Funnet i Buckinghamshire fremkalte minner om en lignende makaber oppdagelse i 1988 i den israelske byen Ashqelon, tidligere kalt Askalon.
I avløpssystemet under et romersk badehus fant arkeologer tusenvis av knokler fra hundre spedbarn, og også her viste undersøkelser at barna var nyfødte og friske.
Flere arkeologiske funn tydet på at badehuset hadde vært et bordell, og at de nyfødte var blitt kvalt og kastet i kloakken.
Barneknoklene er bevis på et fenomen som historikere lenge har kjent fra skriftlige kilder: Romerne drepte spedbarna sine.
Selv om de arkeologiske funnene stammer fra bordeller, viser flere antikke tekster nemlig at barnedrap også var utbredt blant vanlige romere. Satirikeren Juvenal (ca. 65-135 e.Kr.) skriver at barn «ble etterlatt ved septiktanker», mens filosofen Seneca (4-65 e.Kr.) bekrefter at «vi drukner nyfødte som er svake eller unormale».
I et annet eksempel skriver en utstasjonert legionær til sin kone:
«Jeg tigger og ber deg om å ta deg godt av vårt lille barn, og når jeg får lønn, vil jeg sende den til deg. Hvis du i mellomtiden – med gudenes nåde – føder en gutt, så la ham leve. Hvis det er en jente, så kvitt deg med henne».
Faren var herre over livet
Ifølge romersk lov hadde en far ubegrenset makt over sitt barns skjebne frem til det fylte to år.
Før det ble ikke et barn regnet som et fullt utviklet menneske, og hvis et barn var sykt, handikappet, ikke hadde ønsket kjønn, eller familien rett og slett var for fattig, kunne faren gjøre slutt på sitt barns liv.
Romas forfatning – kalt «tolvtavle-loven» – påla faktisk fedre at «barn med misdannelser skal drepes».
Samme lov tillot også fedre å ta livet av friske jentebarn – en praksis mange romere benyttet seg av fordi gutter ble ansett for å være mer verdifulle.
Selv Romas fremste familier drepte etter alt å dømme jentebarn. Historikerne kan lese ut av kildene at de fikk unaturlig få døtre.
Flere av Romerrikets fremtredende personligheter var fortalere for å drepe spedbarn.
De mente at denne praksisen gjorde det romerske folk sterkere ved at de svakeste individene ble ryddet unna.
For eksempel forsvarte juristen Cicero ivrig barnedrap ved å henvise til tolvtavleloven, og historikeren Tacitus hånte jødene fordi de regnet det som «en dødssynd å drepe et uønsket barn».
Brutal praksis sjokkerte samtiden
Barnet ble som regel kastet i en elv eller etterlatt ved en ferdselsvei.
Logikken var at barnets familie på denne måten var fritatt for ansvar, fordi barnet ville dø av naturlige årsaker – sult eller kulde.
Teknisk sett kunne forbipasserende – eller gudene – også gripe inn og redde barnets liv.
Faktum var imidlertid at barna ofte ble funnet av sultne løshunder.
«Alle ville dyr som eter menneskekjøtt, besøker disse stedene og mesker seg uhindret i spedbarn», skriver den gresk-jødiske filosofen Filon av Alexandria (ca. 10 f.Kr.-40 e.Kr.) rystet om den brutale romerske praksisen.
De barna som ble plukket opp, endte gjerne som slaver eller prostituerte.
I perioder da romerne manglet slaver – blant annet når riket ikke hadde tatt krigsfanger på flere år – dro slavehandlere rundt i gatene og plukket opp forlatte spedbarn.
Barna ble vanligvis plassert hos ammer som spesialiserte seg på å oppfostre uønskede barn til de var gamle nok til å bli solgt.
Drap på spedbarn var ikke forbeholdt Roma, men spredte seg også til nyerobrede provinser – som skjelettfunnene i England og Israel viser.
Flere steder var lokalbefolkningen dypt rystet over romernes brutalitet.
For eksempel tok oldtidens egyptere ofte de uønskede spedbarna til seg, men ga dem navn avledet av ordet søppel som en påminnelse om hvor barnet var funnet.
Først i år 374 e.Kr. – da kristendom hadde fått fotfeste i Romerriket – ble det forbudt med systematiske drap på spedbarn.