Roma tok en blodig hevn: Jødene mistet landet sitt i hellig krig

Fremmede regjerer Judea

Det var ikke første gang jødene gjorde opprør mot romerne. Jødenes oppstand i 132 e.Kr. var kulminasjonen av mange års undertrykkelse av det vesle folkeslaget.

Judea var blitt erobret av romerne nesten 200 år tidligere, i år 63 f.Kr. Romerne innsatte deretter en vasallkonge som sørget for å drive inn skatter blant jødene på vegne av romerne.

Noen år senere innsatte romerne en romersk guvernør i landet, som fikk hovedkvarter i jødenes hellige by Jerusalem.

Romerne støttet opp under Judeas jødiske aristokrati og de mange tusen romerske og greske bosetterne i landet.

På den måten sørget romerne for å holde innbyggerne så atskilt at et organisert opprør mot den romerske okkupasjonen stort sett var utenkelig.

Men i mai 66 e.Kr. – nesten 70 år før Simon Bar-Kokbas opprør – brøt det ut et voldsomt opprør i byen Cæsarea i den nordlige delen av Judea. Urolighetene spredte seg raskt til Jerusalem.

Jødene dreper 6000 romere

Det voldsomme opprøret kom bardus på romerne. I løpet av våren og sommeren 66 e.Kr. inntok opprørerne store deler av Judea. Men på høsten begynte Romas mektige krigsmaskin å sette seg i bevegelse.

Syrias romerske guvernør marsjerte mot Judea med 30 000 mann for å knuse opprørerne.

Den 27. oktober sto den romerske hæren utenfor Jerusalem, og i løpet av de neste dagene brøt romerne gjennom forsvarsverkene og trengte frem til jødenes helligdom i sentrum av byen, tempelet.

Men akkurat da seieren så ut til å være sikret, avbrøt romerne angrepet og trakk hæren tilbake mot byen Cæsarea.

Så snart romerne forlot Jerusalem, viste de første jødiske geriljasoldatene seg. I regulære slag hadde de lett bevæpnede opprørerne ingen sjanse mot de veldisiplinerte og tungt pansrede romerne.

Men blant Judeas klipper og olivenlunder var de i sitt ess, og snart vrimlet det av jødiske soldater.

Det som skulle ha vært en organisert romersk retrett ble en fire dager langt marerittaktig spissrotgang. Igjen og igjen angrep jødene.

Da de romerske legionærene omsider kom seg i sikkerhet, hadde de etterlatt seg hauger av våpen, rustninger og forsyninger. Og nesten 6000 av kampfellene deres lå døde i Judeas utmark.

Det var den største jødiske seieren på 200 år og et av Romas verste nederlag.

Seier ender i borgerkrig

Opprøret i år 66 e.Kr. hadde brutt ut helt spontant. Derfor besto den jødiske opprørshæren av en rekke grupper med helt forskjellig politikk og mål.

Blant opprørerne fantes alt fra radikale seloter og sikarier, revolusjonære bondeopprørere til konservative representanter for adel og presteskap.

Den militære suksessen i begynnelsen av opprøret hadde til en viss grad dempet motsetningene. Men det var bare et spørsmål om tid før de kom for dagen.

I byen Tiberias kom det snart til regelrette gatekamper mellom radikale og moderate opprørere. I byen Sepphoris gikk det enda verre.

Her fryktet det jødiske borgerskapet mer de radikale opprørerne enn Roma og ba derfor romerne om militærbeskyttelse.

Resultatet ble at romerne nå fikk et brohode midt i fiendeland.

Roma sender Vespasian

Mannen som fikk i oppgave å knuse opprøret, var den 57 år gamle general Vespasian. Våren 67 e.Kr. rykket han inn i jødenes land.

Katastrofen utenfor Jerusalem hadde inntruffet fordi jødene hadde fått lov til å kjempe på sine egne vilkår, men Vespasians invasjon foregikk på romernes betingelser.

Vespasian beordret sine soldater til å brenne avlingene, ødelegge kornlagrene og drepe alle husdyr i de områdene soldatene marsjerte gjennom.

Den romerske hærstyrken slo til mot opprørernes byer og borger. Jødene hadde ingenting å stille opp mot romernes overlegne teknologi, og en etter en falt festningene deres.

Den siste store opprørsbasen var byen Gamala. Her forsvarte befolkningen seg tappert mot overmakten og slo tilbake flere romerske angrep.

Da innbyggerne til slutt innså at enden nærmet seg, søkte de tilflukt på et klippefremspring over en dyp dal. Her valgte mange å kaste seg i avgrunnen fremfor å falle i fiendens hender.

Etter hvert som romerne tok kontroll over de jødiske distriktene, flyktet opprørerne til Jerusalem, hvor det endelige slaget skulle stå. Her ventet 25 000 jødiske rebeller på den romerske hæren som nærmet seg.

Den jødiske opprørshæren i Jerusalem var en broket blanding av konservative nasjonalister, religiøse fanatikere og revolusjonære. En stor del av dem hadde vært med på å beseire romerne tidligere og var fulle av kampglød.

For mange føltes det som det endelige slaget mellom lysets og mørkets makter. Jødene var overbevist om at himmelens hærskarer ville komme dem til unnsetning når romerne angrep den hellige byen.

Og 23. april år 70 e.Kr. sto «mørkets hær» utenfor Jerusalem – nå anført av Vespasians sønn, Titus.

Angrepet på Jerusalem

Romerne begynte å anlegge tre enorme ramper av jord utenfor Jerusalems bymur. Da rampene var ferdige, ble rambukker og beleiringsmaskiner kjørt frem for å knuse bymuren.

Historikeren Josefus forteller at «et dypt stønn av fortvilelse» steg opp fra Jerusalem da lyden av det første rambukkstøtet drønnet gjennom byen. De visste at romerne fra nå av ikke ville vise jødene den minste nåde.

Etter en ukes arbeid brøt romernes største rambukk, «Victor», gjennom bymuren. I slutten av mai nærmet romerne seg tempelområdet og sto nå foran Jerusalems innerste festning, «Antonia».

Igjen begynte romerne å bygge ramper, og etter to uker var de enorme rambukkene på plass nedenfor murene. På ny gjallet drønnet fra beleiringsmaskinene over byen.

Men plutselig ga bakken etter. Rambukker, ramper og menn forsvant i avgrunnen. I all hemmelighet hadde jødene gravd tunneler under romerne og deretter satt fyr på bjelkene som stivet av tunnelene, slik at de kollapset.

På et øyeblikk hadde opprørerne ødelagt mer enn to ukers romersk ingeniørarbeid. Men romerne kunne knekke en by på mer enn én måte.

Jødene må spise halm

General Titus trakk soldatene ut av byen og fikk oppført en åtte kilometer lang mur med 13 fort rundt hele Jerusalem. Deretter kunne romerne bare sitte og vente på at innbyggerne i Jerusalem gikk tomme for mat. Og det varte ikke lenge.

De militære styrkene i byen hadde store matlagre, og det samme hadde mange av de rike jødene i byen. Men de rundt 200 000 vanlige borgerne i Jerusalem hadde ikke adgang til disse forsyningene.

I løpet av sommeren 70 e.Kr. ble situasjonen stadig mer desperat. Folk samlet ugress, kokte lærbelter, spiste halm fra stallgulvene og rotet gjennom hestemøkk på jakt etter ufordøyd korn.

I tillegg til sulten kom sykdommene. Til slutt var det ikke mulig å begrave alle de døde, og likene ble kastet ut over bymurene.

Snart ble dalen utenfor Jerusalem fylt opp av lik som råtnet i sommervarmen, og fra de oppløste kroppene rant det en illeluktende bekk av fordervelse.

Mange forsøkte å flykte, men de færreste kom gjennom den romerske blokaden. Velstående jøder slapp ofte lett hvis de ble tatt. De kunne betale, og mange hadde vært motstandere av opprøret.

Enkelte var likevel så uheldige at de løp i armene på romernes syriske og arabiske hjelpetropper, som skar opp magen på dem fordi de trodde flyktningene hadde slukt gull og edelsteiner.

For jøder flest var det ingen nåde. Snart vokste det opp en skog rundt Jerusalem: tusenvis av kors der døde eller døende jødiske fanger var spikret opp. Slik forsøkte romerne å knekke opprørernes kampvilje.

Kombinasjonen av angrep, sult, sykdom og terror fungerte, og på sensommeren år 70 e.Kr. sto den romerske hæren foran selve tempelet – jødenes viktigste helligdom.

Tempelet går opp i flammer

Under de blodige og kaotiske gatekampene rundt tempelet plukket en romersk soldat opp et brennende trestykke fra bakken. Han klatret opp på skuldrene til en kamerat og kastet fakkelen inn gjennom et vindu.

Rommet bak vinduet var tilfeldigvis et av lagerrommene i tempelet og var fylt med pergamentruller, papyrus og tøy. Det hadde vært knusktørt i flere uker, og det brøt ut en eksplosjonsartet brann.

Snart var tempelområdet fylt med fortvilte jøder som prøvde å forsvare tempelet mot de angripende romerne, samtidig med at de forsøkte å redde de hellige skriftene fra flammene.

Tapet av tempelet ble dødsstøtet for opprørerne, og mange av jødene forsto raskt at slutten hadde kommet. Plutselig så de romerske soldatene et fortvilt syn.

På taket av søylegangene rundt det brennende tempelet sto hundrevis av menn, kvinner og barn. Omgitt av flammer og røyk stirret de mot himmelen. Helt til det siste ventet de på at redningen skulle komme derfra.

Men hjelpen kom aldri, og til slutt ble de slukt av flammene.

Romerne feirer seieren

Hjemme i Roma ble seieren feiret med det mest storslåtte triumftoget i byens historie. De beseirede var ikke barbarer fra Gallia eller Germania, men en gammel og ærverdig kultur med palasser, templer og store byer.

I timevis beveget opptoget seg gjennom gatene, og tusenvis av romere stimlet sammen for å se prosesjonene.

De så store avbildninger av de største slagene og byene som var blitt erobret under den fire år lange krigen i jødenes land. Tusenvis av soldater marsjerte forbi, mens de viste frem de mange skattene den romerske hæren hadde plyndret til seg.

700 jødiske fanger ble også trukket gjennom gatene. De var valgt ut fordi de var spesielt store, kraftige og vakre.

Da den sjuarmede lysestaken og andre tempelskatter ble båret frem, steg jubelen fra menneskemassen til et øredøvende nivå.

I Judea lå Jerusalem og jødenes tempel i ruiner. Det fantes heller ikke noe presteskap i byen mer. Jerusalems befolkning var redusert til en tredjedel – og flere hundre tusen jøder var døde eller deportert.

Like ved Jerusalem opprettet Roma en koloni for romerske krigsveteraner, som ble tildelt jord som takk for innsatsen. Dessuten ble det grunnlagt en rekke rent ikke-jødiske byer rundt om i Judea.

Den jødiske nasjonen hadde i realiteten opphørt å eksistere. Men selv ikke nå var jødenes motstandsvilje knekt. De ventet bare på en ny mulighet for å bryte det romerske åket.

Hadrian forbyr omskjæring

I år 130 e.Kr. – 60 år etter avslutningen på jødenes første opprør – kom den romerske keiser Hadrian til Jerusalem, som fortsatt lå i ruiner.

Nå ville han bygge en ny og moderne romersk by ved navn Aelia Capitolina på stedet. Og som erstatning for jødenes ødelagte tempel ville han bygge et nytt tempel til ære for den romerske guden Jupiter.

Den jødiske verden reagerte med raseri. Hadrian betraktet seg selv som en venn av det jødiske folket, men som så mange før ham forsto han ikke jødene og deres religion.

Romernes religion var fleksibel og pragmatisk; de innlemmet gjerne nye guder i guderekken og hadde sågar en gudinne for kloakken i Roma. En slik nasjon kunne aldri forstå jødenes lidenskapelige forhold til sin egen gud.

Samtidig med tempelplanene i Jerusalem innførte Hadrian også et forbud mot omskjæring.

For romere og grekere var enhver form for selv-lemlestelse motbydelig, men jødene tolket forbudet som en bevisst provokasjon. I løpet av to år reiste Judea seg på ny til den siste og mest ødeleggende krigen mot Roma.

Det forrige store opprøret hadde vært et kaos av motstridende grupper og personer. Men denne gangen sto opprørerne samlet bak Simon Bar-Kokba, som av en rabbiner var blitt utropt som Messias. Han ledet jødene inn i den endelige kampen for frihet.

Opprøret i 66 e.Kr. hadde hatt religiøse undertoner. Men denne gangen mente mange opprørere at de bega seg ut på en hellig krig mot Roma.

Jødenes religiøse fanatisme ga opprørshæren nesten overjordisk styrke i kampen mot de ellers så uovervinnelige romerske styrkene.

Og hver uke strømmet tusenvis av nye jødiske rekrutter inn i hæren, som til slutt talte flere hundre tusen.

Jødenes siste festning

Keiser Hadrian sendte bud etter en av Romas mest erfarne generaler, Julius Severus. Severus kom direkte fra Britannia og hadde stor erfaring med geriljabekjempelse.

På grunn av opprørernes overlegne antall og religiøse fanatisme, unngikk Severus å møte dem i åpen kamp. I stedet isolerte han mindre grupper av opprørere og avskar forsyningslinjene deres.

Han anla også et nytt veinett i Judea bare for å lette transporten av legionærene. Langsomt fikk Severus lagt lokk på opprøret.

Opprørslederen Simon Bar-Kokba var fortsatt på frifot. Sammen med sine mest fanatiske soldater forskanset han seg i festningen Bethar ikke langt fra Jerusalem.

Men det var bare et spørsmål om tid før romerne kom, og beleiringen av Bethar-festningen ble den siste store styrkeprøven under krigen.

Nedkjempelsen av Bar-Kokba og hans hær var så viktig at keiser Hadrian selv var til stede under beleiringen.

Opprørernes mot og fanatisme nyttet ikke lenger mot romernes armeer. Jødene overga seg aldri, men døde i festningen. En romersk kilde sier at de døde av sult og tørst.

Men ifølge jødiske kilder ble alle i festningen hogd ned av romerne «til hestene vadet i blod opp til neseborene, og blodet fløt av gårde langs steinene og videre ut i havet og farget det rødt».

Krigen ryster selv romerne

Jerusalems fall i år 70 e.Kr. ble feiret med en av de mest storslåtte seiersseremoniene Roma noen gang hadde sett. Etter Bar-Kokba-opprøret – 60 år senere – avholdt romerne verken triumftog eller reiste seiersmonumenter.

Den voldsomme fanatismen og brutaliteten som hadde preget opprøret, rystet selv de krigsvante romerne, og det var ikke en krig de var stolte av å ha vunnet. Enkelte romere så det ikke engang som en seier.

I et brev fra forfatteren Cornelius Fronto til keiser Marcus Aurelius tretti år senere, omtalte han Bar-Kokba-opprøret som et av Romas nederlag.

Kanskje følte mange det samme som general Titus, da han etter Jerusalems fall i år 70 e.Kr. skal ha sagt:

«Det er ingen ære i å beseire et folk som har blitt forlatt av sine guder.»

Krigen var intet mindre enn en katastrofe for jødene. Den romerske historikeren Dio Cassius beskrev krigen med disse ordene:

«50 av deres viktigste festninger og 985 av deres mest kjente byer ble jevnet med jorden. 580 000 mennesker ble drept i trefninger og slag, og det er ikke engang mulig å finne tall på alle dem som døde av sult, sykdom og brann. Slik ble nesten hele Judea lagt øde.»

Med disse tre setningene oppsummerte den romerske historikeren en hel nasjons undergang.

Hadrian renser Judea for jøder

Judea eksisterte ikke mer. I stedet opprettet keiser Hadrian en ny provins ved navn Syria Palestina, oppkalt etter jødenes urgamle fiender, filisterne.

Landet ble nærmest renset for jøder. I tillegg til alle jødene som var blitt drept i opprøret, ble flere tusen solgt som slaver eller sendt ut i det romerske imperiet for å ende sine dager i romernes saltgruver.

De som overlevde, flyktet. De heldige sluttet seg til de jødiske koloniene i Egypt og dagens Irak. Men mange andre måtte reise mot en usikker skjebne i Europa.

For å sikre at det aldri mer skulle oppstå en jødisk stat, forbød Hadrian jødene å se Jerusalem. Straffen for overtredelse var døden.

Umiddelbart etter at opprøret var over satte en rabbiner ved navn Akiba ben Josef sitt liv på spill for å se sitt elskede Jerusalem en siste gang.

Rabbineren greide å snike seg inn i byen, der han så vidt rakk å få et glimt av tempelruinen, før soldatene oppdaget ham og kastet ham i fengsel.

Mens romerne torturerte ham til døde, gjentok Akiba jødenes urgamle bønn «Shema Yisrael» – Hør Israel, at Herren er din Gud, Herren alene.

Den gamle rabbineren kunne ikke vite at Israel ikke ville eksistere de neste 1800 årene. Jødene var nå et folk på flukt, uten land og uten beskyttelse.