Romerne fryktet nattens monstre

Hvis barn ikke oppførte seg ordentlig, truet romerske foreldre ofte med at heksen Lamia ville komme om natten og spise dem.

Og hun var langt fra den eneste heksen som ifølge overtroen vandret rundt om natten for å drepe Romas små poder.

«Da jeg var fire år, ble jeg bortført og drept. En heks tok meg», heter det for eksempel i gravskriften for en liten gutt.

Romerne var overbevist om at heksene brukte barnas kroppsdeler i uhyggelige ritualer, eller solgte dem videre til over-troiske kunder. Angivelig kjøpte advokater for eksempel tørkede fosterhinner fra fødsler, fordi de brakte lykke i rettssalen.

Men det var ikke bare hekser som lurte i natten. Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket.

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Knuter kunne ødelegge avlingen

Når romerske kvinner deltok i religiøse seremonier, var det strengt forbudt for dem å ha håret satt opp i en knute. Det måtte bæres løst, og det samme gjaldt klær.

Romerne mente nemlig at knuter kunne binde de religiøse ritualene og gjøre dem virkningsløse. Frykten for knuter gjorde også at det var forbudt for kvinner å gå rundt med håndtein nær en åker.

Hvis det ble floker i ulltråden, mente romerne at kornet i sympati ville vikle seg sammen med ugress, med katastrofalt utfall for avlingene.

Blodsprut varslet slutten på kongetiden

Til tross for alle sine kriger gjorde tanken på å få blod på seg romerne vettskremt. De mente at blodet inneholdt sjelen, og at det hadde magiske egenskaper. Derfor ble det å få andres blod på seg regnet for å bringe ulykke.

Ifølge en legende fra Romas tidligste tider ble byens konge Servius Tullius drept av svigersønnen Tarquinius Superbus. Liket ble kastet på gaten, og kongens datter, Tullia, kjørte over det med en vogn.

Ved påkjørselen sprutet det blod opp på Tullia. En sannsigerske mente at det var et varsel om at det nye styret ville ende like dårlig som det begynte. Hun fikk rett.

Få år etter ble Tarquinius' sønn drept etter å ha voldtatt en romersk adelskvinne. I raseri over ugjerningen avsatte romerne samtidig faren, og innførte republikken.

Lynnedslag måtte begraves

I likhet med de fleste andre folkeslag fryktet romerne lyn og torden. Et lynnedslag i en bygning eller et tre ble derfor regnet som illevarslende.

I slike tilfeller rykket egne prester ut for å ta varsler og ofre et lam ved nedslagsstedet. Prestene fikk der-etter bygd en lav mur rundt stedet, med en inskripsjon om at lynet nå var blitt begravd og området renset.

Offergaver skulle avverge­ ulykker

Romerne hadde mange forskjellige guder, men de ofret vanligvis bare til de gudene de trengte i bestemte situasjoner. Hvis en romer var syk, ofret han eller hun til legeguden Asklepios.

Gudens kult befant seg på Tiberøya midt i Roma, og det er gjort funn av flere hundre små leirfigurer i elven Tiber. Figurene forestiller alt fra føtter til bryst, og er i sin tid blitt lagt sammen med offergavene slik at guden skulle vite hvor på kroppen sykdommen satt.

Les også: De tolv største romerske gudene – og alle de små

Offergavene besto ofte av frukt eller vin. Ved spesielle anledninger ofret romerne også dyr. Da Caligula ble keiser i år 37 e.Kr., ble det ofret 160 000 kyr i løpet av bare tre måneder.

Alle hjem hadde husalter

I alle romerske hjem sto et lite alter der beboerne kunne ofre til de såkalte lares. De var husets skytsguder, og hver morgen ofret romerne til dem for at de skulle gi huset og de som
bodde der beskyttelse.

Når gutter begynte å få skjeggvekst, var skikken å barbere det av og gi det til husgudene. På
samme måte ga unge jenter dukkene de hadde lekt med som barn til lares, når de var blitt voksne og skulle giftes bort.

Avklippet hår var en risiko

Romerne mente at hår og negler hadde magiske egenskaper og inneholdt en del av dem selv. Avklippet hår og negler kunne derfor brukes av fiender til å kaste forbannelser på eieren.

Av den grunn var det svært viktig å passe godt på restene. I en roman fra århundret etter Kristi fødsel oppbevarer den søkkrike romeren Trimalchio for eksempel alltid det avklipte skjegget sitt i et forgylt skrin.

Spytt beskyttet mot onde øyne

Mer enn noe annet fryktet romerne at fiendene deres skulle kaste «det onde øyet» på dem. Ofre for slike forbannelser ble ifølge overtroen rammet av alle slags ulykker.

Romerne kjøpte derfor spesielle amuletter som kunne avverge det ulykkesbringende blikket. Barn som ble rammet av fremmedes onde øye, kunne imidlertid reddes­ ved at det ble smurt litt spytt i pannen på dem.

Barn levde i evig fare

Fra det øyeblikket et romersk barn kom ut av mors liv, var det i overhengende fare.

Dødeligheten blant småbarn i det romerske samfunnet var ekstrem, og romerne var overbevist om at det skyldtes at barna ikke hadde samme motstandskraft mot onde ånder som de voksne.

Allerede ved fødselen kalte romerne under en egen seremoni på beskyttende guder som kunne holde skogens onde ånder fra barnets hjem:

«Om natten omringer tre menn husets dørterskel og slår på den med en øks og en hammer. Deretter feier de den med en kost. Ved å gi disse tegnene på til­bedelse unngår man at de onde åndene kommer­ inn», forklarte kirkelæreren Augustin­ på 400-tallet e.Kr.

I årene frem til puberteten måtte guttebarn dessuten gå med en egen toga med en rødfiolett kant. Togaen, som også Romas høyeste embetsmenn bar, skulle angivelig gi barna ekstra beskyttelse.

I tillegg var skikken at både gutter og jenter bar en såkalt bulla – en amulett av skinn eller metall. Amuletten var ifølge overtroen særlig effektiv mot folk som kastet det «onde øyet» etter barna.

General lot hellige høns unngjelde

Før et militært slag tilsa skikken at det skulle tas varsler fra hellige høns. De ble medbrakt i bur, og før slaget drysset prester korn foran dem. Hvis hønsene spiste kornet, var det et godt tegn. Hvis ikke, ble slaget som regel utsatt eller avlyst.

Før et mektig sjøslag mot erkefienden Kartago i år 249 f.Kr. drysset den romerske konsulen Claudius Pulcher korn foran hønsene. De nektet å spise det, og etter lang tids venting
ble den utålmodige hærføreren til slutt så rasende at han kastet hønsene på sjøen med ordene:

«Hvis de ikke vil spise, får de drikke!» Det påfølgende sjøslaget endte i et knusende nederlag for romerne.

Fugler avslørte fremtiden

Før det romerske senatet kunne ta beslutninger om lovendringer og andre statsanliggender, var det nødvendig å finne ut hvordan gudene så på saken.

Til oppklaring av det spørsmålet brukte romerne prester som de såkalte augurene, som observerte fugler for å vurdere om varslene var gode eller dårlige.

Auguren så på fuglearten, hvor høyt de fløy, og i hvilken retning. Hvis varslene var dårlige, måtte lovendringen revideres eller eventuelt forkastes helt.

Skikken hadde romerne overtatt fra etruskerne, som tidligere hadde hersket over området nord for Roma. Hver gang romerne erobret nytt land, var det nemlig tradisjon at en prest inviterte byens eller landets guder til å komme til Roma.

Prester leste i de indre organer

De såkalte haruspices kunne i likhet med augurene tyde varsler. Det gjorde de oftest ved å undersøke offerdyrs lever. Organets farge, størrelse og form ble nøye undersøkt.

Var leveren syk eller hadde en merkelig form, ble det regnet som et fryktelig varsel. Haruspices ble også brukt til å tyde varsler i forbindelse med lynnedslag.

Hellige bøker ga svar på alt

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr..

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. Det var derfor en katastrofe da tempelet der de ble oppbevart, brant i 83 f.Kr.