En solfylt dag i 1752 er Karl 7. av Napoli og Sicilia på jakt i Sør-Italia da han får en ilmelding fra den romerske ruinbyen Herculaneum ikke langt unna.
Ifølge beskjeden har arbeidere nettopp funnet en spektakulær statue under utgravningen av byens mange overklassevillaer. Kongen tar en pause i jakten og skynder seg til utgravningsområdet med hele følget på slep.
Spente setter kong Karl og hans dronning seg til å vente i skyggen under en seilduk ved utgangen til tunnelen der arbeiderne strever med å få statuen ut.
Først ser de et par horn. Så to hoder og to kropper. Den forventningsfulle praten stanser brått opp. Ut av jorden dukker en vakkert tilhogd marmorskulptur av den nakne halvguden Pan opp. Blikket er sløret og han er i full gang med å bedekke en geit.
Kunstverk ble låst inne
Funnet av den sterkt kontroversielle statuen fikk kong Karl til å beordre full stans i utgravningene i Herculaneum og tilintetgjøring av kunstverket.
Men i siste sekund ombestemte han seg og fikk i stedet statuen lagt i en kiste og stuet unna i et nærliggende palass – med ordre om at ingen måtte få adgang til den uten spesialtillatelse.
Statuen av Pan og geita delte dermed skjebne med hundrevis av andre romerske kunstverk med seksuelle motiver som dukket opp under utgravninger av Herculaneum og nabobyen Pompeii.
Arkeologene mente at verkene var så støtende at de ble gjemt bort på egne museer for forbudt kunst.
Skulpturen av Pan og hunngeita opprørte i 1752 Karl 7. så kraftig at han beordret den låst inne. Selv tidens største forskere ble nektet adgang.
Her fikk de ofte selskap av veggmalerier som ble saget ut av murene.
Hver gang utgraverne kom over bygninger med erotiske skulpturer eller veggmalerier, ble det notert som et bordell eller hjemmet til en pervers borger, og Pompeii fikk snart et rykte som en syndig by.
Så sent som i 1986 hadde forskerne registrert ikke færre enn 35 bordeller – et uvanlig høyt antall for en by med bare 20 000 innbyggere.
Først i det siste har forskerne revurdert og innsett at Pompeii bare hadde en håndfull bordeller. De fleste husene som arkeologer i århundrer hadde antatt var bordeller, var i virkeligheten vanlige hjem.
For erotisk kunst var noe enhver romer ønsket å eie – og ikke bare i Pompeii og Herculaneum, som ble begravd under Vesuvs utbrudd i 79 e.Kr.
Erotikk på veggen var siste skrik
Romerne elsket sex, og det var verken uttrykk for dårlig smak eller manglende stil å ha erotisk kunst på veggene. Tvert imot. For respektable borgere var storslåtte veggmalerier med sexscener noe av det mest naturlige å pynte opp med hjemme.
Ifølge dikteren Ovid hadde blant andre keiser Augustus, som hadde utropt seg selv til moralens vokter i Roma, erotiske malerier på veggene:
«I ditt hus finner man ikke bare fremstillinger av berømte menn, men også et bilde som viser forskjellige typer samleie og seksuelle stillinger», skrev dikteren.
I villaen ved elva Tiber i Roma der Augustus’ datter Julia og hennes mann skal ha bodd, har arkeologer funnet en hel serie erotiske veggmalerier. Også andre samfunnsstøtter investerte i den utfordrende kunsten.
Skulpturen av Pan og geita har etter alt å dømme tilhørt etterkommerne etter Julius Cæsars svigerfar, ettersom det var i hans hage i Herculaneum den ble funnet.
Men fornøyelsen var ikke forbeholdt de rike. Over hele det tidligere Romer-riket har arkeologer funnet utallige eksempler på billig keramikk, oljelamper og amuletter, dekorert med sexscener.
Romerne ble inspirert av grekerne
Som med så mye annet var det grekerne de ellers så konservative romerne kunne takke for sin seksuelle revolusjon. Sammen med krigsbyttet fra erobringene i det østlige Middelhavet brakte romerne også erotisk kunst og nye seksuelle skikker med seg hjem.
Nå ble sex i alle varianter sett på som en gave fra kjærlighetsgudinnen Venus, og det gjaldt å få så mye nytelse som mulig ut av eskapadene.
En romersk mann sto for eksempel fritt til å søke seksuell nytelse hos en vakker kvinne, jente eller gutt. Og mulighetene for å finne partnere var mange.
Fruktbarhetsguden Priapus fantes i ethvert romersk hjem. Guden brakte lykke og velstand.
Lykken hadde mange navn
Romerne hadde minst 120 navn på det mannlige kjønns-organet. Ordet penis betydde opprinnelig hale på latin, men ble senere synonym for lemmet. Det vanligste uttrykket var imidlertid mentula, som betydde «fjell».
Andre populære slanguttrykk var:
Verpa (Slangen)
Caulis (Stengelen)
Hasta (Lansen)
Virga (Kjeppen)
Palus (Pålen)
Columna (Søylen)
Vomer (Ploven)
Rutabulum (Ildrageren)
Ventris arma (Magens våpen)
Fascinus (Gledessprederen)
De fleste romere fra overklassen hadde slaver, som særlig deres mannlige eiere fritt og ofte brukte til å tilfredsstille sine seksuelle lyster uten at noen løftet et øyenbryn – ikke engang om de var gift.
Sidesprang var ikke uvanlig i romerske ekteskap.
En årsak til dette var at ekteskap som regel ble inngått av strategiske årsaker og ikke av kjærlighet.
Den eneste begrensningen for sidesprang var at den utvalgte partneren skulle være av lavere sosial klasse enn mennene selv. På den måten var familiene sikret at eventuelle barn ikke kunne gjøre krav på verken tittel eller arv.
Sex kunne kjøpes overalt
Det var ikke bare overklassen som hadde lett tilgang på sex. En hvilken som helst romer kunne kjøpe seksuelle ytelser på stort sett ethvert gatehjørne.
I Roma holdt de prostituerte hovedsakelig til i de travle kvartalene i sentrum på Caelio-høyden og i slumstrøket Subura.
Romerske kilder forteller dessuten at tjenestene også kunne kjøpes i tavernaer, hoteller og badeanstalter samt i buegangene under Romas store teatre og ved veddeløpsbanen Circus Maximus.
Både i Roma og alle andre større romerske byer fantes det også vanlige bordeller der prostituerte solgte alle former for seksuelle ytelser.
Bordellene lå ofte i sidegater og var som regel skitne og støyende steder der den ene kunden avløste den andre.
Også i Pompeiis tavernaer har arkeologene funnet erotiske freskoer. Som i private hjem skulle maleriene løfte gjestenes humør.
På det største bordellet i Pompeii, kjent i dag som Lupanare Grande, kunne kundene stå og se på malerier med seksuelle motiver over dørene mens de ventet på tur. På maleriene ses menn og kvinner i elskov i store, myke senger.
Virkeligheten bak forhengene til de prostituertes avlukker var langt fra romantisk. Her fantes det bare en liten brisk av stein med en tynn halmmadrass.
De fleste prostituerte var slaver av en enhver tenkelig nasjonalitet, hentet til byen fra alle hjørner av det store riket. Og de fleste kunne kjøpes for mindre enn prisen av et glass vin.
Menn solgte seg selv til rike kvinner
På tross av at det romerske samfunnet generelt var mannsdominert, nøt også de romerske kvinnene ganske stor frihet i århundrene etter Kristi fødsel.
På mange veggmalerier fra denne perioden fremstilles de avbildete kvinnene som nytende deltakere i elskovsakten, og i mange tilfeller ser de også ut til å være mer aktive enn mannen.
«Her bor lykken», står det på dette relieffet, som hang i et bakeri i Pompeii.
Penis brakte lykke
Romerne avbildet falloser på husmurer, fortau og i hjemmet for å avverge ulykker.
Seksuell kunst var ikke alltid det samme som erotisk kunst i Romerriket.
Mange steder i blant annet Pompeii har arkeologer funnet tegninger og relieffer av store falloser eller avbildninger av fruktbarhetsguden Priapus, kjent for sin overdimensjonerte penis.
Også romerske amuletter, lamper og hverdagsservise har ofte avbildninger av det mannlige kjønnsorganet.
For romerne var fallosen nemlig et symbol på fruktbarhet, velstand og overflod, og de mente at avbildninger av en penis kunne avverge onde ånder og beskytte mot uhell og onde blikk.
Derfor hadde alle romerske hjem minst én skulptur av fruktbarhetsguden Priapos.
Som oftest var statuene sterkt karikert for å fremkalle munterhet.
En god latter avverget også uhell – ifølge romersk overtro.
Forklaringen på den romerske kvinnefrigjøringen ligger i at en stor del av de adelige mennene i Roma etter borgerkrigene i 1. århundre f.Kr. var døde.
For å unngå at eiendommene og formuene skulle overtas av skrupelløse menn av lavere stand som giftet seg inn i familiene, ble det tillatt for kvinner å arve og eie eiendom.
Det ga dem større uavhengighet, og det endret forholdet mellom ektefolk, der begge parter nå kunne be om skilsmisse og beholde formuene sine ved separasjonen.
Den juridiske frigjøringen smittet over på kvinnenes seksualliv. Ifølge de romerske kildene var det ikke uvanlig at overklassekvinner omga seg med sine egne sexslaver.
Andre skaffet seg yngre menn eller gladiatorer som elskere, selv om risikoen for å bli gravid og utstøtt la en demper på gemyttene.
Kristendommen gjorde sex syndig
Kvinnefrigjøringen i Romerriket utviklet seg frem til midten av 200-tallet e.Kr., da riket langsomt begynte å falle fra hverandre.
Truslene utenfra fikk det romerske samfunnet til å stenge seg inne, og de seksuelle frihetene ble begrenset.
Da kristendommen på 300-tallet ble statsreligion, endret synet på sex seg – nå var det ikke lenger en guddommelig gave, men en synd, og de mange bildene forsvant.
De eneste vitnesbyrdene om romernes ville sexliv er maleriene i de begravde villaene i Pompeii og Herculaneum.