Det var et overveldende syn, det som møtte innbyggerne på sørkysten av Sicilia denne sommerdagen i år 256 f.Kr.
Ute på havet gled en kjempeflåte på 330 romerske krigs- og transportskip forbi. Om bord hørtes lyden av titusener av årer der de knirket i takt mens kommandoropene suste gjennom luften.
Overalt på de romerske skipene speidet mannskapet nervøst utover havet. De var for en stor del førstereisgutter hva sjøkrig angikk. Alle var klar over at målet for operasjonen var det forhatte Karthago i Nord-Afrika.
Ingen var i tvil om at fiendens marine ville gjøre alt for å stoppe de romerske skipene. Og på havet var Karthago den verste motstanderen noen kunne forestille seg.
Plutselig hørtes et høyt rop. Ute i horisonten skimtet romerne først en mast her og en mast der, men snart ble det så mange at de ga opp å telle dem.
De romerske roerne festet grepet om årene mens skipenes bueskyttere og de tungt bevæpnede legionærene inntok plassene sine langs relingen.
Det var ingen tvil om hva masteskogen ute i horisonten betydde: Karthagos flåte var under oppseiling. I de neste timene skulle verdenshistoriens største sjøslag utkjempes her ved Kapp Ecnomus.
Utfallet skulle komme til å prege utviklingen i hele den kjente verden i de neste århundrene. Akkurat nå fantes det to stormakter i middelhavsområdet. Det var én for mange.
I antikken var rambukken et av de mest brukte våpnene i sjøkrig.
Karthago hersket på havet
Karthago hadde vært Middelhavets største sjøfartsnasjon i over 300 år.
Med utgangspunkt i byen Karthago – som lå i det som i dag er Tunisia og ble grunnlagt av fønikerne rundt år 800 f.Kr. – seilte karthagiske handelsskipe på kryss og tvers over Middelhavet med varer.
Handelen med varene foregikk i stormaktens vidt forgreinede nett av handelsplasser og kolonier langs kysten av Nord-Afrika, Spania, Kypros, Sardinia og Sicilia.
Med de enorme summene handelen innbrakte bygget byen opp en mektig krigsflåte, en som ikke gikk av veien for å senke rivaliserende bystaters skip hvis de truet Karthagos interesser.
Mens Karthagos hær som regel besto av utenlandske leiesoldater, var flåten nesten utelukkende bemannet med karthagere. I hele Middelhavet var skipene berømt for sin manøvreringsdyktighet og kampstyrke.
I motsetning til handelsskipene var krigsskipene, som hadde mer behov for fart enn for lastekapasitet, smale og lange slik at flest mulig roere kunne bemanne årene.
Fartøyene var utstyrt med to master, men seil ble bare brukt under vanlig seilas. Før et slag ble mastene lagt ned, og roerne tok over.
Antall roere avhang av skipenes størrelse. De største – de rundt 40 meter lange quinquereme-skipene – hadde som regel bortimot 300 roere.
Til sammen hadde Karthago en stående krigsflåte på litt over 200 skip, og de kunne raskt bygge flere. Ingen annen makt hadde noen gang kunnet mønstre så enorme sjøstridskrefter.
Karthagerne var mestre i å angripe med rambukkene på skipene sine.
Karthagos flåte var dødsens effektiv
Fra sin geografiske plassering på Nord-Afrikas kyst like ved vår tids storby Tunis utviklet Karthago seg til å bli sentrum for handelen rundt Middelhavet.
I de første årene etter at den ble grunnlagt på 500-tallet ble bystaten styrt av en konge, men etterpå gikk karthagerne over til å la valgte ledere fra byens førende familier styre byen, slik som hos romerne.
Karthago benyttet soldater fra koloniene som de erobret. Det viktigste vernet var flåten, som skulle forsvare det vidstrakte imperiet. Flåten var tilpasset krig og hadde derfor skip som var langt hurtigere enn romernes.
Enorm havn beskyttet flåten
Flåtehavnen i Karthago var selve krumtappen i krigsmaskineriet. Her kunne skipene vedlikeholdes og samtidig ligge beskyttet mot fiender og dårlig vær.
Havnen hadde plass til i alt 220 krigsskip og var omringet av høye murer. Den var anlagt slik at skipene måtte gjennom den sivile havnen for å komme inn til flåtehavnen.
Innseilingen var bare 21 meter bred og kunne stenges fort med tunge metallenker. Dette sikret at et angrep på flåten var så godt som umulig der den lå utsatt til i havnen.
Etter arkeologiske utgravninger i dagens Tunis har man konstatert at havnen var 325 meter i diameter. Den var blitt løpende utbygget opp gjennom årene og fikk antakelig sin endelige størrelse i 220-210 f.Kr.
Karthagerne baserte seg på sin innøvde sjøkrigstaktikk når flåten seilte ut. Her var rambukken under forstavnen på skipet det viktigste våpenet.
Ferdig flåte på to måneder
Karthago hadde en rekke små kolonier på vestsiden av Sicilia mens den østlige delen av øya var kontrollert av greske kolonister.
Romerne kunne også se muligheter på Sicilia. Derfor grep de sjansen til å invadere den rike øya da en gruppe leiesoldater, såkalte mamertinere, ba om assistanse mot karthagerne.
I 20 år hadde mamertinerne kontrollert byen Messana i nordøst på Sicilia. Nå var den okkupert av en karthagisk hærstyrke som mamertinerne ville ha romernes hjelp til å kaste ut.
Romerne hadde ingen flåte, men de hadde en av middelhavsområdets sterkeste hærer. Først krysset de stredet mellom Sør-Italia og Sicilia i en haug med småbåter, deretter inntok den romerske hæren Messana.
Invasjonen fikk straks karthagerne til å ruste opp i den vestlige delen av Sicilia. Samtidig begynte flåten å plyndre byene langs kysten av Sør-Italia.
Snart var situasjonen så faretruende for romerne at de skjønte at de var nødt til å bygge sin egen flåte – og det i en viss fart.
Det romerske senatet beordret 100 quinquereme-krigsskip og 20 litt mindre krigsskip bygd i løpet av bare to måneder, selv om de romerske skipsbyggerne aldri før hadde bygd slike skip. Romerne var fast bestemt på at det ganske enkelt måtte kunne la seg gjøre.
“Dette viser oss bedre enn noe annet hvor besluttsomme og modige romerne er når de først har satt seg noe i hodet,” skrev den greske historikeren Polyb, som levde rundt 50 år etter krigen.
Ifølge ham tok romerne for seg et karthagisk quinquereme-krigsskip som de hadde fått fatt i etter en grunnstøting og kopierte det ned til minste detalj.
De røde urnene inneholder menneskeknokler. Undersøkelser viste at flere av knoklene stammer fra barn.
Barn ble ofret i nødstilfeller
I ytterste nødsfall, så som pest eller krig, så overklassen i Karthago seg nødt til å ofre sine førstefødte sønner til guden Baal.
Bare prinser og adelige barn var nemlig gode nok når den sinte guden skulle blidgjøres. Det skjedde f.eks. i 310 f.Kr., da Karthago ble beleiret av gresk-sicilianske soldater.
Under kampene ble innbyggerne overbevist om at guden Baal hadde vendt dem ryggen i skuffelse over at de ikke hadde ofret nok til ham.
Ifølge de greske historikerne Diodoros og Plutark brente karthagerne derfor 500 av overklassens barn på bålet. Barn ble trolig også ofret i et forsøk på å blidgjøre Baal da krigene mot Roma truet Karthagos eksistens i 264-146 f.Kr.
Enkelte forskere mener at de greske og romerske historikerne overdrev for å gi karthagerne et dårlig rykte. Men barneofringer var en eldgammel skikk i Midtøsten, der karthagerne kom fra.
I det gamle testamente var israelittenes stamfar Abraham på nippet til å ofre sønnen Isak til Gud. Fønikerne tok med seg tradisjonen da de grunnla Karthago, der arkeologer har funnet en gravlund med 20.000 urner fra 600 års ofringer.
De fleste urnene inneholder levninger av under to år gamle barn. Men noe tyder på at folk jukset: I enkelte urner lå det geitekillinger og fugleskjeletter.
Serieproduksjon av krigsskip
Oppgaven med å bygge opp flåten var enorm, men romerne var eksperter på logistikk.
Mens tusenvis av hasteinnkalte tømrere gikk i gang med en serieproduksjon, ble tusenvis av roere rekruttert blant Sør-Italias greske kolonister. Hvert krigsskip måtte ha rundt 300 roere, slik at til sammen 30.000 mann måtte utdannes her og nå.
“Romernes opplæring gikk blant annet ut på å la roerne sitte på benker på land, akkurat som på skipene, og trene dem i på samme tid å rykke bak med hendene inn mot kroppen, og deretter skyve raskt fremover,” forklarer en tydelig imponert Polyb.
Hvert krigsskip måtte ha rundt 300 roere, slik at til sammen 30.000 mann måtte utdannes her og nå
Mot alle odds ble flåten ferdig på de tilmålte to månedene, skjønt skipene ifølge Polyb viste seg å være både tunge og trege å manøvrere.
Han mente at dette skyldtes at de var bygd av utrente skipsbyggere. Ikke desto mindre var romerne nå klar til å utfordre Karthago til havs.
I år 260 f.Kr. – fire år etter krigsutbruddet – seilte den romerske flåten opp langs Sicilia for å landsette en stor romersk hær på øya.
17 skip seilte i forveien for å forberede landsettingen av hæren, men underveis bestemte flåtegruppens leder seg for å prøve å innta den karthagiske byen Lipara.
Karthagernes flåtesjef, Hannibal, var blitt advart om romernes planer, og i ly av natten seilte 20 krigsskip til Lipara. De la seg i ring på utsiden av havnen der den romerske flåtestyrken lå ankret opp.
Da romerne om morgenen oppdaget at de var omringet, flyktet det meste av mannskapet inn til land og lot de romerske offiserene bli igjen. De ble raskt tatt til fange.
Nederlaget var et dårlig tegn for den nyetablerte romerske marinen, men noen dager senere fikk romerne oppreisning da en flåte på 50 karthagiske skip helt uventet seilte inn i romernes hovedstyrke.
Romerne var tallmessig overlegne, og en betydelig del av de karthagiske skipene ble senket eller erobret mens resten kom seg unna.
Roere i antikken var ikke nødvendigvis slaver, men deres jobb var likevel beinhard og dødsens farlig.
Roerne hadde flåtens verste jobb
Trangt, varmt og dødsens farlig – livet som roer om bord på de karthagiske og romerske krigsskipene kan ikke kalles misunnelsesverdig.
Likevel var antikkens roere sjelden slaver. Men de ble som oftest rekruttert blant samfunnets lavere klasser.
På de tidligste krigsskipene var roerbenkene ikke overdekket. Dermed ble roerne lett offer for fiendens piler og kasteskyts.
I motsetning til resten av besetningen kunne de ikke akurat forlate plassene sine og søke dekning, for uten folk ved årene ville skipene være fortapt.
På senere skipstyper var roerne som regel beskyttet av et øvre dekk. Dette var en enorm fordel i kamp, men til gjengjeld ble temperaturen under dekk kvelende på varme dager. Roerne svettet som hester når de slet med de tunge årene.
Selv om Karthagos og Romas skip minnet om hverandre i utseende, var de karthagiske skipene kjappere og mer manøvrerbare.
Romernes mottrekk ble oppfinnelsen av entrebroen, eller corvus, som haket seg fast i fiendens skip ved hjelp av en stålpigg.
Dermed kunne de romerske soldatene løpe over og angripe fienden. Corvus var en enkel og genial løsning som fikk sjøkrigen til å ligne krig på land.
Roma besto ildprøven til sjøs
Romerne var fullt klar over at karthagerne var bedre enn dem når det gjaldt både manøvrering og taktisk kløkt. Karthagernes foretrukne taktikk var å dunke borti fiendens skip med kraftige rambukker som var montert forrest på kjølen på krigsskipene.
Så snart skipssnablene hadde slått hull i skroget på fiendens skip, seilte karthagerne bort igjen og overlot fienden til bølgene. Taktikken var effektiv, men den krevde en hel del øvelse – noe romerne ikke hadde.
Deres styrke lå i de fremragende og krigsvante legionærene som hadde vist sin effektivitet i krig til lands. Romerne bestemte seg derfor for å få sjøkrigen til å minne om landkrig ved hjelp av en snedig oppfinnelse.
Ifølge Polyb utstyrte romerne alle krigsskipene sine med en såkalt corvus – en entrebro. En sju meter høy mast med en talje i toppen ble reist i stavnen på de romerske krigsskipene.
På havet var Karthago den verste motstanderen noen kunne forestille seg.
Til masten festet romerne en elleve meter lang trebro som de kunne heise opp og ned og svinge til alle kanter.
På enden av broen satt det en lang, spiss stålpigg som boret seg dypt ned i dekket på fiendens skip når de kom innenfor rekkevidde og romerne lot entrebroen falle med et brak.
Piggen hindret fiendeskipet i å flykte, og de romerske soldatene kunne løpe over broen og nedkjempe besetningen. Få måneder etter de to første sjøslagene fikk romerne anledning til å prøve ut den nye taktikken.
Den romerske flåtesjefen fikk melding om at den karthagiske flåten befant seg ved Mylae, ikke langt fra Messana på nordkysten av Sicilia.
Romerne hadde bygd ut flåten ytterligere, og til sammen 145 romerske skip seilte nå ut for å utfordre karthagerne.
“Da karthagerne fikk øye på den romerske flåten, sendte de ut 130 krigsskip for å møte den, ganske gledesstrålende og ivrige, for de foraktet romernes mangel på erfaring,” skriver Polyb.
De nølte litt sånn til å begynne med da de fikk øye på de mystiske broene i stavnen på de romerske krigsskipene, men bestemte seg likevel for å angripe med full styrke.
Men så snart de første karthagiske krigsskipene forsøkte å renne de romerske skipene i senk, fikk romerne hamret de lange broene ned i fiendens skipsdekk.
Her holdt den tunge stålpiggen det fiendtlige skipet bom fast mens romerske soldater sendte byge etter byge av spyd og piler mot de skrekkslagne karthagerne.
Så ble de romerske legionærene sendt over broen og inn på det karthagiske skipet, der de gikk i gang med å nedkjempe besetningen.
“Noen av karthagerne ble hogd ned, men andre overga seg i fortvilelse over at slaget var blitt som en kamp på land,” forteller Polyb.
Karthagerne mistet mer enn 50 krigsskip. Resten kom seg unna, men Roma hadde uten tvil bestått ildprøven som flåtenasjon.
Avgjørelsen ved Kap Ecnomus
I fire år bølget kampene frem og tilbake til lands og til vanns mens både Roma og Karthago rustet opp flåtene sine til det endelige slaget.
I 256 f.Kr. stevnet Romas nå enorme flåte på 330 krigs- og transportskip ut med rundt 140.000 roere, sjøfolk og legionærer om bord.
Romernes plan var å bringe krigen til selve Karthago og landsette en stor hær som skulle erobre byen. Karthagerne kjente godt til planen og sendte en enda større flåte på 350 krigsskip og bortimot 150.000 mann av gårde for å stanse den forhatte fienden.
“Disse tallene vil gjøre alle og enhver forbløffet over kampens størrelse og de to statenes enorme makt – ikke bare den som ved selvsyn betraktet styrkene, men også den som bare får tallene referert,” skriver Polyb.
Moderne historikere mener at tallene som Polyb opererer med er overdrevne. Beregninger viser imidlertid at det er sannsynlig at litt over 200.000 romerske og karthagiske roere, sjøfolk og soldater deltok i slaget.
I så fall er dette det største sjøslaget i historien når det gjelder bemanning.
Overalt braste karthagiske skip med full kraft inn i de romerske mens bueskyttere, spyd- og steinkastere på begge sider lot byger av kasteskyts hagle ned over fienden.
De to flåtene, som begge var delt i fire grupper, tørnet sammen utenfor Kapp Ecnomus på sørkysten av Sicilia.
De romerske flåtegruppene 1 og 2 angrep de to karthagiske flåtegruppene i sentrum, som straks snudde i håp om å lokke de to romerske flåtegruppene bort fra de andre.
Planen lyktes, og de to romerske gruppene ble liggende langt foran resten av flåten som skulle beskytte de sakteregående transportskipene.
På signal vendte de karthagiske flåtegruppene om etter at de tilsynelatende hadde flyktet. Nå gikk de til angrep på romerne som forfulgte dem. Samtidig angrep de to andre karthagiske gruppene romernes baktropp.
Overalt braste karthagiske skip med full kraft inn i de romerske mens bueskyttere, spyd- og steinkastere på begge sider lot byger av kasteskyts hagle ned over fienden.
Tross den snedige planen begynte de karthagiske skipene som hadde angrepet den romerske flåtens forreste krigsskip snart å miste kraft.
Deretter tok det ikke lang tid før de var på flukt. De fire romerske flåtegruppene kastet seg nå over de gjenværende karthagiske styrkene og knuste dem.
Nok en gang hadde de romerske entrebroene bevist sin verdi, og nesten 100 karthagiske skip ble senket eller erobret mens romerne bare mistet 24. Seieren var total.
I år 31 f.Kr. utkjempet Roma sitt siste store sjøslag da Octavians flåte beseiret rivalen Marcus Antonius’ og Kleopatras skip ved Actium i Hellas.
Voldsom storm tok 300 skip
Etter slaget ved Kapp Ecnomus samlet resten av den karthagiske flåten seg utenfor Karthago. Der ville de gjøre et siste forsøk på å forsvare byen mot den invasjonen de regnet med ville komme. Men romerne landsatte i stedet styrkene sine et stykke øst for Karthago.
I et helt år kjempet romerne ved Karthago. Våren 255 f.Kr. led de et så stort nederlag at det romerske senatet måtte gi flåten ordre om å få resten av hæren velberget hjem.
Den gjenoppbygde karthagiske flåten forsøkte seg med enda et angrep, men ble slått uten problemer. Ikke mindre enn 114 karthagiske krigsskip ble erobret av romerne.
Men på veien hjem over Middelhavet ble den romerske flåten rammet av en katastrofe. En kraftig storm blåste den fra hverandre, og nesten 300 skip sank med rundt 100.000 mann om bord.
Bare 80 skip vendte tilbake. Flere forskere mener at de mange forlisene skyldtes at entrebroene gjorde de romerske skipene svært ustabile i uvær.
Katastrofen rokket likevel ikke ved det faktum at romerne hadde erobret herredømmet over Middelhavet – et herredømme som skulle vare helt til det mektige Romerrikets fall mer enn 700 år senere.
