I juli i år 64 e.Kr. brøt det ut brann i noen boder bak Romas mektige hesteveddeløpsbane. Store deler av byens hus var bygget av tre, så flammene spredte seg raskt til nye boligområder.
Brannen raste i over en uke, tusenvis ble hjemløse, og mange mistet livet. Den romerske forfatteren Sveton var slett ikke i tvil om at keiser Nero var skyld i katastrofen:
“Han tente på byen under dekke av misnøye med de gamle, stygge bygningene og de trange, svingete gatene,” skrev Sveton (70-130 e.Kr.) i sitt verk om Romas keisere.
Vanvittig keiser jublet fra sitt tårn
“Han betraktet brannen fra Maecenas-tårnet og jublet – som han sa – over flammens skjønnhet mens han sang hele diktet Plyndringen av Ilium iført sceneklærne sine”, fnyste Sveton, som arbeidet i den keiserlige administrasjonen og foraktet skuespillere, akkurat som alle andre i Romas elite.
Men den kritiske Sveton måtte likevel medgi at Nero gjenreiste byen i stein slik at den ble mer brannsikker. Sveton nevnte også at keiseren for egne midler bygget verandaer med flate tak som gjorde det mulig å slukke en brann i de øverste etasjene.