Keiseren hadde Romas farligste jobb

Etter drapsforsøket er han livredd for de fleste rundt seg.

Fra nå av mistenker han alle for å ville drepe ham, og derfor får han hundrevis henrettet i et desperat forsøk på å komme dem i forkjøpet. Men han har tiden imot seg, for jo flere romere keiseren dreper, jo flere fiender får han.

Helt siden Romas første keiser, Augustus, inntok tronen i år 27 f.Kr., var det klart at posten som hersker over verdens største imperium var en risikosport. Av Romas elleve første keisere ble sju forgiftet, stukket i hjel eller begikk selvmord for å unngå en verre skjebne.

Bare i år 69 e.Kr. mistet tre keisere livet på brutalt vis med få måneders mellomrom. Men disse blodsutgytelsene var ingenting mot blodbadene senere keisere ble mål for. Alt begynte med den gale keiser Commodus.

Keiseren var en ekte psykopat

Da Commodus kom på tronen, hadde imperiet nettopp lagt bak seg en uvanlig rolig periode under de såkalte fem gode keiserne, som alle unngikk å bli drept.

De fem utmerket seg ved at de var utpekt til keiserposten av forgjengeren sin, basert på dyktighet.

Den siste i rekken var Marcus Aurelius, som til tross for at han ellers var svært kløktig, bestemte seg for å gjøre sin udugelige sønn Commodus til keiser.

Sønnen avskydde livet ved fronten og sluttet etter Aurelius’ død straks fred med de germanske stammene faren hadde brukt hele livet på å bekjempe. Commodus ville heller feste i Roma.

Men keiserens fredsavtale provoserte mange, og førte til attentatforsøket i arenaen i år 182.

Nå brøt keiserens vanvidd ut i lys lue. Han ga ordre om at garde-prefekten som ledet keiserens livgarde skulle henrettes, og overlot den praktiske styringen av imperiet til den nye gardeprefekten, Perennis.

Av frykt for nye attentater fikk keiseren deretter enda flere potensielle fiender ryddet av veien.

Mens Perennis styrte riket, dro keiseren fra fest til fest og moret seg med gladiatorkamper. Commodus mente at han var en re-inkarnasjon av helten Herkules, og opptrådte iført løveskinn i Colosseum, der han kjempet mot dyr og menn.

Ifølge den samtidige senatoren og historikeren Dion Kassios samlet den gale keiseren blant annet alle menn i Roma som hadde mistet beina på grunn av sykdom.

De ble kledd ut som slangemonstre og måtte åle seg rundt i støvet, helt til keiseren slo dem i hjel med en kølle.

En annen gang moret han seg med å skyte hodet av strutser med pil og bue. Ifølge Dion Kassios viste han triumferende et av hodene til de skjelvende senatorene på tilskuertribunen:

«Han sa ikke et ord, men nikket leende med hodet for å antyde at han ville gjøre det samme mot oss».

Snart falt også prefekten Perennis i unåde og ble drept. Keiserens paranoia var nå så ille at alle var i faresonen.

Hundrevis ble henrettet, og Commodus fikk rutinemessig livgardens ledere eliminert før de ble for mektige.

Keiserens brutale forholdsregler endte med å slå tilbake på ham, for den nyutnevnte gardeprefekten, Lætas, innså at skulle han unngå skjebnen til forgjengerne, måtte han slå først.

Lætas allierte seg med Commodus’ elskerinne, som hadde fri adgang til keiserens gemakker. Hun forgiftet Commodus’ vin, men den fikk ham bare til å brekke seg.

De sammensvorne tilkalte derfor bryteren Narcissus og betalte ham for å fullføre jobben:

«Narcissus kastet seg over den forgiftede keiseren, grep ham rundt halsen og avsluttet­ livet hans», skriver den romerske forfatteren Herodian.

Nyheten om den forhatte keiserens død fikk alle til å puste lettet ut – unntatt mannen som var utpekt til ny keiser.

Ærlighet kostet Pertinax livet

Straks etter Commodus’ død sendte morderne bud etter Romas byprefekt, Pertinax, som de ba om å overta keiser-embetet.

Den 66 år gamle Pertinax ble ført ut til livgarden – de såkalte pretorianerne – for å få deres støtte. Livgarden var ikke begeistret, men lot seg over-tale da hver soldat mottok et stort pengebeløp.

Deretter ble den gamle mannen eskortert til senatet, der han ifølge Dion Kassios gjorde det klart at han helst ikke ville bli keiser:

«Alderdom, svakelighet og tingenes tilstand gjør at tronen ikke virker forlokkende på meg», forklarte Pertinax og tilbød tronen til de andre senatorene, som takket klokelig nei. Hele senatet stemte derfor på Pertinax til posten.

«For han var ikke bare den mest ærverdige, men hadde også god helse – han led bare av svake føtter», skriver Dion Kassios, som var til stede.

Den tvers gjennom hederlige Pertinax skilte seg markant fra forgjengeren.

Commodus hadde kastet vekk formuer på smykker, gledespiker, gull og elfenbein, som den nyutnevnte keiseren nå solgte for å skaffe penger til statskassen.

Keiseren satte også en stopper for de dyre bankettene, og hvis den sparsommelige herren endelig inviterte folk til middag, serverte han gjerne halve artisjokker.

Dessuten sørget Pertinax for at kona og sønnen bare levde av hans private midler – ikke statens.

Borgerne og senatorene jublet, men Pertinax hadde glemt de romerske keisernes farligste fiende:

Pretorianerne, som absolutt ikke var fornøyd. De kunne nemlig ikke lenger berike seg på borgernes bekostning.

Bare 2 måneder og 25 dager etter tronskiftet marsjerte 300 rasende soldater inn i palasset. Ifølge Dion Kassios kunne keiseren ha flyktet, men den ærlige mannen forsøkte i stedet å snakke fornuft til flokken. Det hjalp ikke.

Pertinax, som aldri hadde unnet seg selv så mye som en stekt fasan, ble gjennomboret igjen og igjen.

Som en siste hån skar soldatene hodet av den gamle mannen og satte det på et spyd. Men hvis romerne trodde at situasjonen ikke kunne bli mer grotesk, tok de feil.

Julianus kjøpte plass på tronen

Bare timer etter Pertinax’ død la keiserens mordere keisertronen ut for salg.

«Som om det var en markedsplass eller en auksjon ble byen og dets imperium falbudt til høystbydende», forklarer Dion Kassios forarget.

To av Romas rikeste menn var ikke sene om å se mulighetene i tilbudet, for med keisertittelen fulgte adgang til statskassen og lukrative inntekter.

Den ene var Didius Julianus, som etter en heftig budrunde gikk av med seieren etter å ha tilbudt hvert medlem av den flere tusen mann store garden 30 000 sestertser – omtrent ti årslønner for en soldat.

Etter å ha meddelt de forbløffede senatorene at han nå var imperiets nye keiser, ble Julianus eskortert til palasset.

Ifølge Dion Kassios moret Julianus seg over at den myrdede keiser Pertinax’ middag fortsatt sto på bordet, og gikk straks i gang med å feire seieren:

«Han mesket seg mens liket av forgjengeren stadig lå i bygningen, og gikk deretter i gang med å spille terninger».

Den nye keiseren sendte også bud etter sin kone og unge datter. De ankom med bange anelser, for rundt ­omkring i Roma hadde det brutt ut u­ro­lig­heter da folk hørte om den skjen­dige auksjonen.

Pø­be­lens sinne bekymret ikke Julianus. Han følte seg trygg, fordi han med pengene sine hadde sikret seg livgardens lojalitet.

Selv om verken senatet eller borgerne i Roma kunne true Julianus, hadde keiseren glemt at det også fantes en verden utenfor hovedstaden, og at han med sin auksjon hadde bevist at hvem som helst kunne bli keiser, så sant han hadde nok penger eller soldater.

Da generalene i pro­vin­sene hørte om skan­da­len i Roma, gjorde blant andre generalen Septimius Severus­ opprør, og marsjerte med hæren sin mot hovedstaden.

Nyheten fikk Julianus til å gå til pretorianerne for å få dem til å stable på beina et forsvar. Men siden keiseren ikke kunne tilby dem mer penger, gikk de ytterst motvillig til oppgaven.

De neste ukene ble Roma omdannet til et fort med soldater overalt. Ifølge Dion Kassios var alle i byen skrekkslagne, selv om mange måtte le da keiseren barrikaderte palasset og skiftet alle dør-låsene som vern mot fienden:

«For selv om soldatene sikkert ikke så lett hadde kunnet drepe Pertinax hvis han hadde låst dørene, så trodde Julianus åpenbart at han i tilfelle nederlag bare kunne låse seg inne og overleve».

I mellomtiden fortsatte hærføreren Severus­ marsjen mot Roma. Noen dagsreiser unna byen sendte han bud til livgarden og lovet dem straffefrihet hvis de utleverte Julianus.

Pretorianerne, som ikke hadde det minste lyst til å dø for keiseren, forlot straks herren sin og møtte senatet for å diskutere saken.

Ensom og forlatt satt den forvirrede Julianus igjen og hørte bare ekkoet av sin egen stemme i gangene i palasset. I mellomtiden besluttet senatet å frata ham keisertittelen.

Like etter stormet livgarden palasset og halshogde keiseren på sitt eget bad. Julianus rakk bare å være keiser i 66 dager etter å ha betalt for tronen i dyre dommer – kanskje historiens dårligste handel­.

Angivelig var hans siste ord:

«Hva galt har jeg gjort? Hvem har jeg drept?»

Caracalla likviderte sin yngre bror

Etter seieren over Julianus utropte senatet hærføreren Septimius Severus til keiser. Han regjerte i 18 år, til han døde av sykdom under et felttog i Britannia i år 211.

Før sin død ga han sine to sønner, som var utpekt til å overta tronen i fellesskap, råd om hvordan de best kunne ivareta embetet: «Vær enige, tenk på soldatene, forakt alle andre».

Det var gode råd, for en keiser med hæren i ryggen sto sterkt.

Dessverre lyttet ikke de to sønnene, Caracalla og Geta. De to hatet hverandre, og storebror Caracalla hadde flere ganger planlagt å drepe sin bror, som var mer populær blant soldatene enn han selv.

Da de to nyutnevnte keiserne kom frem til Roma fra Britannia, delte de i frykt for hverandre palasset inn i to deler:

«De barrikaderte de indre dørene og delte bare de ytre tilkomstveiene, og begge stilte opp private vakter», beretter den romerske forfatteren Herodian.

Ifølge Dion Kassios var årsaken til at Caracalla ennå ikke hadde forsøkt å myrde Geta, at lillebroren i det offentlige alltid var omgitt av soldater og venner.

Caracalla overtalte nå sin mor, Julia Domna, til å invitere brødrene til et forsoningsmøte i hennes gemakker.

Geta ankom derfor uten livvakter, men i det samme kastet Caracalla og en gruppe håndlangere seg over ham med trukne kniver.

Dion Kassios forteller at Geta løp til sin lamslåtte mor og klamret seg fast om halsen på henne mens knivene rev opp kroppen hans: «Mor, mor – jeg blir myrdet»­, var hans siste ord.

Da Julia Domna begynte å gråte, tvang Caracalla henne til å smile – ellers kom han til å drepe henne også. Deretter skyndte keiseren seg til pretorianerne, og innbilte dem at han var blitt angrepet av Geta og hadde drept lillebroren i selvforsvar.

Soldatene var mistenksomme, men aksepterte forklaringen, fordi de samtidig fikk lønnsforhøyelse.

Samme historie fikk senatet, før Caracalla, som fryktet Getas mange venner, sendte soldater ut for å finne brorens tilhengere.

Senatorer, offiserer og hoffolk ble myrdet i massakren, som kostet nesten 20 000 liv. I de følgende årene ble keiseren mer og mer brutal.

Enhver som viste seg dyktigere enn gjennomsnittet ble ryddet av veien, fordi Caracalla fryktet at de kunne utfordre ham. Han husket imidlertid farens råd om alltid å holde soldatene glade, og hevet derfor lønna deres så drastisk at det omtrent tømte statskassen.

Keiserens paranoia endte med å koste ham livet, for en dag kom det brev om at en spåmann hadde forutsett at livgardens sjef, Macrinus, ville bli keiser.

Uheldigvis var det nettopp Macrinus som hadde i oppgave å lese keiserens brev. Macrinus fryktet nå hva Caracalla ville gjøre hvis han hørte spådommen, og bestemte seg for å komme ham i forkjøpet.

Gardeprefekten betalte derfor en soldat for å myrde keiseren.

Caracalla var akkurat da på reise gjennom Lilleasia, og under en nattlig utflukt til et tempel slo morderen til.

Da keiseren gikk litt avsides et øyeblikk, stakk soldaten en dolk i hjertet på ham.

Like etter utropte Macrinus seg selv til keiser, men to måneder senere mistet han selv livet i et slag mot en av Caracallas slektninger, Elagabal, som nå ble keiser – den mest besynderlige i hele Romas historie.

Elagabal ble drept i et skap

Bare 14 år gammel overtok Elagabal Det romerske imperiet.

Han var en fjern slektning­ av den avdøde keiser Caracalla, men hans mor påsto at Caracalla i virkeligheten var hans far, og det ga ham keiserposten.

Den unge keiseren, som i hjembyen i Syria hadde vært prest for solguden Heliogabal, var klar over at Roma de siste 25 årene hadde hatt seks keisere, hvorav bare én unngikk å bli myrdet.

Men det bekymret ham ikke. For Elagabal var det viktigste å utnytte­ embetet til å nyte vill luksus og leve ut alle sine fantasier.

Ifølge Dion Kassios var det generelt vanskelig å finne ut om keiseren var mann eller kvinne:

«Han spant ull, gikk med hårnett og malte øynene», skriver forfatteren, som forteller at keiseren fikk nappet skjegg og kroppshår for å ligne mer på en kvinne.

Som sjef for livvakten ansatte han en danser, og andre høye embeter ble angivelig besatt med menn med én eneste kvalifikasjon, nemlig store kjønnsorganer.

Den besynderlige keiseren giftet seg ifølge kildene med en mannlig slave, men det forhindret ham ikke fra å ligge med andre. Og det tente keiseren å bli avslørt av partneren:

«Resultatet var at han ofte ble korporlig avstraffet av ‘ektemannen’ og fikk et blått øye», skriver Dion Kassios. Keiserens forhold til soldatene var imidlertid ikke godt.

Når den feminine regenten besøkte en militærleir, måtte han ta med seg bestemoren – ellers tok ingen ham på alvor. Familien visste at et godt forhold til hæren var livsnødvendig, og besluttet derfor å gjøre Elagabals unge fetter, Alexander Severus, til medregent.

Fetteren var også tenåring, men han lignet ikke en jente, og var dessuten godt likt blant soldatene.

Utnevnelsen gjorde Elagabal rasende, og han forsøkte derfor å få fetteren myrdet. Drapsforsøket mislyktes, og førte til et slikt raseri i hæren at Elagabal begynte å frykte at han selv kom til å bli drept.

Keiseren fikk rett. Snart inngikk hans tante – Alexander Severus’ mor – et komplott med en rekke offiserer som stormet palasset og drepte Elagabals mor.

Keiseren selv fant de skjelvende av skrekk i et skap.

Offiserene stakk ham i hjel og kastet liket i et avløpsrør. Kroppen satt fast, og ble heist opp igjen og i stedet dumpet i Tiber.

Moren kostet Severus livet

Alexander Severus ble enekeiser i år 222, 13 år gammel, og skildres som Elagabals diametrale motsetning.

Han var en arbeidsom, måteholden og tapper person, som forsto seg på både krigskunst og filosofi. Under morens veiledning kastet Severus alle Elagabals spyttslikkere ut av palasset og ansatte bare folk som hadde bevist sin dyktighet.

Særlig når det gjaldt hæren viste keiseren stor nidkjærhet. Han besøkte personlig de sårede og kunne sitte hele netter og planlegge felttog. Soldatene elsket ham for det.

Ifølge Herodian hadde Severus bare ett problem:

«Han bebreidet moren for å være for glad i penger, og var irritert over hennes evige jakt på gull».

I 13 år hersket den unge keiseren med like deler strenghet og mildhet. Men til slutt ble morens griskhet hans fall.

I år 232 strømmet germanerne igjen inn over rikets grenser. Situasjonen var så desperat at Severus til soldatenes store skuffelse bestemte seg for fredsforhandlinger.

I denne krevende tiden kuttet moren soldatenes lønn for å spare penger. Det kostet den unge keiseren livet. Styrkene ville ikke styres av en mann som verken ville kjempe eller gi dem ordentlig betaling. En kjølig natt i mars år 235 brøt soldater inn i Severus’ telt med dragne sverd.

Den unge keiseren skjønte øyeblikkelig hvilket ærend de kom i:

«Idet han ropte at moren var skyld i hans død, dekket den 26-årige ynglingen hodet sitt med kappen og blottet nakken for morderne», skriver Herodian.

Brutalitet var Thrax’ beste våpen

Drapet på Alexander Severus var organisert av feltherren Maximinus Thrax.

Han var bondesønn fra Thrakia i dagens Bulgaria, og hadde arbeidet seg opp gjennom hærens rekker. Thrax, som selv sto bak et keisermord, regnet styrke og brutalitet som det beste forsvar mot attentater­.

Den kjempestore mannen hadde en gang slått ut tennene på en hest med et eneste knyttneveslag og kunne angivelig drikke 25 liter øl om dagen.

Ifølge Herodian gikk Thrax straks etter keisermordet i gang med store militær-operasjoner mot germanerne:

«På den måten forsøkte han å vise at anklagene mot Severus for vingling i militære saker, var korrekte».

Thrax slo germanerne og kastet seg deretter ut i nye felttog, mens han inn-ledet en klappjakt på sine mange fiender, som ble henrettet i tusentall.

Felttoget kostet enorme summer, som keiseren drev inn ved blant annet å beslaglegge de rikes eiendommer rundt omkring i imperiet.

I år 238 gjorde romerske landeiere i Nord-Afrika opprør og utropte den 80-årige guvernør Gordian til motkeiser, selv om oldingen bønnfalt dem om å la være. Han hadde ikke noe valg: Enten aksepterte han, eller så drepte de ham.

Som medregent tok Gordian sin sønn av samme navn, og sendte ham ut med en hær for å ta seg av et motopprør anstiftet av Thrax-støttespillere.

Sønnen ble drept i slaget, og da Gordian fikk beskjeden, innså han at hans dager var talte:

«Helt fortvilet gikk han alene til soveværelset sitt som for å hvile. Her hengte han seg i skjerfet sitt», skriver Herodian.

Gordian fikk bare 21 dager i keiser-stolen. Straks etter utropte senatet i Roma, som hadde støttet Gordian, to nye keisere, Maximus og Balbinus, og de tok den avdøde Gordians 13-årige barnebarn, Gordian 3., som medkeiser.

Keisertrioen dro av gårde med en hær for å knuse den fjerde keiseren, Thrax, som fortsatt lurte oppe ved den germanske grensen. Thrax ble beleiret i månedsvis, og til slutt myrdet de innesperrede soldatene sin brutale­ herre.

Keiserne slaktet hverandre

De to keiserne Maximus og Balbinus fikk ikke nyte seieren lenge.

De røk i tottene på hverandre og ble kort etter drept av pretorianergarden. Tenåringen Gordian 3. forble på tronen og kjempet tappert mot blant annet goterne i nord og parterne i sør.

Under det siste felttoget ble
Gordian myrdet – angivelig av livgardens leder, Philippus Arabs, som i år 244 overtok keisertronen.

Siden drapet på keiser Commodus et halvt århundre tidligere hadde romerne vent seg til keisermord og en konstant strøm av nye herskere.

Likevel var ingen forberedt på nedslaktingen som utspilte seg i årene 235 til 285. På disse 50 årene ble det utropt hele 26 keisere.

Bare tre av dem kan med sikkerhet sies å ha fått en naturlig død. Resten ble drept av sine egne soldater, av livgarden eller falt i kamp mot den lange rekken av motkeisere som med jevne mellomrom utropte seg selv til herskere rundt omkring i imperiet.

Først med Diokletians tronbestigelse i år 284 ble det slutt på drapene – for en stund.

Keiseren var også den eneste som trakk seg fra tronen frivillig – og som dermed­ overlevde Romas farligste jobb.