Romerne dro på sexferie i syndens by

Sommerhus var palasser

Baia lå nær flere aktive vulkaner – blant annet Vesuv – som i tillegg til å ha gjort jorden svært fruktbar også hadde skapt en rekke varme kilder fulle av helbredende mineraler.

«Ingen steder sprudler kildene mer gavmildt, ingen steder helbreder de mer variert enn i Baia», konstaterte den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre i sitt omfattende oppslagsverk Naturalis historia.

Byen er nevnt første gang i kildene i år 178 f.Kr., men først rundt 75 år senere utviklet Baia seg til et mekka for velstående romere som ønsket å slippe bort fra hovedstadens stank.

I Baia, som lå en dagsreise med skip fra Roma, kunne de nemlig slappe av blant likesinnede i en prangende sommervilla med utsikt til Napolibukta – eller komme til hektene i et av byens kolossale badeanlegg, som via underjordiske kanaler fikk vann levert direkte fra de varme kildene.

For menn som påsto å tilhøre Romas elite, var et luksussommerhus i Baia en nødvendighet, og på folkemunne ble byen derfor kalt «Lille Roma».

Badegjestene ville helst bo i områder nær de varme kildene. Det var de dyreste og mest prestisjefylte adressene.

En rekke romerske keisere – blant dem Cæsar, Claudius, Nero og Domitian – eide også palasser i byen.

De lå eksklusivt til øverst i skråning- ene, mens vanlige rikmenn måtte «nøye» seg med å plassere luksusvillaene sine like ved eller til og med ute i havet.

Sommerhushagene var fulle av frodige trær og fargerike blomster, og utsmykket med søyler og statuer.

Noen romerske rikmenn bygde til og med saltvannsakvarier i hagen til fiskene sine.

Generalen Lucullus fikk bygd en akvedukt gjennom et fjell, slik at hans elskede murener kunne svømme i friskt sjøvann.

Fiskene i akvariene var nemlig ikke ment å være mat, men kjæledyr.

Keiser Domitian ga fiskene sine navn, og hadde ifølge poeten Martial dressert dem til å komme når han kalte på dem.

Jomfruer var jaget vilt

De luksuriøse forholdene var ikke den eneste årsaken til Baias store popularitet.

I byen kunne både menn og kvinner leve ut sine villeste fantasier og skeie ut på en måte som ikke alltid ville bli tolerert i Roma.

Den beryktede dikteren og kvinnebedåreren Ovid, som i år 2 e.Kr. skrev en håndbok i forførelsens kunst, anbefalte for eksempel leserne sine å flytte jaktmarkene til Baia, ettersom stedet var fullt av føyelige kvinner.

Ifølge dikteren gikk de varme kildene rett i blodet selv på jomfruer, og gjorde dem usedvanlig villige.

Samme fenomen mente den romerske forfatteren og vitenskapsmannen Marcus Terentius Varro å kunne se.

Etter en tur i badehusene oppførte gamle menn og eldre kvinner seg som unge elskende, ifølge Varro, mens ugifte kvinner uten blygsel innlot seg på eventyr med flere forskjellige partnere.

Sidesprang i ferieparadiset

Men det var ikke bare de ugiftes blod som kunne boble over i Baia.

Også gifte kvinner kastet alle hemninger.

Poeten Martial, som skrev satiriske dikt om sine bekjentskapers skandaløse aktiviteter, beretter om den «kyske Laevina, som til og med var moralsk strengere enn sin mann».

Under et kuropphold i Baia tødde hun ifølge Martial opp, forelsket seg i en yngre fyr og forlot sin mann.

Dikteren Properts visste også alt om Baias effekt på kyske piker.

Da hans kjæreste Cynthia dro på ferie i byen, tryglet han henne derfor om å bli i Roma og unngå «kjærlighetens ruin»:

«Forlat så raskt som mulig det fordervede Baia. De strendene skiller mangt et elskende par. Strendene hater og skader uskyldige kvinner. En forbannelse hviler over Baia og dets forbudte kjærlighet», skrev Properts.

Tilsynelatende kjente keiser Claudius, som kom til makten i år 41 e.Kr., ikke til byens rykte.

Han bygde i alle fall en villa til sin kone Valeria Messalina i byen.

Hun hadde ord på seg for å være svært pro­mi­sku­øs, og arbeidet ifølge hardnakkede rykter under falskt navn på et bordell, der hun frivillig deltok i orgier med opptil 25 menn.

I Baia slapp hun unna hoffets fordømmende blikk og kunne ta sidesprangene sine til nye høyder.

«Det var ingenting ærefullt i hennes hjerte, som var korrumpert av lyst», skrev den romerske historikeren Tacitus om «nymfomane Messalina», som i år 48 e.Kr. ble henrettet etter at hun – til tross for ekteskapet med Claudius – hadde giftet seg med en av sine elskere.

Seiltur ble regnet som utroskap

I Baia fikk eskapadene fortsette uforstyrret. På Lucrinosjøen like ved byen tok romerne som vanlig romantiske båtturer i kvelds- og nattetimene.

Ifølge filosofen Seneca var båtene pyntet med rosengirlandere og lå så tett at innsjøen minnet om et blomsterteppe.

På båtene ble passasjerene underholdt med musikk og sang, og kavalerer forsøkte å snike seg til å kysse sine utkårede.

Filosofen Seneca raste mot utskeielsene på Lucrinosjøen, for han visste at også gifte kvinner ble lokket om bord i båtene og forført.

Han kalte derfor en båttur på innsjøen for «seilende utroskap».

«Det fins steder som den vise mann vil gjenkjenne som fremmede for god moral», skrev Seneca rundt år 65 e.Kr. advarende til en venn. «Baia er et sted som bør unngås».

Om den velstående Clodia hadde fått et lignende råd, vites ikke. Hun flyttet i alle fall til Baia etter å ha arvet en villa i byen.

Hennes kjæreste Catul elsket Clodia overalt på jord og lovpriste henne i 25 berømte kjærlighetsdikt – «Diktene til Lesbia» – uten at det kan ha gjort særlig inntrykk på Clodia, for hun ble kurtisane – en såkalt amica – med «300 elskere» som skjemte henne bort med gaver, båtturer og festmåltider.

At Clodia levde som kurtisane i Baia, kom frem under en rettssak i år 56 f.Kr., der hun beskyldte en av sine tidligere elskere for å ha forsøkt å forgifte henne.

Mannen hun anklaget ble forsvart av den romerske politikeren og juristen Cicero, som var kjent som Romas beste taler.

Og under rettssaken fikk Cicero alle de snuskete detaljene om Clodia frem i lyset.

«Baia nøyer seg ikke med å snakke om, men skriker ut til all verden at det fins en kvinne med så fordervede seksuelle tilbøyeligheter at hun fremfor å gjemme sine lyster til natten utfører dem offentlig og i dagslys», tordnet Cicero i år 56 f.Kr. om hennes tøylesløse liv som kurtisane.

Svertekampanjen hans var så effektiv at den tiltalte gikk fri, og Clodias navn var for alltid kommet i vanære.

Det krydde av billige damer i Baia

Kurtisanene – amicaene – tilhørte den dyreste priskategorien blant de prostituerte. Det var mange av dem i den fornemme feriebyen.

Mange kurtisaner forlot nemlig Roma i feriesesongen for å dra til Baia – vel vitende om at pengene her satt løst hos mennene.

Kvinnene var pent oppdratt og spilte instrumenter, kunne føre dannet konversasjon og visste å skape en erotisk atmosfære som var mer raffinert enn ved et vanlig bordellbesøk.

Dessuten risikerte ikke kundene å få hevngjerrige ektemenn på nakken, noe som var svært vanlig etter sidesprang med gifte kvinner.

I det hele tatt bugnet byen med tilbud til lystne menn.

Prostituerte i alle prisklasser bød seg frem overalt på gater, strender og vertshus, og bordell-besøk var et hverdagsfenomen på linje med å kjøpe brød eller vin.

Og dersom tilbudet ikke tilfredsstilte den kresne romerske rikmann, kunne han alltid dra hjem igjen til sommer- palasset sitt, der husslavene hans ventet og var nødt til å oppfylle alle herrens behov.

Baia druknet

Selv om Baia hadde mange kritikere, fortsatte byen å trekke til seg romere i flere hundre år.

Først da naturen slo til mot byen, begynte løssluppenheten å ebbe ut.

Rundt år 300 førte vulkansk aktivitet til at deler av byen ble oppslukt av havet.

Noe av keiser Claudius’ palass ble liggende på sju meters dyp. I århundrene som fulgte krevde havet hvert år en større andel av Baia. Litt etter litt forsvant villaer og veier under vann.

Den prakten byen fremdeles måtte ha å fremvise, forsvant sannsynligvis én gang for alle da muslimske sjørøvere angrep byen på 700-tallet og etterlot den i ruiner.

Etter dette var Baia overlatt til lokale fastboende, men også disse forsvant da det brøt ut malaria i området i år 1500.

I dag er det fremdeles mulig å se noen av de romerske badehusene.

Mesteparten av antikkens pulserende ferieparadis ligger imidlertid på havets bunn, og er bare mulig å besøke for folk med dykkersertifikat.