Romersk genistrek endret historiens gang: Cæsars umulige seier

Hver sommer de foregående seks årene hadde Cæsar gjennomført en rekke felttog med ca. 40 000 soldater for å legge under seg områder i Gallia. Cæsar utnyttet gammelt fiendskap mellom de galliske stammene. Det vil si at han allierte seg med noen stammer, mens han nedkjempet andre etter prinsippet «splitt og hersk».

I år 52 f.Kr. hadde Cæsar i realiteten inntatt Gallia, som strakte seg fra atlanterhavskysten til Rhinen og fra Belgia til Pyreneene. Cæsar hadde for eksempel slått nervii-stammen i Belgia, veneterne ved Atlanterhavet og aquitanerne ved Pyreneene. Nervii-stammen hadde kjempet mot Cæsars hær på slagmarken med 75 000 mann, og tapt.

Stort sett alle menn i stammen ble drept, mens kvinnene og barna ble solgt som slaver. Nervii-stammen ble ganske enkelt utslettet. Etter hvert gikk det opp for de galliske stammene at den reelle makthaveren i hele riket nå var Cæsar. Mange høvdinger holdt derfor hemmelige møter der de planla felles front mot romerne.

Det var tross alt deres frihet og selvstendighet det sto om.

Blant Cæsars motstandere var høvdingen for averni-folket, Vercingetorix. Han hadde rykte på seg for å være svært intelligent og ble derfor utpekt til leder av opprøret.
Vercingetorix innså at de romerske legionene var uovervinnelige på en slagmark. Det skyldtes i særlig grad at de romerske legionærene var profesjonelle soldater som var både veltrente og disiplinerte.

Opprørsleder førte effektiv geriljakrig

I motsetning til de romerske legionærene var gallerne stammekrigere. De gikk bare til krig når det var nødvendig å forsvare seg. I fredstid hadde de det travelt med å dyrke jorda og skjøtte husdyr, og de hadde derfor ingen stående hær som fikk jevnlig kamptrening.

Vercingetorix samlet en hær på mellom 50 000 og 80 000 mann, men i stedet for å møte Cæsar på en slagmark førte han en slags geriljakrig. Han sved av jorder slik at romerne fikk problemer med å skaffe seg forsyninger, og angrep romerske forsyningstropper.

Cæsar forfulgte Vercingetorix gjennom det sentrale Gallia i håp om å tvinge ham til et avgjørende slag. Underveis inntok Cæsar en rekke galliske byer som støttet opprøret.

Blant andre festningsbyen Avaricum som huset 40 000 opprørere og innbyggere. Ifølge Cæsars egen beretning om gallerkrigene var det bare 800 av disse som slapp unna i live da romerne inntok byen.

Vercingetorix, som befant seg utenfor Avaricum, trakk seg deretter tilbake til sin hovedstad Gergovia. Cæsar fulgte etter og beleiret byen. Men her forsvarte opprørshæren byen så grundig at Cæsar måtte gi opp beleiringen og trekke styrkene ut.

Det var en seier for Vercingetorix, og det bidro til at enda flere stammer gjorde opprør – blant andre de stammene som hittil hadde vært Cæsars allierte.

Romerne anla 36 km mur

Vercingetorix hadde nå 80 000 fotfolk i felten og 15 000 ryttere, mens Cæsar hadde 11 legioner med totalt 55 000 fotfolk og 3000 ryttere. Vercingetorix fortsatte sin geriljakrig ved å gjennomføre større og mindre angrep.

Men på et tidspunkt valgte han å samle mesteparten av hæren på toppen av en 300 meter lang bakke i den galliske festningsbyen Alesia.

Fordi Vercingetorix hadde lykkes så grundig med å forsvare byen Gergovia, regnet han åpenbart med å kunne gjenta suksessen herfra og drive legionærene på et ydmykende tilbaketog. Cæsar øynet derimot muligheten for et slag som én gang for alle ville avslutte gallerkrigene og fullbyrde erobringen av det store Gallia.

Han omringet derfor byen der legionærene hans bygde skanser med palisader, fort, tårn og vollgraver som strakte seg hele veien rundt langs bakken.

Under byggingen gikk gallerne flere ganger til angrep fra Alesia, men hver gang ble de drevet tilbake. Vercingetorix ga noen av sine ryttere ordre om å bryte gjennom for å samle en unnsetningsstyrke blant stammer fra hele Gallia. Imens bygde Cæsars legionærer ferdig beleiringsskansen rundt bakken. Den var 16 kilometer i omkrets. Cæsar innså at gallerne ville innhente forsterkninger, og at han trolig ville bli angrepet både innenfra og utenfra.

Den romerske hærføreren oppførte derfor enda en skanse, som vendte ut mot sletta rundt bakken. Den var 20 kilometer i omkrets. Det hele tok bare fem uker å bygge.

Det var langt fra uvanlig for romerne å bygge forsvarsverk i den størrelsesorden som de gjorde ved Alesia. Det hadde de gjort flere ganger før. Men det var likevel en merkelig situasjon – selv etter romersk målestokk. Samtidig som de beleiret en by skulle de forsvare seg mot angrep fra byens omegn.

Ingen andre folkeslag i oldtiden ville ha kommet på løsningen med å lukke både fienden og seg selv inne bak kraftige forsvarsverk.

100 000 gallere angrep Cæsar

Det tok gallerne fem uker å samle en unnsetningsstyrke og nå frem til Alesia. Ifølge Cæsar var styrken på 250 000 mann. Men moderne historikere mener at dette er en bevisst overdrivelse fra Cæsars side. Ifølge historikerne må unnsetningsstyrken ha vært på 100 000 mann fordi det har vært umulig å brødfø et større felttog. Det ville ganske enkelt ikke ha vært korn og husdyr nok til flere enn 100 000 mann i Alesias oppland.

Størrelsen på Vercingetorix’ styrke i Alesia har også vært omstridt. Ifølge Cæsar var den på 80 000, men de fleste historikere regner i dag med 50 000.

I så fall hadde gallerne samlet 150 000 mann, mens Cæsar hadde 60 000.

Romerne la ut bjørnefeller

Den galliske unnsetningsstyrken nådde frem til Alesia i tolvte time. Vercingetorix hadde ventet på dem i fem uker, og han hadde nesten gått tom for proviant.

Gallerne kastet derfor ikke bort mer tid. Unnsetningsstyrken angrep romernes ytre skanse, samtidig med at styrken fra Alesia angrep den indre skansen. For å komme frem til skansen måtte unnsetningsstyrken først gjennom et «minefelt» som besto av små spisse stykker jern med mothaker som romerne hadde stukket ned i gresset.

For å fange opp dem som unngikk disse, hadde romerne gravd bjørnefeller – hull dekket med gress og kvister og spisse greiner i bunnen.

Neste hinder var spisse kjepper som spiddet de som ikke greide å komme seg til vollgraven. I realiteten var det to vollgraver som delvis var fylt med vann fra to elver på sletta. Gallerne kastet greiner og høy i vollgravene for å komme over dem, mens romerne skjøt på dem fra palisader og tårn på skansen.

Først deretter kunne gallerne sette opp stiger langs skansen. Men Cæsar lot rytteriet sitt ri ut av festningsanlegget og til kamp med galliske ryttere som ble trengt tilbake. Det galliske fotfolket ved skansen ble også angrepet av de romerske rytterne og de flyktet i panikk. Også Vercingetorix’ angrep mot den indre skansen ble slått tilbake.

Om natten angrep gallerne igjen. Denne gangen to forskjellige steder utenfra, og igjen gjorde Vercingetorix utfall innenfra.

I mørket falt mange av angriperne i de romerske bjørnefellene, og ved skansen ble de møtt av et regn av kastespyd fra tårnene og stein fra slynger samt kjempespyd som romerne avfyrte fra store armbrøstlignende våpen.

Gallernes siste krampetrekninger

Gallerne innså at deres to første angrep var dårlig koordinert. De sonderte terrenget og fant et sted ved elva Ose, der skansen bare var delvis ferdig. Omkring 6000 gallere stormet det svake punktet, mens andre angrep skansene flere steder for å spre romernes tropper langs hele forsvarsverket.

Vercingetorix oppfattet kameratenes plan fra Alesias murer og sendte i hast sine menn nedover bakken for å støtte angrepet ved det svake punktet.

Cæsar sto i et tårn der han kunne overskue store deler av sine forsvarsverk. Herfra dirigerte han forsterkninger rundt til de hardest angrepne stedene. Cæsar innså at kampen hadde nådd et avgjørende øyeblikk, som han senere skrev i boken om gallerkrigene. Hvis gallerne brøt gjennom ville han tape.

Han måtte derfor gjennomføre en avgjørende manøver. Den romerske hærføreren sendte noen rytterenheter ut av festningen, og de red ubemerket i en stor sirkel bak gallerne ved det svake punktet.

Samtidig tok han selv del i kampen. Da Cæsars menn så ham midt i brennpunktet i en lett gjenkjennelig rød kappe, kastet de seg enda hardere inn i striden. Samtidig angrep de utsendte rytter-enhetene gallerne bakfra.

Mange gallere trodde at rytterne var en ny romerhær som nettopp hadde ankommet, og de flyktet. Panikken bredte seg til hele den galliske hæren, som spredte seg i små enheter der hver enkelt trakk seg tilbake for å dra hjem dit de kom fra.

Hele den neste natten jaktet Cæsars ryttere på gallerne som var på flukt, og opprettholdt dermed panikken blant dem.

Vercingetorix fikk den ultimate straffen

Gallerhøvdingen Vercingetorix var nå hjelpeløst sperret inne i Alesia uten forsyninger eller håp om ytterligere forsterkninger. Han sendte bud til Cæsar om at han overga seg.

Cæsar fikk bygd et podium der han satte seg i en stol på en tribune, omkranset av sine offiserer.

Alle ledende gallere fra Alesia gikk opp til tribunen og la ned våpnene foran føttene på Cæsar – heriblant Vercingetorix, som etterpå ble sendt til Roma i en fangetransport.

Seks år senere ble gallerhøvdingen henrettet under et storslått triumftog til ære for krigshelten og diktatoren Cæsar.

Året etter slaget ved Alesia ble mindre grupper av galliske opprørere nedkjempet, og de siste restene av motstand i Gallia ble knust. Romerske bosettere strømmet til de ny-erobrede delene av riket, der de slo seg ned som handelsmenn og godseiere. Mange ledende gallere fikk høye stillinger i den romerske administrasjonen, og Gallia ble til en romersk provins der språket omsider ble mer latinsk enn det opprinnelige keltiske språket som gallerne hadde snakket.

Erobringen førte til at Romerrikets nordgrense ble fastlagt ved Rhinen. Nord og øst for denne grensen bodde de germanske folkeslagene.

Julius Cæsar ble diktator

Cæsar ble svært populær blant romerne etter at han erobret Gallia, og han utnyttet denne situasjonen til å bli enehersker over Romerriket. Sammen med sine legioner krysset han elva Rubicon og utkjempet en borgerkrig mot Pompeius, som han hittil hadde regjert Romerriket sammen med. Cæsar vant krigen, og senatet vedtok å utnevne ham til diktator.

Han hadde nådd målet sitt.

Romerriket hadde hittil vært en republikk som ble regjert av konsuler og senatorer, og mange høytstående romere var imot Cæsars enevelde.

I år 44 f.Kr ble han myrdet av en gruppe sammensvorne adelsfolk. Mordet førte til en ny kamp om makten i Romerriket, som endte med å bli et keiserdømme under Cæsars adoptivsønn Augustus.