Drapet på den steinrike godseieren Sextus Roscius var et av de mest omtalte i Roma: En septembermorgen i år 81 f.Kr. ble godseieren funnet i en blodpøl foran badeanstalten Pallacina i hovedstaden.
Roscius hadde reist fra hjembyen Ameria sør for Roma for å besøke noen innflytelsesrike bekjente. Før hjemreisen rakk han også å spise middag med noen venner.
Da Roscius forlot selskapet utpå kvelden, møtte han sin skjebne i form av en dolk som ble stukket dypt inn i magen hans.
Mistanken rettet seg snart mot Roscius’ sønn, som var så heldig å få den unge advokaten Marcus Cicero som forsvarer. Under rettssaken som fulgte, avslørte Cicero at ugjerningen i virkeligheten var begått av to av Roscius’ slektninger.
«Cui bono?» spurte advokaten – hvem tjener på forbrytelsen? Og så beviste Cicero at de to slektningene sto bak et komplott om å drepe Roscius og få sønnen hans dømt slik at de ble de nærmeste arvingene til godseierens eiendom.
Roma var en brutal by der ingen kunne føle seg trygg.
Ciceros blendende forsvar etablerte den unge advokatens ry som Romas dyktigste taler, men dommen over Roscius’ mordere var en sjeldenhet.
De fleste drap gikk ustraffet, for i Roma var et menneskeliv billig, og alle sto tilsynelatende klare til å rydde arvinger, politiske rivaler, elskere eller en ondsinnet slaveeier av veien.
Drap ble brukt som løsningen på selv de minste problemer, og i millionbyen hadde drapsmennene nesten fritt leide til å begå sine forbrytelser.
Romerne hadde vold i DNA-et
Romas drapsstatistikk avspeiler den brutaliteten som gjennomsyret det romerske samfunnet. Imperiets overlevelse var basert på krig og vold. Og på utallige arenaer var kamp til døden mellom gladiatorer og ville dyr topp underholdning for alle samfunnsklasser.
«Du betraktes som en tankeløs tosk hvis du går ut og spiser middag uten å ha skrevet testament.» Satirikeren Juvenal om Romas farlige natteliv.
Her ble ikke den enkeltes liv regnet for noe, hvis da ikke fellesskapet var truet. Alle som i likhet med Sextus Roscius beveget seg ut i Roma etter mørkets frembrudd, måtte regne med en lignende skjebne.
«Du betraktes som en tankeløs tosk hvis du går ut og spiser middag uten å ha skrevet testament. Det er så mange forskjellige muligheter for å dø», konstaterte den romerske satirikeren Juvenal beskt cirka år 100 e.Kr.
Før ham hadde forfatteren Livius beskrevet en gjeng unge rikmannssønners brutale overfall på to romerske menn på gaten i en tekst: «Fordi fulle og arrogante unge menn ofte mishandler de ydmyke og fattige.»
Ifølge legenden hadde Romulus, som grunnla Roma, myrdet sin egen bror under en krangel.
Brodermord grunnla Den evige stad
Vold og drap var en fast del av Romas historie. Faktisk var historien om byens grunnleggelse nært knyttet til et bestialsk drap.
Romerne var fullstendig overbevist om at de var et samfunn bygget på morderisk vold. Ifølge myten ble Roma grunnlagt av tvillingguttene Romulus og Remus i år 753 f.Kr. Som helt unge hadde de overlevd ute i naturen ved å bli ammet av en ulv.
Da guttene vokste til, bestemte de seg for å bygge en by ved elven Tiber. Men brødrene kunne ikke bli enige om hvor, så da Romulus trakk en strek rundt en haug for å markere hvor bymuren hans skulle være, hoppet Remus frem og tilbake over streken på bakken for å vise sin forakt.
Ifølge legenden ble Romulus så rasende på ertingen at han kastet spydet mot broren, som ble drept på stedet.
Det avgjorde saken, og den nye byen ved Tiber ble kalt Roma til minne om den morderiske grunnleggeren.
Historien om Romulus og broren hans definerte på mange måter romerne – også blant deres fiender. Da kong Mithridates erklærte krig mot Roma i år 88 f.Kr., holdt han en tale der han minnet undersåttene sine om at romernes stamfar hadde sugd bryst hos en ulv:
«Som ulver har de derfor en umettelig tørst etter blod og en glupende hunger etter makt og rikdom!»
Men også utenfor den tettpakkede storbyen kunne innbyggerne lett miste livet. I et brev fra 100-tallet e.Kr. skriver den romerske politikeren Plinius den yngre om romeren Metilius Crispus, som forsvant sporløst på veiene utenfor Roma:
«Ingen vet om han ble drept av slavene sine eller om banditter drepte dem alle sammen.»
På lignende vis forsvant en romersk skatteoppkrever utenfor byen Filadelfia i Egypt, der konen ifølge en papyrus meldte ham savnet og opplyste at ingen hadde sett ham siden han dro hjemmefra.
Tatt i betraktning mannens stilling var trolig ingen av byens innbyggere fri for mistanke om å ha hatt en finger med i spillet.
Massemorder gikk etter arven
De fleste drapene var langt fra tilfeldige. Bak de fleste lå det lange overveielser med rot i simpel grådighet. Og spesielt utsikten til å arve en formue kunne få frem det verste i folk.
Det gjaldt ikke minst romeren Statius Oppianicus. Hans drømmer om rikdom skal ha fått ham til å drepe for fote i 70-årene f.Kr.
Ifølge advokaten Cicero, som gikk inn i saken, var Oppianicus’ første ofre svogeren og svigermoren, som han ekspederte til det hinsidige for å få arven etter svigermoren.
Men planen gikk i vasken da venner og slektninger av de drepte fattet mistanke og fordrev Oppianicus fra hjembyen i Sør-Italia.
«Har jeg blitt forgiftet?» Hyppig spørsmål til oraklet i Astrampsychus.
Derfor la drapsmannen en ny plan og begynte å gjøre kur til den rike enken Sassia. Men enken, som hadde vært gift fem ganger, takket nei til å gifte seg med Oppianicus fordi hun i tilfelle hans død ville bli nødt til å dele deres felles formue med sønnene hans.
Den innvendingen tok Oppianicus seg fort av: Han forgiftet sine to mindreårige sønner etter tur og kremerte likene før noen kunne få undersøkt dødsfallene nærmere.
Men da han også prøvde å forgifte Sassias stesønn Cluentius, gikk det galt. Cluentius overlevde og dro stefaren for retten, der han ble dømt.
Etter Oppianicus’ død kom det frem at han muligens også hadde drept åtte andre, deriblant sin egen bror og hans gravide kone – og det hele på grunn av grådighet.
Oppianicus’ foretrukne drapsmetode var gift, og frykten for å bli forgiftet var utbredt blant romerne.
«Har jeg blitt forgiftet?» var således et av de hyppigst stilte spørsmålene til orakelet i Astrampsychus, som ga skriftlige svar på romernes mest brennende spørsmål.
Selv Romas politikere risikerte å bli drept. Her blir en reformtilhenger slått i hjel.
Rykter om giftdrap var tilsynelatende også utbredt, noe en inskripsjon fra 200-tallet vitner om. Inskripsjonen ble funnet på en blyplate i dagens Tyrkia og er dedikert til gudinnen Demeter.
På platen forsikrer kvinnen Antigone at hun ikke er ansvarlig for sin manns plutselige død.
«Jeg har heller ikke tilkalt en kvinne til templet og betalt henne halvannen mina (lokal valuta, red.) for å fjerne ham fra de levende», forklarer kvinnen desperat.
Straff bør avskrekke
Gift var bare en av mange drapsmetoder, og ofte slo drapsmannen bare til når anledningen bød seg: I det andre århundret kastet en mann ved navn Orpheus sin kone, Prima Florentina, i elven Tiber.
Ugjerningen skjedde i havnebyen Portus ved utløpet av Tiberen, og drapet er bare kjent fordi foreldrene reiste en gravstein til ære for henne. Hensikten med gravsteinen var sannsynligvis ikke bare å minnes datteren, men også å henge ut den troløse ektemannen.
Morderne gikk nemlig som regel fri. Årsaken var at romerne ikke hadde noe politi til å etterforske mistenkelige dødsfall. Og med mindre staten var truet, etterforsket ikke rettsvesenet drapssaker på eget initiativ.
I stedet måtte de etterlatte reise sivilt søksmål mot den mistenkte og betale for rettssaken av egen lomme – noe de færreste alminnelige romere hadde råd til.
Til gjengjeld innførte romerne strenge straffer for å avskrekke potensielle mordere. Graden av grusomhet avhang av forbryterens rang og stilling, men straffen kunne være å bli kastet utfor en klippe eller i en elv, pisking, halshugging eller – for personer som ikke var frie romerske borgere – korsfestelse.
Ute i de romerske provinsene kunne lokale guvernører selv avgjøre sakene – og ilegge straff etter eget skjønn. På 60-tallet e.Kr. ble en romersk statsborger i nåtidens Spania dømt for å ha myrdet sin unge myndling så han kunne slå kloa i arven. Guvernør Galba dømte ham til korsfestelse.
Dette fikk mannen til å protestere høylytt, siden han som romersk statsborger ikke kunne henrettes på en så grusom måte. Men ifølge forfatteren Sveton brydde ikke guvernøren seg om det:
«Galba lot som om han mildnet straffen av medlidenhet, men ga så ordre om at det skulle reises et kors som var høyere enn de andre korsene og malt helt hvitt.»
Slaver kunne slås i hjel
Men noen drap fantes det ingen straff for. Slaver kunne drepes uten videre. Det var mange slaver i Romerriket. Til enhver tid utgjorde slavenes andel av befolkningen mellom 4,8 og 8,4 millioner.
For å hindre opprør ble slavene holdt i stramme tøyler. Selv det å knuse et glass kunne koste en livet om man var slave. Og dersom en slave fant på å drepe sin herre, var det ikke bare gjerningsmannen som fikk bøte med livet.
I år 61 e.Kr. ble embetsmannen Pedanius Secundus drept av en av sine slaver. Dommerne bestemte da at alle Pedanius’ 400 slaver skulle henrettes fordi de ikke hadde forhindret drapet.
«Det skyldes ikke rasjonelle tanker, men ren ondskap når en herre blir drept.» Politikeren Plinius den yngre om risikoen for å bli drept av egne slaver.
Romernes frykt for sine egne slaver var så stor at det til og med var dødsstraff for slaver som gikk til en spåmann for å spørre om hvor lenge deres herre hadde igjen.
Som den romerske politikeren Plinius den yngre skrev til en venn i tiårene etter Kristi fødsel, etter at en av hans bekjente hadde blitt forsøkt drept av sine slaver:
«Det er ikke slik at noen er tryggere fordi de er ettergivende og milde, for det skyldes ikke rasjonelle tanker, men ren ondskap når en herre blir drept.»
Men med tiden endret romernes holdning til drap seg. Kristendommens inntog på 300-tallet gjorde at individet kom mer i fokus enn fellesskapet. Ifølge kristendommen hadde hvert menneske sin egen sjel og sto således i forbindelse med Gud. Derfor var ethvert liv viktig.
Konstantin 1, som i 337 e.Kr. ble den første keiseren som lot seg kristne, gjorde spontandrap av slaver under fysisk avstraffelse til en forbrytelse. Loven begrenset dessuten de måtene slaver kunne drepes på.
For eksempel var det ikke lenger lov å brenne slaver eller kaste dem ut fra et høyt sted. Men slaver kunne fortsatt henrettes – på mer humane måter – og arenaens morderiske kamper var fortsatt topp underholdning i det kristne Roma.
Gladiatorkamper ble ikke forbudt før i 438.