På 200-tallet e.Kr. begravde den romerske offiseren Aelius Proculinus sin unge kone nær soldatkolonien Lambaesis i dagens Tunisia.
På graven fikk han hogd inn en harmdirrende tekst i marmor for sin elskede Ennia:
«Hun fikk ikke den død hun fortjente – forbannet av trylleformularer lå hun stum slik at hennes liv fremfor å bli gitt tilbake til naturen snarere ble revet fra henne med vold.
Måtte enten de underjordiske eller de himmelske guder straffe denne avskyelige forbrytelsen!»
Nesten 2000 år senere fremstår inskripsjonen som et desperat forsøk på å få utløp for sorgen, men for Aelius var det blodig alvor.
På den tiden var romerne overbevist om at fiendene deres – ondsinnede naboer, sjalu rivaler eller forretningskonkurrenter – kunne kaste ulykke over dem med et trylleformular.
«Det fins i sannhet ingen som ikke frykter å bli rammet av forbannelser», forteller den romerske forfatteren og vitenskapsmannen Plinius den eldre, som levde i århundret etter Kristi fødsel.
Med magiske formler, blytavler og leirdukker kastet romerne død og ulykke på hverandre.
De forbannede ulykkestavlene
Romernes store frykt var såkalte forbannelsestavler – defixiones – som vanligvis var laget av tynne blyplater.
Bly var billig, og det var lett å risse inn tegn i det myke metallet.
Ifølge romersk overtro var det mulig å kaste ulykke over en annen person ved å risse inn magiske trylleformularer på blytavlen og påkalle dødsrikets guder eller spøkelsers hjelp til for eksempel å få hevn over en fiende:
«Knus senatoren Fistus. Måtte Fistus svekkes, forderves og forfalle, og måtte hans lemmer gå i oppløsning», heter det i en forbannelse fra 400-tallet.
Arkeologer har funnet mer enn 1500 forbannelsestavler fra antikken. De fleste er romerske, funnet i Italia og de mange romerske provinsene.
Romerne kjøpte vanligvis tavlene hos profesjonelle magikere. De hadde forhåndsskrevne forbannelser på blytavler liggende med et blankt felt til offerets navn.
De fleste forbannelsene som er funnet, er laget i forbindelse med de populære hesteveddeløpene. På tavlene forbanner tilhengere motpartens hester og kusker: «Måtte de styrte om med kuskene sine», lyder en forbannelse fra Kartago i dagens Tunisia.
Denne blytavlen var, som mange av de andre forbannelsestavlene, lagt i en grav. Romerne trodde at folk som døde før tiden var dømt til å vandre rundt som spøkelser.
Ifølge overtroen kunne en forbannelsesskriver love den døde å få fred, hvis spøkelset til gjengjeld hjalp til med å utføre forbannelsen.
Følgelig må gravplassene ved nattestid nærmest ha svermet med folk som i all hemmelighet – for det var strengt forbudt – la igjen forbannelser hos de døde.
Forbannelsene ble gjerne risset inn i blytavler. Siden ble de brettet og lagt i graver, templer eller ved offerets hus.
Alle kastet forbannelser
Romerrikets borgere hamstret blytavler og fikk risset inn de verst tenkelige forbannelser. Det er funnet eksempler i alle provinsene i imperiet.
Forbannet være ulykkelig kjærlighet
En annen populær årsak til forbannelser var kjærlighet.
Nesten en fjerdedel av tavlene som er funnet, er skrevet av folk som vil ha kontroll over en kvinne eller mann som har avvist dem.
I Egypt har arkeologer funnet en forbannelsestavle sammen med en leirfigur av en kvinne som er gjennomboret av tretten pinner.
Forbannelsen er rettet mot kvinnen Ptolemais: «Trekk henne i håret og hjertet, helt til hun ikke lenger er reservert overfor meg, men i stedet fylles med kjærlighet til meg».
De populære forbannelsene fikk så stort omfang at keisere gang på gang forbød dem. Straffen var korsfestelse eller å bli kastet til villdyrene.
Det hjalp ikke. Selv de tidlige kristne brukte forbannelsestavler. I løpet av 500-tallet klarte imidlertid kirken å stoppe de romerske forbannelsene.