Roma by night: Alt var tillatt i Romerriket

Kvelden var et bråkete kaos

Størstedelen av Romerrikets borgere bodde i landlige småbyer. De gikk gjerne til sengs ved mørkets frembrudd for å stå opp med solen dagen etter. Innbyggerne i antikkens Roma levde en ganske annerledes tilværelse.

Med sine nærmere en million innbyggere hadde byen – til tross for det stummende mørket i gatene – et svært variert uteliv. Og nettene gikk aldri stille for seg.

Ifølge romerske kilder var kvelden og natten i Roma et støyende kaos. Årsaken var at diktatoren Julius Cæsar i år 44 f.Kr. ved lov hadde forbudt stort sett all gods- og passasjertrafikk i byen fra soloppgang til sent på ettermiddagen for å avhjelpe de konstante trafikkorkene som lett oppsto i de smale gatene.

Konsekvensen var en nattlig kakofoni av hestehover, piskesmell og knirkende trehjul med metallbånd som hvinte og skrek når de kvernet over den ujevne brosteinen.

Lydene ble kastet rundt mellom bygningene og plaget særlig de mange innbyggerne som bodde i Romas nærmere 50 000 leiegårder, med sine små, billige leiligheter. Ifølge dikteren Juvenal var støyen så infernalsk­ at det sto om liv og helse:

«Her dør mange fordi søvnmangelen har gjort dem syke. Vis meg den leilighet hvor det er mulig å sove! Vognene som tordner gjennom de trange gatene, og banningen fra bybud som er fanget i trafikkorker, ville kunne vekke selv en døsig sjel – eller en keiser!»

Bare velstående romere som bodde på Romas svale høyder i store, tilbaketrukne villaer omgitt av store hager og beskyttende murer, kunne derfor ifølge Juvenal­ gjøre seg håp om å få en god natts søvn uten avbrytelser.

Støyen var imidlertid ikke den eneste plagen i hovedstadskvelden. På vindstille dager lå gatene innhyllet i en tykk tåke av røyk fra Romas gigantiske badeanlegg samt mange tusen kullbekkener som innbyggerne brukte til å varme seg ved eller lage mat på.

Mens velstående romere brukte trekull til opptenning, hadde de fattige bare råd til å fyre med tørket dyremøkk.

Den sendte kvalmende røykskyer ut over byen og fikk folks øyne til å renne. Det hendte altfor ofte at gnister og glør fra de åpne ildstedene tok fatt i tørt treverk i husene.

Det kunne lett få fatale følger i en tid da ingen høyhus hadde branntrapper. Døden hadde lett match i antikkens Roma.

Snuskete vinbarer tiltrakk pøbelen

Ikke hele Roma var mørklagt når solen var borte. I noen gater sto oljelamper ute på gaten foran en bestemt type etablissementer som folk strømmet til om kveldene.

Lampene var reklame for såkalte popinae – vinbarer. De lå tett i fattigkvarterene, der de fleste kundene fantes.

Forskerne vet ikke nøyaktig hvor mange vinbarer og andre serveringssteder som fantes i selve Roma.

Men i byen Pompeii, som i år 79 e.Kr. ble begravd i aske fra vulkanen Vesuv, har arkeologer gravd frem over hundre. Roma var en mye større by og må ha­ hatt flere tusen.

Allerede fra sent på ettermiddagen valfartet folk til de alt annet enn glamorøse vinbarene for å spise, drikke og more seg. Ifølge romerske kilder tiltrakk disse stedene Romas absolutte rølp: sjøfolk, tyver, kistesnekkere, rømte slaver og eseldrivere. Ingen respektabel borger satte derfor sin fot i slike etablissementer:

«Jeg har like lite lyst til å være nabo til en vinbar som å bo under­ en bøddel», skrev den berømte filosofen Seneca­ rundt år 50 e.Kr.

Billig og enkel mat var typisk for vertshusene. Gjestene kunne blant annet kjøpe brød, gryteretter og grøt, som ble helt opp fra store leirkar senket ned i bardisken.

Her sto også vinen, som kom i ulike kvaliteter. Den billigste kostet en romersk as for et glass, mens den dyreste­ – den berømte falernervinen fra Campania – kostet hele fire as.

Romerne drakk sin vin blandet med vann – alt annet ble regnet som barbarisk. Men det var velkjent at bareierne ofte vannet ut vinen altfor mye for å øke inntjeningen.

Nettopp derfor er hovedpersonen Trimalchio i den berømte satiriske romanen Satyricon overbevist om at alle vertshuseiere må være født i vannmannens tegn.

Romerske keisere så med stor misnøye på vinbarenes dunkle undergrunnsmiljø.

De fryktet at sosial uro og opprør skulle gro ut av disse stedene, og forsøkte derfor ved flere anledninger å begrense antall popinae ved å forby salg av utvalgte matvarer. Keiser Tiberius forbød dem å selge

brød og bakverk, mens keiser Claudius gikk enda mer radikalt til verks: «Han stengte vertshusene der folk var vant til å samles for å drikke», skriver den romerske historikeren Dion Kassios.

Vertshusene forble imidlertid ikke stengt lenge. Alt tyder på at Claudius­ måtte erkjenne at det var umulig å forby de populære etablissementene.

Det var nemlig ikke bare billig vin og mat vertshusene var kjent for. Mange av kundene strømmet til av helt andre årsaker.

Formuer ble spilt vekk i barene

På bakrommet i stort sett alle vertshus, godt gjemt for nysgjerrige blikk, lå illegale­ spillebuler. Hasard var forbudt ved lov, men det ga de fleste blaffen i:

«Blant de lavere klasser sitter noen hele natten i vinbarene. De spiller terninger like ivrig som de krangler om dem. De presser da neseborene sammen og lager upassende lyder ved å suge luft inn gjennom nesen», forteller historikeren Ammianus Marcellinus etter et besøk i Roma på 300-tallet.

Terningspill var en lidenskap blant alle sosiale klasser i hovedstaden, og enorme summer skiftet hender hver eneste natt i vinbarenes bakrom.

Hver denar som ble lagt på bordet som innsats, utgjorde en gjennomsnittlig dagslønn for en arbeider. Selv slaver var å finne blant spillerne, og ikke sjelden spilte de bort penger herren hadde betrodd dem.

Det fikk den romerske politikeren Marcus Cicero til å spørre om ikke slavehandlere burde informere om det dersom «salgsobjektet» hans var en «svindler, spiller,­ drukkenbolt eller tyv?»

Razziaer var mest for syns skyld

Myndighetene kjente godt til omfanget av det illegale terningspillet i vinbarene, og byens embetsmenn gjennomførte en og annen razzia. Den romerske dikteren Martial beskriver øyeblikket etter en slik razzia:

«Den fordrukne spilleren, avslørt av raslingen fra det forførende terningbegeret, ber embetsmannen om nåde etter at han like før er blitt slept ut av en eller annen skummel vinbar».

Razziaene var imidlertid sjeldne.

Ingenting tyder på at noen av de romerske keiserne hadde bekjempelse av spill høyt på dagsorden – kanskje fordi mange av dem selv spilte som gale. I et brev til sin svigersønn Tiberius forteller keiser Augustus muntert og uten det minste tegn på anger at han under en religiøs fest har tapt 20 000 sestertier – en pen formue – på terningspill:

«Vi spilte hver dag. Spillebrettet ble aldri kaldt».

Den gale keiser Caligula var ifølge romerske kilder en gambler, og skal angivelig ha jukset med terningene for å vinne.

Ifølge historikeren Dion Kassios vant keiseren imidlertid ikke hver gang. Da han under et spill gikk tom for penger, ba han om skattelistene fra den romerske provinsen Gallia og ga ordre om at de rikeste på listen skulle henrettes og eiendommene konfiskeres.

Så snudde han seg mot motspillerne og sa: «Dere spiller om et par usle denarer, mens jeg i mellomtiden har tjent 150 millioner denarer».

Blant de spillegale keiserne var også rikmannen Didius Julianus, som i år 193 kjøpte seg til keisertronen.

Samme natt som han var blitt keiser, flyttet han inn i palasset på Palatinhøyden og begynte, «mens liket av forgjengeren Pertinax fremdeles lå der inne, å spise og spille terninger med sine kumpaner», skriver Dion Kassios opprørt.

Skjøger lokket med oljelamper

Når natten senket seg, var det tid for å tjene penger for en helt egen klasse kvinner: de prostituerte.

Ifølge romersk tradisjon tilhørte de en klasse mennesker som i likhet med gladiatorer og skuespillere var uten ære.

Men det var fullt ut akseptert å benytte seg av deres spesielle tjenester – også blant det bedre borgerskapet.

Ifølge et romersk satireskrift så den berømte og sterkt konservative politikeren Cato en dag en anstendig mann komme ut av et bordell. Cato roste ham fordi han mente at det var sunt å leve ut sin seksualitet.

Da Cato senere igjen og igjen så mannen komme ut av det samme bordellet, følte politikeren seg likevel forpliktet til å advare ham: «Unge mann, jeg roste deg for å komme her en gang i blant, ikke for å bo her!»

Romas mest kjente Red Light District lå i bydelen Subura, der byens absolutte underklasse holdt til.

Her kunne en prostituerts tjenester kjøpes for bare to as – det tilsvarte prisen på et billig glass vin på et vertshus. Kvinnene lokket kundene til seg ved å enten stå eller sitte utenfor bordellene i skjæret fra oljelamper. Lampen var gjerne formet som en fallos.

Kvinnene var kledd i korte tunikaer og gjennomsiktige gevanter, ansiktene var tykt sminket og dunsten fra den billige parfymen deres kunne kjennes på lang avstand.

Ifølge romerske kilder opptrådte de for potensielle kunder ved «å vrikke med lårene og vugge med hoftene». Deretter begynte forhandlingen om pris. Når partene var blitt enige, ble kunden tatt med inn på kammeret.

Prostitusjonen var satt i system

De aller fleste av Romas prostituerte var slaver som ble tvunget av eierne sine til å tjene penger ved å selge kroppen sin.

Filosofen Seneca beskriver et slavemarked der en kvinne ble solgt til en hallik: «Hun sto helt naken på stranden, til kjøperens fornøyelse. Hver del av kroppen hennes ble undersøkt og befølt».

Det hendte til tider at også frie, romerske kvinner måtte selge kroppen sin for å overleve. Det krevde imidlertid at de meldte seg til den embetsmannen som hadde ansvar for ro og orden i byen.

Embetsmannen førte kvinnenes navn opp på en liste, slik at de ikke risikerte å bli anklaget for utukt eller ekteskapsbrudd hvis de ble funnet i seng med en gift mann.

I år 40 e.Kr. legitimerte keiser Caligula yrket ytterligere ved å kreve inn skatt fra de prostituerte. Beløpet tilsvarte inntekten fra én kunde per dag.

De fleste kunder visste nøyaktig hvor de skulle finne de prostituerte. De billigste hadde ikke noe eget avlukke, men holdt seg ved teatre, templer og veddeløpsbanen.

Noen solgte sine tjenester på vertshus og gjestgiverier, mens andre holdt til på bordeller der kundene ble tatt med inn i små kamre uten særlig annet inventar enn en halmmadrass.

Dikteren Juvenal beskriver i en satire hvordan keiser Claudius' beryktede kone Messalina ifølge ryktene hver natt snek seg ut for å leve som en skjøge på byens bordeller.

«Iført en blond parykk som skjuler hennes naturlige hår, trer hun inn i et bordell som stinker av gamle tilsølte lakener. Hun gjør et tomt kammer til sitt eget og selger deretter seg selv. Senere, når halliken har sendt jentene sine hjem, forlater hun stedet – et avskyelig vesen med skittent ansikt, tilsmusset av svart sot fra lampen».

Scenen er oppdiktet av Juvenal, men gir likevel nok en pekepinn på hvilke forhold de fleste av Romas prostituerte arbeidet under.

Voldsmenn herjet i natten

Etter midnatt begynte det romerske nattelivets gjester å trekke hjemover – ofte i alt annet enn edru tilstand.

Det kunne lett bli en risikabel tur. Ifølge romerske kilder hadde bander av unge, ofte adelige romere for vane å streife rundt i byen på jakt etter tilfeldige ofre som de overfalt og banket opp for moro skyld.

En av de mest beryktede bandelederne var ingen ringere enn den gale keiser Nero. Ifølge historikeren Tacitus fant han stor glede i å forkle seg som slave og overfalle og plyndre enslige nattevandrere sammen med kameratene sine.

«Julius Montanus, en senator, møtte på et tidspunkt prinsen (Nero, red.) i mørket og slo hans angrep tilbake. Da han så gjenkjente sin overfallsmann, ba han inderlig om nåde, men ble tvunget til selvmord», skriver Tacitus. Han forteller videre at Nero senere omga seg med soldater og gladiatorer som sto klar til å kaste­ seg over keiserens ofre hvis de forsvarte seg for effektivt.

Da Nero få år senere ble myrdet, pustet store deler av Roma lettet ut – særlig de mange som elsket storbyens natteliv.

Men pausen ble ikke langvarig. Neros overfallstokt hadde satt en uhyggelig standard. Hans etterfølger, keiser Otho, likte også å gå ut i gatene nattestid for å banke opp folk.

Sammen med kameratene sine tvang han ofrene til å legge seg på en utspent kappe, før de moret seg med å kaste dem høyt opp i luften.

50 år senere skrev dikteren Juvenal at ingenting hadde endret seg synderlig. Store grupper av adelige vandret fortsatt gjennom natten på jakt etter ofre:

«Vet du hva den fattige manns frihet er? Friheten til først å bli slått både gul og blå, og så måtte trygle og be om å få lov til å gå hjem med bare noen få tenner igjen i munnen!»

Til tross for volden fortsatte Romas natteliv uforandret. Mørket og farene var en pris de fleste var villige til å betale for å ta del i nattens gleder.