Roma inntar verdens ende

Bølge på bølge av kaledonske krigere forsøker å trenge gjennom romernes linje. Larmen av sverd gjenlyder overalt i den kjølige høylandsluften, og støyen fra de to hærene som støter sammen i åssiden, blander seg med de dype tonene fra kelternes stridslurer. Resultatet er en øredøvende kakofoni.

Én mann bevarer fremdeles overblikket – romernes leder, Gnaeus Julius Agricola. Slaget er kulminasjonen på den stolte hærførerens liv, og Agricola vet at hans navn vil bli udødeliggjort hvis han beseirer de kaledonske stammenes forente hær. For ettertiden vil Agricola være synonymt med mannen som fullførte Romas erobring av Britannia. Men mislykkes han, er karrieren slutt, og utbredelsen av Romas strålende sivilisasjon vil få et ydmykende tilbakeslag.

I dag er slaget ved Mons Graupius innhyllet i mystikk, og den eneste beskrivelsen av kampene stammer fra den romerske historikeren Tacitus (56-120 e.Kr.).

Agricolas felttog og slaget ved Mons Graupius representerte en enestående mulighet. Slo felttoget feil, ville romerne måtte akseptere å leve side om side med fiendtlige naboer som når som helst kunne forsere grensen og sette det trygge og velorganiserte livet i Romas fjerneste utpost i fare.

Nordlig forpost ga muligheter

Da han ble født, kunne ingen ha forutsagt at Gnaeus Julius Agricola ville få et helt spesielt forhold til Britannia og som den eneste romer gjøre tjeneste på øya hele tre ganger. Men da han kom til verden ved Middelhavet i provinsen Gallia Narbonensis (i dag Provence i Frankrike) i år 40 e.Kr., hadde han som sønn av en velstående senatorfamilie et godt utgangspunkt for å gjøre karriere i Romerriket.

Agricola var bare tre år gammel da keiser Claudius' soldater invaderte øya Britannia, der de grunnla byen Londinium og opprettet en romersk provins i det sørøstlige hjørnet av våre dagers England.

For å holde på territoriet fikk Claudius snart bruk for en hel mengde velutdannede romere til øyas militær og administrasjon, og ryktet om mulighetene for å gjøre karriere ved rikets nordlige utpost nådde utvilsomt også byen Massilia (i dag Marseille), der Agricola gikk på skole som helt ung. I 58 e.Kr. reiste han i hvert fall til Britannia bare 18 år gammel for å være militærtribun – en offiser med administrative plikter – under guvernøren på øya.

Da Agricola ankom Londinium, bodde det fremdeles utallige keltiske stammer i Britannia. Romerne omtalte dem med latinske navn som Durotriges, Trinovantes og Catuvellauni. Mange av stammene i den sørlige delen av øya hadde handlet med det romerske Gallia på den andre siden av Den engelske kanal i årevis, og de godtok dermed det romerske overherredømmet i bytte for beskyttelse og handelsmuligheter.

Stammene i høylandet i Wales og området nær nåtidens York var ikke så medgjørlige, og i 60-årene e.Kr. hadde de romerske styrkene nok å ta seg til i disse strøkene. Derfor ofret de ikke øyas nordligste områder mange tanker ennå. Den romerske historikeren Tacitus oppsummerte datidens gradvise utvidelse av kolonien med én eneste setning: “Folkeslag ble erobret og garnisoner forsterket.”

Forskerne diskuterer fremdeles mange detaljer i Agricolas livsforløp – ikke minst fordi Tacitus, som forfattet hovedkilden De vita Iulii Agricolae (Om Julius Agricolas liv), var Agricolas egen svigersønn. Selv om Tacitus trolig pyntet på sin berømte svigerfars bedrifter, bygger beretningen hans på virkelige hendelser.

Ifølge våre dagers historikere opplevde Agricola konflikten mellom romerne og øyas innbyggere på nært hold. I år 61 e.Kr. gjorde dronning Boudicca og ikener-stammen hennes således opprør mot romerne i området nord for Londinium. Forskerne mener at Agricola var til stede under de blodige opptøyene som endte med å koste 70 000 romere og øyboere livet.

Keiser Vespasian sendte sin venn

Det later ikke til at de voldsomme opplevelsene skremte Agricola. Da han reiste til Roma etter at ansettelsen opphørte, var han etter alt å dømme klar til å gripe den neste sjansen til å få oppleve enda et britisk eventyr. Den kom i år 69 e.Kr, da familievennen Vespasian – i kjølvannet av tyrannen Neros død året før – satte seg på keisertronen.

Etter mange års kaotiske tilstander i Romerriket ønsket Vespasian å bidra med stabilitet – inklusive full kontroll over Britannia.

Det var med andre ord bruk for en mann med Agricolas erfaring. I år 70 e.Kr. sendte keiseren sin venn, som i mellomtiden var blitt gift med den unge Domitia, til Britannia. Her skulle Agricola stå i spissen for XX Valeria Victrix – en legion som var blitt mye brukt i Wales.

Denne gangen konsentrerte romerne seg om Nord-England. I år 71 e.Kr. brøt det ut en borgerkrig der blant folket brigantene. Dets dronning, Cartimandua, var alliert med Roma. Pga. denne vennskapsavtalen med Cartimandua hadde romerne hittil manglet en god grunn til å overta briganterfolkets territorium, men uroen ga guvernør Petilius Ceralis et påskudd for å invadere.

Tacitus’ korte beskrivelse viser at Agricola bisto Cerialis i hans kamper mot de rebelske brigantene:

“Cerialis delte ofte hærene med ham for å se hva han var god for, og når han (Agricola, red.) hadde bestått prøven, satte han ham iblant i spissen for større styrker.”

Historikerne vet ikke med sikkerhet om hærføreren nådde så langt mot nord som nåtidens Skottland før felttoget var avsluttet. Da opprørerne var nedkjempet, ble briganterstammens territorium innlemmet i Romerriket, og Agricola forlot enda en gang Britannia sammen med sin familie.

I første halvdel av 77 e.Kr. giftet han og hans kone Domitia bort sin unge datter Julia til den senere historikeren Tacitus, og så var Agricola klar til å vende tilbake til Romerrikets nordligste frontlinje – denne gangen som keiser Vespasians offisielle guvernør.

Caledonia skulle inntas skritt for skritt

Tacitus forteller at da Agricola sommeren 77 e.Kr. ankom Britannia for tredje gang, hadde de romerske soldatene på øya blitt sløve. Den tidligere guvernøren, Frontius, hadde i høy grad skapt ro i Wales, og siden det også var fred i Nord-England, satt de romerske soldatene i sine leirer og tvinnet tommelfingre.

Agricola ville sette en stopper for sløvsinnet. Som en av sine første handlinger rykket han inn i Nord-Wales med en hær. Der levde tidligere rebeller fra stammen Ordovices fortsatt ustraffet. Agricolas hær slaktet ned waliserne for fote og forfulgte de siste helt til øya Anglesey, som Agricola fikk lagt under romersk kontroll.

Vespasian ønsket å samle hele hovedøya under romersk overherredømme. Men det er uvisst om det var på bakgrunn av en direkte ordre fra keiseren at Agricola rykket inn i Caledonia i 78 e.Kr. Ifølge Tacitus gikk han under alle omstendigheter svært målrettet til verks i områdets sørligste strøk (det som i dag er Southern Uplands mellom Newcastle og Edinburgh):

“Da sommeren kom og han hadde samlet hæren sin, var han allestedsnærværende under marsjen. Han plukket ut leirsteder og utforsket selv elvemunninger og skoger. Ikke på noe tidspunkt lot han fienden få være i fred idet han iverksatte plutselige plyndringstokt. Og da han hadde terrorisert dem tilstrekkelig, viste han dem hvor ønskelig freden var ved i stedet å vise måtehold. Etter dette oppga mange samfunn all vold og overrakte gisler.”

Agricola sikret seg sine nye undersåtters troskap ved å anlegge militære brohoder. Ifølge Tacitus ble hele området “omgitt av garnisoner og fort med en slik omhu at en ny del av Britannia aldri før var blitt underlagt på så stille og fredelig vis.”

Arkeologiske spor etter romerske fort fra denne perioden underbygger Tacitus' ord, og noen forskere mener endog at Agricola oppførte et fort for hver ca. 50 km fra byene Chester og York i Nord-England og opp gjennom det sørlige Caledonia. Ifølge historikerne var festningsverkene forberedelsen til en storstilt invasjon av høylandet.

Skiftende keisere støttet aksjonen

Det meste av Caledonia var likevel fremdeles ukjent land for romerne. En romersk kampsesong – som normalt varte fra vårjevndøgn til høstjevndøgn – var derfor på ingen måte lang nok til at Agricola kunne oppfylle sin ambisiøse målsetting om å erobre hele den nordlige delen av øya.

Keiser Vespasian døde i juni 79 e.Kr., men den mektige vennens bortgang bremset ikke Agricola. Samme år rykket han lenger nordover. Om fremskrittet berettet Tacitus at Agricola “herjet folkene hele veien til Taus (elven Tay, red.)”, rett nord for våre dagers Edinburgh.

De nevnte folkeslagene gjorde bare svært lite motstand, skrev Tacitus. Luftfotoer fra 1970-årene avslørte to midlertidige militærleirer fra Agricolas felttog til Tay – dateringer av potteskår fra den ene leiren stadfester tidspunktet for militæraksjonen.

Agricolas sabelrasling i det sørlige Caledonia fortsatte under den neste keiseren, Vespasians 39-årige sønn Titus, og i år 80 e.Kr. bygget Agricola garnisoner nord for det nåværende Glasgow.

Året etter døde Titus plutselig, og hans lillebror, Domitian, overtok keisertittelen. Også han støttet Agricolas foretagende, og i 82 e.Kr. forberedte hærføreren seg på å fullføre erobringen av Caledonia én gang for alle.

Denne gangen hadde guvernøren med seg en flåte av romerske krigsskip som seilte langs kysten og fulgte soldatene som marsjerte. Ifølge Tacitus ble kaledonierne “forbløffet da flåten kom til syne”.

Enda en gang sendte Agricola også troppene sine opp til elven Tay. Arkeologene har funnet 120 feltovner i området som man mener stammer fra felttoget. Men nå begynte de lokale stammefolkene omsider å røre på seg, og de angrep romernes nordlige fort flere ganger. Ifølge Tacitus forsøkte enkelte av Agricolas underordnede å snakke generalen fra felttoget, men uten hell. For å vise at han var stålsatt, marsjerte Agricola i stedet nordover.

En natt ble de romerske soldatene angrepet av kaledonske krigere, men etter en hard, kort kamp ble stammefolkene jaget på flukt. Nå var det bare et spørsmål om tid før de to sidene tørnet sammen i et avgjørende slag.

Stammene dannet et militært forbund

I det nordlige Caledonia hadde de keltiske stammene innsett faren. Da Agricola i 82 e.Kr. hadde begynt å forberede sin endelige erobring av området, begynte også regionens stammeledere å samle våpenføre menn til den endelige konfrontasjonen med romerhæren. Forskerne vet bare litt om Agricolas motstandere, som Tacitus bare omtaler som “Caledonias innbyggere”.

Som keltere andre steder i Vest-Europa var kaledonierne dyktige håndverkere. Arkeologiske funn avslører at de hadde gjerder rundt kornmarkene sine, brukte kjellere til oppbevaring av mat, bodde i runde, leirklinte hus med stråtak og hadde festninger bygget av stein.

Virvaret av klaner og stammer var ikke vant til å stå sammen mot en felles fiende, men i den nye krisesituasjonen la kaledonierne sine interne uoverensstemmelser til side. Ifølge Tacitus sluttet de et forbund som besto av 30 000 krigere – under ledelse av Calgacus, “en fremtredende mann blant mange ledere, både i mot og avstamning”.

Kaledoniernes forbund fikk etter alt å dømme hjelp fra uventet hold. Før Agricola rakk å møte fienden på slagmarken, ble han i 82 e.Kr. tvunget til å avstå en del av hæren sin. Domitian hadde nemlig innledet en krig mot de germanske chatterne nord for Rhinen, og til denne kampen samlet keiseren soldater fra de andre frontene i riket. Det var derfor med en svekket hær at Agricola forberedte seg på oppgjøret med Calgacus' hær.

Blodet fløt på ukjent ås

Agricola marsjerte nordover langs kysten så galeiene hans kunne følge hærens marsj. Den romerske styrken omfattet minst 8000 leiesoldater fra kontinentet, 3000 ryttere på flankene og et ukjent antall romerske legionærer. Lengden på Agricolas marsjerende hær er blitt anslått til 15 km. Etter mange dagers marsj kom Agricola ifølge Tacitus “til Mons Graupius, som fienden allerede okkuperte”.

Tacitus anslo fiendens styrke til å bestå av over 30 000 krigere som var “fremragende til å slåss, og alle hadde dekorasjoner (tatoveringer red.)”.

Slaget ved Mons Graupius er bare kjent fra Tacitus, og det har så langt aldri lykkes arkeologene å finne fysiske spor etter oppgjøret. Størstedelen av forskerne mener at slaget ble utkjempet i siste halvdel av 83 e.Kr, mens enkelte mener at det først var året etter. Siden de kaledonske elitekrigerne brukte stridsvogner trukket av hester, må landskapet ha vært flatt foran åsen, og ifølge én teori svarer Mons Graupius til høydedraget Bennachie utenfor våre dagers Aberdeen.

Både Tacitus’ beskrivelser og våre dagers viten om kaledoniernes og romernes utrustning tyder på at kampene var spesielt blodige. Før slaget begynte, sto kaledonierne i store klynger oppetter åssidene. På sletten mellom dem og romerhæren kjørte stridsvognene deres frem og tilbake.

Slaget ble innledet ved at romernes ryttere gikk målrettet etter stridsvognene og satte dem ut av spill, og de to sidene bombarderte hverandre med spyd. Deretter satte Agricola fotfolket i bevegelse, og snart var den romerske krigsmaskinen på vei oppover skråningen.

Nærkampene som fulgte, gikk hardt ut over kaledonierne, som kjempet uten rustning – og mange av dem med bar overkropp – og bare hadde små skjold som beskyttelse. Romerne hadde kortere sverd, men til gjengjeld var de iført rustning – og så kjempet de som en sammentømret, rutinert enhet. Spesielt Agricolas tyske leiesoldater hogg seg vei gjennom kaledonierne.

I desperasjon sendte Calgacus de fleste krigerne han hadde igjen ned fra høydedraget i et forsøk på å angripe romerne fra sidene, men Agricola var oppmerksom på manøveren og ga sine ryttere ordre om motangrep. Da de møtte de romerske rytterne, flyktet det kaledonske fotfolket.

Resultatet ble en brutal og nådeløs nedslakting. Ifølge Tacitus endte slaget ved mørkets frembrudd, da 360 romere og 10 000 kaledoniere hadde mistet livet:

“Overalt var det våpen, lik, skamferte kroppsdeler og blodmettet jord.”

Utstyret gjorde forskjellen

Erobreren fikk en statue

Etter å ha plyndret slagmarken førte Agricola hæren sin nordover – forbi det brede sundet Moray Firth ved Inverness i nåtidens Nord-Skottland – for å markere seieren. Ifølge Tacitus “marsjerte han langsomt så de nylig beseirede folkenes mot tørket inn da de så hvor avslappet de for frem”.

Dessuten sendte Agricola flåten sin nordover for å utforske de erobrede områdene. Som god romersk skikk tilsa, tok hærføreren også gisler i de lokalsamfunnene han kom forbi.

Agricola ga snart flere av sine trette menn lov til å dra sørover for å overvintre i fortene. Små tretavler med blekkskrift fra Carlisle i Nord-England viser således at det bodde romerske soldater i den befestede byen i november 83 e.Kr. Mange av dem var trolig soldater som hadde vendt hjem fra felttoget til Mons Graupius.

Det er uvisst hvor Agricola selv overvintret, men han hadde nådd målet sitt og erobret hele øya. Da nyheten om hans bedrift nådde Roma, ble han hjemkalt av keiser Domitian, som ifølge Tacitus var sjalu på Agricolas suksess:

“Domitian fryktet ingenting mer enn at en undersåtts navn skulle overgå prinsens (hans eget, red.).”

Utad overøste keiseren likevel Agricola med æresbevisninger og fikk reist en offentlig statue av ham. Men til ettertidens store forbløffelse trygget ikke Domitian Agricolas erobring ved å utstasjonere soldater eller grunnlegge romerske byer. Ifølge Tacitus' korte sammendrag ble områdene mot nord “erobret og straks forlatt”.

Keiseren kalte tilbake styrkene

Forskerne mener at Domitian egentlig ikke delte Agricolas begeistring for det kalde Britannia, og at øya betydde langt mindre for ham enn det kontinentale Europa, der han forsøkte å erobre nye områder nord for Donau. Tross dets storhet hadde Romerriket begrensede ressurser. Derfor foretrakk Domitian å sende overskytende soldater til Donau-fronten fremfor å være permanent til stede i det fjerne nord, som bare var av liten økonomisk betydning for romerne.

Senest i år 90 e.Kr. hadde alle romerske soldater og leietropper forlatt Caledonia, og områdets stammer kunne igjen leve slik de alltid hadde gjort. I år 93 e.Kr. døde Agricola – trolig av sykdom.

Fem år senere grep svigersønnen hans pennen fatt for å ære sin avdøde svigerfar. Tacitus ville forhindre at ettertiden glemte den usedvanlige mannen som erobret nåtidens Skottland og for en kort stund lot Romas storslåtte makt stråle helt til verdens ende.