Når fikk romerne gladiatorer?
Gladiatorer forbindes med Roma, men hvem lanserte de blodige arenakampene?
Gladiatorene var slaver, og overlevde sjelden sin første kamp i arenaen.
De første gladiatorkampene i Roma fant sted i år 264 f.Kr. under et begravelsesopptog. Her ble tre par gladiatorer satt til å kjempe til døden for å ære en avdød senator.
Hvem romerne fikk ideen til de blodige kampene fra, var selv ikke oldtidens historikere enige om. Noen, som Nikolaus av Damaskus, pekte på nabofolket etruskerne i nord.
Andre, blant dem Livius, mente at romerne var inspirert av naboene i Campania i sør, som skulle ha feiret en krigsseier i 310 f.Kr. med gladiatorkamper.
De fleste av dagens historikere heller til Livius’ teori, som blant annet underbygges av at de tidligste romerske gladiatorskolene lå nettopp i Campania.
Gladiatorer sloss til begravelser
I de første rundt 150 årene ble de romerske gladiatorkampene bare avholdt ved begravelser.
Med tiden forsvant det rituelle preget, og velstående romere prøvde å kjøpe seg til popularitet ved å arrangere blodige kamper. De ble etter hvert så populære at de ble faste innslag i hele Romerriket – til de ble forbudt i år 404 e.Kr.
Gladiatorene var tjukke
På film blir gladiatorer ofte fremstilt som veltrente og muskuløse. Men i virkeligheten var de fleste arena- kjemperne fyldige.
Ifølge ekspertene spiste gladiatorene seg bevisst litt overvektige fordi et tykt fettlag beskyttet mot snittsår og dekket vitale nerver og blodårer.
Tre berømte gladiatorer
Flamma gikk fra seier til seier i arenaen. Mens de fleste gladiatorer bare fikk én kamp, deltok Flamma i 34 kamper før han ble drept.
Spiculus nøt enorm popularitet i antikkens Roma og hadde en stor fan i keiser Nero, som overøste sin yndlingsgladiator med gaver.
Carpophorus kjempet som bestiarius mot ville dyr. På én dag nedla han hele 20 dyr – blant annet en løve, en bjørn og en flodhest.