Marcus Aurelius, keiser, Gladiator

Romas klokeste keiser begikk én utilgivelig feil

Marcus Aurelius regjerte med visdom, raushet og kraft i en tid som var plaget av pest og bestialske kriger. Men mot slutten av livet begikk keiseren en brøler som kastet riket ut i det rene kaos.

Marcus Aurelius regjerte med visdom, raushet og kraft i en tid som var plaget av pest og bestialske kriger. Men mot slutten av livet begikk keiseren en brøler som kastet riket ut i det rene kaos.

Allstar Picture Library Ltd./Imageselect

Slutten var nær. Marcus Aurelius visste det. Døden, som keiseren så ofte hadde filosofert over, var endelig kommet.

Året var 180 e.Kr., og fra sykesengen i hærens hovedkvarter i grenseprovinsen Pannonia kunne den tenksomme keiseren høre de skramlende lydene fra soldatene som skjebnen hadde tvunget ham til å lede i flere tiår.

I 19 år hadde den 58 år gamle herskeren kjempet en nesten overmenneskelig kamp mot barbariske folkeslag, interne rivaler og ikke minst seg selv. Og nå var han dødstrett.

Den ensomme grubleren hadde gjort sin plikt som keiser i Roma og som menneske. Det gjensto bare å ta avskjed.

Som keiseren tidligere hadde skrevet: “Det viktigste er å se på livet med de riktige øynene: Det varer en dag og betyr så lite. I går litt snue, i morgen: et kadaver eller en liten askehaug.”

Aurelius tilkalte sin sønn og arving, Commodus. Den gamle ba sønnen inntrengende om å fullføre krigen som hadde kostet faren og riket dyrt.

Marcus Aurelius, død, seng

Marcus Aurelius døde i dagens Serbia, men rakk å si farvel til vennene sine fra sykesengen.

© incamerastock/Imageselect

Commodus nektet så kategorisk at Aurelius til slutt bare ba sønnen om iallfall å vente noen dager før han reiste hjem til Roma.

Men sønnen hadde ikke tenkt å vente. Ifølge den samtidige forfatteren Dio Cassius overtalte Commodus legene til å fremskynde farens død.

Aurelius skal ha oppdaget konspirasjonen, men nektet å avsløre at sønnen var i ferd med å få ham myrdet. Tvert imot befalte Aurelius soldatene sine å adlyde sin nye herre.

Så dekket den slitne keiseren til sitt hode og sovnet stille inn.

“Tiden er nær da du vil ha glemt alt, og alle vil ha glemt deg.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Slik forlot Marcus Aurelius livet. Herskeren som bl.a. er kjent fra storfilmen “Gladiator”, har siden blitt kalt “Romas siste gode keiser”.

Han er den eneste av rikets herskere hvis innerste tanker vi kjenner – til og med skrevet ned av ham selv – for Aurelius var først og fremst filosof, opptatt av verden og av å være et godt menneske. Han insisterte på å se det beste i alle og kunne ikke fordra krig.

Men skjebnen ville det annerledes. Romas klokeste og mest fredselskende keiser ble tvunget ut i en av oldtidens mest bestialske kriger og endte med å utløse rikets verste og lengste krise – pga. sin evige tro på det beste i alle mennesker.

Marcus Aurelius, keiser, Gladiator

Keiser Marcus Aurelius er bl.a. kjent fra storfilmen “Gladiator”. Her ses han sammen med general Maximus Decimus Meridius.

© Allstar Picture Library Ltd./Imageselect

Marcus Aurelius var boknerd

Da Marcus Aurelius ble født 58 år tidligere, i år 121, var Romerriket midt i sin gullalder. Tre uvanlig sterke keisere på rad hadde skapt ro i Romerriket, der befolkningen tidligere hadde måttet tåle katastrofe etter katastrofe.

Marcus Aurelius' familie kom fra dagens Spania og hadde bosatt seg i Roma, der de arbeidet seg opp gjennom det politiske systemet. Bare tre år gammel mistet Aurelius sin far, Marcus Annius Verus, og ble adoptert av sin bestefar med samme navn.

Aurelius skrev senere at han hadde lært “ydmykhet og mandighet” av faren, “fromhet og raushet” av moren og at farfaren hadde lært ham “edelhet og likevektighet av temperament”.

“Det nytter ikke å bli sint på tingene, for tro meg, de er likeglade!” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Bestefaren fikk ordnet det slik at daværende keiser Hadrian ble oppmerksom på den fremmelige gutten og skaffet ham undervisning i en lang rekke fag. Og gutten sugde energisk til seg kunnskap.

“Han brukte så mye krefter og anstrengte seg i den grad med studiene at han svekket kroppen”, heter det i de romerske kildene.

I et bevart brev til en av lærerne sine innrømmet Aurelius selv: “Jeg er så sliten at jeg knapt kan trekke pusten.”

“Den eneste rikdommen du får beholde evig, er den du har gitt bort.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Men keiser Hadrian var begeistret for guttens iver. Rett før sin død i 138 adopterte keiseren sin etterfølger, Antoninus Pius, på betingelse av at han ville adoptere Aurelius og dermed gjøre ham til sin etterfølger i rikets høyeste stilling.

Ved å skrive inn Marcus Aurelius i arvefølgen til den romerske keisertronen fulgte Hadrian en skikk som hadde oppstått under keiser Nerva 42 år tidligere.

Før Nerva gikk riket i arv fra far til sønn eller nær familie, en skikk som ga riket en rekke grusomme og inkompetente keisere. Men Nerva hadde ingen sønn og adopterte derfor den beste kandidaten til tronen, Trajan. De neste keiserne fulgte eksempelet – med stor suksess.

I årene som fulgte nådde Romerriket sin største utstrekning, og Pax Romana – fred og fordragelighet under romersk styre – hvilte over riket.

Men den fredelige linjen som både keiser Hadrian og Antoninus Pius sto for, fikk Romas mange fiender til å fatte håp om at riket var blitt svakt. Ved grensene begynte enorme fiendtlige hærer å samle seg for å teste teorien.

Stoisismen ble Aurelius' kall

Under sine studier ble Aurelius spesielt begeistret for stoisismen, en filosofisk retning som foreskriver et enkelt liv preget av selvkontroll og med vekt på de evige verdier.

“Han etterlignet både filosofens klesdrakt og – etter en stund – også hans utholdenhet. Han studerte iført en grov kappe i gresk stil og sov på bar bakke”, fortelles det.

Marcus Aurelius, keiser, filosof

Aurelius' tanker er bevart: Gjennom hele sin regjeringstid skrev Marcus Aurelius ned sine tanker i dagboken sin. Notatene var bare ment til ham selv, men de har blitt bevart for ettertiden og gir et usedvanlig innblikk i herskerens sinn.

© The Holbarn Archive/Bridgeman Images

Keiser Hadrian var så stolt av Aurelius at han ga den unge mannen kallenavnet Verissimus, den sanneste. Etter Hadrians død ble Aurelius gift med keiser Antoninus Pius' datter Faustina og fungerte siden som keiserens nærmeste rådgiver.

I år 161 døde imidlertid keiser Antoninus Pius, og den nå 40 år gamle Aurelius ble utropt til keiser. For første gang skulle Romerriket styres av en filosof.

Aurelius nektet imidlertid å ta over stillingen alene. Han forlangte at senatet skulle utpeke hans adoptivbror, Lucius Verus, til medkeiser. Senatet bøyde seg, og de to keiserne ble innsatt.

Men så begynte ulykkene. I øst hadde kongen av Parterriket, Romas mektige erkefiende i dagens Iran, hørt om maktskiftet – og de unge keiserne skulle settes på prøve.

Marcus Aurelius, filosofi

Marcus Aurelius benyttet enhver anledning til å lære mer om filosofi og vitenskap.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Kongen invaderte det romerske Armenia og Syria med en hær. Aurelius hadde hendene fulle med en oversvømmelse i Roma og sendte derfor medkeiseren sin østover.

Ifølge romerske historikere var imidlertid Lucius Verus sin brors rake motsetning: Han elsket overdådige måltider, vin og kvinner, og der øst fantes alt dette i overflod. Verus kastet seg over mulighetene.

“Etter at Verus kom til Syria, levde han et utsvevende liv i Antiokia og Dafne”, fortelles det i det romerske verket Historia Augusta.

Verus overlot krigsinnsatsen til sine legater mens den overbelastede Aurelius styrte krigens praktiske detaljer fra Roma. Til tross for skuffelsen hadde Aurelius fortsatt den største tillit til Verus, som han kalte hjem i år 166, etter at krigen var vunnet.

I Roma ble begge to hedret med tittelen “Faderlandets far”. Men forut ventet enda større farer.

Aurelius måtte slåss alene

Mens krigen herjet i øst, hadde folket fått merke Marcus Aurelius' sjenerøse sinnelag. Keiseren sørget for korn til sultrammede byer, renoverte veiene i riket og dømte aldri i favør av seg selv i pengesaker. Til og med gladiatorene hadde han omsorg for.

“Han var så sterkt imot blodsutgytelser at han – når han så gladiatorkamper i Roma – sørget for at gladiatorene ikke satte livet på spill, men kjempet med sverd som ikke var skarpe”, skriver hans samtidige, Dio Cassius.

“Ikke noe sted finner mennesket mer ro og uforstyrrethet enn i sin egen sjel.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Ifølge Historia Augusta fikk hans konsekvente handlemåte selv alminnelige borgere til å forsøke å forbedre seg selv: “Slik gjorde han dårlige mennesker gode og gode mennesker storartede.”

Men krigen mot parterne var så vidt slutt da flere barbarstammer krysset rikets nordlige grenser ved elven Donau. Den største faren representerte rytterfolket jazygene og de germanske markomannerne, som trengte langt ned i dagens Østerrike under ledelse av germanerkongen Ballomar.

I byen Aquileia i Nord-Italia truet de germanske krigerne med å bryte gjennom Alpegrensen, Romas siste forsvarslinje. Men i siste øyeblikk klarte Aurelius og Verus å presse germanerne tilbake.

Straks etter inntraff en ny katastrofe: pest. Sykdommen hadde sannsynligvis blitt med Verus' soldater hjem etter felttoget mot parterne og spredte seg snart over hele riket.

“Fra persernes grenser og helt til Rhinen og Gallia gjorde pesten sin forferdelige innmarsj med smitte og død i sitt kjølvann”, skrev historikeren Ammianus Marcellinus. Taleren Aelius Aristides skrev at folk som forsøkte å flykte, ble funnet døde på dørstokkene sine.

I byene ble de døde fraktet i tusenvis ut til overfylte gravplasser. Moderne historikere anslår at rundt 5 mill. mennesker omkom i de 15 årene sykdommen herjet.

Blant ofrene var sannsynligvis også keiser Verus. I alle fall døde keiseren i Nord-Italia i 168 etter bare tre dagers sykeleie. Nå var Marcus Aurelius enekeiser.

Ulykkene haglet ned over Aurelius

Etter Verus' død dro Aurelius tilbake til Roma for å begrave sin adoptivbror – bare for å bli rammet av enda en tragedie. Keiserens syv år gamle sønn, Annius Verus, utviklet en svulst under det ene øret. Til tross for en operasjon sto ikke guttens liv til å redde.

Bare én sønn, Commodus, og fire døtre var nå igjen av en barneflokk som hadde talt tolv. Stoikeren Aurelius viste ikke sine følelser og nektet å erklære landesorg.

“Han var så rolig at ansiktsuttrykket hans aldri endret seg, hverken av sorg eller glede”, heter det i Historia Augusta.

Pliktene kalte, og kort etter måtte han dra i felten igjen. Markomannerne var fremdeles en trussel, og i år 170 marsjerte Aurelius opp til Donau med minst 100 000 mann. Men de germanske stammene sto klare og påførte den romerske hæren et sviende nederlag.

“Du må ligne klippen i havet. Bølge på bølge slår mot den, men den står fast, og det skummende havet legger seg ved dens fot.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Men stoikeren Aurelius lot seg ikke knekke.

“Du må ligne klippen i havet. Bølge på bølge slår mot den, men den står fast, og det skummende havet legger seg ved dens fot", skrev han til seg selv i en av de få ledige stundene ved fronten.

De to neste årene krysset de romerske hærene Donau for å føre krig på markomannernes eget territorium. I motsetning til fortidens store slag mellom jevnbyrdige hærer endte krigen i Germanias endeløse skoger i mindre sammenstøt med spredte grupper av stammefolk.

“Sjelen tar farge av de tankene som den oversvømmes med.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Romerne tilpasset seg geriljakrigen ved å brenne ned landsbyer mens de drev fienden tilbake, åker for åker, lysning for lysning. Krigen var brutal og må ha forferdet Aurelius. Men plikten mot Roma – hans livs oppgave – veide tyngre.

“Øyeblikkets krav, dagens plikt – den må du til enhver tid bruke dine krefter på, som mann, som romer”, formanet han seg selv.

Etter to år med blodig krig lyktes det endelig den sta keiseren å tvinge markomannerne til å overgi seg. Men det betydde ikke at freden var sikret.

Marcus Aurelius, keiser, Rom

Etter krigen mot markomannerne fikk Aurelius en søyle med scener fra den uhørt brutale krigen reist i Roma.

© Granger/Imageselect

Aurelius solgte slottets skatter

Året etter var Aurelius igjen ved Donau-fronten. Denne gangen gjaldt det rytterfolket jazygene og den germanske stammen kvaderne som i likhet med markomannerne hadde angrepet de romerske provinsene langs elven gang på gang.

Keiseren klarte å inngå en fredsavtale med lederen for kvaderne, Ariogaesus, og dermed avverge enda et blodbad. Men da stammen brøt avtalen året etter, mistet den forsiktige herskeren tålmodigheten.

I sinne lovet Aurelius 1000 gullstykker til den som fanget Ariogaesus i live, og 500 for å bringe keiseren hans hode. Men da høvdingen endelig ble tatt til fange, var raseriet forduftet, og Aurelius nøyde seg med å sende høvdingen i eksil.

Krigene i nord tappet riket for soldater og penger i en slik grad at Aurelius måtte innrullere både slaver og gladiatorer i hæren. “Han vervet til og med røverne i Dalmatia og Dardania som soldater”, heter det i Historia Augusta.

“Pass på at mennesket ikke går under i keiserverdigheten, at ikke purpuren smitter av på deg.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Til folkets takk og glede veltet han ikke regningen for krigene over på befolkningen, men solgte i stedet keiserlige møbler, slottets gull og til og med keiserinnens gullbroderte drakter.

I mellomtiden fortsatte de ødeleggende krigene i nord. For å beholde sin åndelige likevekt skrev keiseren ned sine tanker og råd til seg selv i sene kveldstimer når dagen omsider var forbi.

“Skal berømmelsen distrahere deg? Se da hvor fort alt forgår, samt tidens endeløshet både før og etter oss. Da forstår du hvor hult menneskers bifall er”, lød det fra keiseren.

Keiserens klarsyn gjaldt imidlertid ikke hans nærmeste – og det skulle bli fatalt for både Aurelius og Romerriket.

Marcus Aurelius, rytterstatue, Rom

Marcus Aurelius' rytterstatue i Roma var en av de få keiserstatuene som fikk overleve frem til i dag, fordi folk trodde den forestilte den kristne keiseren Konstantin.

© akg-images/Erich Lessing

Familien unngikk Aurelius' granskende blikk

Til tross for alle krigens vanskeligheter passet Marcus samvittighetsfullt sine plikter som keiser. Ifølge kildene tok keiseren ofte nettene til hjelp for å få skikk på rikets saker.

“Han mente nemlig at hvis han overså selv den minste detalj, ville det føre til kritikk av alle hans andre handlinger”, skriver Dio Cassius.

Keiserens lange fravær fra hovedstaden gjorde at han ikke hadde mye føling med sin familie. Han forgudet sin kone, Faustina, og ville ikke høre på de røstene som hevdet at keiserinnen hadde flere affærer, og at hun dessuten var spesielt glad i gladiatorer.

Det er umulig å si om det var hold i ryktene. Langt verre var det at Aurelius overså sønnen Commodus' vanvittige sinn. Ifølge romerske kilder ga gutten allerede som tolvåring en prøve på sin grusomhet.

Da badet hans en dag føltes for kaldt, forlangte han at bademesteren skulle kastes i ovnen. Slavene som fikk ordren, nøyde seg i all hemmelighet med å brenne et saueskinn. Etter sigende sugde Commodus tilfreds til seg brannlukten.

Marcus Aurelius, Commodus, keiser

Marcus Aurelius’ sønn, Commodus, hadde en bisarr forkjærlighet for gladiatorkamper og kjempet ofte selv i arenaen med en kølle som våpen. Men ingen våget å slå den gale keiseren.

© Shutterstock

Selv om den historien kanskje aldri nådde Aurelius, kan sønnens problematiske sinn ikke har unnsluppet hans oppmerksomhet. Ikke desto mindre gjorde keiseren sønnen til princeps iuventutis, leder av ridderstanden – et tegn på at han var utvalgt som Aurelius' etterfølger.

I år 175 beseiret de romerske hærene omsider alle stammene i nord da Aurelius fikk melding om at guvernøren i Syria, Avidius Cassius, hadde gjort opprør.

“Kongelig er det: å så god gjerning, men å høste utakk.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Ifølge kildene trodde guvernøren på et rykte om at Aurelius var død av sykdom, og hadde derfor grepet sjansen. Aurelius måtte nå skynde seg sørover for å ta seg av Avidius Cassius, som han imidlertid tilga på forhånd.

“Jeg skulle gjerne ha overlatt regjeringen til Cassius hvis det ellers var til det beste for staten”, erklærte han i en tale til soldatene og ba dem om å være milde med forræderne.

Kort tid etter kom nyheten om at Cassius var blitt drept av sine egne soldater.

Marcus Aurelius, Commodus, drap

Commodus var så gal at først søsteren og deretter elskerinnen hans prøvde å få ham drept. Til slutt ble han kvalt av sin egen brytetrener.

© Fine Art Images/Imageselect & Shutterstock

Commodus innledet 100 års mareritt

Med utnevnelsen av sin sønn Commodus til etterfølger brøt Marcus Aurelius med tradisjonen som gikk ut på å velge den mest kompetente til embetet. Avgjørelsen sendte Romerriket ut i komplett kaos.

Etter fire år som farens medkeiser overtok Commodus tittelen som enekeiser, bare 18 år gammel. Den unge keiseren viste seg snart å være det motsatte av faren.

Han våget ikke å kjempe mot germanerne. Til gjengjeld var han uhyre stolt av sin muskuløse kropp. Han mente at han var en reinkarnasjon av Herkules, og gikk ofte kledd som helten, med løveskinn og kølle.

Hans andre lidenskap var gladiatorkamper, som han selv deltok i. En dag samlet han en gruppe menn som hadde mistet føttene. De ble kledd ut som monstre og måtte krype rundt til keiseren drepte dem med en kølle.

Da Commodus’ søster Lucilla prøvde å få sin gale bror drept i år 182, brøt galskapen hans ut i lys lue. Etter det var ingen i Roma trygg.

Til slutt besluttet en gruppe sammensvorne, bl.a. Commodus' elskerinne Marcia, seg for å drepe ham med forgiftet vin. Da Commodus kastet opp vinen, kvalte Commodus' brytetrener keiseren.

Den stabiliteten som tidligere hadde vært grunnlaget for et sterkt og rikt Romerrike, var tapt. De keiserne som fulgte, drepte hverandre, og riket sank ned i 100 års borgerkrig og kaos.

Aurelius begikk sitt livs dumhet

Da Marcus Aurelius kom hjem i år 176, fikk han Commodus utnevnt til konsul og kort tid etter til medkeiser. Og da markomannerne gjorde opprør enda en gang året etter, tok Aurelius ham med seg.

Derfor var Commodus til stede i år 180 da den aldrende keiseren endelig kunne erklære markomannerne beseiret. Planen nå var å gjøre om stammens område til en provins slik at den aldri mer kunne skape problemer.

Men slik skulle det ikke gå. Marcus Aurelius døde den 17. mars 180 – sannsynligvis godt hjulpet på vei av sin egen sønn, som straks etter overtok tronen og trakk soldatene hjem.

“Livet ditt er så kort, bare én gang høstes det av menneskelivet her på jorden. Avlingen er: et fromt sinnelag og uselviske handlinger.” Marcus Aurelius i sin dagbok; “Til meg selv”.

Den romerske forfatteren Dio Cassius sørget over tapet av den kloke keiseren, som måtte oppleve så mye ondt: “Men for min egen del beundret jeg ham enda mer av samme grunn, for midt i disse ekstraordinære problemene overlevde han seg selv og bevarte riket.”

Det siste holdt ikke helt stikk. Utnevnelsen av Commodus til keiser ble begynnelsen på en 100 år lang krise som rystet Romerriket i dets grunnvoller. Ansvaret lå hos Marcus Aurelius. Med sitt livs viktigste beslutning hadde han sviktet sin stoiske lære og latt følelsene styre. Ikke fornuften.