Keiser ville være kvinne

En gruppe romerske senatorer har samlet seg i en halvsirkel på Palatinerhøyden i Roma.

Sommeren 220 e.Kr. er varm, og de togakledde senatorene tørker svette, utilpass i den kvalme lukten av røkelse som bølger fra alterbordene foran dem.

Bak senatorene rører et hav av tilskuere urolig på seg.

Hissige rytmer fra trommer og fløyter stiger i lydstyrke, før en grasiøs tenåringsgutt kommer til syne i døråpningen på høydens mektige, nybygde tempel for den syriske solguden Heliogabalus.

Med klirrende armbånd, halskjeder og en tiara besatt med edelstener danser gutten med smektende bevegelser inn mellom alterbordene iført en gullbrodert silketunika som smyger seg rundt ham.

De lange vippene glinser rundt de sortmalte øynene idet han gir signal til hjelperne sine om å starte ofringen av et par brølende oksekalver.

Dyrenes struper snittes mens de dynkes i vin. Strømmer av blod og vin renner til alle kanter, og med vuggende bevegelser ber gutten Heliogabalus om å ta imot offergaven.

Imens ­krymper senatorene seg på plassene sine:

Den sensuelle ynglingen som vrir seg i religiøs opphisselse foran dem er ingen annen enn Romas keiser, Varius Avitus ­Bassianus fra Syria, som i etter­tid er oppkalt etter sin yndlingsgud Heliogabalus.

Caracallas uekte sønn

Heliogabalus var Romerrikets yngste keiser da han inntok tronen i en alder av 14 år.

Det skjedde etter at den brutale keiseren Caracalla var blitt myrdet av en av sine egne menn i 217 e.Kr.

Mordet var planlagt av Macrinus, lederen for keiserens livvakter, som straks utropte seg selv til keiser.

Ca­ra­cal­la hadde brukt det meste av sin regjeringstid på krig mens det administrative ble ivaretatt av moren Julia Domna.

Hun kom fra en av de rikeste slektene i byen Emesa, dagens Homs i Syria. Selv om Domna begikk selvmord etter sønnens død, var søsteren hennes, Julia Maesa, ikke klar til å gi fra seg slektens nyvunne makt i Romerriket.

Maesa begynte å spre rykter om at barnebarnet, den blide og feminine Varius, i virkeligheten var sønn av selveste Caracalla og ikke den romersk-syriske adelsmannen som datteren Julia Soaemias var gift med.

Den snedige løgnen betød at Varius plutselig var den rettmessige arvingen til Romas trone.

Med litt hjelp fra Maesa nådde ryktene Caracallas soldater i den store garnisonen Legio 3. Gallica, som lå like ved Emesa.

Mennene hadde elsket den stridslystne Caracalla, og hans rykte som kvinneforfører gjorde det lett for dem å tro på at han hadde en uekte sønn med sin attraktive kusine.

Sønnen Varius var, til tross for sin unge alder, yppersteprest for den lokale solguden i Emesa – Heliogabalus.

I Emesa ble han presentert for soldatene, som flokket seg sammen for å se ham danse med forførende perfeksjon for sin gud, kledd i tradisjonell syrisk prestedrakt, en kjoleaktig kappe i sterke farger.

Synet blendet soldatene, og da Maesa samtidig lovet dem betaling for å hjelpe Caracallas sønn tilbake på tronen, kledde de Varius i purpur og utnevnte ham til cæsar.

Soldatene ble først brukt til å nedkjempe kuppmakeren Macrinus, som bare hadde svak støtte. Så bega den nyutnevnte keiseren seg til Roma.

Transseksuell festkeiser i silke

Senatet og Romas innbyggere måtte vente et år før de fikk se den nye keiseren. Varius, som tok keisernavnet Marcus Aurelius Antoninus, insisterte på å ta med seg symbolet for sin syriske gud: En svart monolitt.

Da tenåringskeiseren nærmet seg hovedstaden i 219, hadde bestemor Maesa forutsett at synet av den sminkede gutten i sin flagrende, emesiske prestekappe neppe ville vekke jubel i det maskuline Roma.

Men rådet hennes om å kle seg mer romersk ble ignorert av den nye keiseren, som visste best. Huden hans var vant til silke, ikke soldatenes grove klær av lær eller togaenes ullstoff, som han syntes klødde.

Den unge mannen var spesielt ivrig etter å vise romerne sin gud Heliogabalus.

Derfor fikk han malt et stort portrett av seg selv midt i en ofring til Heliogabalus. Han sendte bildet i forveien med ordre om at det skulle henges opp over statuen av gudinnen Victoria ved inngangen til det romerske senatet.

Snart ville det romerske senatet komme til å elske den store solguden, mente keiseren, uvitende om senatorenes irritasjon over å bli påtvunget en lokal syrisk kult.

Da keiser Heliogabalus til slutt nådde Roma med den svarte steinen på slep, var byen overlykkelig over å ha en keiser boende der igjen og han ble møtt av stor jubel.

Tilbedelsen ble bare større da han feiret seg selv med enorme fester. Under et festspill med ville dyr ble blant annet en elefant og 51 tigre drept til ære for keiseren.

Han delte til og med ut korn og pengegaver til alle Romas borgere. Selv svingte han seg gjennom byen i et gigantisk opptog med danserinner og medbrakte syriske solprester.

Ifølge den romerske ­historikeren Herodianos var keiseren pyntet med perlekjeder, armbånd og ringer og lignet en egyptisk prostituert med malte kinn og påtegnede øyenbryn.

Embeter gikk til velutrustede

Etter de store festene var keiserens første politiske handling å instruere byens magistrat om at Heliogabalus skulle nevnes før alle andre guder når det f.eks. skulle ofres.

Så satte han i gang to kostbare tempelprosjekter for sin guddom.

Bestemor Maesa talte for døve ører da hun forsøkte å dempe begeistringen for kulten, med formaninger om at hans religion ikke var det viktigste – det viktigste var å beholde makten i Roma.

Men statsanliggender interesserte ham ikke, de kunne bestemoren ta seg av.

Han viste derimot engasjement for å dele ut topp-poster i det romerske embetsmannsapparatet. Her ble det snart klart at vakre menn med store kjønnsorganer var først i rekken til å oppnå fine titler.

Favoritten var en slave og hesteveddeløpskjører ved navn Hierocles, som han kalte for “sin husbond” og nøt å bli straffet av når keiseren – ganske ofte – hadde vært utro.

Da viste han seg gjerne blant sine hoffolk sønderslått med blått øye så alle kunne se hvor skjøgeaktig han hadde vært – en oppførsel som soldatene hans avskydde.

Heliogabalus åpnet til og med de keiserlige badene for offentligheten og sendte agenter inn i nakenbadene. Her hadde de til oppgave å finne spesielt velutrustede kandidater.

En av dem var atleten Zoticus, som Heliogabalus utnevnte til keiserlig kammerherre så fort han hørte om de overveldende dimensjonene på lemmet hans.

Han ble deretter sendt til den henrykte keiserens soveværelse.

Men neste morgen ble Zoticus fratatt tittelen og kastet på dør – tilsynelatende på grunn av manglende prestasjoner.

Forsøkte kjønnsskifteoperasjon

Tenåringskeiseren lot til å ha en umettelig sexlyst, og de mange partnerne av begge kjønn var verken populære i senatet eller blant de militære.

I et tappert forsøk på å få skikk på den unge mannen fikk bestemor Maesa ham gift med den middelaldrende Julia Cornelia Paula. Men Paula kjedet Heliogabalus.

Han lot seg skille under påskudd av at hun hadde en skjemmende flekk på kroppen. I stedet fikk keiseren en ny fiks idé: Han kom selv ut som kvinne.

Han brukte nå hårnett, og i stedet for å barbere skjegget fikk han hårene nappet ut for å få et mer feminint utseende.

Den romerske historikeren Cassius Dio forteller til og med at Heliogabalus kledde seg ut som prostituert og turnerte byens bordeller for å selge seg selv.

Han ble omskåret og gikk ifølge historikeren så langt at han ba legene gi ham en kvinnelig vagina, noe de skulle få godt betalt for.

Keiseren holdt fremdeles fast ved solguden sin, som de færreste romere hadde hørt om.

Da prakttempelet dedikert til Heliogabalus sto ferdig høsten 220, proklamerte keiseren at solguden nå skulle tilbes som den mektigste av alle romerske guder.

For romerne var det imidlertid keiserens neste ekteskap som var hans mest uhyrlige handling. Som yppersteprest mente han at ingenting kunne være mer passende enn å få barn med en yppersteprestinne.

Til hele Romas skrekk giftet han seg derfor med vestalinnen Aquilia Severa.

Gudinnen Vesta var byens helligste beskytter, og hennes tjenerinner, vestalinnene, måtte for enhver pris forbli jomfruer som gudinnen selv.

Å voldta en vestalinne var en uhyrlig skjensel i alle romeres øyne.

Men tenåringskeiseren nektet å høre på rådgiverne sine og arrangerte et storslått bryllup med sin nye og uvillige kone.

Etter hvert ble rike såvel som fattige romere lei keiserens vanvittige påfunn, ikke minst da de ble beordret til å feire det hellige ekteskapet og avkrevd penger i bryllupsgave til keiseren.

Bestemor stoppet festen

Det gikk bare et par måneder etter bryllupet før Heliogabalus skilte seg fra sin vestalinne, men skaden var uopprettelig.

Roma hadde til nød akseptert den medbrakte guden, men ved å ha sex med en vestalinne hadde keiseren ugjenkallelig vist at han ikke eide respekt for ­rikets gamle tradisjoner.

Keiseren hadde ikke bare gjort seg upopulær blant befolkningen, det hadde også gått opp for Maesa at hun ikke var i stand til å kontrollere det grenseløse barnebarnet.

Men bestemoren var ikke klar for å miste makten og gikk i gang med å klargjøre en etterfølger. I 221 e.Kr. overtalte hun Heliogabalus til å adoptere sin 13 år gamle fetter Alexianus.

Den unge gutten var nå arving til tronen hvis det “tilfeldigvis” skulle skje den upopulære keiseren noe.

Det gikk ikke lenge før sjalusi og paranoia begynte å rase gjennom Heliogabalus, som var nervøs for at Alexianus var mer populær enn ham selv.

Til slutt prøvde han til og med å snikmyrde sin 13 år gamle adoptivsønn, men uten hell.

Mordforsøket fikk begeret til å renne over hos keiserens livvakter, pretorianergarden. De hadde lenge vært misfornøyd med den selvhøytidelige Heliogabalus og så Alexianus som et godt alternativ til ny hers­ker.

For å hindre et opprør måtte Heliogabalus vise at han hadde forsonet seg med gutten. Sammen med Alexianus og moren Julia Soaemias besøkte han derfor pretorianergardens leir.

Her imøtekom keiseren soldatenes vrede med å avskjedige noen av sine velutrustede favoritter. Men da de forlangte Hierocles fjernet, nektet keiseren å gi opp sin “hesteveddeløper”.

Som svar begynte garden å hylle Alexianus mens de ignorerte Heliogabalus. Dette gjorde keiseren så rasende at han dømte mange av dem til døden.

Det ble for mye for livvaktene, som besluttet at det ikke var dem som skulle dø den dagen.

Alle spor ble fjernet

Ifølge Cassius Dio var mordet på Heliogabalus svært blodig. Historikeren forteller at den redselsslagne keiseren flyktet, men ble funnet i palasset der han gjemte seg i en trekiste:

“Hans mor lå og omfavnet ham og ble drept sammen med ham. De fikk begge hodet hugget av, og de nakne kroppene deres ble slept gjennom byen”.

Dagen etter ble Alexianus utropt til keiser. Navnet ble endret til Alexander Severus, og han blir omtalt som sønn av Caracalla. Alle spor etter personen som hadde adoptert ham var snart borte.

Heliogabalus’ regjeringstid hadde nemlig vært så vederstyggelig at det romerske senatet ila den avdøde keiseren rikets verste straff, damnatio memoriae, fordømmelse av ettermælet.

Navnet og portrettet ble fjernet fra mynter, statuer og offentlige dokumenter, og beretninger om hans regjeringsperiode ble forbudt.

For romerne, som var besatt av ære og stolthet, var denne straffen verre enn døden.

At vi overhodet vet noe om den ustyrlige tenåringskeiseren i dag tyder derimot på at historien om Heliogabalus var så fascinerende at romerne ikke kunne la være å fortelle den.