Roma til salgs: Ørkenkonge fant romernes svakhet

Løgn, svindel og mord er den afrikanske kong Jugurthas beste våpen. Da han kommer på kant med supermakten Roma, drar han til byen for å bestikke seg ut av knipen. Og de romerske senatorene elsker ideen.

Løgn, svindel og mord er den afrikanske kong Jugurthas beste våpen. Da han kommer på kant med supermakten Roma, drar han til byen for å bestikke seg ut av knipen. Og de romerske senatorene elsker ideen.

Miłek Jakubiec/Historiebladet

Den 1. januar 104 f.Kr strømmer innbyggerne i Roma ut i byens gater. Alle ønsker å se triumftoget de ellers hadde gitt opp alt håp om å få oppleve.

Fra smug og bakgater presser besteborgere, håndverkere og dagdrivere seg frem for å få et glimt av opptogets hovedattraksjon – krigsfangen Jugurtha, som hans egen fetter har kalt «den ondeste av alle menn på jorden».

I et tiår har ørkenkongen Jugurtha fra det varme Numidia i Nord-Afrika bestukket, bedratt og myrdet alle som sto i veien for planene hans. Selv ikke Romas mektige hær har klart å få has på den utspekulerte numideren. Han ble tatt til fange kun fordi romerne til slutt brukte de samme skitne triksene som kongen selv var ekspert på.

Derfor er jubelen stor da triumftogets vogner fylt med krigsbytte ruller forbi, og den berømte fangen endelig dukker opp. Alle strekker hals for å få et glimt av den 56 år gamle herskeren, som har på seg praktfulle klær og glitrende gullsmykker.

Jugurtha, triumftog, Roma

Italieneren Giovanni Battista Tiepolo malte i 1729 hvordan han forestilte seg at Jugurtha ble ført gjennom Roma i lenker.

© The Metropolitan Museum of Art, New York

Der han trasker av sted langs Romas brolagte hovedgate, Via Sacra, på vei mot Kapitolhøyden, med sine bølgende slangekrøller kronet av et gulldiadem, ligner Jugurtha alt annet enn en slagen mann.

Bare lenkene rundt håndleddene hans avslører at kongen ikke lenger har noe å feire. Da opptoget når foten av Kapitolhøyden, er han den eneste som ledes bort via en sidevei – med kurs mot sin endelige skjebne.

Av alle Romas utallige fiender er Jugurtha den som klarte å ryste Roma mest, ikke fordi han var en genial krigstaktiker eller ledet enorme hærer, men fordi han kjente romernes største svakhet – gull.

Jugurtha var altfor dyktig

Historien om Jugurtha begynte mange år tidligere. I 146 f.Kr knuste romerne Nord-Afrikas supermakt, Kartago, i den tredje punerkrigen og gjorde det mulig for naboriket Numidia, Romas allierte, å vokse seg til et sterkt handelssentrum på den nordafrikanske kysten.

Seks år senere ble kong Micipsa landets enehersker da hans to brødre døde. Micipsa hadde to sønner, som begge skulle etterfølge ham på tronen. Han hadde imidlertid også en nevø, Jugurtha, som kongen lot få utdanning i palasset sitt.

Numidia, mausoleum

De numidiske herskerne etterlot seg bl.a. dette kongelige mausoleet i dagens Tunisia.

© Ritzau Scanpix

Numidias herskere var avhengige av Roma

Opprinnelig støttet herskerne i Numidia seg til den nordafrikanske supermakten Kartago. Men i 206 f.Kr. byttet de side og allierte seg med Roma, som så bestemte stort sett alt.

206 f.Kr.

Høvding blir Romas allierte
Under den andre punerkrigen inngår høvdingens sønn Masinissa en allianse med Roma. Som takk gjør Roma Masinissa til konge av Numidia da fienden Kartago taper.

149 f.Kr.

Masinissa utløser storkrig
Kong Masinissa prøver å erobre land fra Kartago. Striden får Roma til å erklære krig mot kartagerne (3. punerkrigen), som ender med utslettelsen av Kartago.

148 f.Kr.

Tre sønner deler Numidia
Etter Masinissas død i 148 f.Kr. deler Roma riket i tre og gir kongens tre sønner hver sin del. To av sønnene dør imidlertid, og riket samles under den siste sønnen, Micipsa.

118 f.Kr.

Riket deles igjen i tre
Da Micipsa dør i 118 f.Kr., overtar sønnene Hiempsal og Adherbal hver sin del av riket. Men Micipsa har også testamentert en tredjedel til nevøen, Jugurtha.

111 f.Kr.

Roma erklærer krig
Jugurtha myrder Hiempsal, noe som får Adherbal til å be Roma om hjelp. Senatet beslutter at Jugurtha og Adherbal skal dele riket, men da Jugurtha også myrder Adherbal, erklærer Roma krig mot ham i 111 f.Kr.

105 f.Kr.

Jugurtha beseires
Etter en lang krig beseirer romerne omsider Jugurtha i år 105 f.Kr. Roma setter inn nye konger, men i år 46 f.Kr. deles riket mellom nabostaten Mauritania og Roma.

Jugurtha viste raskt store evner for krig og lederskap, og hans popularitet i hæren og befolkningen ble så sterk at kong Micipsas stolthet over nevøen måtte vike for frykten for den unge mannens ambisjoner.

Og da den romerske hærføreren Scipio Aemilianus i år 134 f.Kr. ba Micipsa om hjelp til Romas beleiring av den spanske byen Numantia, fikk kongen en grusom idé.

«Han ga Jugurtha kommandoen over numiderne han sendte til Spania, i håp om at han lett ville bli offer for sin hang til å vise sitt mot eller for den brutale fienden», skriver den romerske forfatteren Sallust.

Fellen slo uventet tilbake. Jugurtha overlevde og imponerte den romerske hærføreren så mye at han ble en av generalens betrodde menn, så da den unge krigshelten vendte hjem, følte kong Micipsa seg tvunget til å adoptere Jugurtha.

Like etter døde Micipsa, som i sitt testament tildelte sine to sønner og Jugurtha hver sin del av Numidia. Men arvingene kunne ikke bli enige. Jugurtha planla derfor å myrde kongens to sønner, Hiempsal og Adherbal – også selv om mordene sikkert ville gjøre romerne sinte.

«Han var fast overbevist om at i Roma kunne alt kjøpes.» Den romerske forfatteren Sallust om Jugurtha.

Under oppholdet i Spania hadde Jugurtha nemlig oppdaget at Romas elite først og fremst lot seg styre av penger. «Han var fast overbevist om at i Roma kunne alt kjøpes», skriver Sallust.

Natten før tronarvingene skulle møtes, sendte han sine lojale menn ut til privathuset der Hiempsal holdt til. De brøt ned dørene og fant den livredde Hiempsal skjult i rommet til en tjenestepike.

«Numiderne gjorde som befalt og brakte hodet hans til Jugurtha», forteller Sallust.

Gull vant over rettferdighet

Mordet på Hiempsal fikk broren Adherbal til å flykte til Roma for å søke hjelp. Som motsvar sendte Jugurtha diplomater med vesker fylt med gull og sølv til Roma.

Den romerske republikken ble på dette tidspunktet styrt av to konsuler valgt av det romerske folket for ett år om gangen. Konsulene ledet staten i samarbeid med senatet, som i prinsippet var en rådgivende forsamling.

Numantia, Jugurtha, Roma

Romerne beleiret byen Numantia i bortimot et år. Blant Romas tropper var Jugurtha.

© Imageselect

Den unge Jugurtha lærte å forakte romerne

Som ung ble Jugurtha sendt til Spania for å hjelpe Romas hær. Her innså han at supermaktens aristokrater ville gjøre hva som helst for penger.

I år 134 f.Kr. beordret Roma hærføreren Scipio Aemilianus til Spania for å redde hæren fra et ydmykende nederlag. I årevis hadde legionærene forsøkt å erobre byen Numantia, men romerne var blitt slått tilbake igjen og igjen.

Da Scipio ankom, var hærens disiplin på et lavpunkt – offiserene brukte tiden sin på spill og prostituerte. Generalen fikk disiplinen gjeninnført og hyret også inn flere tropper for egne penger. Blant dem var en divisjon fra Numidia, som ble ledet av den unge Jugurtha.

Ifølge den romerske forfatteren Sallust viste Jugurtha seg å være ekstremt dyktig, og han vant både Scipios og andre romeres vennskap. Til tross for Scipios innsats hersket det fortsatt en utpreget svakhet for rikdom og mangel på hederlighet i hæren, spesielt blant offiserene.

Jugurtha brukte mye av tiden sin på å studere romerne, og han så at de fleste – til tross for romernes rykte for rettskaffenhet – lett lot seg korrumpere. Denne kunnskapen tok den unge mannen med seg hjem, hvor planene hans tok form.

Men i motsetning til konsulene måtte ikke medlemmene av senatet, som besto av Romas rikeste og mektigste menn, velges. De satt for livet. Forsamlingen var derfor blitt ekstremt mektig og kjempet innbitt for å holde alle andre utenfor rikets ledelse.

Senatets medlemmer stammet derfor fra familier som alle hevdet å kunne spore sine aner tilbake til grunnleggelsen av byen.

Jugurtha kjente senatets makt, og utsendingene hans gikk derfor i gang med å smøre de romerske senatorene med store pengegaver.

«På tross av alt vant den delen av senatet som satte penger og tjenester høyere enn rettferdighet.» Den romerske forfatteren Sallust om Romas korrupte senatorer.

Da senatet stemte om hjelpen til Adherbal, mente plutselig et flertall av medlemmene – som tidligere hadde vært mot Jugurtha – at han ikke hadde gjort noe galt.

«På tross av alt vant den delen av senatet som satte penger og tjenester høyere enn rettferdighet», skriver Sallust sint.

I stedet for å straffe drapet ble det vedtatt at Numidia skulle deles mellom Jugurtha og Adherbal. Utfallet viste Jugurtha at Roma ikke var en reell trussel. Og snart etter, i 112 f.Kr., fikk han troppene sine til å angripe Adherbal, hvis hær ble hugget ned utenfor hovedstaden Cirta (oldtidsnavnet på den algeriske byen Constantine).

Adherbal flyktet med de overlevende inn i byen. Her befant det seg et stort antall romerske kjøpmenn som forsvarte Cirta så iherdig at Jugurtha måtte gi opp å storme byen.

Senatet i Roma sendte representanter til Nord-Afrika for å få Jugurtha til å oppgi beleiringen, men forhandlingene kom ingen vei.

Romerne i Cirta som hørte om utsendingene, ble overbevist om at Jugurtha ikke ville våge å skade dem hvis de overga seg. Men så snart byportene ble åpnet, fikk Jugurtha Adherbal drept, og så myrdet troppene hans i vei blant de voksne mennene i byen – inkludert romerne.

Jugurtha, portrett, mynt

Jugurtha myrdet adoptivbrødrene sine slik at han i 112 f.Kr. ble Numidias enehersker.

© Bridgeman Images

Nyhetene fikk straks det romerske senatet til å erklære krig. Én ting var at Jugurtha massakrerte sin adoptivbror og hans folk, noe annet var å myrde romerske borgere!

Roma ville ha hevn og sendte en hær til Nord-Afrika.

Invasjon rant ut i sanden

Romas felttog mot Numidia ble en rungende fiasko. Invasjonshæren ble ledet av konsulen Lucius Bestia, som etter et par småseire uventet inngikk en fredsavtale med Jugurtha, angivelig fordi kongen hadde brukt sitt gamle triks.

«Så snart Jugurtha via utsendinger begynte å friste med penger og demonstrere hvor sterk motstand han kunne yte, ble Bestia et lett offer for sin grådighet», skriver Sallust.

Nyheten fikk sinnet til å koke i Roma, der folkeforsamlingen, som besto av vanlige borgere, anklaget Bestia og andre senatorer for korrupsjon. Saken var så viktig at Jugurtha – mot løfte om fritt leide – ble kalt til Roma for å avgi forklaring.

Korrupsjon, Roma, Dentatus

Konsulen Curius Dentatus nektet å motta bestikkelse.

© Photo Scala, Florence

Militære seire gjorde romerne grådige

Jugurthas svindel avslørte hvor korrupt og degenerert den romerske staten var blitt. Sallust beskrev Romas forvandling «fra å være den mest storslåtte og beste til å bli den verste og nedrigste».

Helt siden innføringen av republikken i år 509 f.Kr. hadde romerne skrytt av å være bedre enn alle andre. I motsetning til stater som var styrt av grådige konger, ble republikken styrt av bunn ærlige menn som satte statens vel over alt.

Blant de store idolene var konsulen Curius Dentatus, som førte Roma til seier over den samnittiske stammen på 200-tallet f.Kr. Angivelig forsøkte samnittene å bestikke ham og kom til huset hans med mengder med gull.

Her fant de ham i ferd med å riste en rotfrukt over ildstedet sitt. Da de tilbød ham gullet, avslo han og sa at han heller ville herske over dem som eide gull, fremfor selv å eie det.

Men de høye idealene forsvant. Forfatteren Sallust mente at romernes moral gjennom årene ble ødelagt av deres suksess på slagmarken. De militære seirene gjorde dem rike, men velstanden gjorde dem bare enda mer grådige og nytelsessyke.

Og det var denne grådigheten som Jugurtha skamløst utnyttet, men som også fikk det romerske folket til å vende seg mot eliten.

Like etter sto den frekke numideren, som kort tid før hadde vært Romas fiende, ganske ubekymret i folkeforsamlingen – klar til å utpeke alle han hadde bestukket. Til tross for publikums hat mot Jugurtha holdt de alle pusten da kongen ble kalt frem for å avsløre de korrupte.

Men i samme øyeblikk som Jugurtha skulle tale, reiste en folketribun seg og la ned veto mot at kongen vitnet. Folketribunene i Roma hadde som oppgave å beskytte den brede befolkningens interesser og kunne derfor nedlegge veto.

Og det hadde Jugurtha, som ikke var interessert i å røpe noe som helst, listig utnyttet – folketribunens veto var kjøpt med afrikansk gull.

«Folket måtte gå hjem fra møtet etter å ha blitt holdt for narr av Jugurtha.» Sallust om Jugurthas opptreden i den romerske folkeforsamlingen.

Det tok ikke lang tid før de fremmøtte innså kongens bedrag. Men vetoet kunne ikke omstøtes.

«Folket måtte gå hjem fra møtet etter å ha blitt holdt for narr av Jugurtha», skriver Sallust.

Men kongen var slett ikke ferdig. Jugurtha hadde snust opp at hans fetter Massiva var romernes nye favoritt til den numidiske tronen – og at han befant seg i Roma.

I ly av natten fikk Jugurtha derfor sin mest pålitelige mann til å betale lokale romere for å snikmyrde rivalen. Det dristige mordet midt i den romerske hovedstaden ble imidlertid utført så klønete at en av leiemorderne ble pågrepet.

Han tilsto drapet, og det ble snart klart at Jugurtha var bakmannen. På det tidspunktet hadde imidlertid kongen for lengst forlatt byen. Ifølge Sallust snudde han seg på veien for å betrakte den mektige byen og utbrøt:

«En by til salgs, dømt til å falle hvis den finner en kjøper.»

Jugurtha, Roma, korrupsjon

Under et besøk i Roma fikk Jugurtha sin egen fetter snikmyrdet midt i byen. På vei ut av Roma snudde han seg og ropte: «En by til salgs, dømt til å falle hvis den finner en kjøper.»

© Bridgeman Images

Romas hær måtte overgi seg

Jugurthas snikmord fikk nok en gang Roma til å erklære krig. I spissen for en ny hær sto general Aulus Postumius Albinus, som heller ikke kunne måle seg med den utspekulerte Jugurtha. Albinus satset frimodig på å beleire den numidiske byen hvor kongens skattkammer lå.

Men vinteren 110–109 f.Kr. klarte Jugurtha å bestikke flere misfornøyde romerske divisjoner til å la seg lokke i bakhold. Skinnangrepet endte med at Albinus og hans hær på 40 000 mann måtte overgi seg betingelsesløst og love å forlate Numidia innen ti dager.

I Roma trodde folk ikke sine egne ører ved nyheten om katastrofen. Roma, som hadde beseiret erkefienden Hannibal og lagt supermakten Kartago i aske, var blitt så svak at den ikke engang kunne beseire en simpel nomadehøvding. Og de ansvarlige hærførerne, alle fra Romas mektigste familier, vendte etter hvert nederlag hjem rikere enn da de dro.

Jugurtha, Romerriket, Numidia

Numidia strakte seg fra dagens Marokko til Libya. Men midt i det hele lå den romerske provinsen Africa.

© Shutterstock

Ørkenkongen drev gjøn med Romas hærer i seks år

I år 111 f.Kr. sendte Roma den første hæren til Numidia for å straffe kong Jugurtha. Men hærleder etter hærleder måtte gi opp å beseire den listige kongen, som først ble felt da han ble forrådt av sin svigerfar.

Det romerske folket krevde en politisk oppvask. Flere av Romas ledende menn ble deretter landsforvist for korrupsjon eller rett og slett udugelighet.

Ledelsen av krigen mot Jugurtha ble overlatt til konsulen Quintus Metellus, som riktignok tilhørte den gamle, aristokratiske eliten, men hadde ry på seg for å være ubestikkelig. Selv om Metellus brakte med seg friske tropper til Afrika og gjenopprettet disiplinen, klarte heller ikke han å få slutt på krigen.

Kampene bølget frem og tilbake, men selv etter betydelige romerske seire slapp Jugurtha unna. I motsetning til romerne kjente han til alle skjulestedene i ørkenlandet. Og hver gang stablet han en ny hær på beina og fortsatte krigen.

Metellus’ manglende gjennombrudd ble kritisert høylytt av hans nestkommanderende, Gaius Marius, som i likhet med Jugurtha hadde kjempet som ung offiser i Spania under beleiringen av Numantia 26 år tidligere.

Den 49 år gamle Marius kom til forskjell fra Metellus ikke fra en av de gamle senatorfamiliene, og til tross for fenomenale militære evner var han stadig blitt forbigått. Men nå så offiseren sin store sjanse.

Eliten ble vraket

Motstrebende ga Quintus Metellus i år 108 f.Kr. Marius tillatelse til å stille til konsulvalget i den tro at han umulig kunne vinne. Men Marius utnyttet folkets mistillit til Romas maktklasse.

«De sier jeg er vulgær og uten dannelse, fordi jeg ikke har forstand på å arrangere fine middagsselskaper.» Gaius Marius om Romas gamle familier.

I flammende taler fremhevet Marius at han var en «homo novus» – en ny mann – som ikke tilhørte den oppblåste og nytelsessyke eliten:

«De sier jeg er vulgær og uten dannelse fordi jeg ikke har forstand på å arrangere fine middagsselskaper. La dem tilbringe sin alderdom der de har tilbrakt ungdommen, ved det dekkede bordet, som slaver av magen og begjæret.»

Marius’ krasse kritikk av de gamle familiene gikk rett hjem hos romerne, som med stort flertall valgte ham til det ene av Romas to konsulembeter.

I tillegg vedtok folkeforsamlingen at Marius skulle erstatte Metellus og lede krigen i Numidia. Aristokraten Metellus gråt av raseri da han mottok nyheten. Han var blitt vraket til fordel for en underordnet som ikke engang kunne kjenne forskjell på en stekt vaktel med vinblader og en fettdryppende svinestek!

Jugurtha, Gaius Marius, Roma

Gaius Marius avskydde den romerske overklassen, som til tross for sin middelmådighet anså seg for å være bedre enn alle andre.

© Shutterstock

Folkeforsamlingen hadde med utnevnelsen ydmyket Metellus og ikke minst senatet, som vanligvis avgjorde hvem som skulle lede Romas hærer.

I 107 f.Kr. ankom Marius Numidia med den største hæren som var sett i krigen mot Jugurtha, og i slag etter slag fikk kongen merke at hans nye motstander var av et helt annet kaliber enn de forrige. Men krigen tok ikke slutt før Jugurtha var tatt til fange.

Og det var bare én måte å gjøre det på: bruke Jugurthas skitne metoder mot ham selv.

Kongens svigerfar forrådte ham

Under krigen hadde Jugurtha overtalt sin svigerfar, kong Bocchus av Mauretania (dagens Marokko), til å støtte ham. Til gjengjeld ville Mauretania få en tredjedel av Numidias territorium etter krigen. Men Bocchus, som tidligere hadde vært Romas allierte, fikk snart kalde føtter.

Numidia, rytter, krig

I krigen mot Roma satte Jugurtha inn Numidias berømte rytterkrigere, som brukte verken sal eller tøyler.

© Johnny Shumate

I år 105 f.Kr. sendte kongen derfor i all hemmelighet diplomater til romerne med en anmodning om en vennskapspakt og tilgivelse for sitt svik. Marius beordret derfor en av sine offiserer, aristokraten Lucius Cornelius Sulla, ut for å møte Bocchus.

Sulla ga kongen beskjed om at Romas tilgivelse var avhengig av hva han kunne tilby dem som takk, og la til, ifølge Sallust:

«Hvis han ville overlevere kongen (Jugurtha, red.) til romerne, ville de være ham dypt takknemlige.»

Bocchus vaklet til det siste: Først forhandlet han med Jugurtha om å kidnappe Sulla og bruke ham som gissel i en fredsforhandling med Roma. Deretter forhandlet Bocchus med Sulla om å lokke Jugurtha i bakhold.

Til slutt lot Bocchus som om han gikk inn for Jugurthas plan om å kidnappe Sulla under et møte. I tillit til svigerfarens ord troppet Jugurtha opp, men Bocchus’ menn lå i bakhold, og så klappet fellen sammen. De hugget ned Jugurthas følge, la den numidiske kongen i lenker og overleverte ham til Sulla.

Etter seks lange år var krigen mot Jugurtha endelig over.

Jugurtha, Marius, Sulla

Marius (sittende) beordret Sulla (stående t.v.) til å fange Jugurtha.

© Johnny Shumate

Jugurthas banemenn ble dødsfiender

At Jugurtha ble tatt til fange, gjorde Marius og Sulla berømte og ga et løft i karrierene deres, men de endte som dødsfiender i senatets maktkamp.

Det var et umake par som i år 105 f.Kr. satte punktum for krigen i Numidia ved å ta Jugurtha til fange. Bak aksjonen sto hærføreren Marius og hans nestkommanderende, Sulla.

Politisk sto de to på hver sin side. Marius var en «ny mann» som avskydde Romas elite av gamle familier, mens Sulla kom fra nettopp en av disse familiene og støttet senatets makt.

Det var på ordre fra Marius at Sulla inngikk en avtale med kong Bocchus av Mauretania om å forråde svigersønnen Jugurtha. Da Marius og Sulla kom hjem til Roma, begynte vennskapet deres å halte.

Marius mente at æren for at Jugurtha ble tatt til fange, tilhørte ham som øverstkommanderende. Sulla på sin side mente han skulle ha æren, fordi han gjennomførte planen. Tilfangetakelsen skapte begge menns lynklatring i det romerske hierarkiet, men resulterte også i et livslangt hat mellom de to politiske rivalene.

Da Marius døde i år 86 f.Kr. etter å ha blitt valgt til konsul sju ganger, ble Sulla utropt til diktator og innledet en klappjakt på tilhengerne hans.

Jugurtha fikk en iskald død

I januar 104 f.Kr. feiret den hjemvendte Marius, iført laurbærkrans og purpurfarget toga, seieren sin med et mektig triumftog. Foran seiersvognen hans trasket Jugurtha – mannen som i nesten et tiår hadde holdt Middelhavets supermakt for narr.

Ved avslutningen av triumftoget fortsatte Marius og alle andre opp til toppen av Kapitolhøyden for å ofre til Jupiter i gudens tempel. Etter dette spredte deltakere og tilskuere seg for å delta i banketter og annen underholdning betalt av den seirende feltherren.

Sulla, mynt, Jugurtha

Sullas sønn utstedte etter sin fars død en mynt der man ser Sulla motta kong Bocchus og en bakbundet Jugurtha.

© Imageselect

Jugurtha opplevde ikke alt dette. Han ble ført til Romas eldgamle fengsel, Tullianum. Århundrer før var det blitt bygget som et sisternehus, og selve fangehullet lå i det kalde og konstant fuktige reservoaret i bygningens kjeller.

Ifølge den greske forfatteren Plutark ble Jugurtha ført inn i første etasje i fengselet, hvor vaktene rev av ham klærne og gulløreringene med så stor voldsomhet at kongens øreflipp også røk med.

«Det var da et noe kjølig romersk bad!» Jugurtha etter å ha blitt kastet i et meget fuktig fangehull.

Så dyttet de den nakne ørkenherskeren ned i den gamle sisternen gjennom et hull i gulvet. Herfra hadde ingen noensinne unnsluppet, for det fantes verken vinduer eller trapper i det tidligere reservoaret der gulvet var dekket med vann.

Ifølge Plutark var kongens siste ord: «Det var da et noe kjølig romersk bad!»

Seks dager senere bukket Jugurtha under for kulden og sulten.

Hans spådom om Romas fall gikk ikke i oppfyllelse. Byen overlevde i over 500 år til. Men den numidiske kongen etterlot seg en arv som kom til å pine den romerske republikken.

Jugurthas skamløse bestikkelser hadde avslørt grådigheten og egoismen til den romerske eliten i en slik grad at romerne begynte å nære massiv mistillit til senatet.

I de påfølgende tiårene grep den vanlige romer enhver mulighet til å støtte senatets argeste motstandere, blant dem general Gaius Marius, som ble valgt til konsul hele sju ganger.

Kampen mellom folket og senatet kulminerte da Julius Cæsar 55 år etter Jugurthas død erklærte krig mot senatorene, og dermed innledet republikkens endelige fall.