Smerteskrikene gjenlød på Jerusalems forsvarsmurer. Lyden av dødsangst og endeløs pine høres fra en skog av meterhøye kors plantet på hver ledige kvadratmeter rundt om i byen.
Den jødiske tolken Flavius Josefus har aldri sett noe lignende. På hvert av de mange tusen korsene henger en av hans blødende landsmenn med innsunkne øyne og hvesende pust.
Ofrene har flyktet fra Jerusalem – den dødsdømte byen som romerne har beleiret i flere måneder. Men Romas legionærer viser ingen nåde.
«Hver dag fanget de romerske soldatene 500 jøder eller mer», forteller Josefus i sin øyenvitneskildring av beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr.
«De korsfestet dem i forskjellige stillinger for å underholde seg selv.» Flavius Josefus om romernes henrettelse av jødiske fanger.
Drevet av hat og forbitrelse over jødenes steile motstand torturerer de romerske styrkene fangene sine. Så spikrer soldatene de mishandlede jødene til trekors.
«De korsfestet dem i forskjellige stillinger for moro skyld. Med tiden gikk soldatene tomme for treverk til korsene – og for plass til korsene, hvis de hadde funnet mer treverk», skriver Josefus forskrekket.
Scenen er så makaber at selv den romerske hærføreren Titus får medlidenhet med ofrene. Likevel lar han soldatene sine fortsette.
Titus’ håp er at innbyggerne i det beleirede Jerusalem vil bli så forferdet over fangenes pinefulle død at de vil overgi seg, slik at krigen kan avsluttes.
Korsfestelsen var den mest smertefulle av alle Romas straffer. De romerske bødlene hadde perfeksjonert hvert trinn i henrettelsesmetoden slik at offeret led maksimal smerte og ydmykelse.
Straffen ble ansett som så grusom at det i århundrer var forbudt å bruke den mot Romas egne borgere.
Assyrerne fant på korsfestelsen
Korsfestelsen var ikke en romersk oppfinnelse. Straffen ble sannsynligvis utviklet av assyrerne i dagens Irak mange århundrer før grunnleggelsen av Roma.
Assyrerne hadde på 1300-tallet f.Kr. skapt et mektig imperium, men til deres store frustrasjon gjorde de underlagte områdene ofte opprør.
Som et mottiltak utformet assyrerne oldtidens mest brutale straffer. Blant dem var en tidlig form for korsfestelse der offeret ble spiddet gjennom overkroppen på oppreiste stolper.
De assyriske herskerne var mestere i brutale henrettelsesmetoder. I palasset sitt foreviget kong Tiglat-Pileser 3. på 700-tallet f.Kr. hvordan soldatene hans spiddet borgerne i de byene som nektet å overgi seg eller prøvde å gjøre opprør.
Muligens videreutviklet assyrerne senere straffen i retning av den klassiske korsfestelsen. Uansett overtok assyrernes arvtakere, perserne, metoden.
Den greske historikeren Herodot forteller for eksempel at perserkongen Dareios 1. straffet hardt et opprør i byen Babylon rundt år 594 f.Kr.:
«Han valgte ut nesten 3000 av de ledende borgerne og beordret dem korsfestet.»
Nøyaktig hvordan en persisk korsfestelse foregikk, er uklart. Sannsynligvis besto straffen i å binde offerets armer til et tre eller en stolpe slik at føttene ikke rakk ned til bakken.
Persernes erkefiende mot vest var grekerne. De betraktet perserne som barbarer, og muligens av denne grunn ble korsfestelse aldri en fast del av grekernes henrettelsesrepertoar.
«2000 borgere som hadde overlevd de slitne makedonernes raseri, hang nå naglet til kors hele veien langs den lange stranden.» Oldtidskilde om straffen over havnebyen Tyrus.
Den slags betenkeligheter hadde ikke den makedonske kongen Aleksander den store da han erobret det persiske riket på 300-tallet f.Kr. Da han nådde havnebyen Tyrus i dagens Libanon, gjorde byen motstand mot kongens styrker i månedsvis, så da byen endelig ble tatt, tok Aleksander hevn.
«2000 borgere som hadde overlevd de slitne makedonernes raseri, hang nå naglet til kors hele veien langs den lange stranden», forteller en oldtidskilde.
Med Aleksander den store ble straffen spredt til Middelhavsområdet, hvor blant annet den nordafrikanske stormakten Kartago innførte metoden. Og da Kartago og Roma kjempet om makten i Middelhavsområdet på 200-tallet f.Kr., fikk romerne kjennskap til korsfestelser for første gang.
Etter å ha lagt Kartago øde i år 146 f.Kr. seilte seierherrene derfor hjem med galeiene fulle av krigsbytte – samt antikkens mest smertefulle henrettelsesmetode.
«Her ble han pisket til knoklene ble synlige.» Flavius Josefus om piskingen av en mann dømt til korsfestelse.
De korsfestede skulle lide
I likhet med de tidligere imperiene vokste romernes rike konstant, og det samme gjorde faren for opprør.
Romerne så derfor store muligheter i korsfestelse, som de satte seg fore å gjøre så skrekkinngytende som mulig. Hvert trinn i prosessen var derfor nøye uttenkt.
Det første trinnet i den dømtes ferd mot døden var pisking. Uten en tråd på kroppen ble offeret bundet til en påle. Så pisket bødlene løs på den nakne huden med en flerhalet pisk, hvis ender var forsynt med små blylodd, metallbiter eller knokkelfragmenter.
Den jødiske tolken Flavius Josefus overvar i 62 e.Kr. at romerne pisket en bonde i Jerusalem før han skulle korsfestes:
«Her ble han pisket til knoklene ble synlige.»
Med blodet flytende fra den sønderrevne ryggen fikk den dømte så armene bundet til en bjelke – patibulum – som kunne veie opptil 57 kg. Med bjelken på nakken ble den nakne dødsdømte så tvunget til å gå til selve henrettelsesstedet.
Den dømte måtte som en ekstra ydmykelse selv bære korsets tverrbjelke – patibulum – gjennom gatene og frem til henrettelsesstedet.
Den romerske skuespillforfatteren Plautus beskriver en slik scene:
«La ham bære patibulum gjennom byen. Fest ham så til korset.»
Nettopp denne delen var viktig fordi det nakne og blødende offeret ble fullstendig ydmyket under turen gjennom de overfylte gatene.
Forfatteren Khariton beskriver i en roman fra omkring Kristi fødsel hvordan de dømte ble sendt ut til korsfestelsesstedet, lenket sammen ved hals og føtter.
«Hver bar sitt eget kors. Bødlene la dette grufulle skuet til straffen som en ekstra avskrekking til alle som kunne finne på å begå samme forbrytelse», skriver han.
Først nå kunne selve korsfestelsen begynne.
Den dømte ble naglet til korset
Utformingen av korset varierte, men det besto oftest av en loddrett stolpe, stipes, opptil 2,4 meter høy, som var reist på forhånd på korsfestelsesstedet.
Når den dømte kom frem, ble armene naglet fast til tverrbjelken, patibulum, som han selv hadde båret. Forskerne er uenige om hvorvidt jernnaglene ble hamret gjennom håndflaten eller håndleddet.
De dømte ble hamret fast til korset med opptil 18 cm lange nagler som denne funnet i Israel.
Muligens ble begge praktisert. Moderne eksperimenter har vist at hvis naglen hamres inn i midten av håndflaten, vil offerets vekt rive hånden i stykker. Korsfestelsen vil derfor mislykkes.
Hamres naglen i stedet gjennom håndleddsknoklene i nedre del av hånden rett før overgangen til håndleddet, er vekten ikke noe problem.
Håndroten består av åtte knokler som er nært forbundet med hverandre med sterke leddbånd.
Muligens visste romerne at akkurat denne delen av hånden er ekstra følsom, siden blant annet ulnarisnerven går akkurat her. Hver gang offeret beveget seg, traff naglen nerven og utløste brennende smerter.
Det samme gjaldt hvis naglen i stedet ble slått gjennom håndleddet, for her sitter blant annet mediannerven.
Når armene var naglet til patibulum, heiste bødlene tverrbjelken med den dømte opp i stolpen, hvor tverrbjelken ble spikret på plass. Så ble føttene naglet fast.
Ifølge forskerne ble den dømtes føtter spikret fast på hver side av stolpen ved å hamre jernnaglen gjennom det store hælbeinet bakerst på foten. Andre ganger ble begge føttene naglet til forsiden av stolpen med en spiker gjennom mellomfotsknoklene i midten av foten.
Også her sitter det nerver som forsterket den dømtes smerter.
Ofrene ble blant annet naglet til korset gjennom hælbeinet. Her et gjennomboret hælbein funnet i Jerusalem.
Ifølge den romerske filosofen Seneca moret bødlene seg til tider med å variere korsfestelsen: «Noen henger ofrene på hodet. Andre spidder dem gjennom kjønnsorganene deres.»
For de dømte var disse lidelsene imidlertid ikke det verste. Det var derimot det å puste.
De korsfestede ble langsomt kvalt
Moderne forsøk har vist at det verste ved korsfestelsen var når offeret måtte puste ut.
Under eksperimentene ble frivillige hengt opp i armene. Selve innåndingen var ikke noe problem. Mellomgulvet, som er kroppens viktigste åndedrettsmuskel, trakk seg ned som vanlig. På denne måten ble lungene utvidet, og friskt oksygen ble trukket inn.
Utpustingen, når lungene skal kvitte seg med karbondioksid, var derimot en kamp. Det krever at åndedrettsmuskelen presser oppover for å redusere lungenes størrelse. Men forsøkene viste at de korsfestede bare kunne aktivere muskelen ved å skyve fra med de fastnaglede føttene, og dermed redusere trykket på armene.
Smertene har derfor vært ubeskrivelige hver gang ofrene forsøkte å puste ut. Forsøkene viste at etter bare seks minutter var åndedrettskapasiteten redusert med 70 prosent, mens blodtrykket falt med 50 prosent. Og det ble bare verre jo lengre tid som gikk.
Korset var en langsom morder
Romerne utviklet korsfestelsene til en grusom kunstform hvor det gjaldt å påføre offeret mest mulig smerte før døden. Fra start til slutt kunne den nøye koreograferte henrettelsen vare i opptil fire dager. Og hvert eneste trinn innebar en ubeskrivelig pine.
1. Pisking
Før korsfestelsen ble den dømtes hud flådd. Metallbiter, knokkelfragmenter eller glass ble festet til pisken. De rev opp huden og trakk ut deler av muskulaturen.
2. Fastnaglet hånd
Den dømte ble spikret til tverrbjelken gjennom håndroten eller håndleddet. Romerne sørget for ikke å treffe de store arteriene. Til gjengjeld satt de store jernnaglene nær nervebanene, noe som utløste forferdelig smerter.
3. Fastnaglet fot
Føttene ble festet til den loddrette stolpen ved å hamre en nagle gjennom oversiden av foten. Alternativt spikret romerne føttene fast til sidene av stolpen ved å slå en nagle gjennom den største knokkelen i hælen.
4. Åndedrettet var et helvete
Når offeret hang på korset, var det ekstremt smertefullt å puste. For å puste var den dømte nødt til å bruke de fastnaglede lemmene til å bevege kroppen oppover. Offeret var derfor tvunget til å påføre seg selv tortur for ikke å bli kvalt.
Innånding
Når kroppen henger i armene, utvides brystkassen og dermed lungene helt av seg selv, og dermed suges luft inn. Det var derfor ikke vanskelig for den korsfestede å trekke frisk luft inn i lungene.
Utånding
Utånding krever at mellomgulvsmuskulaturen presser lungene sammen. Det er umulig når man henger i armene. Offeret måtte derfor skyve fra med føttene for å redusere trykket på armene.
Når døden inntraff etter noen få timer og helt opptil fire dager, var årsaken derfor en kombinasjon av kvelning og hjertestans.
Men veien til den endelige befrielsen var lang og ubeskrivelig smertefull, og ofte orket ikke romerne å vente så lenge. Noen ofre – de heldige – fikk derfor skinnebeina knekt med en hammer.
Det hindret dem i å bruke beina til å presse kroppen oppover for å puste ut, noe som fremskyndet døden.
Filosofen Seneca mente derfor at korsfestelsen var den verste døden.
«Spesielt etter slagene, som gjorde offeret dødelig svakt, deformert og oppsvulmet med vonde sår på skuldrene og brystet mens han kjempet for hvert eneste smertefulle åndedrag», påpekte filosofen.
Korsfestelse var psykologisk våpen
Skrekken som Seneca følte, var akkurat det bødlene ønsket å oppnå, for hovedformålet med korsfestelsen var å avskrekke alle andre. Derfor måtte straffen gjennomføres på steder hvor flest mulig kunne være vitne til den.
Da den romerske hærføreren Marcus Crassus beseiret opprøreren Spartacus og hans slavehær i år 71 f.Kr., sørget hærføreren for at alle fikk se straffen.
I år 71 f.Kr. korsfestet den romerske hærføreren Crassus 6000 slaver som deltok i Spartacus’ blodige oppstand.
«Det var bare 6000 overlevende, som ble tatt til fange og korsfestet langs hele veien fra Roma til Capua», forteller den romerske historikeren Appian.
Korsfestelse var en så grusom straff at det var lovpålagt at ingen romerske borgere skulle idømmes den. Korsfestelsen var i stedet forbeholdt slaver, opprørere, pirater og forrædere.
«Likevel sendte du ham til den mest grusomme og skamfulle død!» Advokaten Marcus Cicero under rettssak mot Gaius Verres.
Derfor vakte det bestyrtelse da det i år 70 f.Kr. ble avslørt at Romas stattholder på Sicilia, Gaius Verres, hadde latt en romersk borger korsfeste. Verres ble stilt for retten, og den berømte Cicero var anklager.
«Ikke et ord ble hørt fra den stakkars mannen, midt i hans smerte og lyden av slagene, bortsett fra disse ordene: ‘Jeg er en romersk borger’», raste han.
Ifølge Cicero forventet mannen at opplysningen om borgerskapet ville få guvernøren til å avbryte korsfestelsen.
«Likevel sendte du ham til den mest grusomme og skamfulle død!» ropte Cicero, som fikk Verres landsforvist.
Keiserne korsfestet motstanderne
Etter den romerske republikkens fall begynte keiserne å dømme mange flere til dødens kors. Alt fra voldelige ran til svertekampanjer mot keiserfamilien kunne nå straffes med korsfestelse.
Mens Roma tidligere hadde vært tolerant overfor andre religioner, ble det i keisertiden også mulig å straffe medlemmer av religiøse minoriteter med korset.
Skjerpingen skyldtes blant annet at keiserne nå ble opphøyet til levende guder. Hvis folk ikke anerkjente herskerens guddommelighet, falt straffen.
Det skjedde blant annet i år 38 e.Kr. i Egypt, hvor jødene i Alexandria nektet å tilbe keiser Caligula som en gud. Den romerske guvernøren krevde derfor den strengest mulige straffen.
«Han beordret levende menn korsfestet», forteller den jødiske forfatteren Filon forferdet.
Fem år tidligere hadde Pontius Pilatus, Romas stattholder i provinsen Judea, korsfestet en fattig jødisk tømrer, fordi også han hadde utfordret keiserens makt.
Romas mest grusomme straffer
Brenning
En av de sjeldnere straffene i Roma var Crematio – å bli brent på bålet. Straffen ble en offisiell straffemetode først under keisertiden. Historikere kjenner bare noen få tilfeller av bruken, men blant annet fikk keiser Nero kristne brent mens de hang på kors.
Kastet til løvene
Dømte kunne som en del av underholdningen bli sendt ut til de ville dyrene i for eksempel Colosseum. Her ble ofrene revet i stykker av løver, tigre eller bjørner. Flere kristne ble ifølge de romerske kildene kastet til løvene.
Sekkestraffen
En av Romas mer besynderlige straffer ble idømt i saker om foreldremord. I slike tilfeller ble den dømte først pisket og deretter sydd inn i en sekk sammen med en slange, en hane, en ape og en hund. Til slutt ble sekken kastet i en elv.
Levende begravd
Gudinnen Vesta hadde seks prestinner som måtte leve i sølibat. Hvis en prestinne brøt sølibatet, ble mannen hun hadde vært sammen med, pisket til døde. Vestalinnen selv ble sperret inne i et underjordisk kammer for å sulte i hjel, da gudene i så fall ikke kunne straffe noen for prestinnens død.
Hans navn var Jesus, og det var hans tilhengere som til slutt fikk satt en stopper for Romas mest bestialske straff.
Til tross for hard motstand fra den romerske keisermakten vokste skaren av Jesu tilhengere i alle deler av riket. Og selv om keiser etter keiser fikk tusenvis av de kristne korsfestet, kunne det ikke demme opp for sekten, som til og med tok korset som sitt symbol.
300 år etter Kristi korsfestelse konverterte keiser Konstantin den store til kristendommen, og 7 år etter det forbød han bruken av korsfestelse.
I stedet ble hengning nå de kristne makthavernes foretrukne henrettelsesmetode.