Møt keiser Nero: Kunstneren fra helvete

Frem til Romas første keiser, Augustus, døde i år 14 e.Kr., opplevde imperiet fremgang og stabilitet.

Etterkommerne hans ble imidlertid mer og mer utilregnelige.

Tiberius var paranoid, Caligula gjorde hesten sin til konsul, og Claudius ble beskrevet som en siklende tulling.

I år 54 kom Nero til makten, men også han viste seg snart å være uverdig til keiserembetet.

De nærmere 8000 tilskuerne kan knapt tro sine egne øyne denne sommerdagen i år 59 e.Kr.

En lubben ung mann med pistrete skjegg har nettopp inntatt den aller største teaterscenen i Roma, Pompeius’ teater.

Til tross for de overveldende rammene er mannen kledd i flagrende gevanter og knelange støvler, og han kaster seg uanfektet og med en høytidelig mine ut i å resitere et langt dikt.

Plutselig stiger et anerkjennende brøl fra tribunene: «Å, Apollon!»

Mannen har ikke engang rukket å frem­føre de siste strofene før jubelen bryter løs. Tilskuerne elsker tilsynelat­ende denne pussig utseende dikteren, og krever at «den guddommelige stemmen» skal opptre i sang­konkurransen etterpå.

Mannen nøler noen øyeblikk – han er fullstendig overveldet av folkets hyllest – dette er nemlig hans debut på de skrå bredder i Roma.

Så legger han en pollett i en leirkrukke som tegn på at han vil delta.

To soldater fra pretorianergarden bærer straks kunstnerens lyre opp på scenen, og med en divas verdighet innleder han en lang soloforestilling.

Blant tilskuerne er ingen i tvil om utfallet av konkurransen. Den lube unge debutanten kommer garantert til å vinne.

Når sant skal sies, var han sikker på seier alt før konkurransen.

Den unge mannen på scenen er nemlig ingen ringere enn Romerrikets allmektige keiser – 21 år gamle Nero.

I timevis synger Nero under en stekende sol, mens soldater fra pretorianergarden patruljerer tribunene og pryler eller arresterer den som ikke klapper eller har vært så uforskammet å sovne.

Portene er låst, og folk må spille død hvis de vil bæres ut.

En gravid kvinne må bite smertene i seg og føde på benkene. Ved inngangen forsøker høyt-stående romere samtidig å presse seg inn, i frykt for at de senere vil bli straffet for ikke å ha vært til stede ved premieren.

Angsten er forståelig, for keiseren er uhyre hårsår når det gjelder sine kunstneriske utfoldelser.

Flere som har dristet seg til å prøve å overbevise Nero om å holde seg unna yrker som tilhører underklassen, er henrettet eller landsforvist, men denne gangen har den unge keiseren vært fast bestemt på at Roma skulle beundre hans kunst­neriske talent – koste hva det koste vil.

Nero ble født i år 37 e.Kr. av adelskvinnen Agrippina. Med vold og list manøvrerte hun sønnen i posisjon til å overta keisertittelen etter Claudius.

Keiseren hadde allerede en sønn, Britannicus, men etter ekteskapet med Agrippina adopterte han 12 år gamle Nero og gjorde ham av uklare årsaker til sin arving.

Agrippina hentet samtidig den berømte filosofen Seneca tilbake fra eksil på øya Korsika, slik at Nero kunne få en best mulig utdannelse i filosofi og politikk.

Men den begavede gutten hadde helt andre interesser.

Allerede fra barndommen var det nemlig klart at det ikke var storpolitikk, men kunst, musikk og sport som sto den unge keiserens hjerte nærmest.

Nero fulgte lidenskapelig med på hesteveddeløp og diskuterte stadig de siste resultatene med sine kamerater.

Kveldene brukte han ikke på å lære seg det politiske håndverket, men kastet seg i stedet over kreative disipliner som å tegne, synge og spille lyre.

Antagelig kunne Seneca ha grepet inn. Men ettersom han fryktet å bli sendt i eksil igjen, dek-ket han over elevens manglende fremskritt.

Det ble ifølge den romerske historikeren Suetonius fatalt – han mente at kimen til de senere konfliktene ble sådd her:

«Han elsket å tegne, male og forme statuer. Men fremfor alt var han drevet av et behov for å være populær. Alle som mottok folkets hyllest, anså han for å være en rival».

Da Claudius ble forgiftet i år 54 – trolig av Agrippina – overtok den bare 16 år gamle Nero tronen. Han var så umoden at rådgiverne Seneca og Burrus regjerte landet.

Uvanlig nok var det for eksempel Seneca som skrev Neros taler og offisielle uttalelser.

Imens boltret Nero seg kunst og – til stor skuffelse for sin mor – nå også i nattlige utskeielser.

Agrippina var så misfornøyd med sitt uambisiøse avkom at hun truet med å innsette Claudius’ biologiske sønn, Britannicus, på tronen i stedet. Nero ble rasende og gjorde nå alt for å yd-myke sin tre år yngre stebror og rival.

På en fordrukken fest i høytiden saturnalia utfordret han plutselig Britannicus til å synge for gjestene.

Til alles overraskelse steg Claudius’ biologiske sønn opp på scenen og sang vakkert om tapet av tronen og sin far, noe som ble møtt med stor sympati av alle – bortsett fra Nero.

Bare noen måneder senere sank en frådende Britannicus sammen i et selskap.

Etter ordre fra Nero hadde en giftbrygger forvandlet vinen til et drapsvåpen.

Med episoden var hele Roma dermed advart, og mens Seneca konstruerte et intellektuelt forsvar for Neros ugjerning, fortsatte den purunge keiseren utskeielsene i samme tempo.

Om natten forkledde keiseren seg som slave eller vanlig romer, drakk seg full og herjet hovedstadens lyssky bydeler.

Han stjal fra bodene, drakk uhemmet og forgrep seg på forbipasserende kvinner og gutter.

Under en voldtekt ble han tatt på fersk gjerning og fikk smake knyttnevene til kvinnens mann – den unge senatoren Julius Montanus – som ikke hadde oppdaget forbryterens rette identitet.

Senere, mens Nero pleide sine sår i palasset, ble en flau Montanus tvunget til selvmord.

Etter dette tok Nero alltid livvakter med seg på sine nattlige utflukter.

Mens Nero arbeidet med å bli en dyktig musiker, kunne ikke rådgiverne Seneca og Burrus gjøre annet enn å se på.

Keiseren hadde presentert dem for en håpløs skattereform som blottla hans totale mangel på politisk talent.

Derfor lot de tenåringen passe seg selv, mens de tok seg av den daglige ledelsen av riket.

Bare Agrippina holdt nå et skarpt øye med Nero.

Hun hadde viet sitt liv til sønnens karriere, og til og med arrangert et ekteskap med den respektable Octavia – en kvinne Nero var totalt uinteressert i.

Historikeren Tacitus skriver at Agrippina forsøkte å hindre Nero i å dyrke sine lidenskaper.

Stridsvogner, lystspill og poesikonkurranser sømmet seg ikke for en keiser, mente hun.

Frem til han ble 21 år, la keiseren for dagen en umettelig appetitt på kvinner.

Men i år 59 e.Kr. kom en kvinne med langt større utstråling og skjønnhet inn i Neros liv – 29 år gamle Poppaea Sabina.

Hun ertet ham ved å kalle ham pupillum – et hjelpeløst barn – og krevde at han ryddet sin manipulerende mor av veien og skilte seg fra Octavia.

I likhet med svirebrødrene trykket Poppaea Sabina på Neros ømme punkt.

For Nero visste utmerket godt at mange romere mente at Agrippina styrte keiseren som en marionett.

Nero så sin mor som manipulerende og maktsyk, og bestemte seg for å kvitte seg med henne.

Etter et drikkelag forsøkte han å drukne Agrippina ved å senke luksusskipet hennes. Hun kom seg i land, men ble funnet raskt og stukket i hjel av Neros håndlangere.

Like før hun døde, pekte Agrippina mot sitt eget underliv og sa:

«Begrav sverdet deres her hvor monsteret ble skapt.»

Nero mottok nyheten om sin mors død med et skuldertrekk:

«Først i dag fikk jeg kontrollen over imperiet».

Med drapet åpnet Nero ifølge historikeren Tacitus en ny dør:

«Etter dette kastet han seg ut i de verste avskyeligheter som respekten for hans mor til nå hadde begrenset», skrev han.

Tacitus overdrev ikke.

For etter at Nero hadde sikret seg at romerne ikke ville vende seg mot ham på grunn av drapet, feiret han sin nyvunne frihet med en overdådig fest der flere tusen gjester drakk og så teater i dagevis.

Nero fikk til samme anledning bygd et nytt amfiteater.

Det kunne fylles opp med vann, og muligens ble også fisk, sel og isbjørn sluppet løs der.

I andre arenaer lot han eksotiske dyr som flodhester og reinsdyr fare rundt til publikums fornøyelse.

Nero benyttet også anledningen til å ydmyke adelen.

Romas fremste borgere ble tvunget til å opptre med dans og skuespill, og måtte som enkle gladiatorer kjempe mot ville dyr.

Vanlige romere ble derimot overøst med gaver, for den unge keiseren fryktet en oppstand og ville gjøre alt for å vinne folkets gunst.

Nummererte baller ble kastet ut blant tilskuerne i amfiteatrene, og de heldige vinnerne kunne få alt et romersk hjerte begjærte: tamme fugler, korn, slaver, gull, sølv, juveler, skip og hele landeiendommer.

Imens nøt en selvtilfreds Nero opp­trinnet fra en balkong over scenen.

I tillegg til kjempefestene kunne Nero også endelig organisere sine egne leker i form av ungdomsfestivalen Juvenalia, der utvalgte unge menn og kvinner fra alle samfunnslag konkurrerte innenfor poesi og sang.

Lekene fant sted rundt et stort utendørsbasseng.

Igjen måtte de adelige, rike og mektige akseptere å bli ydmyket, og i likhet med de fattige opptre på en scene.

Nero forbød dem til og med å bære masker, slik at alle kunne se dem.

En fornem dame i 80-årene, Aelia Catella, måtte opptre som pantomimedanser – et av de mest foraktede yrkene i Roma.

Nero opptrådte også selv offentlig for første gang i Roma, men tok sine egne tilhengere med – augustianerne.

De ble betalt klekkelig for å rope oppmuntrende slagord som «Å, Apollon!» under og etter Neros opptredener – en referanse til lysets og musikkens gud i gresk mytologi.

Augustianernes tilstedeværelse gjorde riktig nok ikke den store forskjellen, ettersom keiseren var utnevnt til seierherre i poesi- og musikkkonkurransene lenge før de i det hele tatt fant sted.

Men da kunne de alltids brukes som slåsskjemper og settes inn mot eventuelle konkurrenter.

Ifølge Tacitus var det derfor en flokk skamfulle senatorer og en «sørgende Burrus» som pliktskyldig besøkte de ekstravagante lekene i 59 e.Kr.

Neros deltakelse i sangkonkurransen hadde alt vært tung å svelge, men da keiseren også ville kjøre om kapp, fikk Burrus og Seneca nok.

Etter mye kritikk fra sine rådgivere flyttet Nero konkurransen til Vatikanhøyden, utenfor bygrensen og sine rådgiveres fordømmende blikk.

Stedet var imidlertid vanskelig tilgjengelig for keiserens tilhengere, så Nero fikk derfor bygd en ny bro over Tiber – keiseren ville nødig kjøre om kapp for tomme tribuner.

Nero slapp unna med sin ekstravagante lederstil i noen år, til han i skjebneåret 62 e.Kr. brått ble stående alene.

Da døde rådgiveren Burrus uventet, og Seneca klarte ikke å styre det gigantiske romerske statsapparatet alene.

Tacitus mente å vite at Nero selv hadde forgiftet Burrus, som var den siste konservative røsten i palasset.

Uansett forsvant de siste tøylene i Neros makt, og den bare 24 år gamle keiseren inviterte i stedet profesjonelle festløver og bråkmakere som Ofonius Tigellinus inn i palasset.

Ifølge Tacitus hadde Tigellinus «en ydmyk avstamning, en ondartet barndom og en tvilsom modenhet».

Likevel fant han og Nero hverandre umiddelbart, ettersom Tigellinus også elsket sport, og snart ble han utnevnt til pretorianergardens mektige leder.

Tigellinus oppfordret Nero til å gjøre hva han ville med sin ubegrensede makt – et råd keiseren fulgte, men slett ikke kunne håndtere.

Ekskona Octavia ble brutalt halshogd, og det avskårne hodet vist til Poppaea Sabina.

Majestetsfornærmelser ble ikke lenger møtt med overbærenhet, men grusomme henrettelser.

Nero oppfordret til vold i teateret, og kastet selv stein og benker veggimellom som en hvilken som helst ramp.

I år 64 forduftet den siste resten av det Nero måtte ha av statsmannstoner, da gardesjefen arrangerte en bankett hvor han oppfylte keiserens villeste fantasier.

Nero ble invitert ut på en luksuslekter i en innsjø, for anledningen fylt med eksotiske fisker fra fremmede land.

Lekteren ble trukket rundt av mannlige prostituerte i robåter dekorert med gull og elfenbein.

Imens slanget Nero, Tigellinus og vennene seg på puter og spiste et utsøkt festmåltid.

Langs bredden hadde Tigellinus bygd en rekke midlertidige vertshus fylt med lettkledde kvinner, der Nero la til med jevne mellomrom.

Senere invaderte selskapet private hjem og tvang rikmenn til å bruke formuer på mat, vin og underholdning til de ubudne gjestene.

Det bisarre klimakset kom da Nero inngikk ekteskap med en mann ved navn Pytagoras.

«Keiseren trakk et slør foran ansiktet, vitner ble tilkalt. Medgiften, bryllupsfaklene, brudesengen var der.

Alt det som natten vanligvis skjuler, kunne folk se i fullt dagslys», skrev Tacitus.

Senere samme sommer sto Roma i flammer.

En brann var kommet ut av kontroll, og mer enn halvparten av byen ble ødelagt i løpet av ni helvetesaktige julidager, der en av de mest seiglivede historiene om Nero bredte seg.

Han skulle ha spilt på lyre og resitert et dikt om Trojas ødeleggelse mens han danset på murene rundt den brennende byen.

Ifølge andre kilder hastet Nero, som var utenbys, til Roma for å lede hjelpearbeidet.

Hundrevis av hjemløse fikk søke ly i palassets hage, leirer ble bygd, og kornprisene satt ned.

Til tross for alt dette, beskyldte mange keiseren for å stå bak katastrofen.

«Nero ville ha æren for å grunnlegge en ny hovedstad og krone den med sitt eget navn», skrev Suetonius.

Anklagene hadde stor sprengkraft, derfor måtte Nero raskt finne passende syndebukker.

Det ble et lite kjent mindretall – de kristne – som fikk den rollen, og ifølge Tacitus ble de dømt til umenneskelige straffer:

«Kledd i dyreskinn ble de revet i stykker av hunder eller korsfestet, eller de ble dømt til flammene og brent for å brukes som belysning om natten».

Historikerne er ennå uenige om hvorvidt Nero faktisk satte fyr på Roma, men faktum er at han like etter brannen fikk bygd et overdådig palass på ruinene.

«Nå kan jeg endelig bo som et menneske», skal Nero ha sagt.

I år 67 e.Kr. kastrerte han en mannlig eks-slave, Sporus, og giftet seg med ham.

Sporus hadde en slående likhet med Neros avdøde kone.

Han fikk streng ordre om å kle og oppføre seg som Sabina, og keiseren kysset ham hele tiden.

I Hellas ba folk til og med gudene om at det nye ekteskapet måtte bli fruktbart.

I teateret synliggjorde Nero også sin galskap overfor folket ved å bære en maske med Sabinas ansiktstrekk og spille rollen som en mor som fødte et dødsdømt barn.

«Hva driver keiseren med?» begynte en romersk vits. «Han ligger og føder», var det muntre svaret.

Året etter var den romerske elitens tålmodighet oppbrukt.

Nero hadde misbrukt keisertittelens verdighet, myrdet respekterte borgere, hevet skattene og utpint statskassen i sin desperate jakt på popularitet.

Legioner i Spania og Germania gjorde opprør, og Nero la planer om å flykte til Alexandria og slå seg ned som kunstner i byen.

Men kuppmakerne handlet raskt.

En natt i år 68 våknet Nero og så at vakt-ene var borte. Kuppet var i gang.

Med Sporus og tre tjenere flyktet han til en villa utenfor Roma, der han i timevis samlet mot til å begå selvmord.

Til slutt måtte han ha hjelp til å skjære over halspulsåren.

«Hvilken kunstner mister ikke verden i meg», sa den 30 år gamle keiseren mens livet ebbet ut av ham.