«En gang til fra begynnelsen, og ordentlig denne gangen».
Læreren hever stemmen, men ordene drukner i støyen fra gatene som omgir den smale søylegangen der han sitter blant elevene sine.
Forbipasserende snakker i vei, en grønnsaksselger roper ut tilbudene sine, og fra en smie like ved klinger en hammer rytmisk mot ambolten.
Mens elevene flytter seg urolig på krakkene, gløtter læreren nervøst bort på en soldat som går sakte forbi. Hvis soldaten jager dem bort, er undervisningen slutt for i dag.
«Stilt overfor valget om å dø eller bli barn igjen, hvem ville da ikke heller velge døden?» Teologen Augustin (354-430 e.Kr.)
Scenen er konstruert, men bygger på beretninger om romerske barn og lærerne deres rundt første århundre.
Romerriket hadde ikke noe offentlig skolesystem, ingen skoleplikt og ingen lovgivning innenfor verken lærerutdanning eller undervisning.
Skolebygninger fantes ikke, og undervisningen foregikk ofte på åpen gate. Kvaliteten var deretter. Skolegangen i verdens mektigste rike var preget av monoton pugging, terping og regelrett juling.
Hellas ga romerne dannelse
At det overhodet fantes skoleundervisning i Roma, hang sammen med rikets erobring av Hellas på 100-tallet f.Kr. Før det ble barna undervist hjemme, vanligvis av sin far. Et eksempel på dette er
senatoren og embetsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Han lærte selv sønnen sin å lese, skrive og regne. Dess-uten lærte Cato gutten «legemsøvelser, spydkast, våpenkamp og ridning, nevekamp, å tåle varme og kulde og å svømme», fortalte historikeren Plutark i sin biografi om Cato.
Grekerne hadde derimot et utbygd skolesystem med både offentlige og private skoler, og romerne tok mange greske slaver og krigsfanger med seg hjem til Roma for å gjøre dem til huslærere.
Også Cato benyttet seg av denne muligheten. Parallelt med at senatoren selv underviste sønnen sin, hadde han, ifølge Plutark, også «en dannet slave, Chilon, som underviste mange barn».
Rundt en tredjedel av Romas innbyggere kunne lese og skrive. De fleste barn gikk aldri på skole. Jenter og fattige var sjelden å se i romerske skoleklasser. De fleste barn i Romerriket ble nemlig satt til å arbeide fra de var helt små.
Undervisningen foregikk på gaten
Hvis en gresk slave ble frigitt, kunne han opprette en skole og tilby seg selv som lærer. Alle som hadde råd til det, kunne skrive barna sine inn på skolen.
Den besto som regel bare av den ene læreren, noen krakker og en cathedra, latin for lærerens stol.
Skolelokaler fantes ikke. Lærerne som hadde råd til det, leide seg inn i bak-rom på butikker eller hos private, men mange måtte nøye seg med å finne et sted i friluft. Søyleganger var populære fordi de ga le for regn og sol.
Mange beboere lot seg irritere over lærernes høylytte messing av bøyninger og gloser, og barna satt i veien for fotgjengere. Skoleklassen ble derfor ofte jaget bort av soldater eller oppsynsmenn, og terpingen ble avbrutt.
Foreldre investerte i barna
Barna begynte på skolen da de var seks-sju år, men det var stor alderforskjell på elevene på hvert klassetrinn. De ble nemlig ikke flyttet opp etter alder, men ferdigheter.
En aldersspredning på fire år var derfor ikke uvanlig. Barna var mellom 6 og 12 år gamle i grunnskolen, ludus, 13 til 15 år på mellomtrinnet, grammaticus, og 15 til 20 år på siste trinn, retorikk. De færreste nådde så langt.
Undervisningen var like primitiv som de fysiske forholdene. Det gjaldt ikke minst i grunnskolen ludus. Her lærte barna seg de elementære ferdighetene lesing, skriving og regning.
Både gutter og jenter kunne skrives inn i grunnskolen, men det var likevel langt flere gutter som fikk undervisning.
Noen av elevene kom fra hjem der faren, som regel en håndverker eller forretningsdrivende, hadde gjort det godt og fått lagt seg opp litt penger.
Den nye rikdommen ble investert i sønnens fremtid, for foreldrene håpet å «sikre ham et arbeid som håndverker, frisør eller kanskje som auksjonarius, noe bare underverdenen kan ta fra ham igjen», som en romersk far skrev.
De unge mønsterbryterne risikerte å bli ertet av de barna som ikke hadde råd til å gå på skolen:
«Snart innser du at din fars skolepenger har rent ut i sanden, også om du kommer til å lære retorikk», lot satirikeren Petronius en av sine karakterer si til en annen i en komedie. Stykket handler blant annet om skepsisen til skolegang blant de lavere klasser.
Regnemaskin: Når barna skulle lære å regne, brukte de en «abacus» – en form for regnemaskin i metall. Maskinen var en avansert kuleramme som gjorde det lettere å få oversikt over store tall og kompliserte regnestykker.
På skolen uten frokost
Retorikk fikk de færreste håndverkerbarn lært. Disiplinen var tredje og siste skoletrinn, og bare den absolutte eliten kom så langt.
Heller ikke grammaticus – trinnet mellom grunnskole og retorikk – var for vanlige folk, som regel var det sjiktene like under eliten som gikk her.
Undervisningen på mellomtrinnet ga ingen konkrete ferdigheter utover dannelse i klassiske verk og i latin og gresk. Til gjengjeld ga evnen til å sitere klassiske verk prestisje, og det kunne være til nytte for de håpefulle unge i deres videre karriere.
På alle trinn var selve undervisningssituasjonen en kummerlig affære, og læreren gjorde alt han kunne for å disiplinere barna. Elevene måtte for eksempel møte uvanlig tidlig.
«Før soloppgang er jeg våken. Jeg har stått opp, tatt av meg nattøyet og iført meg tunikaen», belærer en av lærebøkene på pedagogisk vis den unge eleven.
Opplevelsen av å bli jaget opp og på skolen omtrent midt på natten har åpenbart gjort sterkt inntrykk på romerne, for flere forfattere omtaler fenomenet.
«Du snøt guttene for nattesøvnen», skriver dikteren Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr.) anklagende henvendt til skolen.
En baker la merke til at barna måtte så tidlig opp at de ikke spiste frokost hjemme, men i stedet sto i kø i butikken hans for å kjøpe brød «allerede mens kråkene fremdeles skriker mot det første dagslyset».
Ingen tid til sang og gymnastikk
Selve undervisningen var monoton og kjedelig. I motsetning til den greske modellen som skolen var inspirert av, lærte barna i den romerske skolen ingenting om verken sang eller musikk.
De hadde heller ikke kroppsøving, som var en fast del av grekernes pensum. I Roma var undervisningen målrettet mot det de unge trengte i tilværelsen her og nå, og den som ville klatre på rangstigen, måtte kjenne klassikerne.
Barna ble satt til å terpe lange passasjer av de klassiske verkene slik at de til enhver tid var klar til å flette et sitat eller to inn i samtalen. At de forsto litteraturen, var mindre viktig.
Gjennomgangen av stoffet foregikk derfor ved at læreren spurte og eleven svarte, ofte med korte setninger eller enkelte ord. En typisk overhøring i et vers gikk på hvor mange rim og forskjellige bøyningsformer det inneholdt.
Få lærere forsøkte å motivere elev-ene. Et sjeldent unntak var Marcus Verrius Flaccus (55 f.Kr.-20 e.Kr.). Han ble berømt for sine pedagogiske metoder som for eksempel å la dyktige elever konkurrere mot hverandre. Som premie utlovet Verrius Flaccus en bok.
Belønninger var imidlertid en sjeldenhet, mens straff hørte hverdagen til. Satirikeren Martial (40-103 e.Kr.) forteller hvordan «den vanvittige skolemester» fra første hanegal dundrer løs «med ville brøl og slag».
Døden var bedre enn skolen
Dersom et barn ikke husket alle verselinjene, vanket det juling. Straffen kunne være forholdsvis milde irettesettelser som et tak i øret eller en lusing, men elevene risikerte også å få bank med en av lærer-ens sandaler.
I de verste tilfellene ble eleven prylt med en stokk eller med en scutia – et frynsete belte av lær. Dikteren Ausonius (310-395 e.Kr.) prøvde å oppmuntre skolebarna:
«Fremstå som om du var fryktløs. Verken skrikingen, de klaskende slagene eller frykten du kjenner helt fra du står opp, må få deg til å føle uro – alt dette har din far og din mor også
opplevd i sin tid».
Men barna var redde eller kjedet seg, og skulket gjerne skolen. Poeten Persius (34-62 e.Kr.) berettet som voksen om hvordan han ga seg selv uklart syn før skoletid slik at han ikke kunne lese:
«Som gutt dryppet jeg ofte olje i øynene mine når jeg ikke hadde lyst til å lære de svulstige talene til Cato, som vår rabiate lærer var så begeistret for».
Teologen Augustin (354-430 e.Kr.) sa rett ut det mange må ha tenkt:
«Stilt overfor valget om å dø eller bli barn igjen, hvem ville da ikke heller velge døden?»
Juling sto på timeplanen hver eneste dag i antikkens Roma. For eksempel ble barna satt til å holde hverandre mens læreren dengte løs med et belte eller en sandal.
Lærerne var tidligere krigsfanger
Barna var ikke alene om å slite. Lærerne kjempet også en hard kamp for tilværelsen. Statusen deres i samfunnet kunne sammenlignes med gateselgeres.
At lærerne ofte var tidligere slaver eller krigsfanger, var en del av forklaringen. I tillegg hadde de problemer med å hevde sin autoritet overfor elevenes foreldre, ettersom underviserne ikke hadde noen offisiell utdannelse eller eksamen.
Lønna var som oftest lav, særlig på det nederste klassetrinnet. På 200-tallet tjente en lærer i ludus 50 denarer per elev.
Det innebar at han for å få samme inntekt som en håndverker måtte ha mellom 30 og 50 elever om gangen. Så mange studenter var det vanskelig å samle, og læreren måtte ofte basere seg på ekstrainntekter ved å utarbeide testamenter, brev og annet.
Generelt hadde lærere på de to høyere trinnene bedre lønn og større anseelse, men et prestisjefylt verv ble lærergjerningen aldri.
«Det var skamfullt å lære fra seg det som det var ærefullt å lære», skrev forfatteren og retorikeren Seneca den eldre (54 f.Kr.-39 e.Kr.).
Mange familier holdt tilbake lønna til læreren hvis det var knapt med penger i hjemmet, men sønnene ble likevel sendt av gårde til skolen om morgenen.
Retorikken var rene oppvisningen
Det siste trinnet i den romerske skolen var retorikk, der elevene skulle lære å snakke og argumentere på en imponerende og overbevisende måte.
Faget stammet fra Hellas, og i begynnelsen foregikk undervisningen på gresk, men etter hvert gikk lærerne over til å undervise på latin – riktig nok til protester fra konservative adelige.
Motstanderne mente at lærdommen ville føre til kaos, fordi de unge lærte å debattere på morsmålet og kunne argumentere både for og mot et synspunkt i stedet for bare å
lire av seg det de hadde lært utenat.
Frykten var imidlertid ubegrunnet, for i motsetning til Hellas, der retorikkstudiet la vekt på logiske argumenter og rasjonelle påstander, var romerne mest interessert i å få talene til å
høres kunstferdige ut.
Cicero, som ble regnet som Romas største taler, kritiserte gjentatte ganger retorikken for å skape fagidioter som bare var opptatt av språket.
Han mente at skolen også skulle gi elevene grunnkunnskap i historie, jus og filosofi. Men selv ikke Ciceros talegaver holdt til å overtale Romas lærere; retorikken forble mest av alt en teaterforestilling.