvinnesmykker.

Han kan ha båret konas og datterens smykker samt familiens lille formue mens de løp gjennom det vulkanske regnet. I hånden bar han også nøklene til huset, i håp om at den vesle familien snart kunne vende hjem igjen.

De tre var på vei mot byporten for å slippe unna, men de kom aldri så langt. Underveis ble de rammet av askenedfallet som utslettet alt på sin vei og begravde likene i en puppe av aske.

Rik kvinne bar på alle sine verdier

Ryktet om gipsavstøpningene fikk snart folk til å strømme til utgravningen. En av de første var den italienske litteraturprofessoren Luigi Settembrini, som bare en uke etter funnet av de to kvinnene ankom for å se avstøpningene.

Synet gjorde så stort inntrykk på professoren at han ikke fikk sove om natten. I stedet skrev han et brev til Fiorelli:

«Det er umulig å se de tre av­støpningene og ikke bli beveget. De har vært døde i 18 århundrer, men de er menneskeskapninger sett i sin lidelse. Det er dødens smer­te som har fått tilbake kropp og form», skrev professoren, som aldri hadde sett noe lignende.

«Frem til i dag har man oppdaget templer, hus og andre gjenstander av interesse for kul­tu­rel­le mennesker, kunstnere og ar­ke­o­loger­. Men nå har du, min kjære Fio­rel­li, funnet menneskesmerte, og alle som er menneske, føler det.»

Fiorelli forsto at han hadde funnet noe ulikt alt annet. Spørsmålet var om de tre avstøpningene var enestående, eller om de fantes i større antall rundt ­omkring i den døde byen. Noen dager senere fikk han svaret, da folkene hans fant nok et hulrom – bare 25 meter fra stedet hvor de første tre var funnet.

Pompeii utgravning

Under Fiorellis ledelse ble det viktigste målet for utgravningene kunnskap fremfor verdier.

© AKG-Images

Fiorelli tok et oppgjør med plyndringsarkeologien

Da utgravningene av Pompeii ble påbegynt midt på 1700-tallet, var det fremste målet til utgraverne å komme inn i husene der de mest verdifulle gjenstandene befant seg.

Arkeologene gravde derfor først ut gatene, slik at de derfra kunne grave ut husene fra bunnen. Giuseppe Fiorelli innså at den beste teknikken tvert imot var å grave ut husene ovenfra og ned – lag for lag.

På den måten kunne arkeologen registrere nøyaktig hvor i lagene de forskjellige gjenstandene ble funnet.

Fiorelli sørget også for å bygge tak som kunne beskytte de utgravde husene mot vær og vind.

Avstøpningen viste seg å være en ung kvinne i slutten av 20-årene. Hun hadde falt om på siden da hun ble drept av den ekstreme varmen fra askenedfallet. Hodet hennes var kastet bakover med håret utover bakken. På fingrene hadde hun to sølvringer.

Kvinnens endelikt hadde etter alt å dømme vært uhyggelig smertefullt. Kroppen lå i en voldsomt forvridd stilling, med én hånd pekende opp mot himmelen i en fortvilet gest.

Kvinnens klær hadde krøpet opp slik at beina lå blottet. Alt tydet på at hun tilhørte Pompeiis overklasse.

Under flukten hadde hun tatt med sine mest verdifulle eiendeler, som lå spredt rundt henne: perleøredobber­, et håndspeil av sølv og seks sølvskjeer.

Ved kvinnens side lå også en rekke mynter, en medaljong med et inngravert bilde av den romerske Fortuna – lykkens gudinne – samt en liten statue av kjærlighetsguden Amor, innhyllet i et stykke stoff.

Akkurat som familiefaren hadde også den unge kvinnen tatt husnøklene med seg.

Verden så ofrenes lidelse

Fiorellis gipsfigurer skapte furore verden over. Pompeiis tragiske skjebne hadde lenge vært et populært tema blant kunst­nere og forfattere.

Blant dem var Edward Bulwer-Lytton, som 1834 hadde gi­­tt ut romanen «Pompeiis siste dager», som tegnet et bilde av innbyggernes stoiske og heroiske død.

Den romantiserte beskrivelsen måtte nå vike for Fiorellis avstøpninger, som beviste at virkeligheten var langt mer dyster. Pompeiis siste timer hadde vært fylt med smerte, lidelse og dødsangst.

Pompeii offer

Innbyggernes tenner var slitt på grunn av sand og småstein i melet de bakte brød av.

© Eric Vandeville

Sunne kropper og dårlige tenner

I Romerriket ble de døde kremert, derfor gir funnet av Pompeiis ofre forskerne unik kunnskap. Over 300 av byens døde er analysert. En del av knoklene var innkapslet i avstøpningene, andre er funnet i det fri.

Kost
Knoklene avslører at Pompeiis innbyggere generelt var sunne. De spiste variert og inntok særlig mye frukt og forskjellige­ grønnsaker.

Tenner
Ofrenes tenner var generelt i dårlig stand. Kornet ble malt med møllesteiner. Dermed var brødet fullt av sand og småstein som slet på tennene. Hull og plakk var også utbredt.

Alder
Undersøkelsene viste at ofrene var i alle aldre. Det var altså ikke bare barn, eldre og syke som ble igjen i byen. Fordelingen mellom kvinner og menn var også ganske jevn.

Gikt
Omtrent ti prosent av de undersøkte ofrene led av gikt. Mest utbredt var slitasjegikt, som gjerne rammer eldre.

menopause
Elleve prosent av kvinneofrene led av en hormonell tilstand som gir fortykket pannebrask. Lidelsen ses hos kvinner etter overgangsalderen og viser at Pompeiis kvinner levde til langt opp i 60-årene.

For å beskytte avstøpningene mot regn og sol fikk Fiorelli flyttet dem til et lite hus der utgravningens hyppige gjes­ter kunne ta dem i nærmere øyesyn. En av gjes­te­ne var den amerikanske forfatteren William Howells, som ble vist inn til av­­støp­­ningene av en av Fiorellis folk:

«Guiden tar deg med vekk fra gaten og inn i huset der de ligger. En uhyggelig skygge faller over hjertet ditt når du trer inn i deres nærvær.»

Den berømte journalisten og forfatteren Mark Twain besøkte også utgravningen og så blant annet en av de første kvinneavstøpningene Fiorelli hadde fått laget:

«Kvinnen hadde vidt spredte fingre, som om hun var livredd, og jeg fo­re­stil­te meg at jeg i det formløse ansiktet hennes stadig kunne se konturene av den ville fortvilelsen som forvrengte det da himmelen regnet ild på disse gatene for så mange år siden.»

Fiorelli selv var utvilsomt glad for den store oppmerksomheten rundt avstøpningene, ettersom den sikret pengestrømmen til utgravningen hans.

Andre arkeologer tok over

Giuseppe Fiorelli gravde i Pompeii i 15 år før han i 1875 ble for­­frem­­met til generaldirektør for an­­ti­­kvi­­te­ter og finere kunst i Roma. Under ut­grav­ningene fikk han laget av­støp­ninger av to til av Pompeiis ofre.

De var imidlertid ikke av samme kvalitet som de første fire. Akkurat da Fiorelli gjorde seg klar til å forlate Pompeii, fant utgraverne imidlertid et nytt offer, med et utseende som overrasket Fiorelli.

Offeret var en mann, som i motsetning til de forrige ofrene så ut til å ha akseptert sin skjebne.

Mannen viste ingen tegn på angst eller dødskamp, men så nærmest ut til å ha glidd helt passivt inn i døden. Offeret fikk derfor tilnavnet «Den syke» av utgraverne. Han skulle vise seg å ikke være den eneste som så ut til å ha sovet inn i døden.

Fiorellis etterfølgere i jobben fortsatte å bruke gipsmetoden hans og fikk satt ansikt og kropp på omtrent 100 av de i alt litt over 1100 ofrene som er funnet i byen til nå.

Blant de mest opp­sikts­vek­ken­de er en liten gutt og hans mor, som ble gravd ut i 1882. De to gjemte seg i et hus, mens himmelen regnet aske og pimpstein.

Antagelig bestemte de seg til slutt for å flykte fra byen, men da var gaten så full av vulkansk materiale at døren var u­mu­lig å tvinge opp. Eneste mulighet var å hoppe ut av vinduet.

Pompeii arkeolog og offer
© Pasquale Sorrentino/Science Photo Library/Scanpix & Imageselect

Funnlag avslører dødstidspunktet

Forskerne har gjennomgått de gamle utgravningsrapportene for å finne ut hvor ofrene ble funnet.

Undersøkelsene viser at ofrene døde under to forskjellige faser av vulkanutbruddet.

394 av ofrene ble funnet i laget av særlig pimpstein som stammer fra utbruddets første fase. Disse ofrene, som lå både på gaten og i husene, døde av fallende stein eller da noen hustak kollapset på grunn av regnet av vulkansk materiale.

653 av ofrene ble funnet i askelaget som stammet fra andre fase av utbruddet, da bølger av aske og gass veltet inn over byen i over 100 km/t. De ble alle drept av varmesjokk.

Ikke før var de kom­met ut, så ble byen truffet av det glødende askenedfallet som drepte dem begge. Arkeologene klarte å lage en avstøpning av gutten og av morens ene arm som holdt fast i guttens bein.

Barnet, rundt ti år gammelt, var tilsynelatende hardt skadet, og moren hadde desperat for­søkt å støtte ham under flukten. Men ingen kunne løpe fra Pompeiis skjebne.

Fiorelli så aldri alle de døde

I årenes løp fant arkeologene flere ofre, men Fiorellis gipsmetode fant også nye anvendelser.

Tredører, vinduer og møbler hadde i mange tilfeller også etterlatt hulrom som kunne fylles med gips. Selv hulrom etter trær og planter kunne støpes. På den måten klarte forskerne blant annet å gjenskape prakthagene ved husene til byens rike.

Men størst inntrykk gjorde fortsatt avstøpningene av de døde. I 1974 ble arkeologene møtt av et hjer­te­skjæ­ren­de syn da de la­gde avstøpninger av en rekke ofre i et av byens hus.

Pompeii to menn omfavner hverandre

Avstøpningen av de to mennene som omfavner hverandre i døden, har forbløffet forskerne.

© Eric Vandeville/akg-images

To menn i øm omfavnelse

Forskerne ble noe overrasket da de undersøkte avstøpningene av to ofre som omfavnet hverandre. I sin tid antok utgraverne at ofrene var kvinner, og døpte dem «Jomfruene». Da avstøpningene ble CT-skannet, viste det seg imidlertid at kvinnene var to voksne menn. Det ble senere foretatt en DNA-analyse som underbygde resultatet. Den bemerkelsesverdige omfavnelsen har fått flere til å foreslå at mennene kanskje var elskere.

Det viste seg å være en familie på fire som døde under en trapp der de hadde gjemt seg.

Moren lå på ryggen med et barn på rundt fire år i fanget. Det skrekkslagne barnet hadde tilsynelatende søkt beskyttelse akkurat da askenedfallet inntraff.

Like ved lå faren, mens et litt eldre barn ble funnet i husets korridor – helt alene.

Giuseppe Fiorelli selv fikk aldri sett alle disse avstøpningene. Den kreative arkeologen døde i Napoli i 1896. Men arven han hadde etterlatt, levde videre. Forgjengerne hans hadde bare konsentrert seg om Pompeiis verdier.

Men Fiorelli så enda stør­re verdi i livene som var levd i byen. Med avstøpningene sine ga han ver­den et enestående innblikk i skjebnene Vesuv utslettet i år 79 og etterlot­ i et fengsel av forsteinet aske.