Leietakernes mareritt: Romas verste bolighai

Det er bolignød i den romerske hovedstaden – og det utnytter rikmannen Marcus Crassus. Han investerer i byens usleste leiegårder og leier dem ut til de fattige. Men husene er rene dødsfeller.

Det er bolignød i den romerske hovedstaden – og det utnytter rikmannen Marcus Crassus. Han investerer i byens usleste leiegårder og leier dem ut til de fattige. Men husene er rene dødsfeller.

Miłek Jakubiec/Historiebladet

Flammene slikker langt oppover veggene. Enda en av Romas leiegårder står i brann. De skrekkslagne beboerne myldrer på gaten.

På 100-tallet f.Kr. er Romas utleieboliger – enorme utleiebrakker på inntil ni etasjer – bygget av trestolper og veggene av tørket gjørme. Branner oppstår hele tiden, og de sprer seg med uhyggelig hastighet.

Eiendommens eier kommer løpende og stirrer fortvilet på investeringen sin mens den forvandles til aske. En flokk slaver dukker opp i menneskemassen. I hendene har de bøtter med vann, hakker og stiger.

Men i stedet for å slukke de grådige flammene, stiller de seg bare opp og venter mens de speider nedover gaten. Ut av skyggene dukker det opp en herre med bistert utseende. Etter det dyre antrekket å dømme må han være en av Romas rike menn.

Marcus Crassus, portrett, bolighai, insula, leiegård

Crassus var sønn av en senator. Faren og to brødre ble drept under Romas borgerkrig.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Den fornemme herren skritter målbevisst bort til den gråteferdige eieren. Til eierens forbauselse tilbyr mannen seg å kjøpe den brennende eiendommen her og nå – men til spottpris.

Flammene slikker stadig høyere mens mannen rolig venter på svar. Endelig gir eieren etter og går med på å selge for en brøkdel av det bygningen var verdt for bare en time siden.

Nå nikker mannen til slavene, som straks fyller bøttene sine med vann fra vannposter i nabolaget og setter i gang slukningsarbeidet.

Ved soloppgang har mannen gått sin vei, og det sotgrå huset står igjen. Slavene pakker sammen utstyret – de har nettopp sikret mannen fra skyggene, Marcus Licinius Crassus, enda en fantastisk handel.

Han er Romas rikeste mann og byens mest skruppelløse boligspekulant, og han har ingen hemninger når det gjelder å skvise penger ut av Romas lovløse eiendomsmarked.

Crassus, bolighai, leiegård, brannkorps

Crassus’ brannvesen av slaver skulle ikke redde mennesker, men sikre ham leiegårder til spottpris.

© Miłek Jakubiec/Historiebladet

Byggeboom i Roma

På Crassus’ tid var boligmarkedet i Roma glohett – etter en nesten ti år lang borgerkrig som brakte hærføreren Sulla til makten i 82 f.Kr.

Den hevngjerrige Sulla henrettet tusenvis av motstandere og solgte eiendommene deres på auksjon – såkalt proskripsjon – og ettersom mange av diktatorens fiender tilhørte Romas overklasse, var det gjerne praktfulle herskapshus med hageanlegg, innbo og slaver.

En av de ivrigste oppkjøperne var Crassus.

«Da Sulla tok byen og solgte eiendommene til menneskene han hadde drept, gikk Crassus aldri trett av å ta imot eller kjøpe», skriver den gresk-romerske historikeren Plutark.

Crassus bød skamløst ned til 10 prosent av den reelle prisen på eiendommen, men ingen turte å overby Crassus av frykt for Sullas sinne, og deretter solgte Crassus videre til diktatorens nyrike venner. Mot solid fortjeneste.

Men ifølge Plutark ble Crassus’ grådighet til slutt for mye også for Sulla:

«Det sies at han uten ordre fra Sulla proskriberte en mann i Bruttium bare for å få eiendommen hans.»

Da handelen med konfiskerte luksusboliger ebbet ut, kastet Crassus seg grådig over leiegårder. Etter borgerkrigen blomstret handelen, og håndverkere, dagarbeidere og kjøpmenn strømmet til Roma med familiene sine for å tjene penger og begynne et nytt liv.

Sulla, proskripsjoner, boliger, Crassus

Sullas daglige lister over navn på fiender som skulle drepes, fylte Roma med redsel.

© Bridgeman Images

Blodig oppgjør gjorde Crassus styrtrik

Den unge Crassus mistet hele familieformuen da Romas to politiske fløyer gikk til åpen krig mot hverandre. Crassus klarte imidlertid å overleve, og deretter utnyttet han kaoset til å bygge opp et forretningsimperium.

Marcus Crassus’ ungdom var tragisk. I år 87 f.Kr. brøt det ut krig mellom Romas to store politiske ledere: populisten Gaius Marius og lederen for de konservative, Lucius Sulla. På Marius’ side sto konsulen Cinna, som ble jaget fra byen samme år.

I neste omgang inntok Cinna Roma sammen med Marius og startet en klappjakt på Sullas tilhengere. Både Crassus’ far og to brødre mistet livet, og familiens formue ble konfiskert. Den 28 år gamle Crassus måtte flykte til Spania.

Året etter døde Marius, mens Cinna ble drept i år 84 f.Kr. Nå marsjerte Sulla mot Roma med en hær, og Crassus stilte seg straks til hans disposisjon. Da Sulla hadde inntatt byen, utstedte han daglig såkalte proskripsjonslister med navn på fiender som fritt kunne drepes mot belønning.

Flere tusen ble tatt av dage og eiendommene deres solgt. En av de ivrigste kjøperne var Crassus, som fikk det ene huset etter det andre til spottpris. Slik fikk han gjenskapt familiens formue – og mer enn det.

Folketallet økte fra 400 000 rundt år 80 f.Kr. til ca. en million ved keiser Augustus’ første folketelling i 28 f.Kr.

Utleieboliger på f.eks. Aventinerhøyden, der byens arbeidere bodde, ble satt opp på rekordtid for å holde tritt med etterspørselen. Og for skruppelløse rikmenn som Crassus ga den økonomiske oppgangen store muligheter.

Husleien for en leilighet i Roma var fire ganger så høy som utenfor byen, så boligspekulanten kjøpte opp mange fleretasjes eiendommer, såkalte insulae. Ordet betyr øy, da leiegårdene minnet om øyer omgitt av gater på alle fire sider.

Roma lå inneklemt bak den gamle bymuren, så byens begrensede areal på ca. 4 km2 måtte utnyttes ved bruk av disse blokkene som kunne være opptil ni etasjer høye.

Den kompakte byggeformen var utbredt. Etter nyere beregninger hadde Roma ca. 46 500 insulae på Crassus’ tid. Av byens totale boligmasse bestod under 4 prosent av rikmannsboliger og borgerhus, såkalte domus.

Men snart fant Crassus på et enda mer lukrativt knep.

VIDEO: De fattige ble presset inn i elendige leiegårder

Eksplosiv boligmangel fikk fleretasjeshus, såkalte insulae, til å skyte i været i Roma. De ble hjemsøkt av rotter, epidemier og branner.

Et helt spesielt brannvesen

I takt med det økende antallet leiegårder økte prisen på byggegrunnene. Plassen ble derfor utnyttet maksimalt. To insulae kunne ligge så tett sammen at bare et smalt smug skilte dem ad.

I Roma sa man gjerne at en leietaker bare behøvde å strekke armen ut av vinduet for å håndhilse på naboen tvers over smuget. Dessuten var bygningene av murstein, tre og tørket leire rene brannfellene.

«Når fjerde etasje brenner, vet du det ennå ikke!» Den romerske dikteren Juvenal om faren ved å bo øverst i leiegårdene.

Alle brukte oljelamper til belysning og kullbekken til oppvarming. En eneste gnist kunne antenne det tørre treverket – og det skjedde ofte. Forskerne har regnet ut at det brøt ut minst 20 store branner i Roma hver dag.

Storbyen hadde ikke noe brannvesen, og hvis ilden fikk godt fatt, var leietakerne sjanseløse – spesielt i de øverste etasjene, for bygningene hadde ikke branntrapp.

«Når fjerde etasje brenner, vet du det ennå ikke! Som den siste blir du derfor grundig stekt», oppsummerer den romerske satirikeren Juvenal.

Han skildrer hvordan en mann ved navn Codrus ble hjemløs etter at leiligheten hans brant. Han hadde fått med seg seks leirkrukker, en benk og et par greske bøker som musene hadde spist av:

«Naken og tigger om matrester. Men ingen vil hjelpe ham med mat, ingen vil hjelpe med tak over hodet.»

Men for den utspekulerte Crassus var brannene en opplagt mulighet, så han stiftet sitt eget brannkorps med 500 slaver.

«Han kjøpte hus som sto i brann, og hus som støtte opp til brennende bygninger, for de som eide disse husene, ble så redde at de solgte til en ubetydelig pris», forteller den gresk-romerske forfatteren Plutark.

Kullbekken, varme, Roma, Crassus, brannfare

Romerne brukte kullbekkener med glødende kull til matlaging og spesielt til å holde seg varme om vinteren. Men brannfaren var stor.

© Photo Scala, Florence & Shutterstock

Når det brant, dro slavene av sted, men de gjorde ingenting før handelen var på plass. Hvis den fortvilte eieren avslo Crassus’ tilbud, tilbød spekulanten bare et nytt og lavere beløp, for i mellomtiden var jo den brennende bygningen blitt mindre verdt!

Slik kunne Crassus kjøpe opp bygningene til en brøkdel av vanlig pris.

Så snart avtalen var inngått, gikk slavene i gang med å slukke flammene. For å beskytte en uskadet naboeiendom dekket Crassus’ slaver eiendommens vegger og tak med store stykker vått lerret for å forhindre at brannen løp over.

Med iskald beregning fikk Crassus ikke bare brannskadde eiendommer til spottpris, men også de uskadde naboeiendommene.

Og da glørne hadde dødd ut, flyttet Crassus’ slavekorps av håndverkere inn i eiendommen for å erstatte ødelagte gulv, vegger og tak.

«På denne måten kom han til å eie det meste av Roma», forklarer Plutark.

Alle fryktet kollaps

Renoveringen av en brent eiendom var ofte bare kosmetisk, for Roma hadde ingen byggeforskrifter. Takene på noen av eiendommene var så slurvete lagt at forbipasserende alltid risikerte å få fallende takstein i hodet.

Rom, Crassus, leiegård, vann

Bare de nederste etasjene kunne få innlagt vann. Alle andre måtte slepe vann fra gaten og opp trappene.

© AKG-images/Peter Connolly

Mange insulae ble oppført i all hast og i elendige materialer så eieren raskere kunne tjene inn investeringen sin på å leie ut til Romas desperate boligsøkere. For leietakerne innebar innsparingen at bare første etasje var oppført med murstein, resten var av tre.

I første etasje hadde f.eks. slaktere, garvere og bakere sin butikker. På varme dager stinket hele gaten av blod og garveriets huder som måtte behandles med urin. Stanken trengte også opp i leilighetene.

De tynne gulvbordene var skjeve og fulle av sprekker siden treverket ikke hadde rukket å tørke ordentlig. Skilleveggene mellom leilighetene var bare to cm tykke og besto av bord som var pusset med et tynt lag kalk.

Ytterveggene var 18–21 cm tykke og laget av en enkelt rekke murstein som måtte stabiliseres med en blanding av tørket gjørme og knust stein.

Ifølge den romerske arkitekten Vitruv var konstruksjonen svært farlig. «Mursteinsvegger som ikke er to–tre murstein tykke, kan ikke bære mer enn én etasje,» advarer arkitekten i verket Om Arkitektur fra ca. 20 f.Kr.

«To av butikkene mine har falt sammen, og resten av bygningen slår sprekker.» Den romerske politikeren Marcus Cicero om en av sine utleieeiendommer

Med opptil ni etasjer ble noen bygninger så ustabile at trebjelker måtte settes i spenn mellom to eiendommer for å hindre at de falt inn mot hverandre.

«Det er slik huseieren holder det vaklende huset oppe. Han lapper gapende sprekker i den gamle muren og oppfordrer beboerne til å sove rolig under et tak som når som helst kan falle ned over dem», raser satirikeren Juvenal.

Til tross for støttebjelker og lappede hull kunne bare et kraftig regnvær være nok til at en bygning kollapset.

«To av butikkene mine har falt sammen, og resten av bygningen slår sprekker. Ikke bare leietakerne, men også musene har flyktet», klaget den kjente politikeren Cicero, som også tjente penger på utleie av leiegårder.

Eliten utnyttet boligmangelen

Crassus sparte jevnlig penger på oppussing. Hvis en insula var for elendig, rev slavene hans ned ruinen. Tomten som bygget hadde stått på, ble deretter solgt til høystbydende.

Kjøpere var det nok av, for Romas overklasse satte gjerne pengene sine i eiendom. Blant politikere og rikmenn ble boligspekulasjon ansett som en mer anstendig måte å tjene penger på enn for eksempel å drive en virksomhet.

Til tross for faren for å bli begravd under ruinene ble leilighetene i selv de mest elendige insulae revet bort. Alternativet til selv den dårligste leilighet var å bo på gaten, under en av broene eller i de dødes gravmonumenter utenfor byen, hvor tyver og drapsmenn herjet om natten.

Nyheten om en ledig leiekontrakt ble spredt på plakater som ble slått opp på Romas murer. Leiekontrakten var en muntlig avtale med eiers administrator, og leien ble innkrevd av mellommenn.

I en middelklasse-insula betalte leietakerne ca. fem kobbermynter daglig. Prisen tilsvarte en halv liter vin eller omtrent en halv dagslønn for en håndverker. I slummen i Roma betalte leieboerne to–tre kobbermynter per dag i husleie.

«Jeg behøver ikke lenger å finne penger til husleien, og nå nyter jeg gratis husly til evig tid.» Inskripsjon på gravstein funnet utenfor Roma.

De som ikke kunne betale, ble satt på gaten av bygningens administrator, som ofte hadde en stor stab til å kreve inn husleie og overtale urolige leietakere.

Beboere i de finere bydelene betalte husleie på årsbasis, men risikerte også utkastelse dersom pengene ikke ble betalt i tide. Poeten Martial møtte tilfeldigvis en venn på gaten med familie og møbler:

«Jeg så eiendelene dine, Vacerra. De ble båret bort av din kone etter at de var blitt avvist som betaling for to års husleie.»

Hvor hardt livet var for leieboerne, aner man av en gravskrift for den 43 år gamle romeren Ancarenus Nothus, hvor han er henrykt over endelig å ha funnet fred:

«Jeg behøver ikke lenger å finne penger til husleien, og nå nyter jeg gratis husly til evig tid.»

Leierne delte lopper og sykdommer

For å unngå utkastelse valgte mange fattige å bo sammen uten å være i familie, f.eks. ugifte dagarbeidere. Hvis lønnen sviktet, kunne de hjelpe hverandre med husleien.

Dele-boliger lå ofte øverst i en insula og ble kalt celler siden boligen bare besto av ett enkelt rom. Rommet kunne også være delt mellom flere familier.

Opptil ti personer levde presset sammen på 10 m2 eller mindre. Bare et opphengt tøystykke skilte husstandene.

Cæsar, Crassus, triumvirat

Cæsar ville aldri ha nådd toppen av romersk politikk uten Marcus Crassus’ gavmilde lån.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Crassus finansierte Cæsars karriere

Med sin formue kunne Crassus låne ut enorme summer til Romas elite, bl.a. til den beryktede sløsekoppen Julius Cæsar. Derfor kom Crassus til topps i Roma da Cæsar innførte det såkalte 1. triumviratet.

Penger var makt i Roma, og med generøse lån kunne Crassus påvirke politikerne.

«Han lånte ut penger til venner uten renter, men når lånetiden utløp, krevde han ubønnhørlig beløpet tilbake», skriver Plutark og viser til at mange heller betalte høye renter.

Men ikke 30 år gamle Julius Caesar, som drømte om en politisk karriere, men var pengelens. Crassus lånte ham penger som Cæsar brukte på grandiose kampanjer og gladiatorkamper som nok gjorde ham populær, men også sprengte alle budsjetter.

I år 63 f.Kr. ble Cæsar øversteprest og året etter praetor, stillingen rett under konsulen. Men Cæsar hadde konstant pengeproblemer. Bare to år senere måtte Crassus igjen gi ham et gigantisk lån på 830 romerske talenter.

Som Crassus hadde håpet, husket Cæsar tjenesten. I 60 f.Kr. ga Cæsar sin velgjører plass i sin nye regjering: Triumviratet. Med Cæcar og general Gnaeus Pompeius ble Crassus nå en av Romerrikets tre mektigste menn.

Privatliv var derfor utelukket i en insula. Alle kunne høre naboenes sexliv eller en fødende kvinnes skrik gjennom de tynne veggene.

Cellene var de minst attraktive, bl.a. fordi beboerne måtte gå opp og ned eiendommens skjeve, innvendige trapp hver dag. To hundre trappetrinn var ikke uvanlig.

Om sommeren stekte solen på taket av eiendommen og gjorde cellene ulidelig varme. Når vinteren senket seg over Roma med snøbyger og regn, var cellene isende kalde på grunn av det utette taket og de tynne veggene.

De få vinduene og den korte avstanden til naboeiendommen gjorde at det trengte svært lite dagslys inn i en insula. Derfor holdt beboerne osende oljelamper tent hele døgnet, hvis pengene tillot det.

Det nære samlivet med avfall og fylte nattpotter under sengen ga perfekte forhold for sykdom og skadedyr. Overalt i eiendommen vrimlet det av lus, lopper og kakerlakker.

Gang på gang ble Roma rammet av epidemier, som tyfus, diaré og sumpfeber, siden beboerne bodde «i sine små leiligheter med hete, mangel på søvn og tett kontakt i hverdagen», konstaterer den romerske historikeren Tacitus.

Beboerne led også av farlige uhumskheter nedenfra. Hadde en insula offentlig toalett i første etasje, var hele eiendommen innhyllet i stanken av avføring og urin.

Loven beskyttet bolighaien

Til tross for ekle og livstruende forhold i Romas fattigste boliger har forskerne ikke funnet en eneste sak der en beboer klager på forholdene eller på utleieren.

Det var håpløst å reise klagesak i det romerske rettsvesenet med mindre leietakeren hadde lommeboken i orden. Bare det å starte en sak ved hjelp av advokat kostet 250 sesterts eller tre–fire månedslønner for en håndverker.

Mange leietakere pakket derfor i stedet tingene sine og flyttet uten forvarsel. Ofte ga utleieren opp å spore opp familien for å inndrive husleien. I stedet ble slumboligen raskt leid ut til andre.

Uten lover til å beskytte leietakere, minimumskrav til byggearbeidene og bistand i rettssaker kunne Crassus fortsette virksomheten uhindret. Korpset av håndverkerslaver skulle ikke ha lønn, og salget av herskapsboliger, hus og byggetomter gikk strykende. I tillegg kom leieinntektene fra tusenvis av insulae.

I 71. f.Kr. var Crassus blitt så rik at han kunne finansiere en hær på 40 000 soldater til å knuse et opprør som ble ledet av slaven Spartacus.

Crassus, Spartacus, korsfesting

Crassus beseiret Spartacus’ slavehær og ga ordre til at de 6000 overlevende slavene skulle korsfestes langs Via Appia.

© Giancarlo Costa/Bridgeman Images

«En mann er ikke rik med mindre han kan reise en hær for egen regning», lød Crassus’ skrytende begrunnelse for å bruke en formue på utstyr, våpen og mannskap.

Seieren over slavehæren samme år gjorde Crassus til folkehelt. Berømmelsen og generøse lån til den romerske eliten hjalp spekulanten til topps i romersk politikk, og i år 60 f.Kr. ble Crassus en del av det såkalte 1. triumvirat – Romas nye regjering med bl.a. Julius Cæsar.

Men suksessen gikk Crassus til hodet. Tørst etter mer gods og gull gikk rikmannen til krig mot Perserriket i dagens Iran. Begrenset militær erfaring ble Crassus’ endelikt. I 53 f.Kr. ble bolighaien og hele hæren hans nedkjempet av perserne.

Ifølge Plutark rakk Crassus å samle inn 230 tonn gull, en formue større enn beholdningen i Romas skattkammer. Størstedelen var kynisk presset ut av byens fattigste borgere.

Crassus, slag, Persia

Crassus undervurderte persernes kavaleri som knuste styrkene hans ved byen Carrhae.

© Giuseppe Rava. All Rights Reserved 2021/Bridgeman Images

Perserne slukket Crassus’ gulltørst

Under triumviratet sto Crassus i skyggen av sine allierte, Cæsar og Pompeius. For å sikre seg militær ære – og mer rikdom – gikk Crassus til angrep på Perserriket. Det endte katastrofalt.

I 53 f.Kr. krysset Crassus elven Eufrat struttende av selvtillit og dro fra Syria og inn det persiske riket. Han hadde med seg 40 000 soldater betalt av egen lomme. I de to foregående årene hadde han ledet den romerske provinsen Syria og plyndret lokalbefolkningen for gull.

Nå var planen hans å tilrane seg persernes fantastiske skatter ved å erobre landet. En seier over erkefienden ville også gi gjenklang hjemme i Roma og gjøre Crassus like beundret som hans to politiske allierte, feltherrene Julius Cæcar og Gnaeus Pompeius.

Men en lokal stammeleder lurte Crassus til å tro at fienden var i undertall. Crassus var naiv og lot seg lokke ut i ørkenen, der perserne lå i bakhold. Skurer av persiske piler falt ned over romerne inntil Crassus ga ordre til retrett til byen Carrhae.

Minst halvparten av de romerske soldatene falt i slaget om byen, og Crassus ble også drept. Ifølge den romerske forfatteren Dio Cassius helte perserne smeltet gull i munnen på den døde Crassus slik at han endelig kunne få slukket sin tørst etter gull.