Romernes siste bastion lå i Serbia

Elven Donau var Romerrikets farligste grense. Her kjempet legionærene og en flåte av krigsskip i over 400 år mot en fiende som ble stadig mer brutal.

Elven Donau var Romerrikets farligste grense. Her kjempet legionærene og en flåte av krigsskip i over 400 år mot en fiende som ble stadig mer brutal.

Per O. Jørgensen/Historie

Arkeologene kunne nesten ikke tro sine egne øyne i mai 2020 da de ble kalt ut til en av Serbias største kullgruver utenfor byen Kostolac, 70 km øst for hovedstaden Beograd. Syv meter under jordoverflaten hadde Drnmo-kullgruvens store gravemaskiner støtt på vraket av et godt bevart treskip.

Det tok ikke lang tid å fastslå at det gåtefulle skipet hadde ligget gjemt i bakken i lang tid – veldig lenge. Ifølge ekspertene stammer vraket fra oldtiden – den gang Serbia var en del av Romerrikets sterkt befestede grense mot barbarene i nord.

“Det er helt ekstraordinært. Vi kan se spor etter mange reparasjoner, så skipet har vært i bruk lenge”, forklarer arkeologen Nemanja Mrđić, som var med og gravde ut vraket, i telefonen fra Serbia.

Ifølge Nemanja Mrđić er det sannsynligvis snakk om et patruljeskip fra den romerske elveflåten. En tredjedel av skipet ble dessverre knust av gravemaskinen, men i hel tilstand har det vært 19 m langt og hatt plass til ca. 25 mann.

Patruljeskip gravd ut ved Viminacium

Det over 1800 år gamle skipsvraket ble funnet i en av Serbias største kullgruver like ved ruinene av fortet Viminacium.

© Arheološki institut, Beograd

Forrige gang skipet seilte – for over 1800 år siden – var det fylt med soldater som holdt vaktsomt øye med Donaus bredder på utkikk etter fiender.

Ikke langt fra det romerske skipet fant arkeologene restene av to primitive kanoer som fiendtlige stammer sannsynligvis har brukt til å krysse elven. De holdt til på motsatt side av Donau, og det var dem som titusenvis av romerske soldater gjorde sitt ytterste for å holde ute av imperiet.

Kano gravd ut ved Viminacium

Få meter fra det romerske skipet lå det to kanoer uthogd av trestammer. Kanoene har muligens tilhørt romernes fiender.

© Marko Djurica/Reuters/Ritzau Scanpix

Ifølge arkeologene stammer det romerske skipet fra 100-tallet e.Kr. og har vært tilknyttet det nærliggende romerske fortet Viminacium. Festningen huset en flåtestyrke som i omtrent 400 år beskyttet Donau mot angrep i samarbeid med legionsfort, vakttårn og store hærstyrker.

Den over 2000 km lange grensen langs Donau, hvorav 580 km lå i Serbia, var den mest utsatte i hele Romerriket. Krigerske stammer fra de ugjennomtrengelige skogene i Nord-Europa og de endeløse steppene mot øst rettet utallige angrep mot grensen.

For de romerske keiserne og den alminnelige romer ble det en brutal kamp for å overleve, og helt forrest sto grensestyrkene – til lands og til sjøs.

Romersk skip flyttes.

Etter utgravningen ble vraket løftet opp av en kranvogn og sendt til konservering.

© Arheološki institut, Beograd

Elvene ga beskyttelse

Det var keiser Augustus som 100 år tidligere – rundt Kristi fødsel – bestemte at dagens Serbia og store deler av resten av regionen sør for Donau skulle innlemmes i Romerriket i et forsøk på å skape fred mot nord.

I flere tiår hadde ville stammer gang på gang gått til angrep over Donau, der romerne hadde skapt en forsvarsallianse med en rekke av de lokale folkeslagene. Hver gang de allierte ble angrepet, måtte romerne sende soldater for å støtte sine allierte. Spesielt de såkalte dakerne i våre dagers Romania skapte store problemer.

Keiser Augustus-mynt

Keiser Augustus innså at Europas store elver mot nord kunne beskytte romerne mot barbarene i nord.

© Kunsthistorisches Museum Wien, CC BY-NC-SA 4.0

Dakerne var veldig krigerske og godt organisert. Ifølge den romerske historikeren Lucius Florus takket de aldri nei til en sjanse til å røve og plyndre på den andre siden av elven:

“Hver gang Donau frøs til is og ble til en bro, angrep de anført av kongen deres, Kotiso, og herjet i naboområdene.”

“De er så barbariske at de slett ikke forstår begrepet fred!” Romeren Lucius Florus om sarmatene.

Og dakerne var langt fra de eneste. Gang på gang måtte romerne også kjempe mot sarmatene – et krigersk rytterfolk som hadde kommet fra steppene i øst og inntatt området omkring våre dagers Moldova. Og de var ytterst vanskelige å forhandle med.

“De er så barbariske at de slett ikke forstår begrepet fred”, skrev Florus forbløffet.

I tiåret etter Kristi fødsel fikk de mange problemene keiser Augustus til å rykke grensen frem til Donau. Nå skulle elven fungere som et bolverk mot barbarene. Deretter ble det nye territoriet sør for Donau delt inn i to provinser.

Den ene ble kalt Pannonia og omfattet bl.a. dagens Østerrike, Ungarn, Kroatia og Nord-Serbia mens provinsen Moesia omfattet det sentrale Serbia samt deler av Bulgaria og Romania.

Fordelen med den nye grensen var at den var lettere å forsvare, men også at elven var perfekt til transport av varer og forsyninger. Det var derfor romerne opprettet de første permanente elveflåtene omtrent på denne tiden. Skipene skulle sørge for at ingen krysset elven uten tillatelse.

Tokt i Germania ga erfaring

Romerne hadde før brukt Europas store elver til å frakte tropper og forsyninger til brennpunkter. Kort før Kristi fødsel hadde keiser Augustus’ adoptivsønn Tiberius sendt en flåte oppover Elben i Germania i et forsøk på å utvide riket nordover. Og i år 15 e.Kr. fraktet feltherren Germanicus fire legioner på over 20 000 mann opp elven Ems og inn i Germania.

De romerske skipsbyggerne hadde lang erfaring med å bygge krigsskip til kamp i Middelhavet, men til elveseilas trengte man en annen type skip. Til Germanicus’ ekspedisjon bygget hæren på rekordtid ikke mindre enn 1000 skip som kunne seile både til sjøs og på elver.

“Noen var korte med liten stavn og bred buk slik at de lettere kunne motstå store bølger. Andre var flatbunnet slik at de kunne seile inn til land uten å ta skade. Et enda større antall ble utstyrt med ror i hver ende slik at de kunne seile begge veier”, forklarer den romerske forfatteren Tacitus.

Ifølge forfatteren fikk mange av skipene dessuten et flatt dekk slik at de kunne transportere krigsmaskiner og hester.

“Hele armadaen, som straks var klar til fremdrift med seil eller årer, var et fantastisk syn”, skriver Tacitus.

Erfaringene fra elvene i Germania ble også tatt i bruk på Donau, der romerne raskt fikk etablert en flåte som skulle patruljere elvebreddene hele veien fra Svartehavet og videre oppover den mer enn 2000 km lange elven.

Ifølge den serbiske arkeologen Nemanja Mrđić har de fleste romerske elveskip hatt noenlunde samme utforming som den man også finner hos det nylig oppdagede skipet – selv om det sannsynligvis ble bygget minst 100 år etter Germanicus’ tokt på Ems.

“Skipene hadde en dypgang på bare en halv meter eller der omkring, så de er gode på grunne elver, og dessuten har de ofte flat bunn slik at de kan legge til direkte på en flat elvebredd”, forklarer han.

Den nyetablerte Donau-flåten ble grensens primære vokter i årene etter Kristi fødsel, men det viste seg at den var langt fra nok.

Elven ble befestet

I år 69 var Romerriket i opprør. Den gale keiseren Nero hadde begått selvmord, og hele fire keiserspirer kjempet om makten. Dakerne var ikke sene om å utnytte de blodige opptøyene. De øynet muligheten til krigsbytte mens romerne sloss seg imellom og derfor hadde overlatt forsvaret av provinsen Moesia til utenlandske leiesoldater, såkalte hjelpetropper.

“Da de hørte at krigen hadde satt Italia i brann og at hele imperiet var delt inn i fiendtlige leirer, stormet de våre hjelpetroppers vinterkvarter og okkuperte begge breddene av Donau”, skriver Tacitus.

En romersk legion nådde imidlertid frem og fikk satt en stopper for dakernes herjinger. Bare et år senere krysset også de listige sarmatene Donau og drepte Moesias romerske guvernør i det slaget som fulgte. Selv om sarmatene også ble slått på flukt, hadde Romas nye keiser, Vespasian, fått nok.

Han ga hæren ordre om å sikre elven med et omfattende system av festningsverker. Fra nå av skulle ikke legionene lenger opprettholde ro innad i provinsene langs Donau – de skulle i stedet trygge provinsene mot fiender utenfra.

Vakttårn ved Donau

Keiser Vespasian fikk oppført festninger og vakttårn langs Donau som vern mot fiendene på den motsatte bredden.

© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Langs den romerske siden av Donau skjøt det nå opp store festninger, og mellom dem ble det bygget en skog av vakttårn. Fra dem kunne romerne holde øye med fiendens bevegelser. En av disse festningene var Viminacium, der det romerske skipet ble funnet over 1900 år senere. En annen var Singidunum, der Beograd ligger i dag.

Ifølge arkeologen Nemanja Mrđić ble Viminacium anlagt like ved elven Mlava, som renner ut i Donau. På den tiden lå elven noen hundre meter unna, men siden da har elveløpet flyttet seg bortimot tre kilometer, og det er grunnen til at det romerske patruljeskipet ble funnet langt inne på land.

Det viste seg imidlertid at romernes nye festninger ikke avskrekket dakerne, for de fortsatte med angrepene. Imperiet var nødt til å gå enda hardere til verks.

Roma tok hevn

I år 105, etter en rekke dakiske angrep over Donau, samlet Romas nye sterke mann, keiser Trajan, en stor hær som én gang for alle skulle stoppe dakernes krigstokt. Til dette formålet ga Trajan ingeniøren Apollodorus ordre om å bygge en én kilometer lang bro – den lengste i imperiets historie – over Donau.

Med hjelp fra bl.a. sarmaterstammen jazygene kjempet romerne seg gjennom Dakia og beleiret den godt befestede hovedstaden som var bygget på en fjelltopp i 1200 meters høyde. Tross innbitt motstand måtte dakerne til slutt gi opp, og dakerkongen Decebalus begikk selvmord.

Romerske legionærer i kamp med dakerne

Romerne måtte kjempe hardt for å beseire dakerne, som var beryktet for sine falx-sverd. Våpenet kunne trenge gjennom romernes hjelmer.

© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Dakia, som var rikt på gull, ble innlemmet som romersk provins. Innlemmingen førte til at den øvre delen av Moesia, der Viminacium lå, endelig fikk et pusterom fra de evinnelige angrepene. Romerne utnyttet den uvante freden til å bygge en by nær inntil Viminacium, og snart strømmet handelsfolk fra hele imperiet til den nye byen.

“Vi har mange inskripsjoner, spesielt gravinskripsjoner, som nevner greske og syriske kjøpmenn. De kom til Viminacium, og der døde de”, forteller Nemanja Mrđić.

Siden 1882 har arkeologer gravd i ruinene av festningsbyen, som med sine ca. 40 000 innbyggere ble en av de største på Balkan. Hittil har arkeologene avdekket 14 000 romerske graver på byens gravplass – det høyeste antallet som er funnet i hele Romerriket.

Utgravningene viser at Viminacium ble en rik by etter erobringen av Dakia pga. de mange varene som kom til byen fra handelsskip på Donau og gullgruvene i Dakia. Rikdommen ble omsatt til brosteinsgater, lange søyleganger, et kloakksystem og et amfiteater.

Men det ble ingen varig fred – tvert imot.

Angrepet av allierte

Helt siden keiser Augustus' tid hadde alliansene med stammene som bodde nærmest grensene, vært av avgjørende betydning for forsvaret av Romerriket. Egne traktater forpliktet de to partene til å hjelpe hverandre i tilfelle angrep utenfra.

Romerne grep imidlertid sjelden militært inn i eventuelle stridigheter på den andre siden av grensen og nøyde seg med å betale sine allierte for å bevare roen. Men i løpet av 100- og 200-tallet begynte de første folkevandringene. Dermed kom Romas allierte i en stygg klemme.

“Krigen overgikk alle andre kriger i manns minne.” Verket “Historia Augusta”, ukjent forfatter.

I panikk forsøkte ambassadører fra den germanske markomanner-stammen i år 167 å få romernes hjelp mot goter-stammen som hadde trengt inn i deres områder: Enten måtte romerne gi de allierte lov til å bosette seg på romersk side av Donau, eller så måtte Roma innlemme landet deres i imperiet slik at de kunne få beskyttelse.

Da romerne nektet, ble markomannerne desperate. Sammen med en rekke andre allierte stammer gikk de til angrep på de romerske provinsene langs Donau, og kort tid etter gikk også jazygene og en rekke andre allierte stammer til angrep.

“Krigen overgikk alle andre kriger i manns minne”, skrev anonym kilde i samtiden.

Marcus Aurelius’ søyle viser markomanner-krig

Krigen mot markomannerne, som bl.a. er skildret i den berømte åpningsscenen i storfilmen Gladiator, ble ekstremt blodig. Etter sin seier fikk keiser Marcus Aurelius reist en minnesøyle i Roma der kampscener fra krigen er avbildet.

© Västergötlands museum, Creative Commons

Kampene i Donau-provinsene raste i tretten år, helt til keiser Marcus Aurelius kort før sin død i år 180 endelig kunne erklære at Roma hadde seiret. Hvor voldsom krigen hadde vært, ser man bl.a. av at jazygene løslot over 100 000 romerske fanger som ledd i fredsforhandlingene.

I frykt for nye opprør og invasjoner ble store styrker flyttet til Donau, hvor forsvaret ble ytterligere styrket. Det var sannsynligvis i denne perioden at patruljeskipet fra Viminacium ble satt inn i forsvaret. Men utenfor imperiets grenser var Europa i kaos – barbarene var underveis.

Blodet rant langs Donau

I løpet av 200-tallet skyllet en veritabel flodbølge av vandrende folkeslag inn mot Romerrikets nordgrense. I år 251 invaderte den germanske goterstammen Moesia, der de ble møtt av den romerske keiseren Decius og hans sønn i spissen for en hær.

“Han og sønnen og et stort antall romere satt fast i sumpen, og samtlige ble drept.” Forfatteren Lucius Lactantius om keiser Decius' død.

I første omgang klarte romerne å slå goterne på flukt, men da keiseren og hans sønn satte etter goterne sammen med soldatene, ble de lokket ut i en sump og deretter bombardert med spyd og piler fra gotiske krigere som lå på lur.

“Han og sønnen og et stort antall romere satt fast i sumpen, og samtlige ble drept. Likene deres ble aldri funnet, for de forsvant i gjørma”, skriver den bysantinske forfatteren Lucius Lactantius.

Decius var den første romerske keiseren som stammet fra våre dagers Serbia, men de stadig mer bitre kampene i grenseområdet gjorde at troppene i regionen gjentatte ganger fikk tvunget Roma til å utnevne deres kandidater til keisertronen. Dermed kom ikke færre enn 17 av de senere romerske keiserne fra dagens Serbia.

Barbarene veltet inn over Donau

Krigerske stammer forsøkte om og om igjen å trenge gjennom Romas Donau-grense. Verst gikk det i andre halvdel av 200-tallet, da angrepene ble så hyppige og blodige at imperiet var på sammenbruddets rand.

Gotere, vandaler, sarmater og gepider – det er bare noen av de ville stammene som trengte inn over Romas Donau-grense i andre halvdel av 200-tallet. Til tross for sterke festninger, hundrevis av vakttårn og store flåter med krigsskip var den romerske hæren ikke i stand til å holde barbarene stangen.

Den kaotiske situasjonen fikk de desperate troppene, spesielt de ved den pressede Donau-grensen, til gjentatte ganger å utrope keisere fra sine egne rekker – de såkalte soldatkeiserne. Felles for dem var at de hadde vist at de var modige og effektive på slagmarken.

På litt under 50 år rakk grensehærene å utrope cirka 30 soldatkeisere. Av dem ble flertallet drept i kamper – mot hverandre.

Overblikk: Donau-grensens utvikling

Etter 18 år med stort sett uavbrutt krig i Donau-provinsene fikk romerne en enda større skrekk i livet i år 268: Goterne og en rekke andre stammer erobret rundt 500 skip langs Svartehavet og ble dermed for første gang sjøfarere. Etter dette seilte de mange tusen krigerne ut i Middelhavet for å plyndre den greske kysten før de gikk i land og angrep Moesia sørfra. Men her ble de omsider slått av en romersk hær.

De mange barbarangrepene gikk hardt ut over både Moesia og Pannonia, men aller verst så det ut i provinsen Dakia nord for Donau, der barbarene angrep fra nord, øst og vest. I år 275 tok keiser Aurelian konsekvensen og trakk alle soldater og sivile romere ut av provinsen. Da den siste romer hadde krysset Apollodoros’ prektige bro over Donau, fikk keiseren underverket revet slik at fienden ikke kunne bruke det.

Nå sto de romerske troppene i Viminacium enda en gang i den fremste frontlinjen, og fienden økte hele tiden i antall.

Viminacium – fort og by

Til å begynne med var Viminacium bare et romersk fort (1), men med tiden vokste det frem en hel by (2) med nesten 45 000 innbyggere omkring fortet. I sin storhetstid fikk Viminacium både badeanstalter og et amfiteater (3).

© Akg-Images/Ritzau Scanpix 

Viminacium er Serbias Pompeii

Med ca. 45 000 innbyggere var Viminacium mye større enn den berømte romerbyen Pompeii. Viminaciums ruiner inneholder derfor en gullgruve av informasjon om oldtiden – når de en dag blir utgravd.

Selv om arkeologene har gravd i Viminacium i over 100 år, ligger de fleste av den romerske festningsbyens arkeologiske skatter ennå gjemt der. I dag ligger byen begravd under landbruksjord, og i motsetning til de fleste andre romerske byer har det aldri blitt bygget oppå den.

Arkeologene mener derfor at ruinene stort sett ligger som de lå da byen ble forlatt på 600-tallet etter å ha blitt ødelagt av de fiendene som festningen skulle holde stand mot. Men hittil har arkeologene bare gravd ut litt over to prosent av byen.

Blant de siste funnene er hærens hovedkvarter, som lå midt i festningen. Bygningen er på 3500 m2 og hadde 40 rom. I tillegg har arkeologene avdekket 14 000 graver på byens gravplass. Med dagens tempo vil det ifølge ekspertene ta cirka 300 år å grave ut Serbias svar på Pompeii.

Attila la Viminacium øde

Goternes flåteangrep ga romerne en skrekk i livet, så de utvidet imperiets flåte markant i de neste årene. Bare til å beskytte Donau og dens bielver opprettet keiser Diokletian 15 flåteenheter i begynnelsen av 300-tallet. En av dem fikk Viminacium som hjemsted.

I nært samarbeid med de romerske landstyrkene koordinerte flåteenhetene forsvaret av elven og gjennomførte angrep på de alltid lurende fiendene. En beretning fra Rhinen på midten av 300-tallet nevner at keiser Julian fikk skip til å gjennomføre overraskelsesangrep mot germanerne på motsatt side av elven:

“Om kvelden satte keiseren 800 soldater i små, kjappe skip så de kunne seile oppover Rhinen, gå fra borde og legge alt i sin vei øde med ild og sverd.”

I en årrekke så det nesten ut til at de romerske styrkene hadde fått kontroll over Donau-grensen, bl.a. ved å inngå en allianse med goterne og oppta tusenvis av krigerne deres i hæren – noe som imidlertid forarget mange romere.

“Kroppene deres vakte forakt hos alle som så dem, for de var altfor store og tunge til at føttene kunne bære dem”, skrev en samtidig forfatter.

Men snart meldte en ny og enda sterkere fiende sin ankomst: Fra steppene i øst slaktet hunerne seg frem til Donau på slutten av 300-tallet, og dem kunne hverken den romerske flåten på elven eller de bredskuldrede gotiske krigerne stå seg mot.

I løpet av 400-tallet besatte hunerkongen Attila den romerske provinsen Pannonia, og i 441 veltet krigerne hans også inn i Moesia, der de bl.a. inntok festningsbyen Viminacium.

“Da hunerne kom, utslettet de alt. Av kildene vet vi at Attila tok minst 100 000 slaver i fortene og byene langs Donau", forklarer arkeologen Nemanja Mrđić.

Hunerne tok romerne som slaver.

Hunerne slaktet for fote i Donau-provinsene og tok over 100 slaver under sine felttog.

© Giancarlo Costa/Bridgeman Images

Kjøpmann endte som hunernes slave

Da hunerne inntok Viminacium i år 441, tok de tusenvis av byens borgere med seg som slaver. En bysantinsk diplomat ved navn Priscus fikk seg derfor litt av et sjokk da han åtte år senere besøkte hunerkongen Attila ved hoffet hans.

Her traff han nemlig en mann som kledde seg som hunerne, men som snakket Priscus' eget språk. Forundret fant Priscus ut at mannen hadde arbeidet som kjøpmann i Viminacium og hadde endt opp som hunernes slave da de angrep.

Etter å ha kjempet sammen med hunerne i et slag mot romerne hadde han fått sin frihet, men valgte å bli boende fremfor å reise hjem. Da Priscus spurte hvorfor, svarte mannen:

“Etter en krig lever hunerne et stille liv mens de nyter det de har. Og de blir nesten aldri plaget av andre. Romerne står derimot alltid i fare for å dø i krig siden de må overlate sin sikkerhet i andres hender.”

Utgravninger har avslørt brannlag fra hunernes herjinger samt utallige skatter som romerne gravde ned i all hast før de flyktet, i håp om en dag å kunne komme tilbake og grave dem opp igjen.

“Men ingen kom tilbake for å hente dem“, forklarer Nemanja Mrđić.

Ifølge kildene lå knoklene etter tusenvis av drepte romerske soldater på slagmarkene i årevis fordi det ikke var noen til å begrave dem.

Knokkel med pilspiss funnet i Viminacium

Denne lårbeinsknokkelen tilhørte en ung romersk soldat som lå på byens gravplass, og viser hvor voldsomme kampene var ved Vimiacium. En pil har gått tvers gjennom den tykke knokkelen, og det kostet ham livet.

© Arheološki institut, Beograd

Først nesten 100 år senere lyktes det den bysantinske keiseren Justinian å gjenerobre Moesia. Han bygget også opp igjen mange av de gamle festningene langs Donau, deriblant Viminacium.

“Men han brukte alle pengene på festninger, så han hadde ingenting igjen til å fylle dem med tropper. Og festninger uten tropper er bare ubrukelige steiner”, påpeker Nemanja Mrđić.

Derfor var det heller ingen til å stå imot da slaviske folkeslag inntok store deler av Balkan på slutten av 500-tallet og ødela Viminacium én gang for alle. Det som sto igjen, var de tomme ruinene av den en gang så mektige festningsbyen – Romerrikets siste bastion.