Masada: Jødenes siste bastion

Også jødene i festningen visste at Masadas siste timer var så godt som talte. Med Masadas fall ville den siste motstanden mot romerne være over. Anføreren Elazar ben Ya’ir samlet alle de gjenværende 960 jødene.

“Det står ganske klart for oss at vi i morgen vil bukke under, men det står oss også fritt å velge en ærefull død sammen med dem vi elsker høyest,” sa han høyt, mens han kikket rundt på mennene, kvinnene og barna i forsamlingen.

“Først lar vi ilden fortære våre eiendeler og festningen. Bare matlagrene skal vi la være igjen for å bevitne at det ikke var hungersnød vi bukket under for, men at vi foretrakk døden fremfor trelldom.”

Oppfylt av religiøs fanatisme omfavnet mennene sine koner og barn før de skar halsen over på dem. I et hav av de dødes blod trakk mennene nå lodd om hvilke ti som skulle ta livet av de andre.

Da de ti utvalgte hadde utført den fryktelige dåden, satte de fyr på festningen og palassene i den.

Så trakk de lodd om hvem som skulle drepe de ni andre. Da den siste levende forsvareren på Masada hadde forvisset seg om at alle var døde, samlet han sine siste krefter og stakk et sverd gjennom kroppen sin.

Keiseren vil æres som Gud

Det blodige endeliktet for Masadas jødiske forsvarere var avslutningen på en sju år lang krig mellom jødene og Romerriket. I år 6 e.Kr. hadde Palestina blitt et romersk protektorat med en romersk stattholder som bestemte både ytre og indre anliggender, også utnevnelser av yppersteprester.

Det medførte stor motstand i det svært religiøse landet, og da keiser Caligula i år 39 e.Kr. utnevnte seg selv til gud og beordret at det skulle reises en statue av ham i alle templer i imperiet, var jødene på randen av opprør.

Flere og flere jøder – med den fanatiske, jødiske sekten selotene i spissen – oppfordret til væpnet motstand. Men de jødiske prestene manet til besinnelse.

Det endret seg i år 64 e.Kr., da Gessius Florus ble stattholder i Palestina.

Romerne bygget en voll rundt Masada

Florus favoriserte i stor stil landets greske mindretall, som fikk privilegier og embeter på jødenes bekostning. Da Gessius Florus i keiserens navn konfiskerte en stor sum penger fra tempelet i Jerusalem, fløt begeret omsider over.

Jødene gjør opprør

Det brøt ut uroligheter i byen, og de jødiske prestene nektet å ofre til den romerske guddommelige keiseren. Florus satte inn hæren og korsfestet en rekke jødiske ledere. Det fikk oppstanden til å bryte ut i lys lue.

I år 66 ble den romerske garnisonen i Jerusalem overmannet, og jødene beseiret en romersk legion i det nordlige Palestina. Samme år erobret selotene festningen Masada i den sørlige delen av landet.

Keiser Nero avsatte stattholderen Gessius Florus og satte inn Flavius Vespasian i stedet for Romas beste feltherre til å slå ned oppstanden. Han gikk inn i det nordlige Palestina med 60 000 soldater, og i år 68 var hele den nordlige delen av Palestina under hans kontroll.

I år 70 inntok Vespasians sønn Titus Flavius med stor brutalitet Jerusalem. Bortsett fra et par små motstandslommer var den jødiske oppstanden stort sett knust. Den eneste virkelige tornen i øyet på de mektige romerne var gruppen fanatiske seloter som holdt stand på Masada.

Selotene var hatet

Ifølge den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus var selotene en av i alt fire jødiske sekter som eksisterte i tiden rundt den jødiske oppstanden. Til forskjell fra de andre jødiske sektene var selotene, som betyr “de som streber etter det rettferdige”, kjennetegnet ved at de rettferdiggjorde vold overfor både jøder og ikke-jøder, hvis det kunne føre til et selvstendig jødisk kongerike.

I flere tiår hadde selotene oppfordret til opprør mot romerne, og det var også selotene som sto i spissen for erobringen av Jerusalem.

Men selotene kjempet ikke bare mot romerne. De fleste angrepene deres var rettet mot andre jøder. Selotene mente at jøder som ikke gjorde aktiv motstand mot romerne eller til og med samarbeidet med dem, skulle utryddes.

Ifølge Josefus terroriserte selotene derfor uavlatelig de delene av den jødiske befolkningen som ikke fulgte selotenes harde og uforsonlige linje overfor romerne: “De røvet deres eiendeler, slepte dem bort, og stakk husene deres i brann.”

I tillegg sendte selotene ut dødspatruljer for å henrette alle de anså for å stå i ledtog med romerne.

“Å forbryte seg mot fremmede mennesker ble sett på som ganske hverdagslig for dem, og å vise grusomhet overfor sine nærmeste gikk for å være en storslått prestasjon. De slaktet til og med yppersteprestene,” skriver Josefus.

Det var denne uforsonlige sekten som i år 66 hadde erobret festningen på fjellet Masada fra romerne.

Herodes befestet Masada

Masada er et ca. 400 meter høyt fjellplatå som reiser seg i Palestinas ørken ved den sørvestlige bredden av Dødehavet. Toppen av platået kunne bare nås via to smale stier.

Den ene stien var så snodd at den ble kalt “slangestien”, og den var så ufarbar at ingen behøvde å frykte et angrep derfra. Den andre stien var bedre, men den var sperret av et solid tårn, og for å komme opp til festningen måtte man gjennom en port i tårnet. Masada var derfor allerede fra naturens side nærmest uinntakelig.

Det var også årsaken til at jødenes kong Herodes, som ifølge Josefus fryktet opprør fra sine egne undersåtter, i sin tid hadde omdannet Masada-fjellet til et gigantisk tilfluktssted.

For å kunne motstå en beleiring hadde Herodes fått hogd ut vannreservoarer i fjellet, som ble fylt når det regnet. Dessuten fikk han oppført enorme lagerbygninger til både mat, våpen og byggematerialer.

Innenfor festningsmurene bygget kongen fem palasser, administrasjonsbygninger, et badeanlegg med svømmebasseng, et tempel samt boligbygg. Han samlet alt det han trengte for å regjere kongeriket sitt fra Masada-fjellet og samtidig leve et liv i luksus.

Romernes beleiring

I forbindelse med romernes maktovertakelse i Palestina i år 6 e.Kr., hadde de innsatt en garnison på Masada. Men da den jødiske oppstanden brøt ut 60 år senere, overmannet en gruppe seloter den romerske garnisonen og overtok kontrollen med festningen.

I år 70 hadde de mest fanatiske selotene blitt fordrevet fra Jerusalem av de andre jødiske sektene, og de sluttet seg derfor til selotene på Masada. De neste to årene terroriserte selotene både romere og andre jøder i det sørlige Palestina, herfra.

Den romerske stattholderen Lucius Silva satte derfor alt inn på å knekke selotene. Med 10 000 kampklare menn og minst like mange jødiske slaver bega han seg i år 72 gjennom ørkenen mot Masada.

Lucius Silva så med en gang at det ville kreve en lengre beleiring før Masada kunne inntas. De stupbratte fjellsidene og de ufremkomme-lige stiene gjorde det umulig å lede en fulltallig angrepshær uskadet opp til portene i festningen.

Et angrep på Masada ville kreve tid, tålmodighet og ingeniørmessig dyktighet – noe romerne på ingen måte manglet.

Først fikk Lucius Silva bygget en over 3,5 km lang jordvoll som fullstendig omkranset Masada.

Nå kunne selotene verken bryte ut eller motta hjelp utenfra, og Lucius Silva kunne i ro og mak gå i gang med den neste utfordringen. Han skulle ha sine beleiringstårn, kastemaskiner og menn opp til muren.

Bygget kjemperampe

På vestsiden av platået fantes det en bred fjellknaus, og herfra var det bare omtrent 150 meter opp til muren på Masada. Lucius Silva beordret soldatene og slavene til å bygge et av de mest bemerkelsesverdige romerske beleiringsverkene, som fremdeles er bevart i dag.

Han ville ha en rampe som strakte seg fra knausen opp til muren rundt Masada. Beskyttet av bueskyttere og steinkastere, og utstyrt med bare kurver og spader, brukte de romerske soldatene og jødiske slavene de neste to månedene på å bygge en enorm rampe av jord og stein.

Våren i år 73 var Lucius Silva og hans romerske soldater klar for å ta det siste oppgjøret med selotene.

Det siste angrepet

Josefus beskriver det endelige angrepet på Masada: “De bygget et 30 meter høyt angrepstårn, pansret med jern. Herfra skjøt romerne med flere kastemaskiner og steinkastere etter de som kjempet på muren, og fikk dem raskt drevet bort. Samtidig beordret Lucius Silva at det ble satt opp en stor murbrekker og lot den dunke uavlatelig mot muren.”

Selotene kunne ikke forsvare seg mot et så voldsomt angrep. De hadde ingen kastemaskiner, og derfor kunne de ikke skade de romerske angriperne alvorlig. Det eneste de kunne håpe på var at romerne ga opp beleiringen.

Derfor arbeidet de 960 selotene i Masada som besatt for å bygge en ny mur bak ringmuren. De bygget to parallelle murer av trebjelker og fylte hulrommet med jord.

Da romerne hadde brutt gjennom yttermuren, møtte de denne midlertidige muren: “For romerne lignet muren en husmur, men støtene fra beleiringsmaskinene hadde ingen virkning fordi jorden absorberte støtene,” skriver Josefus.

Men selv om selotenes raskt oppførte mur kunne motstå den romerske rambukken så kunne den ikke motstå flammer. Romerne satte fyr på muren og lot flammene gjøre arbeidet.

Bare sju jøder i live

Neste morgen forberedte de intetanende romerne seg på et stormangrep og en hard kamp mot en fanatisk fiende. Fra beleiringsvollen satte de opp stormstiger langs muren, men det eneste som møtte dem var stillhet og en festning som sto i brann.

De romerske soldatene utstøtte høye kamprop for å lokke frem fienden. Ropet ble bare hørt av to kvinner og fem barn, som hadde skjult seg for å unngå det kollektive selvmordet.

De fortalte de romerske soldatene om selotenes blodige selvmord. Romerne nektet å tro dem:

“De gikk i gang med å slukke ilden og nådde frem til palassets indre. Da de ble møtt av haugene med lik følte de på ingen måte glede over fiendens død. I stedet ble de grepet av beundring for en så storslått og dristig beslutning, og for dødsforakten som så mange mennesker hadde utvist ved å utføre den tilsynelatende uten betenkeligheter,” forteller Josefus.

600 seloter utlevert

Masada hadde falt og selotenes motstand var endelig knekket. Etter Masadas fall besluttet eldsterådet i Jerusalem å utlevere alle landets overlevende seloter til romerne fordi de mente at selotene var skyld i alle jødenes ulykker.

Josefus forteller at over 600 seloter ble tatt til fange og utlevert til romerne. Men til tross for at selotene ble utsatt for alle former for tortur ville ikke en eneste av dem anerkjenne den romerske keiseren som sin herre.

“De sto alle sammen imot det enorme presset og holdt fast ved sin mening. Det var som om deres legemer var ufølsomme overfor tortur og ild, og som om deres sjel faktisk gledet seg over det,” avslutter Josefus sin beretning om Masada – jødenes siste bastion.