Keiser Caligula sto bak grotesk terrorregime

En romersk general hadde normalt ikke ektefellen med i felten, men Agrippina likte godt å være i sentrum av dramatiske begivenheter. Historikerne forteller hvordan hun en gang – med lille Caligula på armen – fikk dempet panikken hos de romerske soldatene under et tilbaketog over Rhinen.

Familien var også sammen med Germanicus i Lilleasia, der generalen plutselig døde under mystiske omstendigheter i Antiokia i Syria. Ryktene ville ha det til at keiser Tiberius av politiske årsaker hadde fått ham forgiftet.

Agrippina seilte tilbake til Italia. Her gikk hun på en svært synlig og demonstrativ måte i land i havnebyen Brindisium, bærende på sin manns urne og med barna rundt seg. Hun var fast bestemt på at en av hennes sønner skulle bli Romas neste keiser.

Det Roma familien vendte tilbake til, var et rent ormebol av sammensvergelser, bakvaskelse, giftmord, ekteskapelige sidesprang, forhør, tortur, skueprosesser og tvungne selvmord.

Agrippina lå ikke på latsiden når det kom til intrigemakeri, men kjempet innbitt for å bringe sønnene sine i posisjon til keisermakten, selv om den aldrende Tiberius begynte å forfølge venner og forbundsfeller av henne.

Til slutt bestemte Tiberius seg for å sette Agrippinas tillit til ham på en prøve. Etter en middag ved keiserhoffet rakte han henne et eple. Hun nektet plent å sette tennene i det. Agrippina ble aldri invitert igjen og hevdet senere at Tiberius hadde villet forgifte henne.

I år 29 ble Agrippina og Caligulas to eldre brødre arrestert og stilt for retten etter temmelig tynne anklager om sammensvergelse.

Agrippina ble sendt i fangenskap på den lille øya Pandateria, en skjebne hun motsatte seg så voldsomt at en centurion fikk ordre om å piske henne til lydighet. Behandlingen kostet henne et øye.

Agrippina nektet å spise, og selv om vokterne prøvde å tvinge mat i henne, døde hun av sult i år 33. På det tidspunktet var Caligulas brødre, Drusus og Nero, allerede døde i fangenskapet.

Caligula adoptert av familiens plageånd

Selv om Caligula så brødrene og moren bli knust av Tiberius, gjorde han som han ble bedt om da Tiberius kalte ham til keiserhoffet på Capri i år 31.

Den aldrende keiseren hadde mistet sin sønn og sto uten arving. Han foretok et høyst overraskende trekk ved å gjøre Caligula til sin adoptivsønn og dermed potensiell arving til keisertronen – side om side med sitt eget barnebarn, Gemellus, som fortsatt var for ung til å bestride keiserembetet.

Caligula brakte aldri familiens skjebne på bane overfor Tiberius. De to mennene snakket sammen som om ingenting hadde skjedd. Lenge etter Tiberius' død fortalte Caligula selv at han en gang hadde sneket seg innpå den sovende Tiberius med en daggert, men hadde mistet motet og latt ham leve.

På Capri fikk Caligula en utdannelse som passet seg et medlem av den romerske eliten, og utviklet sterke talegaver. Tiberius roste ham for hans «pliktfølelse» og «gode karakter». Caligula på sin side uttalte senere at han beundret Tiberius for hans intellektuelle nivå.

Under det seks år lange oppholdet ved hoffet på Capri kunne Caligula leve ut sin lidenskap for poesi og teater. Han opptrådte en i rekke forestillinger og elsket å være i sentrum for publikums oppmerksomhet.

Livet ved hoffet introduserte også Caligula for seksuelle utskeielser. Historikerne forteller om de ville sexorgiene Tiberius fikk arrangert. Ifølge dem hadde keiseren et helt korps av svært unge jenter og gutter som hadde som eneste oppgave å tilfredsstille ham seksuelt.

Også Caligula utviste en stor erotisk appetitt og hadde forhold til flere kvinner – gifte såvel som ugifte.

Caligula sjarmerte alle

Ingen ville ha bebreidet Caligula det minste hvis han som nyutropt keiser hadde svertet Tiberius' minne som hevn for morens og brødrenes lidelser. Men det gjorde han ikke. Caligula viste behørig respekt for Tiberius og sørget for at den avdøde keiserens urne ble plassert i Augustus’ mausoleum.

Til gjengjeld brøt Caligula med de upopulære delene av den tidligere keiserens politikk. Han tok senatet med storm da han i all offentlighet brente dokumentene fra forræderisakene Tiberius hadde ført mot sanne såvel som innbilte motstandere.

Overalt i Romerriket dro overklassen et lettelsens sukk. Imperiet hadde åpenbart fått en keiser som ønsket å begynne med blanke ark.

Også mannen i gata hadde grunn til å glede seg. Rundt 200 000 romere fikk gaver i en eller annen form de første dagene etter at Caligula ble innsatt. Begivenheten ble også feiret med de hittil største hesteveddeløpene og mest pompøse sirkusforestillingene, der 400 bjørner, løver og andre rovdyr ble drept.

Den sparsommelige Tiberius, som likevel aldri oppholdt seg i hovedstaden, hadde skåret voldsomt ned på den offentlige underholdningen, men med Caligula på keisertronen begynte en ny og sorgløs tid, mente romerne.

Caligula erklærte at han også ville gjenoppta byggeprosjektene som keiser Augustus hadde satt i gang, men som den gjerrige Tiberius hadde stanset. Foreløpig var ikke penger noe problem, og Caligula fikk snart fart på byggingen av veier, akvedukter og havneanlegg.

Til gjengjeld fraba den nye keiseren seg beskjedent at offentlige midler ble brukt til å reise statuer av ham.

De intellektuelle gikk også lysere tider i møte etter at Caligula opp-hevet forbudet mot en rekke skrifter og kalte hjem skribentene som Tiberius hadde drevet i landflyktighet.

Pretorianergarden, hvis sjef hadde banet veien for Caligula, mottok en rundhåndet belønning. Og dermed hadde den nye keiseren sementert makten sin med rekordfart.

Caligula knust over søsters død

Ikke et øye var tørt da Caligula måneden etter tiltredelsen dro ut til øyene hvor moren og brødrene var blitt mishandlet til døde. Han fant knoklene deres, kremerte dem og tok asken med seg tilbake til Roma.

Her sluttet folk seg til sørgetoget gjennom byen for å se Caligula, den sørgende sønnen, la de jordiske restene av sine kjære få sitt siste hvilested i Augustus' mausoleum.

Opptrinnet fikk uunngåelig romerne til å minnes hvordan Caligulas mor 17 år tidligere hadde kommet hjem med asken av sin mann, den store Germanicus. Og det var nettopp meningen.

Bisettelsen ble ikke noe punktum, men bare en parentes i Caligulas tragiske familiehistorie. Keiseren overøste sine tre gjenlevende søstre med heder og velstand, men allerede i juni år 38 var den lyse og lykkelige tiden forbi. Yndlingssøsteren Drusilla ble syk og døde, og Caligula gikk rett i kjelleren.

Han var så knust at han ikke engang maktet å delta i bisettelsen.

Til gjengjeld påla han senatet å gi Drusilla status som gudinne med sitt eget presteskap. Hennes navn skulle inngå i bønner og edsavleggelser, og statuer av henne reises overalt.

Caligula hedret selv søsteren med store sirkus-forestillinger. Under en av dem ble et gigantisk portrett av Drusilla trukket rundt i arenaen av en flokk elefanter.

Caligula svevde mellom liv og død

I oktober år 37 ble Caligula alvorlig syk. Ifølge historikerne Philo og Suetonius utløste det nærmest en kollektiv depresjon i hele imperiet.

Horder av romere våket ved Caligulas residens for å få de siste bulletengene om hans tilstand, og i alle avkroker av riket ofret folk og ba for keiserens liv. Og så en morgen reiste en ny og verre Caligula seg ved egen hjelp fra sykeleiet.

Under Caligulas sykdom hadde en ridder lovet å kjempe som gladiator dersom keiseren overlevde. Da Caligula hørte det, tok han mannen på ordet. Ridderen måtte kjempe i arenaen flere ganger før han fikk gi seg.

Fullt så bra gikk det ikke for en adelsmann som hadde tilbudt sitt liv til gudene for å redde Caligula. Keiseren fikk ham derfor uten videre kastet ut fra en klippe. En passende lærepenge for andre spyttslikkere, mente han.

Caligula var kommet godt i gang og gikk nå etter Tiberius’ barnebarn Gemellus. I sitt testamente hadde Tiberius plassert Gemellus og Caligula på like fot som sine arvtagere, men det hadde pretorianergardens sjef, Quintus Macro, fått senatet til å annullere. I stedet hadde Caligula etter romersk skikk adoptert Gemellus.

Ingenting tyder på at Gemellus var noen virkelig rival, men Caligula hørte en fugl synge om at Gemellus hadde forberedt seg på hans død. Det var nok. Caligula beordret adoptivsønnen til å begå selvmord. Men Gemellus fikk seg ikke til å bruke det utleverte sverdet, så en soldat måtte hjelpe til.

Nå kom turen til Macro, som lojalt hadde banet veien for Caligula. Gardesjefen hadde fått ry for å være en mektig skikkelse, som rådet og veiledet den uerfarne unge keiseren.

«Ingen skal belære meg!» skal Caligula ha snerret da det kom ham for øre.

Han diktet opp så belastende anklager mot Macro at han begikk selvmord sammen med kona Emma for i det minste å redde barnas arv.

Det var normalt at staten konfiskerte dømte personers formue. Men fordi barn ifølge romerretten ikke kunne holdes ansvarlige for foreldrenes handlinger, og fordi barna var eiere av slektsformuen i samme øyeblikk som foreldrene døde, valgte mange romerske patrisiere selvmord fremfor en rettergang.

I år 39 holdt Caligula en tordentale som for alvor skremte senatorene. Han anklaget dem for å være en gjeng hyklere og smiskere han ikke kunne stole på.

Han fremsatte dessuten gamle beskyldninger som bare kunne stamme fra forræderisakene som senatorene trodde han hadde brent foran øyene på dem to år tidligere!

Flere saker ble nå gjenopptatt, og en rekke fremtredende senatorer dømt til døden eller landsforvist. Særlig de rikeste var i faresonen, for Caligula manglet penger. Muligheten for å beslaglegge alt de dømte eide, var den egentlige årsaken til bølgen av utrenskninger.

Caligula skuslet bort milliarder

Tiberius hadde spart opp 2,7 milliarder sestertier – en eventyrlig formue i et samfunn der en familie på fem personer kunne leve beskjedent for 1000 sestertier i året. Likevel hadde Caligula greid å tømme kassen på bare to år.

Deler av midlene hadde finansiert fornuftige byggverk, som Plinius den eldre kalte «underverker», men keiserens unødvendige luksusprosjekter kostet også enorme summer. Caligula bygde for eksempel to av tidens største skip, flytende palasser med marmorgulv, søyler og hele frukthager om bord.

Hester var en av Caligulas store lidenskaper, og stallen til yndlingshesten var innredet med marmor og elfenbein. Keiseren etablerte dessuten et luksusbordell i sitt palass og fråtset daglig i eksotiske retter.

Da arven etter Tiberius var brukt opp, tvang Caligula rike familier til å gi «gaver» eller presset dem til å testamentere store rikdommer til ham. I et av sine mer desperate forsøk på å skaffe penger solgte han søstrenes eiendeler på auksjoner der han selv deltok aktivt og tvang budene i været.

Keiseren innførte nye avgifter på rettslige søksmål, skilsmisser, prostitusjon og salg av slaver. Han fant også på å auksjonere bort det formelle eierskapet til gladiatorene som skulle kjempe under de offentlige lekene.

Midt i en auksjon falt rikmannen Aponius i søvn og våknet opp som den ulykkelige eier av 13 gladiatorer til en samlet pris av ni millioner sestertier.

Caligula forlangte å bli tilbedt

I begynnelsen av regjeringstiden hadde Caligula opptrådt beskjedent og ikke gjort noe stort vesen av seg.

Men etter hvert begynte han å opptre utkledd som gudene Apollon, Merkur, Herkules – og gudinnen Venus. Noen så først fenomenet som uttrykk for keiserens eksentriske teaterinteresse, men det ble snart klart at det stakk dypere enn som så.

Caligula begynte stadig oftere å omtale seg selv som gud og fikk innviet tempelet for Castor og Pollux på Forum Romanum til dyrkelsen av seg selv.

Caligulas følelse av guddommelighet gikk særlig ut over senatorene. Han kalte dem «menn som like gjerne kunne vært slaver».

Ble de ikke ruinert eller drept, så ble de ydmyket. Noen ble tvunget til å avstå ektefeller, andre ble fratatt sine gamle og fornemme familienavn. Selv representanter for rikets absolutte elite måtte legge seg på bakken foran keiseren og kysse føttene hans.

Flere ganger fikk Caligula senatorene til å dømme og egenhendig drepe sine egne, mens de samtidig skrekkslagne øste lovprisninger ut over plageånden.

Senator Titus Rufus var en av de få som prøvde å samle kollegene til motstand mot Caligula. Men det ble med forsøket, og han hadde til slutt ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

Noen deltok faktisk i sammensvergelser mot Caligula, men de første motstandsgruppene ble nedsablet før de rakk å slå til. Keiseren fryktet med god grunn for sitt liv og utlovet en stor dusør til angivere.

De fikk automatisk en åttendedel av den pågrepne «forræderens» eiendom, så angiveriet ville ingen ende ta.

Blant de mange Caligula fikk drept, var hans slektning Ptolemaios, konge av Mauretania, og Lepidus, som var enkemann etter Caligulas yndlingssøster. Caligula mistenkte samtidig sine to overlevende søstre for å ville dolke ham i ryggen, og sendte derfor begge i eksil.

Frykten fødte et opprør

24. januar år 41 ofret Caligula tidlig om morgenen en flamingo og så senere en teaterforestilling på Palatinerhøyden. Sammen med et mindre følge forlot han ved ett-tiden teatret gjennom en trang passasje som førte til keiserboligen. Her slo fiendene hans til.

Uten varsel kjørte pretorianergardens sjef, Cassius Chaerea, sverdet sitt i halsen eller kjeven på Caligula. Stønnende av smerte prøvde keiseren febrilsk å slippe unna.

De fleste kildene forteller at han ikke døde momentant, og at flere av de sammensvorne rakk å påføre ham flere hogg- og stikksår.

«Jeg lever ennå!» skal Caligula ha skreket mens han forblødde.

Den jødisk-romerske historikeren Josefus forteller at gardesjefen, som sto for det første hogget, var blitt gjort til latter av Caligula for sin lyse stemme og kalt «soper» i samme slengen. Men det som i særlig grad knyttet attentatmennene sammen var trolig frykten for at de selv sto for tur i utrenskningen.

Keiserdrapet ble snart hevnet. Caligulas livgarde, som besto av håndplukkede germanske soldater, ilte til og drepte noen av de sammensvorne på stedet.

De øvrige slapp unna i første omgang. Under flukten oppsøkte de Caligulas kone Caesonia og tok henne av dage. Ved samme anledning fikk Caligulas eneste barn, den to år gamle Julia Drusilla, kraniet knust mot en mur.

Cassius Chaerea hadde ikke sikret seg støtte hos sine menn i pretorianergarden. De forble i likhet med den germanske livgarden lojale mot keiseren.

Romas jevne borgere, som ikke hadde lidd på langt nær så mye som senatorklassen, hyllet heller ikke drapsmennene, men krevde tvert imot at de skulle straffes. Og slik gikk det. I løpet av få timer ble alle pågrepet og henrettet.

Etter en kortvarig og kaotisk diskusjon i senatet om hvorvidt republikken skulle gjeninnføres eller ei, ble det bestemt at tomrommet etter Caligula skulle fylles av hans onkel Claudius.

Caligulas lik ble brent samme kveld i Lamii-hagene utenfor bygrensen. En diskret seremoni arrangert av hans nærmeste venner var det eneste som markerte begivenheten.

Da Caligulas søstre vendte hjem fra sitt eksil, plasserte de brorens urne i Augustus' mausoleum sammen med de jordiske restene av hans ulykkelige familie.