Jim Irvine kikker undrende på den nyhøstede åkeren han som barn utallige ganger travet over sammen med sin far. Sommeren 2020 er den nå 43 år gamle ingeniøren ute for å gå tur med sine egne barn. På jordet, mellom de gule stubbene, oppdager Jim glimtende, gåtefulle og tydeligvis eldgamle potteskår.
«Jeg gravde en dyp grøft på nøyaktig det riktige stedet». Jim Irvine, som fant en av Englands største mosaikker i 2020.
Oppdagelsen nager Jim Irvine, for hvorfor ligger det potteskår på en åker langt fra enhver bebyggelse? Etter å ha konsultert det lokale museet bestemmer han seg for å undersøke saken.
«Jeg gravde en dyp grøft på nøyaktig det riktige stedet,» fortalte Irvine etterpå til BBC.
Jim Irvine begynner å grave i åkeren som ligger i grevskapet Rutland drøye 100 km nord for London. Resultatet er en sensasjon. Omtrent én meter under bakken dukker det opp et 1700 år gammelt og i engelsk sammenheng helt unikt mosaikkgulv.
I 2022 er hele mosaikken på 11 x 7 meter omsider gravd ut, og ekspertene kan se at kunstverkets detaljerte motiver er inspirert av Homers klassiske epos «Iliaden». Gulvmosaikken har vært midtpunktet i en nå forsvunnet romersk villa hvis eier ønsket å vise frem sin raffinerte smak for gjestene.
Rutland-mosaikken er ifølge eksperter et av de viktigste oldtidsfunnene i England de siste 100 årene.
Da Rutland-mosaikken ble lagt på 200-tallet e.Kr., hadde kunstformen vært kjent i årtusener. Mosaikkene kalles ofte «evighetens malerier» fordi de, i motsetning til oldtidens konvensjonelle skildringer, har overlevd ganske intakt frem til i dag.
De mange tusen små bitene av stein og glass i mosaikkene dannet til sammen noen av antikkens mest betagende og livaktige motiver. Mesterne i faget nøt stor berømmelse i den antikke verden, og takket være romerne spredte kunsten seg fra Nord-Afrika til Romerrikets nordligste grense i England.
Steingulv var kjølende
Mosaikker ble opprinnelig brukt til å lage praktiske fortau og gulv, og på bl. a. Kreta har arkeologer funnet innendørs og utendørs mosaikker fra minoisk tid, dvs. ca. år 2000 f.Kr., laget av glatt småstein festet i et flatt lag med gips. Steinene er trolig samlet inn på stranden eller i elver.
Mosaikkene hadde ingen motiver på denne tiden. Steinene ble bare lagt slik at de passet sammen i form, og deres primære funksjon var å skape et slitesterkt underlag.
Men på 700-tallet f.Kr. så en ny trend dagens lys i Lilleasia, der velstående borgere fikk lagt mosaikkgulv av småstein som dannet grove geometriske mønstre. Det ble starten på en kunstnerisk revolusjon.
Ideen spredte seg til det greske fastlandet, hvor grekerne begeistret tok til seg stilen og utviklet raffinerte mønstre ved å legge svarte og hvite steiner i romber, kuber og stiliserte bølger. De hvite steinene dannet som regel mønsteret, mens de mørke steinene utgjorde bakgrunnen.
Noen av de første eksemplene er fra 400-tallet f.Kr. og er funnet i den nord-greske oldtidsbyen Olynthos. Her har arkeologer avdekket forseggjorte mosaikker i velstående borgeres privathus.
I Olynthos har arkeologer bl.a. avdekket en tidlig mosaikk som viser den greske sagnhelten Bellerofon på sin bevingede hest Pegasus.
Som tidligere består mosaikkene av glatt småstein fra elvene, men utgravninger viser at grekerne nå også mestret å lage bilder av dyre- og menneskefigurer.
Ikke lenge etter begynte det makedonske kongedømmet nord for Olynthos å ruste seg militært og kulturelt. Kongen av Makedonia, Arkelaos, flyttet hovedstaden til byen Pella og inviterte den kjente greske maleren Zeuxis til å utsmykke det nye palasset.
Ifølge onde tunger brukte kongen store summer på utsmykningen, men intet på seg selv:
«Så folk fra hele verden kom til Pella for å se palasset, men ingen kom for å se Arkelaos.»
Muligens under innflytelse av veggmaleriene som Zeuxis utførte for kongen, fikk Pella på 300-tallet den tidens mest avanserte og kunstferdige mosaikker.
I palasset og i husene i nærheten har arkeologer bl.a. funnet en mosaikk av en hjortejakt hvor kunstneren har klart å gjøre det detaljrike motivet tredimensjonalt.
Det typiske for Pellas praktfulle mosaikker er at kunstnerne brukte svært små, fargede elvesteiner. De beste klarte dessuten å skape enda mer liv ved å velge steiner med lysere og mørkere nyanser for å danne lys og skygge i motivene.
Men mosaikken som kunstform var fortsatt i sin spede begynnelse, for nye og enda mer detaljerte metoder var på vei. Snart lignet de mest imponerende mosaikkene ekte malerier.
Monstre og duer dannet mote
På 200-tallet f.Kr. fant mosaikkmesterne på bl.a. den greske øya Dilos og i Alexandria, Egypt, på en banebrytende teknikk. Ved hjelp av hammere med spisse hoder findelte de steinene ned til noen millimeter på hver side. Disse kvadratiske steinene ble kjent som tesserae .
Med de bittesmå bitene av farget stein og glass kunne en mosaikkmester legge motivet sitt med uhyre presisjon. Resultatet ble mosaikker som i detalj og fargespill var nær ved å kunne måle seg med et maleri.
Med den romerske erobringen av Hellas fra 146 f.Kr. steg etterspørselen etter de dekorative steingulvene raskt, for overklassen i Middelhavets nye supermakt elsket den greske kulturen.
«I denne kunstgrenen er den høyeste ekspertise oppnådd av Sosus fra Pergamon». Den romerske forfatteren Plinius den eldre om mosaikk-kunstens stjerner.
For en romer med penger ble en gresk mosaikk i hjemmet ansett som toppen av stil og dannelse – spesielt hvis motivet var hentet fra greske skuespill eller sagn.
Den greske sagnhelten Thesevs og hans kamp mot uhyret Minotauros med oksehodet var et yndet og gjenkjennelig motiv i romerske rikmannsvillaer fra Sicilia til Köln ved Rhinen.
De største mesterne innen mosaikk-kunsten ble berømt i hele riket.
«I denne kunstgrenen er den høyeste ekspertise oppnådd av Sosus fra Pergamon», skrev for eksempel den romerske historikeren Plinius den eldre i 77 e.Kr.
Byen Pergamon ble på 100-tallet f.Kr. et viktig senter for mosaikk-kunstnere. Herfra kom grekeren Sosus, som sto bak en mosaikk med duer på et vannfat. Mosaikken ble kopiert talløse ganger – også i den romerske keiseren Hadrians villa.
Ifølge Plinius var det spesielt en mosaikk med duer rundt et vannfat som var berømt:
«Den hadde en meget beundret due som drikker og kaster skygge fra sitt hode på vannet, mens andre fugler soler seg og basker rundt kanten av fatet.»
Sosus' duer fra rundt 100-tallet f.Kr. ble kopiert om og om igjen. Smarte kunstnere fra hele den antikke verden oppsøkte det berømte verket i Pergamon for å kopiere motivet på pergament. Deretter tilbød de motivet til sine egne kunder.
I villaen til den romerske keiseren Hadrian, bygget nesten 200 år senere, finnes det således en mosaikk som høyst sannsynlig er en kopi av Sosus' berømte duemosaikk.
Cæsar tok med mosaikker i felten
Metoden med små firkanter i f.eks stein og marmor var et gigantisk puslearbeid. Hver del måtte passe nøye inn i mosaikkens samlede motiv. Noen biter var så små at de måtte legges med pinsett.
Lærlinger og svenner tok seg av mosaikkens dekorative kanter, som kunne ha motiv av bølger eller kuber av svarte og hvite steinbiter, mens mesteren hadde ansvaret for mosaikkens hovedmotiv kalt emblema .
1. Fundamentet besto av store steiner
Arbeidere fjernet all jord ned til en dybde av ca. 60 cm på stedet der mosaikken skulle ligge. Bunnen av hullet ble stampet hardt, hvoretter store steiner – litt større enn en knyttneve – ble lagt i et lag ved siden av hverandre.
2. Grov betong gjorde fundamentet plant
Oppå steinene støpte arbeiderne det såkalte rudus – et ca. 25 cm tykt lag betong iblandet stein og byggavfall. Betongen ble deretter stampet før den herdet slik at den utgjorde en plan bunn for de resterende lagene.
3. Fin betong hindret fukt
Det tredje laget, kalt nucleus, skulle være ca. 12 cm tykt. Laget besto av fin betong blandet med pulveriserte leirtegl og potteskår. Den herdede blandingen hindret fukt i å trenge gjennom fra jorden under.
Siste lag holdt på mosaikk-brikkene
Det fjerde laget var tynt og besto av betong med ekstra kalk i. I dette ble de fargede stein- og glassbitene festet. Den ferdige mosaikken ble til slutt vasket over med tynn mørtel som sank ned mellom steinene og hardnet.
En emblema var mosaikkmesterens sjanse til å briljere. Hovedmotivet ble ikke laget på stedet som resten av mosaikken, men utført på mesterens verksted. Her ble de små steinene hugget til og satt ned i et lag mørtel som var glattet ut i en trebakke.
«Vi har sågar begynt å male med stein.» Den romerske forfatteren Plinius den eldre om mosaikkene på hans tid.
Den ferdige emblema ble transportert til kundens hus og plassert i mosaikkens midte i en fordypning med glattede sider forberedt av mesterens svenner. De største mosaikkmesterne kunne skape en emblema med ansikter og motiver som ga beskueren illusjonen av å betrakte et maleri.
Mosaikken av den såkalte Zeugma-piken, som ble funnet i ruinene av den romerske bosettingen Zeugma i dagens Tyrkia, viser mosaikk-kunstens høye nivå.
«Vi har sågar begynt å male med stein», lød det fra den forbløffede Plinius den eldre.
Noen emblemaer var så små og fine at de i stedet for å ligge på et gulv ble transportert rundt i en blyramme, på linje med dagens fotografier. Hærføreren Julius Cæsar hadde med seg emblema-mosaikker på sine felttog og stilte dem opp i teltet sitt for å beundre dem – og imponere de besøkende.
I 2020 fant arkeologer dette godt bevarte mosaikkgulvet utenfor Verona. Det er datert 200-tallet e.Kr.
Aleksander-mosaikk viser beinløs hest
Til tross for mesterens håndlag og erfaring kunne mye gå galt i utførelsen av en mosaikk. Forarbeidet var av største betydning, slik at mosaikkens underlag ble fast og plant. Et ujevnt underlag kunne få en mosaikk til å løsne eller slå sprekker.
«De største hensyn og forholdsregler må tas for å sikre dets holdbarhet. Hvis mosaikken legges plant med bakken, så test jorden for å se om den er fast overalt», skrev den romerske arkitekten Vitruvius rundt år 25 f.Kr.
En lærling eller svenn stampet derfor først jordlaget med en broleggerjomfru – en tung trestolpe med bly i bunnen – for å gjøre det fast. Hvert av de neste underlagene, bl.a. av skår og mørtel, fikk samme behandling når de var lagt.
Dersom mosaikken ble lagt i et rom i andre etasje, måtte det ikke være en bærende vegg under gulvet, advarte Vitruvius. Den minste bevegelse i vegg eller gulv kunne få mosaikken til å sprekke.
Slurvete utført, utendørs mosaikker sto også i fare for å «krympe av tørrhet, sammenfall og setning. I tillegg vil frost og rim ikke etterlate dem uskadde,» påpekte arkitekten.
Mosaikkene krevde et sterkt fundament i flere lag. På denne utgravde mosaikken fra Roma kan man tydelig se de øverste lagene. Fragmentet er rundt 1,5 m høyt og veier flere hundre kilo.
For å unngå feil risset enkelte mosaikkmestere motivet i mørtelen. Dermed kunne de legge hver stein korrekt. Noen mestere hadde på forhånd hyret en maler til å tegne motivet for dem.
Likevel oppsto det feil. I den berømte mosaikken av feltherren Aleksander den store fra 100 f.Kr. ses fire hester, men det er kun tre sett med hestebein. Sannsynligvis har mosaikkmesteren oversett en detalj i tegningen.
Den over fem meter lange mosaikken av Aleksander den store i kamp mot perserkongen Dareios utsmykket et av rikmannshusene i Pompeii. På høyre side ses hodene på fire svarte hester. Men mosaikkleggeren har glemt å gi en av hestene bein.
Det var imidlertid ikke alle kunstnere som mente at de trengte slike hjelpelinjer.
«Uten maler», skrøt mosaikkleggeren Sabinianus på en mosaikk av en kvinne funnet i den romerske provinsen Africa.
Kvinnens portrett ble utsatt for hans hardhendte reparasjon rundt 400-tallet e.Kr. Da forsvant blant annet halvparten av kvinnens klær, og portrettet minner mest av alt om en barnetegning. Dermed er Sabinianus' skryt, innlagt med små steiner, det eneste helt feilfrie i mosaikken.
Skattefritak gjenopplivet kunsten
Under keiser Trajan på 100-tallet e.Kr. vokste Romerriket til sin største utstrekning med provinser i Nord-Afrika, Europa og Midtøsten. Etter hvert som romerne la folk og land under seg, vokste interessen for mosaikk også i de nye provinsene.
På denne tiden ble også mosaikkene større, og komplekse, geometriske mønstre i svart og hvit stein ble populære som gulv i bl.a. biblioteker, offentlige bad og administrative bygninger.
Guder, helter og ville dyr var hits
Guder smykket gulvet
Et populært motiv var guder som speilet et roms funksjon eller eierens erverv. En skipsreder fikk en mosaikk av havguden Poseidon. Andre gikk etter mosaikker av vinguden Dionysos (bildet) til spisestuen.
Hverdagen ble foreviget
Motiver fra hverdagen var utbredt, som for eksempel utkledde skuespillere som opptrådte, gladiatorer i kamp eller sågar badende kvinner. Spesielt scener fra skuespill sto høyt i kurs fordi de viste at eieren var finkulturell.
Vill natur i huset
Jaktscener eller løver som nedla bytte var yndede motiver. Årsaken var bl.a. at rike romere elsket å gå på jakt. Men scenene skyldtes muligens også en lengsel etter fortidens enklere liv i pakt med naturen.
Mønstre lurte øyet
Geometriske mosaikker som lekte med synssansen var meget ettertraktede. Dyktige mestre kunne legge en mosaikk så mønsteret av kuber og trekanter fremsto tredimensjonalt for beskueren, som ble sugd inn i motivet.
Mestre med et godt rykte ble tilkalt av kunder fra hver minste lille avkrok av Romerriket. I den nord-franske byen Lillebonne har forskere funnet en mosaikk signert «T. Sennius Felix». Ifølge mosaikkens små steinbokstaver stammet mosaikkmesteren fra Pozzuoli utenfor Napoli - 1800 km unna.
En gravinskripsjon funnet i byen Perinthos ved Marmarahavet viser at konkurransen mellom mesterne var intens.
«I mange byer har jeg triumfert over alle andre mosaikkleggere med mine kunstneriske evner, som ble støttet av gaver fra Pallas Athene», lyder inskripsjonen til en mosaikkmester.
Forskerne vet ikke hva en mosaikk kostet. Men en forordning utstedt av keiser Diokletian i 301 e.Kr. forteller at en mosaikklegger høyst kunne forlange 50 denarer om dagen pluss forpleining. Betalingen tilsvarte det en vognmaker eller en smed fikk.
I tillegg måtte kunden betale lønn til mesterens svenner, lærlinger og steinhuggere, samt for mosaikkens materialer.
På Kypros tok denne 26 m lange mosaikken av romerske veddeløpshester verden med storm da den ble funnet i 2016.
En mosaikkmester fikk bare halvparten så mye for sitt arbeid som en portrettmaler. Men kunsten hans var likevel høyt verdsatt. Etter flere tiår med ødeleggende borgerkrig besluttet keiser Konstantin den store å blåse nytt liv i romersk kunst og kultur.
I 337 e.Kr fritok keiseren derfor mosaikkleggere fra å betale skatt, på lik linje med arkitekter, malere og skulptører. Skattefritaket fikk mosaikk-kunsten til å blomstre. Blant Romerrikets kristne ble det nå vanlig å utsmykke kirker med mosaikker av helgener og religiøse motiver fra Bibelen.
På et tidspunkt på 300-tallet besluttet en romersk rikmann i Midt-England at gulvet i villaen hans skulle utsmykkes med en mosaikk. Resultatet viste seg å være så varig at det i dag – godt over 1700 år senere – forbløffer forskerne.