- juli 64 e.Kr. ble Roma rammet av den største brannen i byens historie.
Ifølge den romerske historikeren Tacitus (ca. 55-120 e.Kr.) startet brannen i lagerrommene langs veddeløpsbanen Circus Maximus i sentrum av Roma. Derfra spredte den seg raskt langs byens smale gater, ned i de lavereliggende områdene og videre til byens høyder.
Tusenvis av romere forsøkte desperat å flykte fra de voldsomme flammene – i mange tilfeller forgjeves, forteller Tacitus:
“Idet folk så seg bakover, skjøt flammene opp foran dem, eller rundet og passerte dem. Straks de unnslapp til et nabokvarter, fulgte ilden etter. Noen av dem som hadde mistet alt – selv dagens måltid – kunne ha unnsluppet, men foretrakk å dø. Det samme gjaldt de som ikke hadde klart å redde sine kjære.”
Brannen herjet byen uavbrutt i ni dager. Av de 14 bydelene Roma var delt inn i, ble tre fullstendig utslettet, mens sju bydeler ble så grundig ødelagt at store områder måtte gjenoppbygges fra grunnen. Over 200 000 romere var blitt hjemløse og hadde mistet alt.
Over 200 000 romere ble hjemløse da en kjempebrann i år 64. e.Kr herjet Roma i ni dager i strekk.
Keiseren sang av glede over brannen
Da brannen brøt ut, befant keiser Nero seg i villaen sin i Anzio sør for Roma. Han kom først tilbake til Roma da ilden herjet hans eget, nybygde palass.
Ved ankomsten beordret keiseren straks at en rekke av de keiserlige bygningene, og til og med hans egen hage, skulle åpnes for de flyktende massene.
Deretter fikk han reist midlertidige bygninger for å huse de mange tusen hjemløse romerne, og han sørget for å få brakt mat inn til Roma fra nabobyene.
Keiserens tiltak vakte stor glede blant Romas befolkning, men snart begynte ryktene å svirre om at Nero selv skulle ha beordret brannen. Den romerske forfatteren Suetonius, som var født seks år etter den store brannen, skrev:
“Nero så brannen fra Maecenas’ tårn, og i sin glede over det herlige bålet, som han kalte det, sang han om Trojas ødeleggelse.”
Ryktene oppsto fordi Nero flere ganger tydelig hadde vist sin forakt for det gamle Romas uskjønne kaos.
Han hadde også tidligere gitt uttrykk for sin misnøye med sitt eget palass – det var altfor lite. En keiser av Neros format trengte mer plass – mye mer plass, noe de romerske borgerne snart skulle få oppdage.
Overklassen foraktet Nero
Den 27 år gamle Nero, som bare var 17 år da han ble utnevnt til Romas hersker, var den siste keiseren i den juliske keiserslekten.
Slekten talte blant annet den splitter gale keiser Caligula, som i sin regjeringstid utnevnte hesten sin til konsul. Nero hadde altså litt av hvert å leve opp til.
Neros læremester var filosofen Seneca, og den unge keiseren var derfor godt rustet til å regjere. I begynnelsen gikk det da også svært bra.
Dessverre ble sinnslidelsen snart synlig. Nero elsket teater, dans og musikk. Han opptrådte til og med selv, til den romerske overklassens forferdelse – det var bare de lavere klasser som beskjeftiget seg med den slags. Som om ikke det var nok, så stilte Nero også opp i ulike sportskonkurranser, der han alltid ble utropt som vinner.
Han vant blant annet De olympiske leker i hesteveddeløp med seg selv som kusk. Dessverre falt den unge keiseren av vognen og klarte ikke å gjennomføre løpet.
Likevel ble han utropt til seierherre. Allerede da brannen i Roma brøt ut i 64 e.Kr., ble altså Nero sett på som en lettere sinnssyk hersker.
Palassområdet dekket 1 million m2
Kort tid etter brannen rykket to arkitekter, Severus og Celer, på keiserens befaling inn på området ved Neros nedbrente palass og begynte byggingen av Neros drømmepalass Domus Aurea – Det gylne hus.
Det hersker stadig stor uvisshet om palassets størrelse, og nøyaktig hvor stort område det dekket.
Arkeologene er generelt enige om at det strakte seg over høydene Esquilin mot nord, Caelia i øst og sør og Palatin i sør og vest. Et gigantisk område på omkring en million kvadratmeter, som tilsvarer mer enn 200 fotballbaner.
Selv om Nero eide det meste av området, måtte han konfiskere deler av Palatin, som var privateid, samt området øst for det senere Colosseum.
Til tross for anleggets enorme størrelse tok det bare fire år å reise palasset, og et enormt antall slaver og arbeidere ble satt til å utføre byggingen. Nero kanaliserte gigantiske pengesummer inn i arbeidet med palasset, som i sin overdådighet overgikk fatteevnen til selv de rikeste romerne.
150 rom i den nederste delen av den såkalte Oppia-paviljongen i Neros gylne hus, er bevart. Rommene lider imidlertid under store fuktproblemer, og arkeologer arbeider på høygir for å redde de unike freskene.
Palasset var prydet med edelsteiner
I dag vet ingen nøyaktig hvordan palasset så ut, men Suetonius gir denne beskrivelsen av Neros gylne hus:
“Forhallen var så høy at en kolossalstatue av ham selv på 120 fot (cirka 35 meter) fikk plass der; det var så romslig at det hadde tredoble søylehaller på en mils lengde samt en kunstig sjø så stor som et hav, omgitt av bygninger som lignet hele byer. I de andre partiene var alt forgylt og prydet med edelsteiner og perlemor,” forteller den romerske forfatteren.
Ifølge Suetonius var flere av palassets spisesaler utstyrt med elfenbeinsdekorerte himlinger som kunne skyves til side slik at slaver kunne strø blomster ned over gjestene. Dessuten var himlingene utstyrt med små rør, slik at det kunne stenkes parfyme ned fra oven.
Ifølge romerske historikere var murene, takene og gulvene i palasset enten utsmykket med veggmalerier og mosaikker, eller var dekket av paneler av kostbare fargede marmor- og steinslag. Sistnevnte var på Neros befaling hentet hjem til Roma fra brudd i Afrika, Hellas og Lille-Asia, tusenvis av kilometer unna.
Neros arkitekter eksperimenterte med forskjellige steinsorter. Ifølge Plinius hadde særlig hvit alabast fra det sørlige Tyrkia helt spesielle egenskaper: “Takket være denne steinen var det et glødende skjær i rommet selv når dørene var lukket.”
Den berømte maleren Fabullus sto for veggdekorasjonene i palasset. Tross berømmelsen skriver Plinius at Fabullus var temmelig doven: “Han malte bare noen få timer om dagen, med en høytidelig mine. Han var alltid kledd i toga, selv på stillaset.”
Men det var ikke bare utsmykkingen av det nye palasset som overgikk alle fantasier – selve arkitekturen representerte også noe som aldri var sett før.
Et arkitektonisk mesterverk
Romerske rom var vanligvis rektangulære og lineære, men i Neros gylne hus fantes både mangekantede og buede former. I Neros palass trådte det estetiske aspektet i forgrunnen, og hvert eneste rom fikk sin egen selvstendige identitet.
Det beste eksempelet er det oktogonale rommet i den såkalte Oppia-paviljongens østfløy. Komplekset besto av en åttekantet konstruksjon som det hvilte en stor betongkuppel oppå.
Sollyset trengte inn i bygningen fra en bred åpning i taket, og nådde de fem omkringliggende rommene via et genialt system av vinduer som var plassert skrått mellom oktogonens murer og kuppelen.
De fleste av palassets rom hadde tak med tønnehvelv formet som en halvsylinder, men i det åttekantede rommet hadde arkitektene konstruert et av arkitekturhistoriens tidligste krysshvelv, der tønnehvelvene krysser hverandre.
Det var bare mulig å bygge det oktogonale rommet ved hjelp av betong. Bruken av betong var kjent allerede fra slutten av 200-tallet f.Kr., men det er først i Neros palass at de romerske arkitektene begynte å eksperimentere og utnytte betongen fullt ut.
Hele arkitekturen i palasset var nøye samstemt med utsmykkingen. Fra vinduer i palassets vegger og hvelv ble den overdådige marmorutsmykkingen opplyst av sollys, og gjenskinnet fikk det til å glitre i de forgylte freskene, og i elfenbein og edelsteiner.
Det var langt fra tilfeldig at sollyset på den måten fikk en så dominerende funksjon i palasset.
Nero fikk vegger og tak i Det gylne hus utsmykket med noen av antikkens vakreste fresker, som senere ble en viktig inspirasjonskilde blant annet for renessansens kunstnere.
Palasset var symbol på gullalderen
I årene etter brannen ble Neros sinnssykdom stadig mer åpenbar for alle. Med tiden hadde han dessuten begynt å identifisere seg med solguden Helios.
Det gylne hus var derfor intet mindre enn solgudens palass, og både arkitekturen og utsmykkingen var nøye planlagt for å vise keiserens guddommelighet.
Når den besøkende ankom langs Via Sacra fra Forum Romanum, så han først den skinnende, forgylte Nero-statuen som markerte overgangen fra den menneskelige verden til solgudens.
Gjennom den gigantiske forgården så man ikke bare et palass, men et stort, fantastisk landskap med byer, villaer og skoger. Det gylne hus var en eneste stor villa plassert midt i hjertet av Roma.
Dette landskapet skulle vise Romas nye gullalder, som Nero mente han hadde skapt. Da keiseren innviet det enorme palasset, utbrøt han lettet: “Nå kan jeg endelig leve i et hus verdig for et menneske.”
40 år etter var alt borte
Nero fikk bare bodd i palasset en kort periode før han døde i juni 68 e.Kr. Bare 40 år senere var hans gylne palass forsvunnet fra jordens overflate.
Nero var så forhatt at det ble avgjørende for etterfølgerne å slette alle minner om ham. Derfor ble ethvert spor av det fantastiske palasset fjernet på rekordtid i årene etter Neros død.
Den store innsjøen ble drenert, og Colosseum bygget oppå området. Oppia-paviljongen ble en kort periode brukt av en av Neros etterfølgere, keiser Otho, som bevilget 50 milloner sestertser (tilsvarende 34 722 årslønner for en romersk håndverker) til å fullføre utsmykkingen av paviljongen.
En brann i 104 e.Kr. ødela imidlertid store deler av bygningen, og kort tid etter påbegynte keiser Trajan oppføringen av sine enorme badeanlegg på stedet.
Den nedre delen av palasset ble forsterket med store, tykke murer, og det hele ble dekket med jord, slik at det kom til å fungere som fundament for badeanlegget. Dermed ble den nedre delen av Neros bygning med 150 rom bevart for ettertiden.
Palassets store forhall ga plass til keiser Hadrians tempel for Venus og Roma. Claudiustempelet ble gjenreist over Neros store fonteneanlegg på Caeliushøyden, mens Neros store badeanlegg ble åpnet for offentligheten som keiser Titus’ bad.
Selv om Domus Aurea bare sto en kort periode, fikk det et ettermæle som vekker beundring den dag i dag. De nye arkitektoniske bragdene ble senere videreført med store mesterverk som Colosseum og Pantheon.