Roma til salgs: Ørkenkonge fant romernes svakhet

Der han trasker av sted langs Romas brolagte hovedgate, Via Sacra, på vei mot Kapitolhøyden, med sine bølgende slangekrøller kronet av et gulldiadem, ligner Jugurtha alt annet enn en slagen mann.

Bare lenkene rundt håndleddene hans avslører at kongen ikke lenger har noe å feire. Da opptoget når foten av Kapitolhøyden, er han den eneste som ledes bort via en sidevei – med kurs mot sin endelige skjebne.

Av alle Romas utallige fiender er Jugurtha den som klarte å ryste Roma mest, ikke fordi han var en genial krigstaktiker eller ledet enorme hærer, men fordi han kjente romernes største svakhet – gull.

Jugurtha var altfor dyktig

Historien om Jugurtha begynte mange år tidligere. I 146 f.Kr knuste romerne Nord-Afrikas supermakt, Kartago, i den tredje punerkrigen og gjorde det mulig for naboriket Numidia, Romas allierte, å vokse seg til et sterkt handelssentrum på den nordafrikanske kysten.

Seks år senere ble kong Micipsa landets enehersker da hans to brødre døde. Micipsa hadde to sønner, som begge skulle etterfølge ham på tronen. Han hadde imidlertid også en nevø, Jugurtha, som kongen lot få utdanning i palasset sitt.

Jugurtha viste raskt store evner for krig og lederskap, og hans popularitet i hæren og befolkningen ble så sterk at kong Micipsas stolthet over nevøen måtte vike for frykten for den unge mannens ambisjoner.

Og da den romerske hærføreren Scipio Aemilianus i år 134 f.Kr. ba Micipsa om hjelp til Romas beleiring av den spanske byen Numantia, fikk kongen en grusom idé.

«Han ga Jugurtha kommandoen over numiderne han sendte til Spania, i håp om at han lett ville bli offer for sin hang til å vise sitt mot eller for den brutale fienden», skriver den romerske forfatteren Sallust.

Fellen slo uventet tilbake. Jugurtha overlevde og imponerte den romerske hærføreren så mye at han ble en av generalens betrodde menn, så da den unge krigshelten vendte hjem, følte kong Micipsa seg tvunget til å adoptere Jugurtha.

Like etter døde Micipsa, som i sitt testament tildelte sine to sønner og Jugurtha hver sin del av Numidia. Men arvingene kunne ikke bli enige. Jugurtha planla derfor å myrde kongens to sønner, Hiempsal og Adherbal – også selv om mordene sikkert ville gjøre romerne sinte.

Under oppholdet i Spania hadde Jugurtha nemlig oppdaget at Romas elite først og fremst lot seg styre av penger. «Han var fast overbevist om at i Roma kunne alt kjøpes», skriver Sallust.

Natten før tronarvingene skulle møtes, sendte han sine lojale menn ut til privathuset der Hiempsal holdt til. De brøt ned dørene og fant den livredde Hiempsal skjult i rommet til en tjenestepike.

«Numiderne gjorde som befalt og brakte hodet hans til Jugurtha», forteller Sallust.

Gull vant over rettferdighet

Mordet på Hiempsal fikk broren Adherbal til å flykte til Roma for å søke hjelp. Som motsvar sendte Jugurtha diplomater med vesker fylt med gull og sølv til Roma.

Den romerske republikken ble på dette tidspunktet styrt av to konsuler valgt av det romerske folket for ett år om gangen. Konsulene ledet staten i samarbeid med senatet, som i prinsippet var en rådgivende forsamling.

Men i motsetning til konsulene måtte ikke medlemmene av senatet, som besto av Romas rikeste og mektigste menn, velges. De satt for livet. Forsamlingen var derfor blitt ekstremt mektig og kjempet innbitt for å holde alle andre utenfor rikets ledelse.

Senatets medlemmer stammet derfor fra familier som alle hevdet å kunne spore sine aner tilbake til grunnleggelsen av byen.

Jugurtha kjente senatets makt, og utsendingene hans gikk derfor i gang med å smøre de romerske senatorene med store pengegaver.

Da senatet stemte om hjelpen til Adherbal, mente plutselig et flertall av medlemmene – som tidligere hadde vært mot Jugurtha – at han ikke hadde gjort noe galt.

«På tross av alt vant den delen av senatet som satte penger og tjenester høyere enn rettferdighet», skriver Sallust sint.

I stedet for å straffe drapet ble det vedtatt at Numidia skulle deles mellom Jugurtha og Adherbal. Utfallet viste Jugurtha at Roma ikke var en reell trussel. Og snart etter, i 112 f.Kr., fikk han troppene sine til å angripe Adherbal, hvis hær ble hugget ned utenfor hovedstaden Cirta (oldtidsnavnet på den algeriske byen Constantine).

Adherbal flyktet med de overlevende inn i byen. Her befant det seg et stort antall romerske kjøpmenn som forsvarte Cirta så iherdig at Jugurtha måtte gi opp å storme byen.

Senatet i Roma sendte representanter til Nord-Afrika for å få Jugurtha til å oppgi beleiringen, men forhandlingene kom ingen vei.

Romerne i Cirta som hørte om utsendingene, ble overbevist om at Jugurtha ikke ville våge å skade dem hvis de overga seg. Men så snart byportene ble åpnet, fikk Jugurtha Adherbal drept, og så myrdet troppene hans i vei blant de voksne mennene i byen – inkludert romerne.

Nyhetene fikk straks det romerske senatet til å erklære krig. Én ting var at Jugurtha massakrerte sin adoptivbror og hans folk, noe annet var å myrde romerske borgere!

Roma ville ha hevn og sendte en hær til Nord-Afrika.

Invasjon rant ut i sanden

Romas felttog mot Numidia ble en rungende fiasko. Invasjonshæren ble ledet av konsulen Lucius Bestia, som etter et par småseire uventet inngikk en fredsavtale med Jugurtha, angivelig fordi kongen hadde brukt sitt gamle triks.

«Så snart Jugurtha via utsendinger begynte å friste med penger og demonstrere hvor sterk motstand han kunne yte, ble Bestia et lett offer for sin grådighet», skriver Sallust.

Nyheten fikk sinnet til å koke i Roma, der folkeforsamlingen, som besto av vanlige borgere, anklaget Bestia og andre senatorer for korrupsjon. Saken var så viktig at Jugurtha – mot løfte om fritt leide – ble kalt til Roma for å avgi forklaring.

Like etter sto den frekke numideren, som kort tid før hadde vært Romas fiende, ganske ubekymret i folkeforsamlingen – klar til å utpeke alle han hadde bestukket. Til tross for publikums hat mot Jugurtha holdt de alle pusten da kongen ble kalt frem for å avsløre de korrupte.

Men i samme øyeblikk som Jugurtha skulle tale, reiste en folketribun seg og la ned veto mot at kongen vitnet. Folketribunene i Roma hadde som oppgave å beskytte den brede befolkningens interesser og kunne derfor nedlegge veto.

Og det hadde Jugurtha, som ikke var interessert i å røpe noe som helst, listig utnyttet – folketribunens veto var kjøpt med afrikansk gull.

Det tok ikke lang tid før de fremmøtte innså kongens bedrag. Men vetoet kunne ikke omstøtes.

«Folket måtte gå hjem fra møtet etter å ha blitt holdt for narr av Jugurtha», skriver Sallust.

Men kongen var slett ikke ferdig. Jugurtha hadde snust opp at hans fetter Massiva var romernes nye favoritt til den numidiske tronen – og at han befant seg i Roma.

I ly av natten fikk Jugurtha derfor sin mest pålitelige mann til å betale lokale romere for å snikmyrde rivalen. Det dristige mordet midt i den romerske hovedstaden ble imidlertid utført så klønete at en av leiemorderne ble pågrepet.

Han tilsto drapet, og det ble snart klart at Jugurtha var bakmannen. På det tidspunktet hadde imidlertid kongen for lengst forlatt byen. Ifølge Sallust snudde han seg på veien for å betrakte den mektige byen og utbrøt:

«En by til salgs, dømt til å falle hvis den finner en kjøper.»

Romas hær måtte overgi seg

Jugurthas snikmord fikk nok en gang Roma til å erklære krig. I spissen for en ny hær sto general Aulus Postumius Albinus, som heller ikke kunne måle seg med den utspekulerte Jugurtha. Albinus satset frimodig på å beleire den numidiske byen hvor kongens skattkammer lå.

Men vinteren 110–109 f.Kr. klarte Jugurtha å bestikke flere misfornøyde romerske divisjoner til å la seg lokke i bakhold. Skinnangrepet endte med at Albinus og hans hær på 40 000 mann måtte overgi seg betingelsesløst og love å forlate Numidia innen ti dager.

I Roma trodde folk ikke sine egne ører ved nyheten om katastrofen. Roma, som hadde beseiret erkefienden Hannibal og lagt supermakten Kartago i aske, var blitt så svak at den ikke engang kunne beseire en simpel nomadehøvding. Og de ansvarlige hærførerne, alle fra Romas mektigste familier, vendte etter hvert nederlag hjem rikere enn da de dro.

Ørkenkongen drev gjøn med Romas hærer i seks år

I år 111 f.Kr. sendte Roma den første hæren til Numidia for å straffe kong Jugurtha. Men hærleder etter hærleder måtte gi opp å beseire den listige kongen, som først ble felt da han ble forrådt av sin svigerfar.

Det romerske folket krevde en politisk oppvask. Flere av Romas ledende menn ble deretter landsforvist for korrupsjon eller rett og slett udugelighet.

Ledelsen av krigen mot Jugurtha ble overlatt til konsulen Quintus Metellus, som riktignok tilhørte den gamle, aristokratiske eliten, men hadde ry på seg for å være ubestikkelig. Selv om Metellus brakte med seg friske tropper til Afrika og gjenopprettet disiplinen, klarte heller ikke han å få slutt på krigen.

Kampene bølget frem og tilbake, men selv etter betydelige romerske seire slapp Jugurtha unna. I motsetning til romerne kjente han til alle skjulestedene i ørkenlandet. Og hver gang stablet han en ny hær på beina og fortsatte krigen.

Metellus’ manglende gjennombrudd ble kritisert høylytt av hans nestkommanderende, Gaius Marius, som i likhet med Jugurtha hadde kjempet som ung offiser i Spania under beleiringen av Numantia 26 år tidligere.

Den 49 år gamle Marius kom til forskjell fra Metellus ikke fra en av de gamle senatorfamiliene, og til tross for fenomenale militære evner var han stadig blitt forbigått. Men nå så offiseren sin store sjanse.

Eliten ble vraket

Motstrebende ga Quintus Metellus i år 108 f.Kr. Marius tillatelse til å stille til konsulvalget i den tro at han umulig kunne vinne. Men Marius utnyttet folkets mistillit til Romas maktklasse.

I flammende taler fremhevet Marius at han var en «homo novus» – en ny mann – som ikke tilhørte den oppblåste og nytelsessyke eliten:

«De sier jeg er vulgær og uten dannelse fordi jeg ikke har forstand på å arrangere fine middagsselskaper. La dem tilbringe sin alderdom der de har tilbrakt ungdommen, ved det dekkede bordet, som slaver av magen og begjæret.»

Marius’ krasse kritikk av de gamle familiene gikk rett hjem hos romerne, som med stort flertall valgte ham til det ene av Romas to konsulembeter.

I tillegg vedtok folkeforsamlingen at Marius skulle erstatte Metellus og lede krigen i Numidia. Aristokraten Metellus gråt av raseri da han mottok nyheten. Han var blitt vraket til fordel for en underordnet som ikke engang kunne kjenne forskjell på en stekt vaktel med vinblader og en fettdryppende svinestek!

Folkeforsamlingen hadde med utnevnelsen ydmyket Metellus og ikke minst senatet, som vanligvis avgjorde hvem som skulle lede Romas hærer.

I 107 f.Kr. ankom Marius Numidia med den største hæren som var sett i krigen mot Jugurtha, og i slag etter slag fikk kongen merke at hans nye motstander var av et helt annet kaliber enn de forrige. Men krigen tok ikke slutt før Jugurtha var tatt til fange.

Og det var bare én måte å gjøre det på: bruke Jugurthas skitne metoder mot ham selv.

Kongens svigerfar forrådte ham

Under krigen hadde Jugurtha overtalt sin svigerfar, kong Bocchus av Mauretania (dagens Marokko), til å støtte ham. Til gjengjeld ville Mauretania få en tredjedel av Numidias territorium etter krigen. Men Bocchus, som tidligere hadde vært Romas allierte, fikk snart kalde føtter.

I år 105 f.Kr. sendte kongen derfor i all hemmelighet diplomater til romerne med en anmodning om en vennskapspakt og tilgivelse for sitt svik. Marius beordret derfor en av sine offiserer, aristokraten Lucius Cornelius Sulla, ut for å møte Bocchus.

Sulla ga kongen beskjed om at Romas tilgivelse var avhengig av hva han kunne tilby dem som takk, og la til, ifølge Sallust:

«Hvis han ville overlevere kongen (Jugurtha, red.) til romerne, ville de være ham dypt takknemlige.»

Bocchus vaklet til det siste: Først forhandlet han med Jugurtha om å kidnappe Sulla og bruke ham som gissel i en fredsforhandling med Roma. Deretter forhandlet Bocchus med Sulla om å lokke Jugurtha i bakhold.

Til slutt lot Bocchus som om han gikk inn for Jugurthas plan om å kidnappe Sulla under et møte. I tillit til svigerfarens ord troppet Jugurtha opp, men Bocchus’ menn lå i bakhold, og så klappet fellen sammen. De hugget ned Jugurthas følge, la den numidiske kongen i lenker og overleverte ham til Sulla.

Etter seks lange år var krigen mot Jugurtha endelig over.

Jugurtha fikk en iskald død

I januar 104 f.Kr. feiret den hjemvendte Marius, iført laurbærkrans og purpurfarget toga, seieren sin med et mektig triumftog. Foran seiersvognen hans trasket Jugurtha – mannen som i nesten et tiår hadde holdt Middelhavets supermakt for narr.

Ved avslutningen av triumftoget fortsatte Marius og alle andre opp til toppen av Kapitolhøyden for å ofre til Jupiter i gudens tempel. Etter dette spredte deltakere og tilskuere seg for å delta i banketter og annen underholdning betalt av den seirende feltherren.

Jugurtha opplevde ikke alt dette. Han ble ført til Romas eldgamle fengsel, Tullianum. Århundrer før var det blitt bygget som et sisternehus, og selve fangehullet lå i det kalde og konstant fuktige reservoaret i bygningens kjeller.

Ifølge den greske forfatteren Plutark ble Jugurtha ført inn i første etasje i fengselet, hvor vaktene rev av ham klærne og gulløreringene med så stor voldsomhet at kongens øreflipp også røk med.

Så dyttet de den nakne ørkenherskeren ned i den gamle sisternen gjennom et hull i gulvet. Herfra hadde ingen noensinne unnsluppet, for det fantes verken vinduer eller trapper i det tidligere reservoaret der gulvet var dekket med vann.

Ifølge Plutark var kongens siste ord: «Det var da et noe kjølig romersk bad!»

Seks dager senere bukket Jugurtha under for kulden og sulten.

Hans spådom om Romas fall gikk ikke i oppfyllelse. Byen overlevde i over 500 år til. Men den numidiske kongen etterlot seg en arv som kom til å pine den romerske republikken.

Jugurthas skamløse bestikkelser hadde avslørt grådigheten og egoismen til den romerske eliten i en slik grad at romerne begynte å nære massiv mistillit til senatet.

I de påfølgende tiårene grep den vanlige romer enhver mulighet til å støtte senatets argeste motstandere, blant dem general Gaius Marius, som ble valgt til konsul hele sju ganger.

Kampen mellom folket og senatet kulminerte da Julius Cæsar 55 år etter Jugurthas død erklærte krig mot senatorene, og dermed innledet republikkens endelige fall.