Romer skrev antikkens Wikipedia

Hans verk «Naturalis historia» (Naturhistorie) hadde kanskje blitt større hvis ikke nysgjerrighet hadde drevet Plinius i døden i år 79 e.Kr.

Fra offiser til dermatolog

Plinius kom til verden i år 23 e.Kr. Han ble født inn i en norditaliensk familie som tilhørte Romerrikets såkalte ridderstand – nivået rett under de mektige og enda rikere nobilitas.

Familiens velstand betød at Gajus Plinius Caecilius Secundus, som hans fulle navn lød, kunne slå seg ned i Roma og studere retorikk samt militærkunst. Som 23-åring begynte han sin militærkarriere og ble sendt til Germania som rytteroffiser.

Allerede den gang kriblet det i fingrene hans etter å skrive, og han utga sitt første verk: En liten instruksjonsbok om hvordan man kaster spyd fra hesteryggen. Det var også under utstasjoneringen ved Rhinen at Plinius ble venn med Romerrikets fremtidige keiser Vespasian.

Mektige venner sikret livet gjennom Plinius tilgang til sjeldne bøker og antikkens største begavelser.

Etter felttoget i Germania vendte han hjem for å hengi seg til litteraturen. Han forfattet avhandlinger om sine holdninger til keiserne – nåværende så vel som avdøde. Han skrev også om grammatikk og om talemåter.

Og så kastet han seg over noe så praktisk som kvinners hudpleie:

Plinius anbefalte å glatte ut rynker ved å smøre inn ansiktet med eselmelk. Akne kunne behandles med en blanding av smør og hvitt bly, som også skulle smøres på. Mot ansiktssår hjalp en varm morkake fra en ku, sammenfattet Plinius datidens velmente råd.

Da hans gamle venn Vespasian tok makten i Roma i år 69, ble Plinius utnevnt til stattholder i hhv. Spania, det sørøstlige Frankrike og Belgia. Det var nå Plinius for alvor ga seg i kast med å samle inn kunnskap til livsverket sitt.

Plinius sov aldri

Under den berømte og 200 år lange pax romana, Romerrikets fredeligste periode, begynte Plinius på «Naturalis historia». I hans øyne betød freden at oppdagelsenes tid var over. Verden sto stille, og vitenskapen hadde nådd sine grenser. Derfor var det på tide å samle all viten og sikre at den ikke gikk tapt for ettertiden.

Allerede fra begynnelsen innså Plinius at verket ville bli monumentalt – de neste 10 årene skulle «Naturalis historia» komme til å kreve både dag og natt av ham.

Plinius var drevet av en intens nysgjerrighet og en nærmest manisk arbeidsmoral. Mer enn noe annet fryktet «døgnbrenneren» å sløse bort sin tid og mente derfor at alle timer som ikke ble brukt på å forske, var tapt.

Det var kanskje derfor han ikke kunne sove. Faktisk var mottoet hans «vita vigilia est» – å leve er å være våken. Og ved å minimere søvnen kunne Plinius passe jobben sin i statens tjeneste om dagen og jobbe med sitt store verk om natten.

Selv transporttid kunne brukes til å jobbe. Når Plinius i sin bærestol ble fraktet gjennom Romas gater av to sterke slaver, gikk en tredje slave alltid ved siden av ham og tok diktat fra den flittige forfatteren.

Han så det som en guddommelig plikt å tjene Romerriket og menneskeheten, og det var også slik han ønsket at ettertiden skulle huske ham.

Når natteravnen Plinius arbeidet i skjæret fra vokslys og fakler, satt han hensunket i sin lenestol mens en av husslavene hans leste høyt fra en bokrull.

På forfatterens tegn skrev en annen slave ned utvalgte passasjer. På den måten fikk Plinius samtidig lest høyt og notert de bitene med kunnskap som skulle samles i «Naturalis historia».

Plinius hevdet at han på denne måten hadde pløyd seg gjennom ikke mindre enn 2000 verker av over 100 forskjellige forfattere – blant dem Aristoteles, Homer og Mucianus. Og det han leste, tok han for god fisk. Om elefanter skrev han:

«Det er forbausende at elefanter kan klatre opp tau, men mest forbausende er det at de kan klatre ned igjen – også når tauet henger loddrett ned. Mucianus, som var konsul tre ganger, skriver at en bestemt elefant lærte det greske alfabetet og ofte skrev følgende på det språket: ‘Jeg har selv skrevet dette, og jeg har ofret krigsbytte fra kelterne.’»

Utdraget om elefantene demonstrerer en på daværende tidspunkt banebrytende og for fremtiden essensiell vitenskapelig praksis: Plinius opplyste hvor han hadde sin kunnskap fra. Han henviste til sine kilder.

Verdens eldste leksikon

Wikipedia og «Naturalis historia» har ikke så lite til felles. Faktisk skrev Plinius at han samlet inn kunnskap av «omfattende kultur» – på gresk enkyklios paideia, herav ordet encyclopedia (leksikon).

I et leksikon er det ingen hemmelighet at den kunnskapen som leveres stammer fra andre enn forfatteren selv. Og nettopp det er noe helt spesielt ved Plinius’ verk: Mens alle hans forgjengere i passive former brukte formuleringer som «det er blitt sagt» eller «det er lest», skrev Plinius navnene på dem han hadde sin kunnskap fra.

Akkurat som Wikipedia forsøkte Plinius å dekke nesten alt – eller i hvert fall alt i romernes verden. Verkets tittel «Naturhistorie» skal faktisk forstås som en beskrivelse av hele den naturgitte verden. Og med verden skal vi forstå Romerriket.

På den måten ble Plinius’ verk også patriotisk – og Romerrikets rolle i verden lenket sammen med selveste naturen. Men akkurat som med Wikipedia er det god grunn til å lese «Naturalis historia» med en klype salt.

Noen forskere mener faktisk at uttrykket «med en klype salt» (cum grano salis) kan spores tilbake til Plinius, som i en oppskrift på en universell motgift skrev at man skal ta den med et saltkorn.

Andre eksperter påpeker at vi kan takke Plinius for uttrykket «det eneste som er sikkert, er at ikke noe er sikkert».

Sikkert er det at vi kan takke Plinius for et omfattende innblikk i alt fra romernes gruvedrift til krydderhandel og kunsthistorie.

Plinius den eldre døde bare 56 år gammel i 79 e.Kr. At han kjennes under sitt litt underlige tilnavn, skyldes at den ugifte og barnløse forfatteren testamenterte sitt livsverk til nevøen Gajus Cæcilius. Og nevøen ble derfor kjent som Plinius den yngre.

I årene etter Plinius’ død la nevøen siste hånd på det emneinndelte verket. Deretter ble det hovedsakelig kopiert i små biter slik at vitebegjærlige romere kunne lese nettopp de delene av storverket som interesserte dem.

På 200-tallet plukket den romerske forfatteren Quintus Gargilius Martialis for eksempel det medisinske innholdet i verket og utga det under navnet Medicina Plinii – Plinius’ medisin.

Urtemedisin ble i de etterfølgende århundrene kraftig påvirket av viten fra Plinius’ verk. Han hadde f.eks. beskrevet den såkalte signaturlæren, som gikk ut på at hvis en sykdoms synlige symptomer eller problemets årsak minnet om en plante – så kunne planten bidra til helbredelsen.

Planter i erteblomstfamilien ble f.eks. flittig brukt til å behandle skorpionstikk fordi ertebelgens buede form ligner formen på skorpionens hale.

Noen bestemte typer orkideer som i romernes øyne lignet testikler ble brukt til å behandle impotens – men med tvilsom effekt.

Fra antikken og frem til 1400-tallet ble «Naturalis historia» kopiert så mange ganger at over 200 utgaver har overlevd frem til i dag. Da trykkpressen ble oppfunnet, var «Naturalis historia» et av de første verkene fra antikken som ble trykt – første gang i Venezia i 1469.

Skrøner overlevde i århundrer

I 1492 ble verket for første gang kritisert for å inneholde for mange feil, men først mot slutten av 1600-tallet ble det for alvor avvist av ledende vitenskapsmenn. Frem til da hadde «Naturalis historia» stått som det ypperste og mest brukte vitenskapelige verket.

I dag benytter historikere mest «Naturalis historia» til å få innsikt i romernes hverdag og verdensoppfatning. For dem betyr Plinius’ skrøner mindre – f.eks. når han hevdet at i Illyria (Slovenia, Kroatia, Serbia og Albania) ble barn født gråhårede og så best ut om natten.

Eller når han hevdet at bjørner ikke fødes som de dyrene vi kjenner, men som hvite, uformelige kjøttklumper på størrelse med mus uten verken øyne eller hår, og at bjørnemoren deretter slikker ungene til de har den rette bjørneformen.