Da rødglødende pimpstein fra vulkanen Vesuv tok til å regne ned over den romerske byen Pompeii om ettermiddagen i år 79 e.Kr., var det ikke alle som tenkte på flukt.
Blant byens nesten 20 000 innbyggere var det ganske mange profesjonelle tyver som skjønte at vulkanutbruddet ga dem en enestående sjanse til å berike seg.
I en korridor i en rikmannsvilla, som i dag kalles «Menanders hus», har arkeologene funnet skjelettdelene av cirka ti personer som mistet livet da en av utbruddets siste store askebølger veltet inn over Pompeii.
Ved siden av ofrene lå det medbrakte hakker, spader og en enkelt lampe. Mye tyder på at de ti personene var medlemmer av en bande som ville utnytte panikken til å tømme villaen.
De kom aldri lenger enn til korridoren før døden kom feiende med over 100 km/t i form av et rødglødende askeskred.
Teorien om Pompeiis uheldigste tyvebande er langt fra usannsynlig, for Romerriket var gjennomsyret av kriminalitet. Tyver og røvere herjet overalt, og verken rik eller fattig kunne føle seg trygg.
Ingenting var hellig for Romas ustoppelige hær av tyver.
Tyver og røvere hadde frie tøyler i det gamle Roma. Bare de dristigste borgerne våget seg ut på gaten om natten.
Innbruddstyver slo seg gjennom veggen
Tyver og røvere hadde gode dager i det gamle Roma. Rundt Kristi fødsel hadde byen nesten en million innbyggere, men noe politi hadde den ikke – og dette ble grovt utnyttet.
Ifølge romerske kilder gikk forbryterne mest etter private boliger og butikker.
«Når du har låst huset ditt, når lenke og slå har sikret din forretning og alt er stille, da blir du ranet av en innbruddstyv», skrev den romerske satirikeren Juvenal på 100-tallet.
En åpenbar årsak var samfunnets massive ulikhet. Mens eliten levde i overflod i praktfulle villaer, bodde underklassen stuet sammen i uhumske leiegårder i den tett befolkede slummen.
I den romerske romanen Det gylne esel, som romeren Lucius Apuleius skrev ca. år 160, forklarer en av bandittene at de er «menn som fattigdommens trelldom har tvunget inn i yrket».
I et forsøk på å demme opp for kriminaliteten opprettet keiser Augustus et spesialkorps på 7000 mann, de såkalte vigiles.
«Utallige avskyelige innbrudd tvang dem til å stenge hele utsikten ute med skodder.» Forfatteren Plinius den eldre om boligeiernes kamp mot tyver.
Vigiles-korpset skulle patruljere gatene om natten og slukke branner, men de kunne også stoppe åpenbar kriminalitet. Men ingenting tyder på at det hadde noen virkning.
Derfor måtte romerne hele tiden oppgradere sikkerheten i boligene sine. Forfatteren Plinius den eldre beskriver hvordan innbyggerne i Roma i sin tid hadde satt planter i vinduene.
«Men det var før utallige avskyelige innbrudd tvang dem til å stenge hele utsikten ute med skodder», forklarer forfatteren.
I Pompeii har arkeologene kunnet påvise at husenes vinduer i sin tid var beskyttet av massive skodder. De virket mot sol, regn og innbruddstyver.
De desperate huseierne investerte også stort i låser, men selv de kunne ikke holde innbruddstyvene ute.
Ifølge romerske kilder har tyvene i stedet gravd seg inn i huset via en tunnel eller slått hull i ytterveggen.
De rikes hus ble som regel godt bevoktet av huseierens slaver, så tyvene kastet seg som oftest over sine egne fattige naboer. Det skjedde i byen Tebtynis i den romerske provinsen Egypt, der en papyrus avslører tyvenes oppfinnsomhet.
«De trakk alle spikrene ut av dørene og forsvant med alt jeg eide.» Innbygger i byen Tebtynis i en klage til den romerske guvernøren.
På 100-tallet e.Kr. klager en mann til den romerske guvernøren og er rasende fordi tyver har gravd seg gjennom husveggen hans og stjålet en sau.
En annen innbygger, Soterichos, skriver fortvilet at tyver har plyndret huset hans for verdisaker:
«De trakk alle spikrene ut av dørene og forsvant med alt jeg eide.»
Dorotheus av Sidon, som også bodde i det romerske Egypt, nevner et spesielt frekt kupp der en tyv fikk tak i en bekjents husnøkkel og laget en kopi av den.
«Og dette til tross for at det er vennskap mellom ham og dem som bor i huset, og at de stoler på ham», konstaterer Dorotheus opprørt.
Romas straff for tyveri varierte. Røverne på bildet kan være ganske trygge på en hard straff.
Røvere gjemte seg i mørket
Ute i det fri måtte romerne også ta sine forholdsregler – spesielt om kvelden. I de mørke gatene lurte ranere på lette ofre.
Satirikeren Juvenal påpekte at menigmann ikke hadde en sjanse hvis han ble stoppet av en galning som var større enn ham selv:
«Det er likegyldig om man sier noe til ham eller ei, eller prøver å snike seg stille av sted. Han vil under alle omstendigheter gi deg bank og deretter ta pengene dine i bytte mot at han lar deg slippe unna.»
Roma var plaget av organiserte bander der medlemmene kunne alt om vold. Mange av dem var tidligere soldater. Ifølge den romerske forfatteren Sveton fikk overfallene keiser Augustus til å sette inn soldater på de verst hjemsøkte stedene og stenge de klubbene som gjengene brukte som skalkeskjul.
Det kunne også gå hardt for seg i provinsene. I år 131 brøt tyver seg inn hos borgeren Akous i byen Tebtynis. De banket ham opp og stakk av med byttet, som ifølge fornærmedes klage besto av en toga, litt øl og litt salt.
Og selv det bedre borgerskap holdt seg ikke for gode til å stjele når anledningen bød seg.
I år 70 f.Kr. samlet advokaten Marcus Cicero inn vitnesbyrd fra sicilianerne for å anklage stattholderen Gajus Verres for utplyndring av provinsen.
De rike stjal mest – og slapp billigst
Ikke alle stjal av nød. Romas overklasse forsto også å kare til seg rikdommer, og i det spillet sto general Quintus Caepio i en klasse for seg.
Underklassen var langt fra alene om å stjele. Romas elite gjorde alt for å berike seg selv på fellesskapets bekostning.
På Sicilia tilranet guvernøren Gajus Verres seg store summer med utpresning av befolkningen cirka 71 f.Kr. Verres’ rike venner holdt hånden over ham helt til den ubestikkelige advokaten Marcus Cicero fikk Verres anklaget for utsuging av provinsen.
Da hadde embetsmannen Julius Licinus mer hell med seg i Gallia. Rundt tiden for Kristi fødsel tjente han en formue på gallernes månedlige skatter ved å innbille dem at et romersk år hadde 14 måneder.
Men feltherren Quintus Caepio var griskest av dem alle. I 106 f.Kr. ble han sendt til Tolosa – dagens Toulouse – for å slå ned et lokalt opprør.
Caepio la byen under seg, og i byens tempel fant han en enorm skatt som tilfalt den romerske staten. Ifølge historikeren Strabo besto skatten av 15 000 talenter gull og sølv – det vil si ca. 500 tonn.
Rikdommen kom aldri frem til Romas statskasse, for underveis ble vogntoget angrepet og de romerske soldatene drept. De edle metallene forsvant nå sporløst, og mange mistenkte Caepio for å stå bak.
Under et middagsselskap med keiser Claudius stjal den senere generalen Titus Vinius en drikkeskål av gull.
«En handling som var en slave verdig», kommenterer historikeren Tacitus.
I stedet for å forfølge tyven, bestemte keiseren seg for å ydmyke den tyvaktige gjesten ved å invitere ham på middag igjen:
«Dagen etter ga Claudius ordre om at Titus skulle være den eneste som fikk enkelt steingods å spise av», skriver Tacitus.
Naskingen var så utbredt at romerne til og med laget vitser om det. I en samling romerske vittigheter sender en mann bud på legen for å få behandling for sitt dårlige syn.
Legen smører salve i mannens øyne slik at han ikke kan se og benytter anledningen til å stikke av med lampen hans. Dagen etter besøker den tyvaktige legen mannen for å høre hvordan det går.
«Tja, siden du smurte salve i øynene mine, har jeg ikke engang kunnet se lampen min», svarer mannen slukøret.
Reising var notorisk farlig
Folk på farten var spesielt utsatt. Det fantes ikke banker ennå, så de reisende måtte ha med seg kontanter – og det visste landeveisrøverne.
I et av brevene sine klager den romerske politikeren Marcus Cicero over at et annet brev aldri nådde ham. Årsaken var at en venn som hadde med seg brevet, hadde blitt overfalt og ranet underveis.
Når romerne reiste mellom byene, var de et lett bytte for landeveisrøvere.
Derfor forsøkte de reisende å deponere deler av formuen hos sjøfolk, gjestgivere eller stallforvaltere. Tanken var å spre rikdommen, men det viste seg at metoden var risikabel.
Ifølge en lovtekst var de som mottok pengene, sjelden tilliten verdige. Tvert imot benyttet de ofte anledningen til å slå seg sammen med tyvene slik at de kunne blakke reisende med en spesielt velfylt pengepung.
Derfor var det mest alminnelig å deponere formuen i de romerske templene, der prester og slaver holdt vakt døgnet rundt. Men selv det kunne gå galt.
Ifølge et eksempel som er gjengitt i Digesta, et bevart romersk kompendium av lover og saker, hadde en ung mann fra en fremtredende familie en gang deponert en stor kiste i et tempel.
Da natten falt på, klatret han ut av kisten og stjal flere verdigjenstander som han tok med seg ned i kisten.
«På en enkelt natt gjorde denne brannen mange rikmenn til tiggere» Forfatteren Herodianos om en brann i et av Romas største templer.
Meningen var at kompisene hans skulle hente kisten igjen, men det gikk tilsynelatende galt, og som straff ble mannen forvist fra landet.
Brannfaren var en annen risiko ved å deponere ting i templer. I år 238 brant et av Romas største templer – samt alle verdisakene som var i helligdommen.
«På en enkelt natt gjorde denne brannen mange rikmenn til tiggere», skriver den romerske embetsmannen og forfatteren Herodianos.
Tyvene ble forbannet
Til tross for de mange tyveriene ble bare noen få av Romas tyver tatt – for ikke å si dømt. Så lenge samfunnsordenen ikke var truet, var ikke det romerske rettsvesenet spesielt opptatt av den enkeltes problemer.
En rekke svar fra orakelet i Astrampsychus – en vismann som mot betaling ga svar på spørsmål som bekymrede romere hadde – viser hvor ille det sto til. Blant de hyppigste henvendelsene til orakelet var: «Får jeg tilbake det jeg har mistet?»
Oraklets forutsigelser bygget på det mest sannsynlige utfallet av spørsmålet som ble stilt, og på akkurat dette spørsmålet var 70 prosent av svarene et rungende: «Nei!»
Selv borgere som fikk klagene over tyveri lagt frem for den lokale guvernøren, kunne ikke være sikre på suksess. En sak fra Egypt trakk ut i hele 34 år, så alle parter i saken var for lengst døde da den endelig ble avgjort.
La den personen som har gjort meg urett – enten det er mann eller kvinne, slave eller fri – verken få søvn eller helse.» Romersk forbannelse over en tyv som hadde stjålet en toga.
I desperasjon tydde romerne til forbannelser - magiske formularer risset inn i blyplater.
«La den personen som har gjort meg urett – enten det er mann eller kvinne, slave eller fri – verken få søvn eller helse med mindre han tilstår det og leverer tyvegodset til templet ditt», skrev en mann som hadde fått stjålet både kjortel og toga i et av de romerske badene, der tyver til stadighet stjal fra omkledningsrommene.
I en annen forbannelse er offeret så rasende at han gir avkall på de stjålne gjenstandene hvis guden får tyven til å lide:
«Skjebnegudinne, jeg gir deg denne kappen og disse skoene. Måtte den som har tatt dem, ikke få sone for dem med annet enn sitt eget liv og blod.»
Det ble stjålet så mye i badene at de rike måtte ta med seg en slave som ikke hadde noen annen oppgave enn å passe på toga og sandaler. De mindre velstående overlot oppgaven til en offentlig vakt som ble kalt en capsarius.
I den romerske byen Herculaneum la brukerne av badeanstaltene eiendelene sine på hyller i omkledningsrommet. Omfattende tyverier gjorde at mange måtte gå nakne hjem.
Men de offentlige vaktene var så upålitelige at keiseren bestemte at sjefen for vigiles-korpset skulle holde øye med dem:
«Han holder også øye med dem som passer på klærne i badene mot betaling.»
Men ingen av tiltakene hadde noen videre virkning. Tyveriene fortsatte ufortrødent. Kanskje det var derfor noen romere i ren desperasjon tydde til ydmykelsens enkle metode.
«Ampliatus Pedania er en tyv», står det kort og godt på en vegg i Pompeii.