I århundrer levde folkestammen kimbrerne godt i Himmerland nord på danske Jylland. År etter år sto kornet høyt og gyllent på markene, folk og fe hadde rikelig med mat.
Tidene var gode, og familiene satte mange barn til verden. Men etter hvert ble antall mennesker så stort at jorda ble utpint av det intense landbruket. Hungersnøden rammet Himmerland, folk og dyr sultet.
En vinter rundt år 120 f.Kr. begynte folk ved ildstedene å snakke om å bryte opp og finne nytt land. Snakkesalige handelsreisende som kom fra sør for å kjøpe rav og skinn hadde forsynt kimbrerne med forestillinger om fjerne strøk med fruktbar jord og behagelig klima.
I takt med at kimbrerne vandret ned gjennom Europa, sluttet andre germanske stammer seg til dem. Iberegnet kvinner og barn vurderes gruppen til å ha vært på flere hundre tusen.
De søte fruktene og den berusende røde drikken som handelsreisende fortalte om, ble stadig mer forlokkende. Flere tusen ble smittet av reisefeber, og mange bestemte seg for å legge i vei.
Ryktene spredte seg fra landsby til landsby, og da våren kom pakket tusenvis av kimbrere oksekjerrene sine med alt jordisk gods. Hele landsbyer ble forlatt da innbyggerne samlet seg i enorme tog av kjerrer som sneglet seg over de humpete landeveiene bort fra Himmerland.
Slik mener de fleste historikerne at det foregikk da rundt 30 000 kimbrere utvandret fra det nordlige Jylland rundt år 120 f.Kr. Men ingen kan si noe med sikkerhet i dag, for kimbrerne hadde ikke noe skriftspråk og etterlot seg ingen minnesmerker. Folkestammen er bare kjent fra gamle romerske skrifter.
VIDEO: Se kimbrernes herjinger i Europa
I 12 år vandret kimbrerne gjennom Europa i jakten på et sted å bosette seg. De var ikke redd for å ty til stålet for å nå målet.
Romerriket blomstret
Samtidig med at kimbrerne satte seg i bevegelse ned gjennom Jylland, opplevde Romerriket fremgang på alle fronter.
På denne tiden hadde romerne erobret alle land langs Middelhavets nordlige kyst fra Tyrkia til Spania samt Tunisia i Nord-Afrika. Overalt plyndret romerne, inndrev skatter og tok en mengde slaver – Roma var en supermakt.
Mot nord nådde riket til Alpene. Landet og stammene på den andre siden av fjellkjeden interesserte romerne seg ikke mye for. De betraktet alle stammene mot nord som keltiske, som var langt underlegne i forhold til dem både militært, kulturelt og politisk:
Kelterne hadde ikke et eget rike; hver stamme utgjorde et høvdingdømme som noen ganger samarbeidet, andre ganger var i krig med hverandre. Mens romerne hadde storbyer med storslåtte templer, palasser, badeanstalter, akvedukter, brosteinsbelagte veier, kloakkanlegg og store sportsarenaer, levde kelterne i primitive landsbyer med hus av tre og torv.
Og der Romas overklasse drakk vin av sølvbegre og nøt de lekreste delikatesser servert på tallerkener av gull, spiste de keltiske høvdingene av usle spisebrett og drakk øl av trekrus.
Romerne kjente ingenting til kimbrerne og de øvrige germanske folkestammene som levde lengre mot nord.
Rundt år 110 f.Kr. hadde romerne akkurat fullført store erobringer i Spania, dagens Tyrkia og Afrika. Følelsen av uovervinnelighet forsvant imidlertid raskt etter kimbrernes herjinger.
Flere sluttet seg til kimbrerne
Den første vinteren stanset kimbrerne opp ved elva Elben, der de slo leir. I dette området levde teutonerne, som lot seg rive med av kimbrernes drømmer om nytt land mot sør.
Sannsynligvis inngikk kimbrerne og teutonerne en vennskapspakt, men de reiste hver sin vei mot sør: Kimbrerne vandret langs Elben for å ha tilgang til drikkevann og kom til det som i dag er Tsjekkia, deretter fulgte de Donau mot Balkan. Teutonerne vandret til Sør-Tyskland.
Kimbrerne herjet og plyndret hvor enn de kom. På Balkan støtte de sammen med flere keltiske folkestammer som bodde på grensen til Romerriket. Fra fanger og handelsfolk hørte kimbrerne etter alt å dømme om rikdommen som romerne levde i. Beretningene må ha gjort inntrykk, for i år 113 f.Kr. – etter sju års vandring – endret kimbrerne retning. De vandret langs Drau-elva mot vest og trengte inn på romersk territorium i provinsen Noricum (i det som i dag er Østerrike).
«Rytterne bar hjelmer som lignet fryktelige rovdyrs gap, og de hadde mange underlige skikkelser.» Plutark om kimbrerne.
De ba den romerske konsulen Papirius Carbo om land, men han avviste dem blankt; i stedet gikk han i felten mot dem. Carbo undervurderte imidlertid kimbrernes styrke fatalt, og romerhæren ble fullstendig tilintetgjort et sted i nærheten av byen Noreia (i dag Neumarkt).
Nyheten om nederlaget spredte redsel i Roma. Kimbrerne hadde trådt inn i verdenshistorien som fryktinngytende barbarer fra et ukjent land mot nord.
Den lærde romeren Livius skrev: «Et omvandrende folkeslag kalt kimbrerne feide plyndrende gjennom Illyricum (Balkan, red.). De slo konsul Papirius Carbo og hans hær.»
Med en blanding av ærefrykt og forundring beskrev den gresk-romerske skribenten Plutark de fremadstormende kimbrere slik: «Rytterne bar hjelmer som lignet fryktelige rovdyrs gap, og de hadde mange underlige skikkelser. På toppen av hjelmene hadde de festet fjørbusker i form av vinger.»
Det vil sannsynligvis si at kimbrernes hjelmer hadde smidde ornamenter som f.eks. forestilte ulve- og bjørnehoder. Foruten hjelmene var de kimbriske
krigerne kledd i ringbrynjer, og de var bevæpnet med spyd, sverd og skjold.
Kimbrerne var særlig beryktet for sine prestinner. De ofret krigsfanger fordi de mente at de kunne lese fremtiden i blodet til fangene.
En annen romersk skribent, Strabo, beskrev kimbrernes kvinner: «Deres hustruer, som ledsaget dem på toktene, var anført av prestinner. De var ikledd hvite klær og bar kapper av det fineste lin hektet sammen med nåler. Rundt livet bar de belter av bronse, men føttene deres var nakne.»
De kimbriske prestinnene bar på et stort kar av bronse som ble brukt til menneskeofringer. Krigsfanger ble tvunget i kne og fikk halsen skåret over av prestinnene slik at blodet strømmet ned i karet. I dampen fra det varme blodet spådde prestinnene om fremtiden.
Under et plyndringstokt på Balkan sikret kimbrerne seg dette keltiske karet av forgylt sølv og brakte det hjem til Jylland. Den såkalte Gundestrupkjelen ble funnet nær byen Aars i 1891.
Kimbrerne og teutonerne i én hær
Etter seieren ved Noreia kunne kimbrerne ha invadert Nord-Italia sør for Alpene, men de unnlot å angripe og holdt seg i stedet nord for fjellene. Trolig innså kimbrerne at Romerriket var enormt og rådde over et sterkt militærvesen. Riket var for stort til at kimbrerne kunne innta det alene, men sammen med sine germanske venner teutonerne kunne det la seg gjøre.
Det var en strategisk vurdering, for kimbrerne var klar over at teutonerne på dette tidspunktet hadde nådd frem til Sør-Tyskland der de lå i en stor leir.
På veien nord for Alpene vokste kimbrertoktet seg enda større, fordi mange menn fra den keltiske stammen helvetierne sluttet seg til dem.
Helvetierne hadde flere ganger kjempet mot romerske hærer og de gikk derfor mer enn gjerne sammen med kimbrerne mot den felles fienden. Samtidig så helvetierne alt det plyndrete godset og gullet som kimbrerne hadde samlet, noe som gjorde dem mer tent på å delta i plyndringstoktet mot Romerriket.
De kimbriske krigerne var kjent for sine runde treskjold med en skjoldbule av metall.
Hvor mange kimbrerne, teutonerne og helvetierne i følget utgjorde til sammen vet man ikke med sikkerhet, men antall krigere må ha vært på rundt 80 000. Foruten disse fulgte minst dobbelt så mange «sivile» – gjetere, slaver og handelsfolk – med for å betjene hæren, i tillegg til kvinner, barn og gamle.
Kimbrerne, teutonerne og deres allierte krysset Rhinen nord for Strasbourg og vandret ned gjennom Rhône-dalen mot Marseille i Sør-Frankrike. Allerede før vår tidsregning var Marseille en viktig havneby, sentrum for den romerske provinsen Gallia Narbonensis.
De germanske barbarene var nå på vei mot Romerriket, og romerne gjorde seg klare til kamp.
Tyrefiguren er funnet i Store Vildmose i det nordlige Jylland.
Gud var en tyr
«Kimbrerne svor ved kobbertyren som senere ble tatt som bytte,» skrev den romerske historikeren Plutark etter kimbrernes nederlag ved Vercellae i Nord-Italia.
På sin vandring hadde kimbrerne hatt den store tyrefiguren med seg. Nå endte den som krigsbytte hos en høytstående romersk offiser som stilte den ut i sitt hjem i Roma.
Blant oldtidens folk var tyredyrkelsen utbredt. For keltiske stammer var tyren hellig, og flere steder i Himmerland har arkeologer funnet små tyrehoder. Tyretroen har sannsynligvis sine røtter i de ville uroksene som stammefolk så på som det sterkeste og farligste dyret i skogene.
Barbarene drev plyndrende rundt
Fra år 109 til år 105 f.Kr. utkjempet romerne i Sør-Frankrike to store slag mot kimbrerne. Og de tapte begge.
I det siste slaget ble 80 000 romerske soldater og 40 000 tjenere, hestepassere og kjøpmenn drept. Ifølge den romerske historikeren Orosius var det et totalt nederlag. Han fortalte at bare ti romere slapp fra det med livet i behold.
Nyheten vakte fornyet redsel i Roma, forteller Orosius: «I Roma ble det ikke bare stor sorg, men det oppsto også frykt for at kimbrerne umiddelbart ville gå over Alpene og herje i Italia.»
Ifølge den romerske skribenten Livius var kimbrernes høvding en ung og grusom mann ved navn Bojerik. Den romerske hærføreren Scaurus ble etter slaget tatt til fange av Bojerik, som avhørte ham. Scaurus advarte Bojerik mot å gå inn i Italia, som romeren hevdet aldri ville kunne erobres. Det endte med at Bojerik fikk ham henrettet.
Omtrent 50 år etter kampen mot kimbrerne satte romerne opp denne steinen i dagens Bayern. Den markerer grensen mellom Romerriket og stammene i nord – blant dem kimbrerne.
Andre romerske fanger led samme skjebne – de ble hengt i trær med løkker rundt halsen eller regelrett slaktet ned. Alt bytte i form av romerske våpen, hester og mynter ble kastet i elva Rhône som offergaver til kimbrernes guder.
Tre ganger hadde kimbrerfølget nå slått romerske hærer – én gang i Østerrike og to ganger i Sør-Frankrike – men barbarene holdt seg fremdeles fra å gå over Alpene.
Kanskje hadde fangen Scaurus’ advarsel likevel gjort inntrykk på kimbrerhøvdingen Bojerik og teutonernes høvding Teutobodus. I hvert fall slo høvdingene seg til ro med å plyndre og herje i Frankrike og Nord-Spania.
Kimbrerne stammet trolig fra Himmerland. Forskerne vet ikke hvorfor de forlot sin hjemstavn, men et godt tips er oversvømmelser.
Marius' hær slår teutonerne
Endelig i år 102 f.Kr. – etter å ha herjet i alt fra Belgia til Spania – la Bojerik og Teutobodus en slagplan for invasjonen av Italia. Stammene skulle dele seg i to angrepsgrupper. Mens Teutobodus igjen dro mot Alpene i Sør-Frankrike gjennom Rhône-dalen, vandret Bojerik og hans kimbrere nordover rundt Alpene for å trenge gjennom Brennerpasset og inn i Italia.
Det var en strategisk plan; stammene skulle angripe romernes kjerneland på to fronter. Men denne gangen stilte romerne med den erfarne hærføreren Gaius Marius, som bare få år tidligere hadde beseiret den nordafrikanske kongen Jugurtha.
Marius hadde innført streng disiplin i sin hær. I stedet for å la slaver og tjenere slepe oppakningen, fikk soldatene ordre om å bære sitt eget utstyr.
«Han trente dem i løp og i lange dagsmarsjer og tvang dem til å bære oppakningen sin selv og å tilberede maten på egen hånd.» Plutark om hvordan Marius trente den romerske hæren.
Plutark skrev om Marius’ hær: «Han trente dem i løp og i lange dagsmarsjer og tvang dem til å bære oppakningen sin selv og å tilberede maten på egen hånd. Derfor kalte man senere de arbeidsomme mennene for marianske muldyr som stilltiende og velvillig fant seg i enhver ordre.»
Marius’ idé gjorde de romerske kamptroppene mer uavhengige av forsyningstroppene, og dermed mer manøvreringsdyktige når de nærmet seg en fiendtlig hær. De behøvde ganske enkelt ikke vente på forsyninger før de kunne gå i kamp.
De romerske soldatene som gikk under tilnavnet «Marius’ muldyr» måtte marsjere i hundrevis av kilometer mot Alpene. Resultatet ble at soldatene ble herdet og disiplinerte.
I tillegg innrullerte Marius fattige romere i hæren sin. De fattige hadde hittil blitt ansett som farlige å trene til soldater fordi de kunne finne på å skape uro og gjøre opprør mot de rike. Men Marius’ strenge disiplin gjorde nettopp disse plebeierne til knallharde, profesjonelle soldater som siden ble ryggraden i de romerske legionene.
Under slaget om Aquae Sextiae led teutonerne et totalt nederlag. Høvdingen Teutobodus ble tatt til fange og antakelig henrettet.
Med denne motiverte hæren gikk Marius i felten mot teutonerne i Sør-Frankrike for å hindre dem i å invadere Italia. De to hærene møttes på den franske siden av Alpene nord for Marseille.
Marius stilte opp i slagorden med det meste av sin hær, som teutonerne gjorde et stormløp mot. Marius’ soldater sto fast og stakk teutonerne ned etter hvert som de stormet frem. Samtidig greide en romersk styrke å komme inn bak teutonerne. Bakholdsangrepet fikk teutonernes slagorden til å gå i oppløsning, og de innledet en panikkartet flukt.
Ifølge Plutark ble 100 000 teutonere stukket ned. Deres høvding Teutobodus ble tatt til fange og trolig henrettet i Roma.
Den romerske hærføreren Gaius Marius satte en stopper for kimbrernes herjinger i 101 f.Kr.
Romas redningsmann førte an i borgerkrig
Gaius Marius kom fra en romersk bondefamilie. Han gjorde karriere i hæren og steg raskt i gradene.
I årene 107-105 f.Kr. ledet han den romerske hæren i krigen mot den nordafrikanske kongen Jugurtha, som var en trussel mot Romas makt. Senere ble han satt til å nedkjempe teutonerne og kimbrerne. De militære seirene gjorde ham så populær at han sju ganger ble valgt til posten som Romerrikets statsminister.
Marius var «folkets mann» og fikk mange fiender blant Romas overklasse.
Hans største motstander var den romerske generalen Sulla, som i 87 f.Kr. invaderte Roma og tvang Marius til å flykte til Afrika. Da Sulla reiste til Hellas med sin hær, erobret Marius Roma tilbake med sine tropper. Men hans åndelige helbred var sterkt svekket, og han så fiender overalt. I løpet av et to uker langt redselsregime henrettet han alle han mente var imot ham, inntil han selv døde – tilsynelatende av naturlige årsaker.
Kimbrerne akte inn i Italia
I juli år 101 trengte Bojerik og kimbrerne over Alpene. De hadde fått beskjed om teutonernes nederlag, men de lot seg ikke avskrekke.
Romerne forsøkte å befeste de viktigste fjellpassene, men ifølge Plutark var det ingen vesentlig hindring for kimbrerne, som ikke lot seg stoppe av is og dyp snø: «De var ikke snauere enn at de la seg oppå de brede skjoldene sine og akte fra toppen av bratte fjellvegger og ned i de gapende kløftene.»
Kimbrerne akte ganske enkelt utenom de romerske forsvarsverkene, og romerne måtte gi opp å forsvare fjellpassene. De fryktet det å skulle spre troppene over altfor store områder og ville heller møte kimbrerne på en ordinær slagmark med en stor hær.
Romerne ble forferdet over å se hvordan kimbrerne akte på skjoldene sine, og at kulden ikke lot til å sjenere dem.
Kimbrerne strømmet ned på Po-sletta der de inntok flere byer og slo seg ned. De hadde nådd målet og nøt Italias overflod; de drakk av vinen og besøkte bade-anstaltene. Men ifølge den romerske historikeren Orosius ble kimbrerne dovne av all luksusen:
«Disse hardføre folkene ble som kvinner under innflytelse av det milde klimaet og av en overflod av drikke, mat og bading,» rapporterte han.
Igjen ble Marius og hans «muldyr» sendt ut mot fienden. Han fikk stilt opp hæren sin i ly av tåken nær byen Vercellae i Nord-Italia, uten at kimbrerne ante uråd. Da tåken lettet og avslørte den mektige romerhæren, spredte panikken seg blant kimbrerne.
En gruppe av dem forsøkte å redde situasjonen ved å binde seg sammen med kjettinger og danne et sterkt geledd. Formålet var å hindre de romerske soldatene i å trenge frem – og samtidig forhindre de sammenbundne i å flykte.
«Kjeden» holdt en stund, men romerne fikk overtaket alle andre steder på slagmarken, og de kimbriske krigerne måtte til slutt vike.
Marius' seier over kimbrerne sikret ham enorm prestisje og makt i Romerriket.
Mange prøvde å søke dekning bak rekken av kjerrer som var oppstilt som forsvarsverk. Men nå grep de kimbriske kvinnene som hadde blitt værende på vognene til våpen. De stakk ned sine egne menn for å forhindre dem i å flykte fra slagmarken. Kvinnene tok også opp kampen med romerne; de kastet med spyd og hogde med sverd mens de sto på vognene.
Men romerne knuste motstanden ved å skalpere en gruppe kvinner de hadde tatt til fange. Kampen var tapt, innså de kimbriske kvinnene. De drepte sine egne barn og begikk deretter selvmord med skarpe våpen eller ved å henge seg i skjækene på vognene som sto på høykant.
«En kvinne hadde først lagt løkker rundt halsen på sine to sønner og deretter bundet tauene fast til sine egne føtter. Da hun kastet seg ut fra vognen for å henge seg, ble også de to barna hennes hengt,» fortalte Orosius.
Ptolemaios' originale kart fra ca. 150 e.Kr. er gått tapt, bare kopier er bevart. Den store øya mot nordøst er Skåne. Øyene nordvest for Jylland er trolig Mors og deler av Vendsyssel.
Verdens første kart over Danmark
Rundt 150 e.Kr. tegnet den gresk-romerske matematikeren og geografen Ptolemaios det første kartet over Danmark. Kartet vitner om frykten romerne mange år etter hadde for barbarene fra nord, for Ptolemaios kalte rett og slett Jylland for «Den kimbriske halvøy».
Ptolemaios var aldri selv i nærheten av det nordlige Europa. Etter alt å dømme tegnet han kartet på grunnlag av opplysningene en romersk ekspedisjon samlet om Danmark i år 5 e.Kr. Romerne kom sjøveien og gikk etter sigende i land for å forhøre seg om sine gamle fiender, kimbrerne.
De fikk vite at folkestammen fortsatt holdt til i Nord- og Midt-Jylland.
Kimbrerne ble utslettet
Historikerne mener at ca. 50 000 kimbrere døde den dagen på Po-sletta. Romerne tok ca. 40 000 fanger, som endte som gladiatorer eller slaver.
Dette innebar slutten på det store kimbrertoktet. Det fantes bare rundt 6000 kimbrere igjen, og det var de som ble værende igjen øst for Rhinen i Tyskland, der de var satt til å passe på godset som stammen hadde røvet til seg. Hjemme i Himmerland fantes det også noen kimbrere, men de greide aldri å reise seg igjen, og med tiden ble alle blandet med andre stammer og forsvant fra historien.