Redselen sto malt i Damophilus' forslåtte ansikt. Inntil dette øyeblikk hadde han ikke forstått hva som var i ferd med å skje.
Damophilus og kona Megallis hadde i nattens mulm og mørke blitt ført bakbundet inn i teateret i den sicilianske byen Enna. Og nå, da han så ansiktene til de mange hundre slavene, forvridd av hat og blodtørst, gikk sannheten opp for den romerske slaveeieren. Redselsslagen begynte han å be for sitt liv.
Rundt Damophilus sto slavene som han og kona så ofte hadde moret seg med å pine og plage, tause og forhutlede i sine skitne filler.
I skjæret fra medbrakte fakler glimtet metallet matt fra øksene, hakkene og sigdene de hadde bevæpnet seg med. Midt i Damophilus' bønnfallende ordstrøm løp plutselig en slave frem og støtte et sverd gjennom ham av all kraft. En annen skilte hodet fra kroppen med en øks.
Romerske slaveeiere ble drept i hopetall under slaveopprøret på Sicilia i årene 135-132 f.Kr.
Så strømmet slavene ut fra teateret og videre ut i byen, der de drepte romerske innbyggere for fote. Oppstanden spredte seg raskt over hele Sicilia.
I alle byer ble romere angrepet og myrdet av de flere titall tusen slavene som de i årevis hadde latt slite seg til krøplinger på øyas vidstrakte kornmarker.
Slavehæren talte snart 60 000 mann, og overalt på øya bredte det seg tjukk røyk fra brennende romerske gårder. Romas første slavekrig var en realitet.
Eunus var slavenes leder under opprøret på Sicilia. Han mente at han kunne snakke med de gamle gudene som han kjente fra sitt hjemland i dagens Syria.
Romerne fryktet slavene sine
Slaveoppstanden på Sicilia brøt ut i år 135 f.Kr. Romerne hadde opplevd slaveopprør før, men aldri i så stor skala og med et slikt blodbad til følge.
Ifølge den greske historikeren Diodoros, som skrev om opprøret 60 år senere, skyldtes det at de sicilianske slaveeierne i årevis hadde behandlet slavene sine verre enn dyr.
«For de fleste kom oppstanden som en uventet og plutselig overraskelse, men for dem som var i stand til å vurdere en situasjon realistisk, oppsto den ikke uten grunn,» skriver historikeren.
Hele tre år hersket slavehæren på Sicilia. Igjen og igjen ble hasteinnkalte romerske styrker knust mot en mur av slaver. Til slutt klarte imidlertid en stor romersk hær å gjenerobre øya, og flere tusen slaver ble korsfestet til skrekk og advarsel.
Korsfestelse var en yndet straff i Romerriket og ment for å avskrekke andre fra å begå den samme forbrytelsen. Etter Spartacus' forfeilede slaveopprør ble 6000 av hans følgere korsfestet.
Etter oppstanden ble det bestemt at slaver ikke under noen omstendighet fikk bære våpen. Da en slave flere år senere drepte et farlig villsvin som hadde terrorisert et nabolag, ble han først rost for den modige dåden.
Deretter ble han henrettet for å ha hatt et våpen i hendene. Så sterk var romernes frykt for nok et slaveopprør – og med god grunn. Moderne historikere regner med at nærmere en tredjedel av innbyggerne i Roma var slaver.
Det tilsvarer over 300 000 mennesker. Og ytterligere hundretusener av slaver slet på markene og i gruvene i resten av imperiet. Hvis alle slavene gjorde felles front, kunne Roma gå under.
Etter at arbeidsdagen var over fikk godseiernes slaver utlevert brød. Slaveriet utkonkurrerte Italias frie bønder, som måtte gå til ro på tom mage.
Slaver gjorde romerske bønder arbeidsløse
Italias frie bønder kunne ikke konkurrere med de slavedrevne godsene og endte som en ny, stor underklasse i Romas slumkvarterer.
Den massive importen av slaver ble på sikt en katastrofe for Italias bønder. Rike romere kjøpte flere tusen slaver som ble satt til å arbeide på såkalte latifundier – romerske storgods – der slavene dyrket og foredlet korn, oliven og vindruer i nærmest industriell skala.
Tusenvis av italienske småbønder ble utkonkurrert av de slavedrevne kjempegårdene, og mistet gård og grunn. «På denne måten ble noen mektige menn ufattelig rike, og slavenes antall ble mangedoblet overalt i landet, mens det italienske folket skrumpet inn i antall og styrke,» skrev den romerske forfatteren Appian.
De arbeidsløse bøndene søkte inn mot Roma i håp om å finne arbeid i storbyen, men det fikk de som regel ikke. I stedet eksploderte Romas fattige underklasse i antall, og byens slumkvarterer ble mangedoblet i størrelse.
De mange fattige, jordløse romerne fikk det sosiale systemet til å rakne, og det brøt ut maktkamper mellom de politikerne som ønsket reformer til beste for Romas fattige, og de som ønsket å holde den raskt voksende underklassen nede.
Konsekvensen ble at Romas republikanske styreform brøt sammen og ble erstattet av keiserdømmet.
En halv million nye slaver hvert år
Romas forbruk av slaver var enormt. Forskerne anslår at Italia i årene 65 f.Kr. til 30 f.Kr. hadde behov for omtrent 100 000 nye slaver i året. Og fra 50 e.Kr. til 150 e.Kr. hadde det samlede romerske imperiet behov for et svimlende antall på over 500 000 nye slaver årlig.
Proporsjonene blir svært tydelige når man sammenligner med slaveriet i Den nye verden. I gjennomsnitt ble det «bare» importert 28 000 afrikanske slaver per år til Amerika i de 350 årene slaveriet eksisterte der.
De fleste av Romas slaver var krigsfanger. Ifølge romerske historikere tok Roma eksempelvis 150 000 krigsfanger som så ble solgt som slaver da romerne i 167 f.Kr. erobret regionen Epirus nordvest i Hellas.
Etter å ha nedkjempet de to germanske stammene kimbrerne og teutonerne i 102 f.Kr., hadde den romerske hærføreren Gaius Marius 140 000 slaver med seg hjem, mens Cæsar ifølge den greske historikeren Plutark 50 år senere tok rundt en million fanger under det ni år lange felttoget i Gallia.
De evinnelige erobringskrigene sikret en konstant tilførsel av nye krigsfanger til slavemarkedet i Roma.
Det var imidlertid ikke bare gjennom kriger Roma skaffet seg slaver. I øst – blant annet i dagens Georgia – byttet romerske kjøpmenn til seg slaver mot salt og korn. Forskere har til og med dokumentert at romerske handelsmenn fikk slaver helt fra det nåværende Somalia.
Men ikke alle slaver kom langveisfra. Fattige romere solgte noen ganger sine egne barn til slaveri for pengenes skyld. Og mange foreldreløse småbarn ble slaver etter å ha blitt funnet på gaten og reddet av romerske familier.
Endelig valgte romere i håpløs gjeld i noen tilfeller å selge seg selv som slaver.
Slavene kom fra hele den kjente verden
Den enorme etterspørselen etter slaver kunne bare etterkommes ved hjelp av kriger. Det var romerske politikere og feltherrer helt klar over. Cæsar tok f.eks. intet mindre enn én million fanger under sitt galliske felttog og ble dermed styrtrik.
Slaver var et verdifullt krigsbytte. En mannlig slave på Augustus’ tid kostet ca. 500 denarii, og en vakker slavinne kunne innbringe 6000 denarii. En ufaglært håndverker tjente på samme tid ca. én denarii om dagen. Ingen vet hvor mange fanger romerne tok i alt, men de romerske historikernes talleksempler gir en fornemmelse:
1: 20 000 – Erobringen av den puniske byen Aspis (i Nord-Afrika) i 256 f.Kr.
2: 20 000 – Krigen på Sardinia i 216 f.Kr.
3: 44 000 – Krigen mot salassi-stammen i Alpene (Nord-Italia) i 25. f.Kr.
4: 55 000 – Kartagos fall i 146 f.Kr
5: 100 000 – Erobringen av parter-byen Ctesiphon i dagens Irak i 198 e.Kr.
6: 130 000 – Krigen i Judea 66-70 e.Kr.
7.:140 000 – Slaget mot kimbrerne og teutonerne i 104 f.Kr. i Sør-Frankrike.
8: 150 000 – Erobringen av Epirus i Nord-Hellas i 167 f.Kr.
9: Ca. 1 million – Cæsars gallerkriger fra 58-50 f.Kr.
Slavene bar økonomien
Før Roma for alvor begynte sine erobringer i Middelhavsområdet på 200-tallet f.Kr., og dermed sikret byen en uendelig strøm av krigsfanger, var slaver forbeholdt Romas elite.
Men da tilbudet ble mangedoblet, fikk selv relativt fattige romere råd til å holde et par slaver.
Handelen med slaver foregikk vanligvis på plassen Forum Romanum i hjertet av Roma. Her var slavene oppstilt på plattformer til allmenn beskuelse. Kjøperne fikk inspisere slavene og kunne til og med be om at de ble avkledd.
Rike romere hadde ofte 3-400 slaver bare til sin personlige oppvartning i hjemmet. Den romerske konsulen Domitius Tullus hadde for eksempel en slave som bare hadde til oppgave å børste konsulens tenner. Tusener av slaver arbeidet som pottemakere, solgte varer på torget eller trakk elveprammer på Tiber-elven.
Andre igjen var pedagoger for barna til rike romere, eller sekretærer for velstående forretningsfolk.
Disse velutdannede slavene var de heldige, for de aller fleste av Italias mange hundre tusen slaver arbeidet på såkalte latifundier – kjempestore landbruk – hvor så mange som 20 000 slaver per eiendom trellet under elendige forhold.
«Da de så at alt håp om frihet var ute, ville de ikke leve lenger. Noen satte fortene i brann og skar halsen over på seg selv, andre valgte å bli fortært av flammene.» Historikeren Dion Kassios om cantabri-stammens opprør i 22 f.Kr.
Andre slaver brøt sølv, gull og salt i Romerrikets mange gruver. Romerske dokumenter viser at bare i den spanske byen Cartagenas gruver arbeidet 40 000 slaver med å bryte sølv døgnet rundt, helt til de døde av det umenneskelig harde arbeidet.
Romerne opplevde ved flere anledninger at fiendene deres heller ville dø enn å bli slaver. Ifølge Dion Kassios, en gresk historiker som skrev Romas historie, gjorde den spanske cantabri-stammen opprør mot romerne i 22 f.Kr. Oppstanden ble slått lynraskt ned av en romersk hær.
«Da de så at alt håp om frihet var ute, ville de ikke leve lenger. Noen satte fortene i brann og skar halsen over på seg selv, andre valgte å bli fortært av flammene.»
Selv om slavene i byene ofte hadde det bedre enn slavene på landet, var det ikke ufarlig å være personlig oppvarter hos en rikmann. Slavene i Romerriket hadde ingen rettigheter, men levde helt og holdent på herrens nåde.
En romersk slaveeier kunne gjøre hva han ville med slavene sine; drepe dem eller bare gi dem juling.
Også barn kunne selges fritt som slaver. Men prisen var ofte lavere siden de ikke kunne arbeide så hardt som voksne.
Den berømte legen Galen, som levde i Roma rundt år 170 e.Kr., skriver for eksempel at faren hans ofte bebreidet folk som hadde forstrukket sener mens de slo løs på slavene sine i et plutselig raserianfall.
«De kunne ha ventet et lite øyeblikk,» sa han, «og i stedet brukt en kjepp eller en pisk til å slå… på en reflektert manér».
Når slaver forsøkte å rømme, kunne eierne velge å hyre profesjonelle slavefangere til å finne rømlingen, som deretter ble straffet hardt og ofte brennemerket med glødende jern.
Enkelte slaver klarte å slippe unna og kanskje til og med nå helt hjem der de opprinnelig kom fra. I gatevrimmelen var det nemlig vanskelig å se forskjell på slaver og alminnelige romerske borgere, ettersom det ikke nødvendigvis var forskjell i hudfarge eller bekledning.
Det fikk de romerske lovgiverne til å foreslå at alle slaver skulle bruke like drakter. Forslaget ble imidlertid droppet, da lovgiverne innså at en uniform ville gjøre det svært tydelig for slavene hvor mange de i virkeligheten var. Det kunne inspirere dem til å rotte seg sammen, og måtte forhindres for enhver pris.
De største godsene kunne ha 20 000 slaver som dyrket og bearbeidet oliven, vin og korn i et nesten industrielt omfang.
Hvis en slaveeier fikk mistanke om tyveri, kunne han engasjere private firmaer som hadde spesialisert seg på å torturere tilståelser ut av slaver. Standard-metoden var pisking eller korsfestelse, som kostet bare fire sestertser, tilsvarende vel to dagers lønn for en romersk soldat.
Dertil kom pinebenken, der slaven ble radbrukket eller fikk lemmer revet av – ett av gangen. Når slaven hadde tilstått, sørget firmaet selvsagt også for henrettelsen. Det var en del av pakken.
For noen slaver ble avstraffelsene og ydmykelsene til slutt så uutholdelige at de angrep herrene sine, og noen ganger klarte de å drepe dem.
Romerne var klar over risikoen, og straffen for angrep på en slaveeier var derfor at slaven først ble torturert og så brent levende. Ifølge romersk lov skulle slaver til enhver tid beskytte herrene sine mot angrep.
Da en romersk ridder rundt år 50 e.Kr. ble myrdet av en av slavene sine, ble hver eneste av de 400 slavene hans brent, selv om bare et fåtall hadde noe med drapet å gjøre. De andres forbrytelse var at de ikke hadde forhindret attentatet.
Under Saturnalia-festen ble rollene byttet om, og slavene kunne spille herrer for en dag.
Herre og slave byttet roller
En gang i året byttet Romerrikets slaver og herrer roller. Det var under den såkalte saturnaliafesten, som fant sted fra 17. desember til ære for Saturn – romernes gud for jordbruk.
De dagene festen varte ble den sosiale rangordenen snudd på hodet. Slavene skulle ikke arbeide, men ble i stedet behandlet som om det var de som var herrer i huset.
Ofte fikk slavene lov til å iføre seg herrens klær, hvorpå de ble vartet opp av eierne sine. Symbolsk, i alle fall. Som regel var det slavene selv som hadde tilberedt maten de fikk servert.
Under saturnaliafesten fikk romerne en gang i året innblikk i slavenes liv, men så snart festlighetene var over, tok også enhver likestilling mellom herre og slave slutt.
Den romerske satirikeren Petronius beskriver hvordan en ulydig slave på et annet tidspunkt av året omgående ble spurt av sin herre om «det virkelig allerede var desember igjen?».
Et lite håp om frihet
Det var ikke alle romere som så bort fra lidelsene til slavene de eide. De slavene som opptrådte som personlige assistenter ble ofte nært knyttet til herrene sine – og sympatien kunne gå begge veier. Det var derfor ikke helt umulig for en dyktig slave å få sin frihet.
Ifølge romersk lov hadde ikke slaver lov til å eie noe, men spesielt betrodde slaver fikk likevel lov til å tjene sine egne penger, hvis de fikk tid i det lille de hadde av fritid.
Derfor kunne de etter mange års arbeid få herren til å sette dem fri mot å betale prisen de i sin tid hadde kostet. Det skjedde også at slaveeiere skrev i testamentet at slavene deres skulle frigis.
For å unngå at antall frigivelser kom helt ut av kontroll, begrenset loven både hvor mange som kunne settes fri på en gang, og hvor unge de frigitte kunne være. Ifølge loven kunne bare slaver over tjue år settes fri.
«Jeg har flyktet. Grip meg. Hvis du bringer meg tilbake til min herre Zoninus vil du motta en solidus,» lyder teksten på slaveskiltet.
Ved «formell» frigivelse fikk den frigitte straks romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Ved «uformell» frigivelse, som var mest vanlig, fikk slavene bare frigivelse uten noen borgerrettigheter overhodet. Under keiser Augustus fikk uformelt frigitte imidlertid rett til borgerskap hvis en rekke betingelser var oppfylt. De måtte blant annet gifte seg og få barn.
Den uformelle frigivelsen kunne skje med et brev eller bare et ord fra eieren. Den formelle frigivelsen krevde derimot at eieren foran en sensor under en folketelling erklærte at nå var slaven fri. Også magistraten eller en provinsguvernør kunne formalisere en frigivelse.
Velutdannede slaver kunne gjøre karriere som embetsmenn eller personlige assistenter.
Fra slave til rikmann i Roma
Det var ikke alle slaver som kom til å leve hele livet på bunnen av det romerske samfunnet. For eksempel kunne de romerske keisernes slaver oppnå svært mektige posisjoner innenfor den keiserlige administrasjonen, der de arbeidet seg opp gjennom embetsmannssystemet og kanskje til slutt ble frigitt.
En av disse navnløse slavene, som ifølge romerske kilder var far til en mann ved navn Claudius Etruscus, rakk å tjene under hele fem keisere.
Som ung var denne slaven administrator under keiser Tiberius, og som takk for det ble han frigitt. Etter Tiberius' død tjente han først keiser Caligula, og under etterfølgerne, keiser Claudius og keiser Nero, fikk han en stilling som embetsmann med ansvar for økonomien i en av de romerske provinsene.
I keiser Vespasians regjeringstid ble han forfremmet til sekretær med ansvar for keiserens finanser, og opptatt i den romerske ridderklassen – et trinn under senatorklassen.
Under keiser Domitian falt den navnløse tidligere slaven i unåde og ble sendt i eksil, men før sin død i en alder av nitti år ble han tatt til nåde igjen og levde i Roma som en velstående mann.
Slavehær tvang nesten Roma i kne
Selv om romerne etter den første slavekrigen slo ned på opprørerne med maksimal brutalitet, så kvalte det ikke slavenes kamplyst. Bare 31 år senere – i 104 f.Kr. – reiste Sicilias slaver seg på ny, og startet den andre slavekrigen – og ble igjen knust av romernes velsmurte krigsmaskineri.
I år 73 f.Kr. brøt det siste og mest voldsomme opprøret ut, da slaven Spartacus og 70 andre slaver unnslapp fra en gladiatorskole i Capua og samlet en hær som til slutt talte opp mot 70 000 mann.
I tre år slo slavene den ene romerske hæren etter den andre, mens de forgjeves lette etter en mulighet for å flykte fra Italia. I 71 f.Kr. ble Spartacus og hans hær tilintetgjort av den romerske hærføreren Marcus Crassus.
Romerne hadde imidlertid fått seg et alvorlig sjokk, og levde siden i frykt for at en ny Spartacus skulle dukke opp blant Romas slaver. Det skjedde imidlertid aldri. Spartacusopprøret ble den siste slavekrigen.
Det anslås at mer enn 60 000 døde under Spartacus' store slaveopprør fra 73 til 71 f.Kr.
På 200-tallet e.Kr. ble Romas erobringskriger erstattet av forsvarskriger mot inntrengende barbarer, og tallet på slaver minket, men slaveriet besto, selv etter kristendommens inntog.
Ifølge tidlig kristen tankegang var slavene blitt slaver fordi de hadde syndet, og fordi det var Guds vilje. Derfor så kristne prester ingen problemer med å eie slaver selv. Så for slavene betydde ikke kristendommens fremmarsj annet enn at de nå ikke bare ble underkuet med vold, men også med religion.
Slaveriet i Romerriket sluttet først da imperiet falt fra hverandre og makten ble overført fra keiseren til lokale godseiere og småkonger. De krevde både avgifter og total lydighet fra de fattige bøndene som arbeidet på jorda deres. Det tradisjonelle slaveriet var over, og festebøndenes trelldom hadde begynt.