Når en romersk mann hadde utsett seg sin kommende hustru, ga han henne gjerne en ring i gave før bryllupet.
Ringen viste at kvinnen hadde bundet seg til en mann og ble båret på venstre hånds ringfinger.
Ifølge romerne løp det en nerve direkte fra denne fingeren til hjertet.
Romerne giftet seg som regel når de var 12-14 år gamle.
Når jenta nådde den alderen, fant faren en passende ektemann til henne og inngikk de nødvendige avtaler med brudgommens familie – bl.a. størrelsen på medgiften.
Kjærlighet var ikke med i overveielsene, for ekteskap handlet mest om å finne et godt parti.
Derfor var ekteskap mellom forskjellige sosiale lag meget uvanlig.
Romerske menn ga konene sine en ring i bryllupsgave.
Selve bryllupet inneholdt elementer kjent fra dagens vielser; for eksempel bar bruden en hvit kjole og ble ledsaget av en brudepike.
Brudeparet spiste også bryllupskake og holdt fest for familien etter å ha blitt viet i et tempel og ofret til gudene.
Datoen for bryllupet ble nøye valgt, for romerne var dypt overtroiske og den store dagen måtte ikke plasseres for tett på religiøse festivaler slik at gudene ble sinte.
Februar og mai var derfor forbudt mens juni ble sett på som en god måned.