Romas fall fikk betydning for hele Europa

Plyndring innledet Romas fall

På begynnelsen av 400-tallet kjempet Romerriket for å overleve. I flere tiår hadde de nordlige grensene vært truet av germanske stammer.

I 401 gikk det galt, da en stor hær av germanske gotere dro mot Italia.

I desperasjon trakk romerne legionene hjem fra provinsene for å møte trusselen – forgjeves. Den 24. august 410 erobret goterne Roma og plyndret byen tre dager i strekk.

På denne tiden befant keiser Honorius seg i den norditalienske byen Ravenna.

Den litt enfoldige keiseren elsket duer, og hadde gitt den ene navnet «Roma». Ifølge legenden misforsto han derfor beskjeden om at Roma var falt: "Jammen han har jo akkurat spist av hånden min!» utbrøt keiseren forferdet."

Honorius roet seg da han innså at tjenerne snakket om byen – ikke duen. Goterne forlot Roma kort tid etter, men nå strømmet andre germanske stammer inn over imperiets ubeskyttede grenser mot nordøst. Mørket var på vei.

Borgerne la byene bak seg

Britannia var imperiets fjerneste utpost. Her langt mot nord hadde romerne skapt en kopi av Roma i miniatyr.

I og rundt landets byer lå praktvillaer, marmortempler og offentlige bad med varmt vann.

Og på de brolagte gatene gikk romere og briter kledd i tunika og kappe, selv om den strenge kulden tvang dem til å gå med ullsokker i sandalene. Ellers var alt som hjemme i Italia.

Da romerne forlot øya i 410, kollapset det britisk-romerske samfunnet bokstavelig talt.

Med legionene forsvant nemlig også den romerske administrasjonen­ som hadde sørget for å opprettholde ro og orden.

Og for å gjøre vondt verre tok også handelen med kontinentet slutt. Ingen hadde derfor lenger råd til å bo i villaene, og sakte, men sikkert begynte de å forfalle.

I byene gikk vannledningene til både kloakkene og de offentlige badene tett, fordi ingen ante hvordan de store og teknisk avanserte anleggene skulle vedlikeholdes.

Alt tyder dessuten på at enhver form for lov og orden forsvant og ble erstattet av voldelig anarki.

Til slutt ga innbyggerne tilsynelatende opp og flyktet ut på landsbygda.

Rundt år 420 – bare ti år etter at romerne hadde forlatt provinsen – var samtlige byer i Britannia, små og store, helt borte.

Utgravninger har vist hvordan ruinene av byen York i løpet av 400-tallet ble forvandlet til myr.

I de tilgrodde gatene og forfalne bygningene levde fra da av bare ville dyr.

Med Romas fall forsvant kokekunstens redskaper

Samtidig med at Britannias byer ble forlatt, forsvant også en stor del av dagligvarene britene hadde vært vant til.

Plutselig var det umulig å oppdrive noe så enkelt som jernspiker til for eksempel kister. I stedet måtte folk begrave de døde uten kister i grøfter eller i hull de gravde ute på jordene.

Keramikk hadde vært en fast og rikelig bestanddel av livet under romerne, men nå ble det ikke lenger produsert.

For med romerne gikk også kunsten å bruke dreieskiver og keramikkovner tapt.

De ettertraktede romerske krukkene ble i stedet erstattet av primitiv keramikk, som knakk i biter for et godt ord.

Men selv ikke den hadde alle mulighet til å få tak i. På en boplass i Cadbury har arkeologer funnet askeurner som i sin tid er gravd opp fra en gammel romersk gravplass i nærheten.

Urnene var blitt tømt for aske og deretter gjenbrukt. Til matlaging.

Og det av mennesker som var vokst opp med marmor, mosaikker­ og bad med varmt vann.

Det skulle ta mer enn 700 år før bygninger på størrelse med romernes basilikaer og legionsfort igjen ble bygd i landet.

Britannia var derfor bare en skygge av seg selv da germanske anglere og saksere fra Nord-Tyskland strømmet inn i landet noen tiår senere.

Veteraner nektet å godta at Roma hadde falt

Mens Britannias befolkning stort sett vendte tilbake til steinalderen, strømmet germanske stammer inn over Rhingrensene og videre ned i Gallia i dagens Frankrike. Bak seg trakk de et spor av død og ødeleggelse:

«Røyken stiger opp over Gallia som fra et enormt likbål», skrev et samtidig vitne.

Fra Gallia beveget stammene seg sørover i dagens Spania. I løpet av noen tiår ble store områder i de berørte landene selvstendige germanske riker.

De nye herskerne overtok mange av romernes institusjoner og bygde rikene sine på romersk lovgivning. Presten Paulus Orosius var blant dem som knapt kunne få prist germanernes opptreden­ i Spania nok:

"Barbarene har lagt ned sverdet og vendt seg mot plogen, og de betrakter nå romerne som kamerater og venner", skrev han i 417.

Livet under de nye makthaverne var imidlertid ikke helt rosenrødt­, som en lovtekst fra 500-tallets Frankrike viser:

"Hvis noen dreper en fri franker, la ham bøte 200 solidi. Men hvis noen dreper en romersk landeier, la ham bøte 100 solidi".

For flertallet av lokalbefolkningene var overgangen neppe dramatisk.

Livet deres hadde alltid vært preget av hardt arbeid og få materielle goder. Men for overklassen, som hadde vært vant til luksus, var forandringen dramatisk.

Rikmannen Paulinius beskrev hvordan han mistet vingården og måtte flytte til et lite hus i byen:

"Til slutt tok alderdommen og tapet av jorden knekken på meg. Jeg ble en omstreifer – fattig og uten familie".

Til tross for maktskiftet nektet deler av lokalbefolkningen i blant annet Gallia å erkjenne at Romerriket var borte for godt. Ifølge den østromerske historikeren Prokopios­ sørget tidligere romerske grensesoldater for at sønner og sønnesønner fikk opplæring i fortidens romerske krigskunst:

"Selv i dag kan vi se hvilke legioner de tilhørte i gamle tider. De bærer egne standarter når de går i krig, og har bevart den romerske klesdrakten i minste detalj, helt ned til skoene".

Borgerne ble jaget vilt etter Romas fall

Tidligere hadde den romerske statsmakten garantert provinsborgernes sikkerhet.

Men da de romerske soldatene forsvant, ble innbyggerne fritt vilt for kriminelle bander og fiendtlige stammer.

Ifølge en samtidig beretning om livet til den hellige St. Severinus, som levde i provinsen Noricum i dagens Østerrike, advarte den hellige mannen en vaktmester i den lokale klosterkirken mot å reise vekk på grunn av de farefulle veiene.

Vaktmesteren og en prest valgte likevel å dra av gårde: "Straks ble han og presten­ tatt til fange av barbarene og ført over Donau".

Samfunn etter samfunn ble enten ødelagt eller forlatt, og til slutt var størstedelen av provinsen Noricum så godt som mennesketom.

Også i vest hersket lovløsheten. For selv om germanerne opprettet nye riker i de romerske provinsene, var de germanske statene svake.

De hadde ikke råd til å gjøre som romerne og opprettholde store, profesjonelle hærer.

Særlig landdistriktene var plaget av kriminelle bander.

Istedet ble det de lokale, mektige jordeierne som styrte hvert sitt område med små minihærer. Med tiden ble det derfor disse jordeierne de nye kongene i Europa måtte vende seg til for å be om soldater i krigstid.

De romerske keisernes fall

Mens provinsene falt en etter en, forsøkte keiserne i Roma desperat å holde de siste restene av imperiet sammen.

I selve Italia lå den virkelige makten imidlertid hos keisernes germanske leiesoldater og deres hærførere. Riket levde på lånt tid.

Dødsstøtet kom i år 476, da den germanske generalen Odovakar avsatte den siste romerske keiseren, Romulus Augustulus.

De vestromerske keisernes tid var forbi. I 493 tok goteren Theoderik makten i Italia.

Han hadde i likhet med Odovakar vært general i den romerske hæren, og selv om han aldri lærte å lese og skrive, var Theoderik ifølge østromeren Prokopios en verdig hersker: "Både gotere og italienere lærte å elske ham".

Theoderik nektet imidlertid å kopiere de romerske keisernes tradisjon for å sende barna sine på skolen: «Han sa at hvis de først lærte å frykte spanskrøret, så ville de aldri ha mot til å møte sverd og spyd», forteller Prokopios.

Under Theoderiks strenge, men effektive styre opplevde Italia en ny oppblomstring.

Han restaurerte veier og akvedukter, og arrangerte store forlystelser til glede for det romerske folk, akkurat som de romerske keiserne. Og slik kunne det ha fortsatt, hvis ikke noen hadde villet det annerledes – den østromerske keiseren.

Romas fall: Den endelige undergangen

Mens Theoderik forsøkte å blåse liv i det døende Vestromerriket, opplevde Østromerriket, med hovedstad i Konstantinopel i dagens Tyrkia, en fredsperiode med romernes arvefiende i øst, det sterke Perserriket. Østromerne klarte derfor­ å slå tilbake de fleste invasjoner fra nord og vest.

På rikets trone satt keiser Justinian, som hadde en drøm om å samle hele det gamle Romerriket under østromersk ledelse.

I 535 sendte han derfor sin beste general, Belisarios, mot goternes Italia.

Det skulle imidlertid ta nesten 20 år før den siste gotiske motstanden var nedkjempet, og de voldsomme kampene la store deler av Italia fullstendig øde.

Verst gikk det utover Roma. Gjentatte ganger ble byen beleiret, erobret og gjenerobret.

Akveduktene, som hadde vært romernes stolthet, førte ikke lenger friskt vann til byen. De få tusen innbyggerne som var tilbake, bosatte seg ved bredden av elva Tiber, der de drakk det skitne vannet fra den gjørmete elva.

Samtidig brøt hungersnøden ut, og romerne måtte ifølge Prokopios spise brennesler som vokste i byens ruiner.

Men dette var langt fra nok: «Det hendte ofte at de falt døde om mens de vandret rundt og tygde på neslene. Deretter begynte de til og med å spise sin egen avføring», skriver Prokopios.­

Rundt år 550 var all gotisk motstand nedkjempet. Men det var en tom seier for østromerne, som overtok et ødelagt land.

Store områder var avfolket. Og selve verdens hovedstad, Roma, lå i ruiner. Siste­ rest av Vestromerriket­ var utslettet for alltid. Østromerne hadde gjort det ingen barbarstammer hadde klart.