Claudius tryglet for sitt liv da pretorianere med trukne sverd nærmet seg i 43 f.Kr. Til hans forbløffelse utropte de ham til keiser.

© ART Renewal
Sivilisasjoner - Romerriket

Keiserens pretorianergarde var livsfarlig

Romas slagkraftige pretorianergarde skulle beskytte keiseren. Men hvis han ikke passet på å overøse livvaktene med luksus og rikdommer, ble de hans verste fiender. Ingen keiser var immun mot pretorianernes misnøye.

Det drepende støtet kom uten varsel. Caligula var på vei ut fra et teater i Roma, da en ung, bevæpnet mann tok et steg frem mot ham. Keiseren kjente alle offiserene i pretorianergarden, også tribun Cassius Chaerea, så han ante ikke uråd.

Med sin karakteristiske pipestemme, som Caligula så ofte gjorde narr av, spurte Chaerea hvilket feltrop keiseren hadde valgt for natten. Men denne januardagen i år 41 e.Kr. hørte ingen på keiserens svar.

Plutselig trakk pretorianeren sverdet og stakk til. Forbløffet merket keiseren hvordan den blanke klingen trengte inn i halsen hans, mens andre drapsfrelste offiserer nærmet seg.

Samtidig med at Caligula utåndet foran teateret, tok en annen tribun livet av keiserens kone og datter i palasset. Skrikene fikk menige pretorianere som ikke var innviet i komplottet, til å slå alarm, og de løp forvirret rundt uten å vite hvem de lette etter.

Plutselig la en gardist ved navn Graton merke til et par føtter under et forheng. Han rev kledet til side – og sto ansikt til ansikt med Claudius, Caligulas onkel.

Skrekkslagen ventet den avslørte mannen på å bli drept. Graton nølte bare et øyeblikk – så bukket han spontant og hyllet Claudius som Romas nye keiser. Sammen med et par kamerater førte han så sin hersker til gardens kaserne, der ingen kunne true ham.

En sammensvergelse av pretorianere hadde ryddet keiseren av veien. Og andre pretorianere hadde utpekt hans etterfølger. Hele Roma forsto at garden fra nå av var en sterk og farlig part i spillet om makten i byen.

Adgang forbudt for militæret

Allerede 100 år før Caligulas død, mens Roma ennå var en republikk, visste alle at soldater var farlige. Derfor hadde hæren forbud mot å nærme seg byen. Bare
etter store felttog fikk de seierrike legionærene lov til å passere gjennom portene for å la seg hylle i et triumftog.

Adelsmannen Gaius Oktavian forbrøt seg derfor grovt mot loven da han i år 43 f.Kr. rykket inn i Roma med en legion og sin pretorianske kohort uten å be senatet om tillatelse.

En pretoriansk kohort var romernes ord for en personlig garde, som enkelte mektige menn hyret til å beskytte seg. En «pretor» var en general eller stattholder, mens en «kohort» var en militærenhet på 500 mann – senere vokste den til 1000.

Oktavian hadde god grunn til å ta en stor eskorte med inn i Roma, for i 43 f.Kr. kjempet han mot andre om makten. Soldatene var hans livsforsikring i en by hvor suksess enkelt kunne avsluttes av en kniv i ryggen, og samtidig viste de store styrkene hvor sterk Oktavian var.

Under blodige oppgjør på slagmarken, der hans pretorianske kohort var med, knuste den ambisiøse mannen alle sine rivaler. Endelig i 31 f.Kr. kunne Oktavian ta navnet Augustus og skape det romerske keiserdømmet.

Hærens legioner fikk fremdeles ikke komme inn i byen, men hans personlige soldater var en annen sak. Romas nye hersker trengte menn som kunne sikre grepet hans om makten, og garden vokste til ni kohorter. De ble en permanent del av livet i hovedstaden.

Romerske keisere lå tynt an hvis de ikke skjemte bort livgarden med privilegier og penger.

© Bridgeman

Pamper passet på Augustus

Augustus' pretorianergarde var ingen elitestyrke sammenlignet med hærens legioner. Gardens rekker ble ikke fylt opp med erfarne veteraner, og rekruttene fikk ikke grundigere trening enn andre romerske soldater. Pretorianernes viktigste kvalifikasjon var lojalitet.

Garden besto av Romas egne sønner, som ble antatt å være mer trofaste enn romerske statsborgere fra provinsene. Samtidig ble de bortskjemt med privilegier. Pretorianerne fikk 50 prosent mer i lønn enn legionærer, var bare forpliktet til 16 års tjeneste mot de vanlige 25 årene, og i de første årene var ikke garden engang i krig.

En liten styrke germanske leiesoldater utgjorde den innerste ringen rundt keiseren, men en kohort pretorianere var også alltid på vakt i palasset Augustus bygde til seg selv på Romas Palatinerhøyde. Resten av korpset tok seg av en mengde andre oppgaver i hovedstaden og en rekke byer i området.

En viktig oppgave gikk ut på å sikre freden under store offentlige begivenheter. Gladiatorkamper, hesteveddeløp og selv teaterforestillinger kunne få temperaturen i Roma til å stige til faretruende høyder. Den minste provokasjon kunne utløse masseslagsmål mellom fans av kjente skuespillere. I ekstreme tilfeller kostet de blodige oppgjørene menneskeliv blant rivaliserende tilhengere.

Like før sin død i 14 e.Kr. supplerte Augustus pretorianergarden med tre by-kohorter, som fra da av utgjorde Romas politi. Cohortes Urbanis ble rekruttert i Roma og byens omegn akkurat som pretorianerne, fikk nesten like store privilegier, og centurionene kom fra garden.

By-kohortene ble ordensmakten i Roma, men pretorianergarden var fremdeles keiserens våpen mot alle statsfiender. Under Augustus' etterfølger Tiberius ble en styrke for eksempel sendt til Sør-Italia i 24 e.Kr. for å arrestere en mann som var i ferd med å organisere et slaveopprør.

Romerne levde i konstant frykt for at den store slavebefolkningen skulle reise seg til motstand. I dette tilfellet lyktes det raskt å stanse agitatoren, for han var tidligere pretorianer og velkjent blant sine forfølgere.

Andre oppgaver var mer lyssky, for garden fylte rollen som hemmelig politi, og til og med keiserens snikmordere.

Reglene gjaldt ikke for alle

I år 16 e.Kr. ble en borger anklaget for å bruke trolldom mot keiseren. Han fikk rettssaken utsatt på grunn av sykdom, men frem til prosessen kunne gjenopptas, holdt pretorianerne øye med ham.

«Huset hans var omringet av soldater», forteller historieskriveren Tacitus. «De lagde et voldsomt bråk ved inngangen, for å kunne høres og ses».

Den anklagede forsto at skjebnen hans var avgjort på forhånd, og han begikk selvmord. Dermed slapp keiser Tiberius å føre en tvilsom rettssak til ende. En rekke tilsvarende episoder, der mistenkte ble presset til å ta livet av seg eller rett og slett ble myrdet av pretorianerne, fins i romerske skrifter.

Noen forræderiprosesser fikk lov til å fortsette hele veien gjennom rettssystemet, og her kunne pretorianere opptre som dommere.

Da garden fikk sin egen kaserne like utenfor Roma i år 23 e.Kr., inneholdt den såkalte Castra Praeteoria en domstol der tiltalte kunne få saken sin prøvd. Dødsdommene ble også eksekvert av pretorianerne inne bak murene i kasernen.

Garden var altså vant til å drepe da sammensvergelsen av offiserer bestemte seg for å vende våpnene mot Caligula.

Garden fikk smaken på makt

De første gangene en keiser døde og tittelen hans skulle gå videre, var pretorianergarden med på å sikre en fredelig maktoverdragelse uten blodige oppgjør i Roma. Men attentatet på Caligula i 41 e.Kr. varslet at gardens rolle som garantist for ro og stabilitet var slutt.

Selv om bare noen få pretorianere kjente til drapsplanene på forhånd, forsto resten å gripe øyeblikket da keiseren plutselig var død, og hans onkel Claudius med ett sto i kasernen deres.

De hyllet gjesten som Romas nye keiser. Claudius visste at han lett kunne lide samme
skjebne som forgjengeren, og lovde straks pretorianerne en stor pengegave.

«Han var den første av keiserne som kjøpte soldatenes underkastelse med penger», skrev den romerske historikeren Suetonius nesten hundre år senere. Dagen etter møtte by-kohortene og brannkorpset Vigiles opp for å sverge Claudius troskap.

De håpet at de også skulle bli belønnet. Pretorianerne hadde kommet unna med å utpeke herskeren over verdens mektigste rike, og Caligulas brå død hadde gjort dem fryktet og svært rike. Garden fikk smaken på rollen som keisermakere i Roma, og knappe 30 år senere overgikk de seg selv.

Pretorianerne gikk under i slaget ved Pons Milvius i 312 e.Kr. De var med i Maxentius' hær, som krysset elva Tiber for å beseire rivalen Konstantin, men ble i stedet presset bakover. Flukten tilbake over en smal pongtongbro utviklet seg til et blodbad.

© AKG Images

Kaos får Roma til å gå i stå

Romerriket led av permanent kaos på toppen, men ingenting kunne måle seg med firekeiseråret 69 e.Kr.

Ved årets begynnelse regjerte Galba, etter at legioner fra Spania hadde marsjert til Roma og satt ham på tronen. Den nye keiseren trodde at soldatenes støtte var nok. Han gjorde ingenting for å holde seg populær blant pretorianerne, og ante ikke at de hadde planer om å drepe ham.

Den drepte Galba ble erstattet av Otho, som hadde lovet at garden fra nå av kunne velge sin leder selv. Men ikke før var den nye herskeren utropt, før det ryktes at legioner fra Germania hadde kurs for Roma med nok en keiserkandidat, Vitellius.

Pretorianerne dro i kamp og møtte fienden i en serie blodige slag. Men overmakten var for stor, og da Otho innså at alt var tapt, begikk han selvmord. Noen pretorianere fulgte eksempelet, mens resten overga seg.

Vitellius aktet ikke å omgi seg med en garde full av fiender, så han kastet ut alle de gamle pretorianerne og satte inn legionærer på deres plass.

De nyutnevnte gardistene fikk imidlertid kort tid til å nyte det søte liv i Roma. En feltherre ved navn Vespasian var nemlig også ute etter keisertittelen – og han visste hvem offiserene hans burde hyre før han marsjerte mot Roma.

«De skulle lokke gamle pretorianere som hatet Vitellius med løfter om å vende tilbake til militærtjenesten», skrev Tacitus.

Eks-gardistene var med da de to rivalenes hærer tørnet sammen i et kaotisk slag ved Cremona. Da Vespasians linje vaklet under fiendens angrep, ble de forhenværende pretorianerne sendt frem, og de klarte å bremse Vitellius' fremrykning.

«Det er deres ørner og våpen, nederlag betyr døden», ropte Vespasians hærfører, ifølge Tacitus. Hele hæren stormet frem og vant slaget.

Noen dager senere ble Vitellius arrestert i Roma og drept. Pretorianergarden hadde fått sin hevn, og da firekeiseråret 69 e.Kr. var over, var alt tilbake ved det gamle.

Imperiet havnet på auksjon

Pretorianerne hadde vist seg som en slagkraftig kampenhet i 69 e.Kr., og forvandlingen fra palassvakt til elitestyrke fortsatte under krigerkeiserne som regjerte i Roma fra slutten av århundret.

Garden var for eksempel med da dakernes land i dagens Romania ble erobret i år 105 e.Kr. Men pretorianernes nye rolle fikk dem ikke til å holde seg helt utenfor de evinnelige intrigene i Roma.

Garden overgikk seg selv i år 193 e.Kr. Keisertittelen var ledig, og pretorianerne ga den til en mann ved navn Pertinax, men i stedet for å utbetale en klekkelig belønning forsøkte han å innføre streng disiplin blant livvaktene sine.

Da han hadde sittet knappe tre måneder med makten, møtte 300 rasende pretorianere opp utenfor keiserpalasset.

«Pertinax gikk frem for å møte dem og forsøkte å berolige dem med en lang og alvorlig tale», står det å lese i det romerske verket Historia Augusta. Men som svar fikk han et spyd i brystet.

Nyheten om Pertinax' død lokket den ambisiøse romeren Julianus til å oppsøke pretorianerkasernen for å vinne støtte til å overta keisertittelen. Her oppdaget han imidlertid at en annen allerede hadde kommet i samme ærend.

«Julianus ropte at han ville gi pretorianerne alt de ville ha, og at kistene hans var stappfulle av gull og sølv», forteller romeren Herodianos. Det løftet var for godt til å avvises. Garden slapp Julianus inn, hyllet ham som keiser og kastet rivalen hans ut.

Auksjonen ble imidlertid begynnelsen på en brutal borgerkrig, og før 193 e.Kr. var omme, hadde Roma skiftet hersker fem ganger. Pretorianerne kom til å betale sin del av regningen for det langvarige kaoset.

Gardens rekker ble åpnet, slik at Romas innbyggere ikke lenger hadde enerett på å tjene i det prestisjefulle korpset, og fremover skulle pretorianere være erfarne soldater fra legionene. Endringen førte likevel ikke til at keiserens vaktkorps ble mer lojalt.

Upålitelig til det siste

Gjennom hele pretorianergardens historie viste den seg umulig å reformere.

Uansett hvilke avstraffelser og utskiftninger de romerske keiserne forsøkte seg med, forble den en dødbringende trussel mot mannen pretorianerne var satt til å beskytte med sine liv.

Garden forble keisernes verste fiende i 250 år, helt til Konstantin beseiret vaktstyrken utenfor Roma og la ned restene i 312 e.Kr. Da hadde pretorianerne blitt udødeliggjort som historiens mest illojale livgarde.

Les også:

Romerriket

Roma by night: Alt var tillatt

16 minutter
Romerriket

Keiser Caligula sto bak grotesk terrorregime

17 minutter
Romerriket

Keiser Augustus løy seg til makten i Roma

13 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!