Miljøsvin satte preg på oldtiden

Nedslaktingen av titusener av ville dyr i Romerrikets arenaer endret middelhavsregionen for alltid. De første dyrekampene – venationes – i Roma ble avholdt i år 186 f.Kr., da feltherren Marcus Nobilior lot profesjonelle jegere drepe løver og pantere.

Det blodige showet ble en stor suksess. I år 169 f.Kr. ble det avholdt et enda større show, der 63 leoparder og 40 bjørner ble slaktet i arenaen, til brølende jubel fra publikum.

For å oppnå folkets gunst måtte makthaverne hele tiden finne på stadig blodigere underholdning.

Hærføreren Pompeius lot i år 55 f.Kr. 600 løver og 20 elefanter spidde i Circus. Politikeren Cicero skrev med avsky om drapet på elefantene som i dødsangst brøler hjerteskjærende: «Hvilken glede kan en mann av kultur oppnå når et så fremragende dyr gjennombores av et jaktspyd?»

Dyrekampenes popularitet førte til at Romas nærområder snart ble tømt. For eksempel nektet Cicero som provinsguvernør i Kilikia i dagens Tyrkia å la folkene sine fange flere leoparder til arenaen, fordi det knapt var noen igjen.

I stedet ble Nord-Afrika det primære jaktområdet, og da Colosseum ble innviet i år 80 e.Kr., måtte 9000 dyr late livet.

Den rekorden­ slo keiser Trajan 27 år senere da han fikk slaktet 11 000 dyr. Eksperter anslår at minst 2,5 millioner dyr ble drept i de romerske arenaene i de vel 700 årene dyrekampene foregikk.

Antikkens dyrearter forsvant

Frem til rundt Kristi fødsel streifet løver rundt i Hellas, mens ville esler og neshorn gresset på Nord-Afrikas sletter.

Etter hvert som Romerriket ekspanderte, ble disse og mange andre dyre­arter utryddet. Som en av antikkens diktere skrev om Nord-Afrika:

«Dine sletter blir ikke lenger besøkt av dyreflokker, du skjelver ikke lenger av løvenes brøl, for keiseren har fanget et enormt antall i nett».

Antikkens største miljøsynder var metallindustrien. For å utvinne jern eller sølv bygde romerne og grekerne sjaktovner som ble varmet opp til over 1000 grader. Varmen kom fra trekull – i ekstreme mengder.

For å produsere bare ett tonn trekull trengtes det sju tonn trevirke. Atens berømte sølvgruver i Lavrio produserte årlig 2,6 tonn sølv, som ifølge forskerne har krevd over 5000 tonn tre.

Det årlige treforbruket ved den romerske jernutvinningsbyen Populonia nord for Roma tilsvarte tilveksten i et skogsområde på 4000 km² – altså et like stort areal som hele Østfold fylke.

Til sammen regner arkeo­logene med at metallindustrien i den gresk-romerske perioden sto for hogst av minst 280 000 km² skog rundt omkring i middelhavsområdet.

Metallutvinningen skapte også ekstremt giftige gasser. Sølvmalm inneholder store mengder bly, som delvis fordamper under smelteprosessen.

Bare sølvutvinningen ved den romerske Rio Tinto-gruven i Spania sendte så mye bly opp i atmosfæren at forskerne har kunnet måle det i innlandsisen på Grønland.

Mektige fjell hogd i småbiter

Grekernes og særlig romernes gruveindustrier var imponer­ende, men også ekstremt ødeleggende. I århundret f.Kr. utvant romerne 50 tonn sølv årlig.

Hvert tonn sølv krevde at omtrent 100 000 tonn stein ble fjernet. Mest ødeleggende var romernes hydrauliske gruvedrift, der de brukte vann til å skylle vekk hele fjell av grus og stein. Fra Jordan i sør til

England i nord ligger mange av romernes tidligere gruve­områder i dag igjen som rene månelandskapene.

Rundt år 360 f.Kr. skrev den greske filosofen Platon sørgmodig om de tider da fjellområdene i Hellas var dekket av skog: «Sammenlignet med tidligere minner det vi nå ser om en syk manns avmagrede kropp – alt fettet og den bløte jorden er forsvunnet».

Enorme områder var nemlig utsatt for flatehogst for å gi plass til jordbruk og beiteareal. Da trærne forsvant, vasket vinterregnet over tid overflatejorden ned i elvene og videre ut i havet. Tilbake lå den rå berggrunnen, der bare busker og kratt kunne vokse.

Romerne begikk samme feil som grekerne, og felte store skogsområder i blant annet Italia, Spania og Portugal med lignende resultat.

Enda verre gikk det da de inntok Nord-Afrika, som mange steder var dekket av frodige skoger. Dikteren Lucan beskrev hvordan Marokkos trær forsvant: «Inn i disse hittil ukjente skogene kom øksene våre: Vi finner bordene til våre banketter ved verdens ende».

I stedet for skogen plantet romerne hvete­, men uten skog oppsto erosjon, og den fruktbare jorden endte over tid i Middelhavet.

Jorden døde ut

Landbrukets ekspansjon endte katastrofalt mange steder. Flatehogsten ga på kort sikt god landbruksjord. Det medførte imidlertid også jorderosjon, og uten nøye pleie ble den gjenværende jorden utpint.

Mot slutten av den romerske perioden var problemet så stort at bøndene i stort antall forlot åkrene og i stedet dyrket opp ny jord et annet sted, til også den var utpint.

Det gikk særlig hardt utover Nord-Afrika, som i sin tid ble kalt «Romerrikets brødkurv». Her drev jorderosjon og invasjoner bøndene vekk, og ørkenene i sør åt seg inn på de før så fruktbare jordene.