Romerne løste opp stoff i vin og drakk seg til en større rus.

© Wolfgang Rieger

Oldtidens romere gikk på opium, speed og cannabis

Alle hadde tilgang på narkotika i antikkens Roma. For å døyve sorgene eller få kunstnerisk inspirasjon sniffet, drakk og spiste innbyggerne harde stoffer som ble utvunnet av vanlige legeurter.

Euforiserende, smertestillende, oppkvikkende, beroligende – naturens medisinskap har noe for alt, og antikkens romere var ikke redde for å prøve seg frem.

Miksturer av giftige planter og urter ble for eksempel brukt til å lindre bønders verkende rygger, fylle diktere med inspirasjon eller få nervøse soldater til å roe seg og finne mot til å møte fienden.

Romernes liv var preget av konflikter, sult, sykdom og økonomiske bekymringer. En feilslått høst eller et utbrudd av tuberkulose kunne utrydde det meste av en landsby, og knapt hvert tredje spedbarn overlevde ikke sin første dag.

Av en barneflokk på ti fikk bare halvparten oppleve sin egen femårsdag. De heldige som overlevde barndommen, hadde et slitsomt liv i vente.

Mennene arbeidet hardt på markene eller kjempet for imperiet som soldater, og kvinnene holdt hus og fødte mange barn.

Noe måtte døyve livets plager, og narkotika var en enkel og billig løsning.

Staten solgte stoff

Stoff florerte ikke bare blant fattige og fortapte sjeler, men ble drukket, spist og inhalert av folk i slavefiller såvel som i senatorenes prangende villaer.

Også prester og prestinner falt for fristelsen til å ruse seg. Romerne skilte ikke mellom medisin og narkotika på samme måte som vi gjør i dag.

De inntok stoff for å oppnå en effekt og uten å grunne på om det var godt eller dårlig for helsa. Ifølge historikere ble verken forbruk eller kjøp og salg av narkotika reagert på.

Faktisk sto staten selv for en del av opiumssalget og sørget for å regulere prisnivået slik at borgerne hadde råd.

I år 312 kunne romerne kjøpe opium fra hele 793 statskontrollerte utsalgssteder i Roma, og på markedene lå bunter av cannabisplanten hamp og andre euforiserende giftplanter som en fast del av kjøpmennenes sortiment.

Opiumsvalmuen ga romerne en mulighet til å flykte fra hverdagen.

© Shutterstock

Dyrket opium i kjøkkenhagen

Naturhistorikeren Plinius den eldre skrev et anseelig oppslagsverk om plantenes verden.

Som en av Romerrikets fremste vitenskapsmenn ville han undersøke verdens naturfenomener.

Skriftene hans er blant de mest detaljerte kildene til kunnskap om romernes dyrking og forbruk av stoff.

Plinius beskrev for eksempel hvordan opiumsvalmuen blomstret mellom kål og persille som en helt vanlig plante i romernes kjøkkenhager.

Han forklarte også hvordan man kunne lage opium: «Fra den mørke valmuen kan man utvinne et sovemiddel ved å lage et snitt i stilken når knoppene formes (...), høst i den tredje timen på en klar dag».

Opium var romernes foretrukne narkotiske stoff. Ingenting kunne feie bort smerte mer effektivt eller føre mennesker inn i søvnens rike med større kraft.

Når romerne skar i valmuen, rant plantesaften nedover stengelen som små dråper, og opium fikk derfor navnet lacrimae papaveris – valmuetårer.

Ovid, en av riket største poeter, hadde et nært kjennskap til virkningen av de berusende tårene: «Når jeg drikker av den avslappende opiumen, mister jeg fornemmelsen av dårlige dager», forklarte han.

I sine dikt la Ovid aldri skjul på at rusen fra ulike stoffer hadde en stor innvirkning på hans kunstneriske skaperkraft.

Alt ble testet

Foruten opium sto planter som for eksempel cannabis, malurt og skarntyde høyt i kurs hos romerne. Mange dyrket dem i egne kjøkkenhager, mens andre ble høstet i naturen.

Oppskrifter på miksturer ble overlevert fra generasjon til generasjon. Plantenes kjemi var ukjent land for den romerske lærde, så for å finne ut om en plante hadde noen effekt mot hodepine, søvnløshet eller pustebesvær, måtte det testes ut.

Virket stoffet, konkluderte den lærde med at planten hadde helbredende krefter. En euforisende effekt var bare en ekstra gevinst, mens feildosering talte sitt tydelige språk.

Naturmedisin var ikke til å spøke med, selv den sterkeste soldat kunne ta sin død av slikt. Både lærde og vanlige romere var også ytterst kreative når det kom til å få stoffene inn i kroppen.

Oftest oppløste de miksturene i vin og drakk seg til rusen. Andre ganger kastet de urter på et bål og inhalerte røyken.

Røtter og frø kunne knuses og blandes i olje til salver som de smurte på huden eller stappet opp i nesen, skjeden og anus, der stoffene lett tas opp.

Plinius den eldre fortalte: «Det fantes ikke den ting som ikke ble prøvd ut (…). Romerne har finkjemmet uveisomme fjell, uutforskede ørkener og klodens skjulesteder for å finne kraften i enhver rot og hvordan den kan brukes (…). Selv det dyrene nekter å spise, kan brukes».