Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Slaget i Teutoburgerskogen utslettet Romas legioner

For ca. 2000 år siden marsjerte en romersk hær under general Varus inn i et nøye planlagt germansk bakhold i Teutoburgerskogen. I tre dager kjempet legionærene forgjeves, og Roma led et av sine mest fatale nederlag.

Osprey & Scanpix/AKG

Døden i Teutoburgerskogen

Det hersket en illevarslende stemning. Hver og en av de 18 000 romerske soldatene som denne regntunge septemberdagen i år 9 kjempet seg gjennom flere kilometer tett skog og sump, hadde lagt merke til den usedvanlige stillheten.

Det eneste som hørtes var lyden av regn og høstvindene som tok tak i tretoppene. Ingen romersk hær hadde noen gang vært i denne delen av Germania, og selv de mest erfarne soldatene kastet fra tid til annen nervøse blikk inn mot skogens fuktige og dunkle mørke.

Den gjørmete og smale stien gjorde det umulig for troppene å gå i formasjon. I stedet beveget hæren seg frem i en uorganisert kolonne som strakte seg over flere kilometer.

I spissen red hærføreren Publius Varus med sine offiserer rundt seg. Fra hesteryggen kunne han se hvordan ingeniørtroppene lengre fremme slet med å fjerne veltede trestammer fra stien.

“Omringet av skog og myr ble hæren utryddet nesten til siste mann”.
Den romerske historikeren Velleius Paterculus om slaget i Teutoburgerskogen.

Brått ble stillheten brutt av et høyt skrik. En soldat i den midterste delen av kolonnen grep krampaktig rundt et spyd som hadde gjennomboret overkroppen hans.

Sekundet etter kom det en skur av spyd haglende over hodene på de livredde romerske soldatene, som ikke kunne finne dekning noe sted.

I gjørmen på den tettpakkede stien gled soldatene ubehjelpelig rundt mellom hverandre. Da spydregnet stilnet av, kom tusenvis av germanske krigere stormende ut av den tette skogen.

Bevæpnet med sverd, lanser og tunge køller kastet de seg med ville skrik over den forhatte fienden. De romerske legionærene som var så godt som uovervinnelige i åpent terreng, ble hogd ned uten nåde.

Omtrent slik mener moderne historikere at massakren i Teutoburgerskogen ble innledet.

Ifølge den gresk-romerske historikeren Dion Kassios raste kampene i tre dager, og da de germanske krigerne forlot området, lå nesten samtlige 18 000 legionærer døde igjen i skogen som romerne kalte “Teutoburger”.

Den romerske hærføreren Publius Varus var en av de siste til å dø. Da han innså at slaget var tapt, kastet han seg på spissen av sitt eget sverd for ikke å falle på fiendens hender.

Kort etter ble en germansk rytter sendt av gårde med Varus’ avhogde hode. Det germanske opprøret hadde begynt.

Nederlaget rystet Roma

Nyheten om tapet av tre hele legioner i Germania lammet Roma. Ingen kunne forstå hvordan de primitive germanerne hadde kunnet nedkjempe 18 000 romerske elitetropper.

“Omringet av skog og myr ble hæren utryddet nesten til siste mann av den selvsamme fiende som den (romerske hæren, red.) tidligere hadde slaktet som kveg”, skrev historikeren Velleius Paterculus, som tidligere hadde kjempet som offiser i Germania.

I løpet av de foregående 300 årene hadde den veltrente, romerske krigsmaskinen tromlet ned enhver motstand på sin vei.

“Den forræderen omringet soldatene våre på et like så forrædersk sted”.
Den romerske dikteren Ovid om den tidligere romerske offiseren Arminius' bakholdsangrep.

Roma hersket over mesteparten av den kjente verden, og imperiets hær var uovervinnelig både i egne og i fiendenes øyne.

Men med nedslaktingen i Teutoburgerskogen hadde de germanske stammene bevist at med den rette taktikken kunne selv verdens sterkeste hær beseires.

De fleste mente imidlertid at katastrofen bare skyldtes lederen av de germanske styrkene, den tidligere romerske soldaten Arminius, som hadde forrådt sine kampfeller, lokket legionene til å marsjere gjennom Teutoburger og stått i spissen for nedslaktingen.

“Forræderen omringet våre soldater på et like så forrædersk sted”, skrev den romerske dikteren Ovid etter nederlaget, som skulle vise seg å bli et av de mest skjebnesvangre i Romas historie.

Germanerne lokket romerne i bakhold

General Varus ble kalt mot nord under dekke av å skulle hjelpe germanske allierte med å nedkjempe et opprør. Under marsjen overfalt germanerne legionene i en skog nær Kalkriese.

Germanske krigere

Germanerne hadde ingen felles militærtrening, og stammene kjempet like ofte innbyrdes som mot ytre fiender.

Leder: Arminius (det germanske navnet hans er ikke kjent).
Styrke: Rundt 17 000 krigere fra forskjellige stammer.

Osprey Publishing/Shutterstock

Bevæpning

Spyd: Vanlig trespyd på 2 m. Enkelte var forsterket med jernspiss, men oftest var enden bare spikket spiss og herdet med flammer.

Osprey Publishing/Shutterstock

Sverd: Germanerne brukte 1 m lange tveeggede sverd. Sverdet var bedre egnet til hogg enn til stikk.

Osprey Publishing/Shutterstock

Skjold: De germanske skjoldene var laget av tre og ikke forsterket.

Osprey Publishing/Shutterstock

Brynje: Som regel ingen. Den manglende beskyttelsen gjorde germanerne sårbare, men også ekstremt mobile og fleksible under kamp.

Osprey Publishing/Shutterstock

Romerske legioner

Den romerske hæren talte i år 9 e.Kr. ca. 150 000 legionærer.

Leder: Publius Quinctilius Varus
Styrke: Rundt 18 000 romerske legionærer samt lokale hjelpetropper.

Osprey Publishing/Shutterstock

Bevæpning

Kastespyd: Det ca 2 m lange pilum kunne gjennombore treskjold.

Osprey Publishing/Shutterstock

Sverd: 50 cm langt, bredbladet gladius. Sverdet ble primært brukt til å stikke med.

Osprey Publishing/Shutterstock

Skjold: Stort rektangulært treskjold forsterket med metall og kalveskinn.

Osprey Publishing/Shutterstock

Brynje: Vanligvis ringbrynjer sammensatt av tusenvis av små metallringer.

Osprey Publishing/Shutterstock

Hjelm: Hjelmer av jern med metallflapper til beskyttelse av ansiktet.

Osprey Publishing/Shutterstock

Augustus ville erobre Germania

Godt og vel 60 år tidligere hadde Julius Cæsar erobret Gallia – dagens Frankrike – og flyttet Romerrikets grense til Rhinen. De enorme, skogfylte områdene øst for den brede elva kalte romerne for Germania.

I årene etter erobringen av Gallia kastet gallerne seg ut i flere opprør mot romerne – ofte med hjelp fra de germanske stammene.

Da en romersk legion på 5000 mann ble beseiret av germanere i år 16 f.Kr., fikk Cæsars etterfølger Augustus nok.

Fra jordvoller på hver sin side av stien overrislet germanerne fienden med spyd. Like etter brøt det ut et blodig kaos av nådeløse nærkamper i skogen.

© Polfoto/Ullstein Bild

Nederlaget var en så gedigen ydmykelse at Augustus like etter dro til Gallia for å omorganisere hæren personlig.

Nå skulle de ville germanske stammene nedkjempes en gang for alle, og området øst for Rhinen gjøres til en ny romersk provins.

To stesønner ledet felttoget

Keiser Augustus utnevnte sine to stesønner, Drusus og Tiberius, til å lede felttoget mot germanerne. Drusus fikk samlet store styrker langs den sørlige delen av Rhinen, der legionærene oppførte 40 nye fort.

Og i år 12 f.Kr. ble den romerske krigsmaskinen sluppet løs. Rundt 35 000 romerske legionærer utgjorde kjernen i angrepet.

Soldatene fikk støtte fra den romerske flåten, som hadde kommet langs Rhinen via Nordsjøen. Romernes plan var å kolonisere området mellom elvene Rhinen og Weser, og de viste ingen nåde.

Jorder og landsbyer i opprørske områder ble brent ned, alle menn i våpenfør alder drept, mens kvinner og barn ble solgt som slaver.

I år 9 f.Kr. kom Drusus frem til elva Weser og kjempet seg videre frem til Elbe. Så langt mot nord hadde ingen romer vært før. Han krysset imidlertid ikke elva. Og få dager senere døde han etter et fall med hesten sin.

Keiser Augustus.

© Scanpix/AKG

Invasjonen skulle forebygge germansk angrep

Det keiser Augustus fryktet mest av alt var en germansk invasjon av Roma. Derfor ønsket han å kolonisere de ville stammene i nord og innlemme dem i Romerriket.

Keiserens frykt var ikke ubegrunnet. Rundt 100 år tidligere hadde de germanske stammene kimbrerne og teutonerne herjet flere romerske provinser og påført imperiets hærer store nederlag.

I år 102 f.Kr., etter et elleve år langt vellykket plyndringstokt, bestemte kimbrerne seg for å marsjere mot Roma.

I et avgjørende slag ved Po-elva i Nord-Italia greide Gaius Marius endelig å beseire germanerne og redde Romerriket.

Germanske stammer forener seg

Etter Drusus' død overtok broren Tiberius kommandoen over de romerske styrkene. Han fikk deportert hele stammer fra den østlige siden av Rhinen til den vestlige, der de skulle fungere som bolverk mot fiendtlige angrep.

I år 7 f.Kr. hadde hærføreren erobret hele området mellom Rhinen og Elbe og oppført militærleire i den kommende provinsen.

Det betydde imidlertid ikke at germanerne holdt seg i ro. Rundt år 1 f.Kr. reiste områdets stammer seg i et opprør som var så heftig at romerne måtte inn med 80 000 soldater for å slå det ned.

Ifølge de romerske kildene utviklet kampene seg til en av de hardeste og mest brutale krigene i Romas historie, og det tok tre år før situasjonen igjen var under kontroll.

Kampene hadde vært så blodige at romerne mente germanerne umulig kunne reise seg igjen. I år 7 e.Kr. utpekte keiser Augustus den første guvernøren for Germania.

Provinsen var nå helt klar for å bli innlemmet i det romerske imperiet, mente romerne. Guvernørens navn var Publius Quinctillius Varus.

Varus blir guvernør i Germania

Den 53 år gamle Varus var en nær venn av keiseren og hadde tidligere fungert som guvernør i Syria.

Ifølge den tidligere romerske offiseren Velleius Paterculus, som sannsynligvis kjente Varus personlig, var han først og fremst embetsmann og ikke general:

“Han mente at de som ikke kunne underkues med sverdet, kunne formildes med lov”, skriver han.

Varus brukte derfor store deler av tiden sin på å dømme i tvister mellom de germanske stammene.

En germansk kriger holder frem hodet til Varus etter slaget. Noen uker senere kom hodet til Roma, der en forferdet Augustus (t.h.) skrek: “Varus, gi meg legionene mine tilbake”.

© Scanpix/AKG

Som et tydelig tegn på at Varus regnet Germania som erobret, begynte han å oppkreve skatter i den nye provinsen – noe romerne bare gjorde når de var helt sikre på at den lokale befolkningen hadde innfunnet seg med sine nye herskere.

Skatteoppkrevingen gjorde bare germanerne enda mer opphisset. På dette tidspunktet dukket en ung mann ved navn Arminius plutselig opp hos Varus' hoff. Han var sønn av en germansk fyrste og hadde i flere år kjempet for romerne.

Arminius' fortid i den romerske hæren og statusen som romersk ridder fikk Varus til å fatte sympati for den unge germaneren, som imidlertid hadde sine helt egne motiver for vennskapet.

“Den unge mannen utnyttet guvernørens skjødesløshet til forræderi. Klok som han var, innså han at den hyppigste årsaken til en katastrofe er følelsen av sikkerhet”, forteller Paterculus.

Tre legioner blir utslettet

I år 9 slo Arminius til. Sammen med en rekke germanske stammer la han en plan som skulle knuse romerne en gang for alle.

Første del av planen gikk ut på at stammene ba romerne om militær-beskyttelse mot fiendtlige stammer.

Dermed fikk Arminius spredt en stor del av de romerske soldatene i små grupper i mer eller mindre ubebodde områder.

I september fikk Varus så beskjed om at det hadde brutt ut et voldsomt opprør tre dagsmarsjer unna. Guvernøren begynte straks å marsjere mot området med hæren sin.

“Det var med vilje arrangert slik at Varus skulle marsjere gjennom allierte områder. Det ville nemlig være lettere å overmanne ham når han dro gjennom områder han regnet som vennlig innstilt til romerne, der han av den grunn ikke var på vakt”, forteller Dion Kassios.

Varus dro av gårde med 17., 18. og 19. legion. Det var meningen at soldatene etter operasjonen skulle marsjere til den kommende vinterleiren.

Foruten de rundt 18 000 soldatene var det derfor også en mektig forsyningskolonne samt flere kvinner og barn med i følget.

I begynnelsen eskorterte Arminius og et større antall germanske soldater romerne, men etter en stund ba de om lov til å forlate kolonnen for å hente flere forsterkninger.

Ikke lenge etter kom han sammen med sine germanske krigere. “Så tok de kommandoen over sine menn og overrasket Varus i den dypeste delen av skogene”, skriver Kassios.

Etter tre dagers gjenstridig kamp i Teutoburgerskogen overga de siste romerske soldatene seg. Men akkurat som at romerne aldri hadde vist germanerne nåde, skånet heller ikke germanerne noen.

Ifølge Velleius Paterculus, som må ha snakket med noen av de få soldatene som rakk å gjemme seg i skogen, ville en panisk romer som var tatt til fange, heller begå selvmord enn å møte en grufull død blant germanerne.

“Han grep en del av kjedet han var lenket med, og slo det så hardt ned i sitt hode at han døde på stedet, med både hjerne og blod sprutende fra såret”.

Samtidig med slaget ble de romerske soldatene som var kalt til beskyttelse i landsbyene, drept av de lokale. Arminius' triumf var total.

Den tidligere romerske ridderen hadde innledet sitt opprør. Hans neste mål var nå å samle de germanske stammene bak seg i et storstilt angrep mot det romerske riket.

Hvor døde general Varus og de tre legionene?

Arkeologer mener å ha funnet stedet der Teutoburgerslaget foregikk. Men mangelen på menneskeskjelett får forskerne til å klø seg i hodet.

Ingen vet med sikkerhet hvor Teutoburgerskogen lå, men i 1987 fant en britisk amatørarkeolog spor etter et stort slag mellom romerske og germanske styrker nær Kalkriese-fjellet nord for Osnabrück.

I de senere utgravningene på stedet, som ligger i et område med skog og sump, dukket det opp rundt 5000 romerske gjenstander, spredt over et område på 17 km2.

Funnene omfattet alt fra pilespisser, rester av spyd, brynjer, hjelmer og sverd til blykuler fra romerske slynger. Videre dukket det opp hammere, stemjern, kasseroller og diverse legeutstyr som hæren hadde hatt med seg.

Utgravningene avslørte også rester av en rundt 400 m lang voll av gresstorv som germanerne kan ha ligget på lur bak da den romerske hæren marsjerte forbi.

Funnene er datert til Augustus' tid, og størrelsen på slagmarken fikk arkeologer til å anta at funnstedet var der de tre legionene til Varus ble utslettet. Arkeologer stusser imidlertid på mangelen på menneskeknokler.

De romerske kildene forteller at da den romerske hærføreren Germanicus i år 15 e.Kr. vendte tilbake til Teutoburger, fikk han de romerske ofrene begravd i en stor gravhaug.

Men ved Kalkriese har arkeologer bare funnet fire jordhuler med skjelett­rester fra bare 17 mennesker.

  • © Scanpix/AKG

    Spydspiss

    Hundrevis av spyd og piler vitner om en kamp mellom to gigantiske styrker.

  • © Scanpix/AKG

    Mynter

    Keiser Augustus pryder gull- og sølvmyntene som er gravd opp ved Kalkriese.

  • © Scanpix/AKG

    Saks

    Sakser og hårnåler tyder på at en stor skare av sivile fulgte med legionene.

  • © Scanpix/AKG

    Kjeveparti

    En underkjeve fra en soldat funnet i en av de fire jordhulene nær slagmarken.

  • © Scanpix/AKG

    Ansiktsmaske

    Masken av sølv har tilhørt en romersk rytter. Kavaleriet bar sjelden masker i kamp, men brukte dem ofte i turneringer.

Arminius lurte legionene i et bakhold

I løpet av en tiårsperiode sugde Arminius og hans krigere kampkraften ut av den seiersvante romerske hæren. Romerne ga opp å erobre Germania, men imperiet fikk sin hevn til slutt.

“Arminius var uten tvil hele Germanias befrier, og utfordret det romerske folk da imperiet var på sitt høyeste”.

Slik skrev den romerske historikeren Tacitus rundt 100 år etter slaget i Teutoburgerskogen. For selv om romerne avskydde Arminius for massakren på de tre legionene, beundret de også den germanske opprørslederens mot.

Romerne greide imidlertid aldri å finne ut av hvordan det var mulig for Arminius og hans – i deres øyne – primitive og udisiplinerte krigere å slå den romerske hæren.

Og de forsto heller ikke hvorfor Arminius, som hadde kjempet i romersk tjeneste og blitt belønnet med status av romersk ridder, plutselig vendte seg mot Roma.

De visste bare at den germanske opprørslederen måtte stoppes for enhver pris.

Arminius var gissel i Roma

Arminius ble sannsynligvis født i år 17 f.Kr. Farens navn var Segimer, og familien tilhørte adelen i cherusker-stammen – en av Germanias største, som talte opp mot 200 000 mennesker.

Da Arminius var fem år gammel, invaderte romerske styrker Germania. På ordre fra keiser Augustus gjennomførte de en rekke blodige felttog mot stammene i området mellom elvene Rhinen og Weser.

Målet var å gjøre området til romersk provins. Hver sommer kunne de germanske barna, blant disse Arminius, iaktta endeløse kolonner av tungt bevæpnede, brynjekledde legionærer som marsjerte gjennom landskapet i tette formasjoner.

“Han besatt en intelligens som i høy grad overgikk den jevne barbars.”
Den romerske offiseren Velleius Paterculus om sin fiende Arminius.

Romernes brutale fremferd virket etter hensikten, og flere lokale stammer inngikk forbund med okkupasjonsmakten mot at de fikk rett til et slags selvstyre.

Også cheruskerne inngikk en allianse med Roma, og sannsynligvis ble både Arminius og hans bror Flavus i ung alder sendt til Roma som gisler for å sikre stammens troskap.

Da de var i begynnelsen av 20-årene, fikk Arminius og Flavus lov til å kjempe i den romerske hæren. Det var ellers bare romerske borgere som kunne tjenestegjøre i legionene.

Men for å supplere krigsstyrken rekrutterte Roma også soldater fra provinsene og fra områder som ennå ikke var erobret. Disse soldatene ble tatt opp i såkalte hjelpetropper.

Ifølge romerske kilder ble Arminius øverstbefalende for en enhet av germanske leiesoldater. For den unge cheruskeren var offiserskommandoen en enestående mulighet for å studere romersk krigsstrategi på kloss hold.

Oppmerksomt lærte han om raske utfall og beleiring. Og han observerte fotfolkets taktikk med først å overøse fienden med tunge spyd som boret seg inn i skjoldene deres og gjorde dem ubrukelige.

Deretter satte de inn det avgjørende angrepet med sverd. Det viktigste Arminius lærte i hæren, var likevel disiplin – nøkkelen til Romas militære suksess.

40 folkeslag befolker Germania

Befolkningen i Germania var delt inn i et utall stammer som levde spredt i landsbyer over et enormt område. Romerne ga folkeslagene fellesnavnet germanere.

Ifølge den romerske historikeren Tacitus besto germanerne av minst 40 forskjellige stammer. De største talte opp mot 200 000 personer, mens de minste besto av noen få tusen.

Felles for dem alle var at de levde isolert i små samfunn uten egentlige byer. I krisetider kom stammens mannlige medlemmer sammen på et ting.

Her diskuterte de viktige spørsmål og avgjorde dem gjennom flertallsbeslutninger. Germanias mangel på tydelige maktsentre gjorde romernes drømmer om en kolonisering av stammeområdet umulige.

Etter at han erobret Gallia (Frankrike), advarte Julius Cæsar om trusselen fra de barbariske ville øst for Rhinen.

Samtidig ga han folkeslagene germanere navn etter det galliske ordet for nabo. Ordet ble gjeldende for samtlige folkeslag øst for Gallia – men i virkeligheten var området også befolket av slaviske og keltiske stammer.

Før Teutoburger skilte romerne mellom to områder i Germania. Den ene delen lå vest for Rhinen og besto av de nedre delene av Nederland og Belgia.

Området (Nedre Germania) var besatt, mens Magna Germania (Stor-Germania) besto av territoriene øst for Rhinen som Augustus siden forsøkte å erobre.

Etter slaget trakk romerne seg tilbake til Rhinen og befestet Germania Inferior (nedre deler av Nederland, Belgia) og Germania Superior (det som i dag er Sveits og deler av Alsace).

“Øynene avslørte tankenes ild”

Sannsynligvis var det mens Arminius kjempet i den romerske hæren at den romerske offiseren Velleius Paterculus møtte ham og innså at Arminius var noe helt for seg selv:

“Han besatt en intelligens som i høy grad overgikk den jevne barbars”, og “øynene hans avslørte tankenes ild”, skrev Paterculus om den unge germaneren, som viste seg så dyktig i kamp at han stikk i strid med vanlig praksis ble belønnet med både romersk borgerskap og status av romersk ridder.

I år 7 e.Kr. tok Arminius avskjed med den romerske hæren og dro hjem til Germania, der Varus nå var blitt innsatt som guvernør.

I hodet på Arminius hadde nå tanken på å kaste romerne tilbake sør for Rhinen og forene de germanske stammene, begynt å ta form.

Etter å ha møtt den – i hans øyne – svake Varus, innså Arminius at hans store mulighet var kommet.

Arminius’ tid i Roma hadde lært ham at ingen kunne slå den romerske hæren på en tradisjonell slagmark, der romerne hadde tid og plass til å stille opp hæren i formasjoner.

Sammen med ledere fra flere av de andre germanske stammene planla han derfor å angripe romerne i de dype skogene, som germanerne kjente bedre enn noen andre.

Deretter utpekte Arminius den ufremkommelige og sumpete Teutoburger-skogen som stedet der angrepet skulle finne sted.

Og to år etter at cheruskeren vendte tilbake til Germania, ledet han angrepet i skogen der legionene til Varus ble utslettet.

Arminius vil forene germanerne

Etter Teutoburgerslaget beordret Arminius krigerne sine til å kappe hodet av Varus. Deretter ble en germansk kriger til hest sendt av gårde med hodet mot det som i dag er Tsjekkia.

Her hersket den germanske fyrsten Maroboduus. Han rådet over en hær som talte nesten 70 000 krigere. Da den germanske rytteren fikk foretrede hos fyrsten, la han hodet til Varus foran føttene hans.

Budskapet var ikke til å ta feil av: Arminius ønsket en allianse. Hadde Maroboduus sagt ja, ville Romerrikets verste mareritt blitt en realitet.

Cheruskernes leder Arminius ville forene de germanske stammene mot Roma.

© Polfoto/Ullstein Bild

Et samlet Storgermania med flere hundre tusen menn under våpen. Men Maroboduus takket nei.

I stedet valgte han å alliere seg med romerne, og sendte av gårde en rytter til Roma med hodet til Varus.

Arminius hadde satset stort – og tapt. Uten en allianse med Maroboduus ville han ikke kunne skremme romerne fra å invadere Germania en gang til. I stedet måtte han nå forberede seg på Romas hevn.

Romerhærer tvang germanerne i krig

Cæsars sju år lange erobringskrig mot Gallia kostet opp mot en million gallere livet, mens ytterligere en million ble tatt til fange og solgt som slaver.

Ifølge arkeologene er det mye som tyder på at romernes voldsomme fremferd i Gallia fikk germanerne til å ruste opp militært.

Tidligere var det ikke vanlig at germanere fikk våpen med i graven, men fra tiden rundt Cæsars erobring ble de begravd med sverd, spyd og andre våpen.

Samtidig kan arkeologene se at germanernes våpen blir bedre. Det er for eksempel i denne perioden at de germanske sverdene utvikles til å hogges med heller enn stikkes med.

Det gjorde dermed våpnene tilpasset slag med større grupper soldater.

Germanerne lærer å slåss

Arminius gikk straks i gang med å trene opp krigerne sine. Han hadde samlet minst elleve stammer under sin ledelse.

I stedet for de planløse angrepene som hadde vært germanernes foretrukne taktikk så langt, lærte Arminius dem å foreta koordinerte angrep, følge offiserenes ordrer og ikke minst utnytte Germanias enorme skoger til partisankrig. Alt sammen inspirert av romerne.

I mellomtiden hadde keiser Augustus utpekt sin stesønn Tiberius som øverstbefalende for de romerske hærene.

Og to år etter massakren i Teutoburgerskogen buldret de romerske hærstyrkene hevngjerrig inn over Germanias grenser.

“Ivrige legioner la landet øde med flammer og sverd”.
Den romerske forfatteren Tacitus om Romas hevntokt over Rhinen i år 15 e.Kr.

Ifølge Velleius Paterculus trengte Tiberius “inn i landets hjerte, åpnet hærveiene, ødela markene, brente husene og sendte de som kjempet imot på vill flukt”.

Tiberius fikk imidlertid ikke kloa i Arminius. Sammen med krigerne sine holdt germaneren seg i de ugjennomtrengelige skogene.

I år 14 døde keiser Augustus, og Tiberius ble kalt tilbake til Roma, der han mottok keisertittelen. I stedet ble Tiberius’ nevø Germanicus valgt ut til å fullføre Romas hevn.

Sommeren år 15 marsjerte Germanicus inn i den opprørske regionen med 40 000 soldater. De romerske troppene drepte alle de møtte på sin vei.

Den romerske historikeren Tacitus forteller blant annet om et brutalt nattlig angrep på den vestgermanske marser-stammen: “Ivrige legioner la landet øde med flammer og sverd i en omkrets på 55 mil (80 km). Verken kjønn eller alder lot til å avstedkomme medlidenhet”.

Romernes brutale fremferd, som best kan kalles en utryddelseskrig, slo imidlertid tilbake. I stedet for å skremme germanerne sluttet flere stammer seg til Arminius.

Fra skjulesteder i skogene foretok styrkene hans hyppig små og effektive angrep på de romerske hærene.

Mot slutten av år 15 vant romerne endelig en liten, men betydningsfull seier over Arminius. Germanicus’ tropper tok den gravide Thusnelda – som var gift med Arminius – til fange.

Thusnelda – Arminius' gravide kone – ble tatt til fange av Germanicus. Resten av livet satt hun i fangenskap i Italia, mens hennes og Arminius' sønn døde i arenaen som gladiator.

© Polfoto/Ullstein Bild

Thusnelda ble straks sendt til Ravenna i Italia, der hun fødte sønnen hun og Arminius ventet. Arminius var knust og fikk aldri se sin elskede kone igjen.

Da han fikk beskjed om at romerne hadde tatt Thusnelda til fange, ble han rasende og skjelte ifølge Tacitus ut Germanicus:

“En stor general! En tapper hær! Så mange hender måtte det til for å slepe bort en eneste, stakkars kvinne!”

Han påpekte bittert at han selv førte krig mot bevæpnede menn, og at han hadde knust tre legioner i regulær kamp, mens romernes spesialitet åpenbart var å føre krig mot gravide kvinner.

Deretter oppfordret han sine landsmenn til å slutte seg til opprørshæren for å kaste de romerske troppene ut av Germania. Tiden var kommet for den endelige styrkeprøven med Roma.

Romerne krysser Weser

Arminius’ store sjanse kom året etter, da Germanicus førte åtte legioner og flere tusen hjelpesoldater opp langs elva Ems.

Normalt ville germanerne for enhver pris unngå store feltslag. Men opprørshæren var nå så veltrent at Arminius torde å møte romerne i åpen kamp.

Ifølge Tacitus rykket romerne frem til elva Weser fra vest, mens Arminius rykket frem fra øst med sin hær.

Blant de romerske soldatene var også Arminius’ bror Flavus, som hadde blitt værende i romersk tjeneste. Mens de sto der på hver sin side av elva begynte de to brødrene å diskutere.

“Den ene snakket om Romerrikets storhet, den andre om plikten overfor fedrelandet og om deres mor som i forening med ham selv ba broren om ikke å svikte sitt folk”, skriver Tacitus.

Diskusjonen utviklet seg til en voldsom krangel, som endte med at Flavus ropte at noen skulle bringe ham både hest og våpen slik at han kunne krysse elva og avgjøre saken.

De romerske offiserene fikk imidlertid overtalt ham til å vente til selve slaget. Like før daggry krysset 50 000 romere Weser.

Kavaleriet kom først over på den motsatte bredden, der de straks ble angrepet. Deretter flyktet de germanske krigerne tilbake over sletten, som var omgitt av skog.

Oppildnet av muligheten for å knuse fienden satte det romerske kavaleriet etter de flyktende fiendene, men på signal fra de germanske offiserene vendte krigerne seg i samlet front mot romerne, samtidig med at tusenvis av skjulte kampfeller vrimlet ut av skogbrynet.

Motangrepet kom fullstendig bardus på romernes kavaleri, som bare med nød og neppe fikk reddet seg tilbake til elva som det romerske fotfolket i mellomtiden hadde krysset.

Med statsborgerskapet fulgte retten til å bære den romerske togaen.

© Mary Evans

Krigstjeneste ga romersk statsborgerskap

For å skaffe nok soldater til erobringskrigene etablerte Roma store hjelpekorps av utenlandske soldater.

Foruten de romerske soldatene kjempet blant andre germanske krigere i Romas tjeneste. Legionene var egentlig forbeholdt romerske statsborgere, men utenlandske menn kunne søke om opptak i de såkalte hjelpetroppene.

Her var ikke statsborgerskap noe krav, men til gjengjeld kunne de frivillige være så heldige å bli belønnet med romersk statsborgerskap etter endt tjeneste.

Antall utenlandske hjelpesoldater i den romerske hæren svarte nesten til antall romerske legionærer – rundt 150 000 mann.

Hjelpesoldatene fikk mindre lønn enn de romerske legionærene, men det lå stor prestisje i å få lov til å kjempe i hæren og kanskje bli borger i imperiet.

Statsborgerskapet sikret nemlig automatisk en lang rekke rettigheter og jord. Unge menn i de romerske provinsene og i områder som ennå ikke var erobret, vervet seg derfor ivrig i hjelpekorpsene.

Gigantisk slag ender uavgjort

De to hærene barket nå sammen i det endelige oppgjøret. Begge sider var oppildnet av hat, og begge sider visste at dette slaget kunne bli det som avgjorde Germanias fremtid.

“Fra den femte timen til om natten fortsatte nedslaktingene. Fiendens lik og våpen lå spredt over 11 mil (16 km)”, forteller Tacitus. Under kampene ble Arminius hardt såret, men slapp unna i siste øyeblikk.

Tross store germanske tap endte slaget uavgjort. Romerne hadde gått glipp av muligheten til å knuse den germanske motstanden i åpen kamp, mens Arminius på sin side hadde bevist at han nå var sterk nok til å utfordre romerne på deres egne betingelser.

Alt i alt hadde kampene i Germania kostet 30 000 romerske soldater livet, og keiser Tiberius var nå så grundig lei av den kostbare krigen at han beordret Germanicus til å stoppe felttoget. Roma hadde erkjent nederlaget.

Opprørslederen dør i kamp

Arminius kastet ikke bort tiden på å feire seieren, men vendte styrkene sine mot øst og angrep germanerfyrsten Maroboduus.

Tross sine nesten 80 000 soldater tapte Maroboduus kampen og måtte søke dekning i borgen sin.

Arminius var nå Germanias ubestridt sterkeste mann. Hans særstilling fikk imidlertid mange av hans tidligere tilhengere til å frykte at han ønsket å være konge over alle stammene.

Germanernes leder ble brent på
likbål etter sin død i år 20 e.Kr.

© BPK

Og i år 21 kom så turen til Arminius.

Tacitus forteller ikke annet enn at den 37 år gamle opprørslederen ble angrepet av sine fiender og falt som offer for sine egne folks forræderi, men sannsynligvis har Roma spilt en rolle i drapet på lederen.

Germania skulle være romersk provins

Nye funn viser at keiser Augustus hadde kommet mye lenger med koloniseringen av Germania enn hittil antatt. Men etter nederlaget i Teutoburgerskogen ga romerne opp “prosjekt Germania”.

“Varus, gi meg legionene mine tilbake!”, ropte Augustus da han fikk nyheten om Publius Varus’ nederlag i Teutoburgerskogen.

Den nå 72 år gamle keiseren innså raskt de voldsomme konsekvensene av nederlaget: Imperiets nordlige grense lå nå ubeskyttet, og de få troppene langs Rhinen ville ikke ha noen mulighet for å holde de ville hordene tilbake hvis de bestemte seg for å gå mot Roma.

Keiseren avskjediget straks sin spesialutnevnte germanske livgarde og fikk dem deportert til avsidesliggende øyer langt unna Roma.

Så gikk han i gang med å verve nye soldater som erstatning for de tapte legionene. Roma var i unntakstilstand.

Det var imidlertid ikke bare den overhengende faren for en germansk invasjon som fikk den gamle keiseren til å påkalle den døde Varus.

“Ingen hadde forventet å finne romerske byer (...) nord for Rhinen”.
Heidrun Derks, tysk arkeolog om den nyoppdagede romerske byen Waldgirmes

Erobringen og en etterfølgende kolonisering av Germania hadde vært Augustus’ personlige prosjekt, og den romerske statskassen hadde investert enorme summer i den ambisiøse planen.

Arkeologene har så langt ment at romerne stadig var i den innledende fasen av Augustus’ “prosjekt Germania” da Varus og hans legioner ble utslettet og den romerske hæren flyktet hals over hode ut av Germania.

Men nye utgravninger viser at romerne hadde kommet mye lenger med planene sine enn forskerne hittil har trodd.

Første fase i koloniseringen

Noe av det første romerne gjorde da de invaderte Germania i år 12 f.Kr., var å oppføre en rekke fremskutte militærleire på den germanske siden av Rhinen.

Fortene var oppført i tre med palisader, vakttårn og vollgraver, og fungerte som baser for de kjempende troppene.

Festningene har lenge vært kjent av forskerne, men på 1990-tallet fant arkeologer imidlertid noe de aldri hadde sett før.

I byen Waldgirmes i det vestlige Tyskland kom de over et romersk anlegg fra Augustus’ tid.

Først regnet de med at det var nok en romersk militærleir, men så oppdaget de noe overraskende: et steinfundament.

Disse var sjeldne i romerske militærleire, og det ble raskt klart at fundamentet var en del av et forum – den sentrale plassen i en romersk by.

I år 15 e.Kr. fant en rystet Germanicus restene av de romerske legionene i Teutoburgerskogen. Han begravde dem, og i tiden etter var det sjelden romerne krysset Rhinen.

© Mary Evans

Funnet av en by midt i germansk fiendeland beviser at romerne allerede rundt tiden for Teutoburgerslaget i år 9 e.Kr. var i full gang med å omdanne Germania til en reell romersk provins.

De videre utgravningene i Waldgirmes viser at romerne hadde satt opp en stor rytterstatue i bronse av keiser Augustus midt på torget, som et symbol på den nye tiden i Germania.

Blant funnene fins det også store mengder blyrør som har skullet føre vann til byen. I tillegg har arkeologene funnet krukker som har inneholdt olivenolje fra Spania, mens andre har rommet vin fra Hellas.

Ifølge arkeologene har innbyggerne i den lille romerske byen etter alt å dømme vært en blanding av romere, keltere og germanere.

Romerne jaktet på råvarer

Waldgirmes er imidlertid ikke den eneste forbløffende oppdagelsen arkeologene har gjort.

Utallige funn av blybarrer, sirlig stemplet med inskripsjonen “Plumbum Germanicum” – germansk bly – viser at romerne ikke lenge etter invasjonen innledet en intensiv jakt på det regionen hadde å by på av rikdommer.

En del av blyet ble – under beskyttelse av den romerske hæren – utvunnet i gruver over 100 km fra Rhingrensen.

Ifølge Heidrun Derks, arkeolog og direktør for Museum und Park Kalkriese i Tyskland, er funnet av Waldgirmes og de romerske gruvene svært overraskende for forskerne.

“Germania var ennå ikke en romersk provins, og ingen hadde forventet å finne romerske byer og en industriell utvinning av råstoffer i området nord for Rhinen”, forteller direktøren i et intervju med HISTORIE.

Funnet av Waldgirmes og de romerske gruvene viser at Roma tilsynelatende var overbevist om at det bare var et spørsmål om tid før Germania var omdannet til en romersk mønsterprovins.

Og den romerske hæren, som var kjernen i forsøket på å “romanisere” Germania, arbeidet på spreng. I rasende tempo ble enorme skogarealer felt, veier bygd og hele byer anlagt.

For keiser Augustus var den nye provinsen imidlertid også viktig av andre årsaker. Germania skulle fungere som bolverk mot ville og barbariske folkeslag med tilhold lengre mot øst.

Samtidig hadde keiseren et enormt behov for jord til soldatene sine. Etter endt tjeneste skulle de nemlig belønnes med jordstykker i provinsene.

Derfor måtte keiseren skaffe seg enorme områder ettersom den regulære romerske hæren talte rundt 150 000 soldater.

© Scanpix/AKG

Militærleire ble til dagens storbyer

Legionene fortærte enorme mengder landbruksvarer og trengte samtidig tusenvis av håndverkere. Derfor skjøt det opp nye byer rundt de romerske fortene.

De tyske byene Bonn, Køln, og Mainz var opprinnelig romerske militærleire oppført for å beskytte imperiets grense langs Rhinen – men leirene forvandlet seg, som så mange andre legionsbaser i Europa, til byer med tiden.

Hver dag måtte basene ha store mengder kjøtt, korn og grønnsaker. Det kunne bo opptil 10 000 soldater i en base. En typisk legion på 5000 mann brukte for eksempel 2000 tonn hvete årlig til brød og grøt.

Det aller meste av maten ble produsert av lokale bønder i umiddelbar nærhet av basene. Også leirens våpen og annet militærutstyr ble ofte fremstilt i lokalområdet. Samtidig fikk soldatene utbetalt lønn hver måned.

Pengene ble brukt på handelsplasser og markeder i nærheten av leiren. Legionsbasene trakk derfor til seg tusenvis av lokale handelsfolk, bønder, håndverkere og prostituerte.

Konsekvensen ble at det vokste opp hele byer utenfor de befestede palisadene.

Fra tiden rundt vår tidsregning plasserte Roma store deler av hærstyrkene sine langs Rhinen, og området ble derfor et av imperiets største økonomiske kraftsentre.

Ofte valgte utstasjonerte soldater å bli i leirene etter at tjenestetiden på 20 år løp ut. De pensjonerte legionærene hadde levd det meste av livet som soldater og kjente som regel ikke til noe annet enn hærlivet.

Derfor åpnet de – på like fot med de lokale – egne små virksomheter som kunne forsyne basene med alt fra våpen til matvarer.

Med tiden kunne byene ved leirene få tildelt municipia – romerske borgerrettigheter – av keiseren. Rettighetene innebar at byen pliktet å betale skatt, men ga også retten til for eksempel å stemme.

Militærleire ble spøkelsesbyer

Den romerske keiserens drømmer ble imidlertid knust da Arminius innledet det germanske opprøret, som innebar at den romerske statens investeringer i provinsen gikk tapt.

Like etter slaget i Teutoburgerskogen fikk de romerske troppene i Germania beskjed om å trekke seg tilbake til Rhinens vestlige side.

Alle de romerske fortene og legionsleirene i selve Germania ble tømt for folk. Selv den enorme romerske basen ved Haltern rundt 11 km inne på germansk territorium ble forlatt, og utgravninger viser at det skjedde i lyntempo.

Alt av verdi som troppene ikke rakk å få med seg, ble gravd ned. Arkeologene har derfor funnet store mengder våpen, mynter og keramikk. Også Waldgirmes ble forlatt i all hast.

Legionsleirenes massive behov for arbeidskraft trakk til seg tusenvis av lokale.

© Scanpix/AKG

Utgravningene viser at romerne sannsynligvis brant ned byen idet de forlot den.

Den flere tonn tunge bronserytterstatuen av Augustus som sto på byens forum, ble kappet i småbiter og spredt over hele området – germanerne skulle ikke kunne vise den triumferende frem blant stammene.

Spredningen av de mange hundre statuestumpene utover området kan ha vært en form for symbolsk farvel til byen alle hadde trodd skulle bli et av kraftsentrene i Germania.

Romerne kom aldri tilbake til Waldgirmes, og med tiden forsvant minnet om den romerske byen midt i de dype skogene.

Moderne historikere er enige om at årsaken til romernes nederlag var at de undervurderte germanerne.

“De germanske folkeslagene ville ikke ha truet Romerriket i samme omfang”.
Heidrun Derks om betydningen av romernes nederlag i Teutoburgerskogen.

Arkeologiske utgravninger viser at Germania våpenteknisk og organisatorisk var mye lenger fremme enn romerne trodde.

Da keiser Augustus døde i år 14, ga han i sitt testamente sin etterfølger, Tiberius, ordre om ikke å forsøke å ekspandere riket ytterligere.

I løpet av de neste 400 årene forble den store elven grensen mellom det romerske imperiet og de ville germanerne i øst.

Keiserne som etterfulgte Augustus, bygde kontinuerlig ut forsvarsverkene for å sikre grensen til Germania.

Limesmuren skulle sikre Roma

Etter nederlaget i Teutoburgerskogen ble en 550 km lang mur romernes våpen mot germanerne. Det gigantiske forsvarsverket, som ble kalt Limes, skulle beskytte den romerske provinsen Transgermania.

I begynnelsen besto Limesmuren bare av en lang kjede av tretårn langs grensen til Germania. Ved eventuelle angrep signaliserte vakttårnene til hverandre med horn eller bål.

Rundt år 120 var muren blitt kraftig utbygd. Grensen ble nå – foruten rundt 900 vakttårn – beskyttet av vollgraver og jordvoller med palisader av kraftige trestolper.

Germanerne ødela Roma

For romerne ble tapet av Germania på lengre sikt medvirkende til imperiets fall.

Tross de massive anstrengelsene på å holde de nordlige fiendene ute, lyktes det i 410 den germanske stammen goterne under Alaric å bryte gjennom romernes forsvarsverker og marsjere videre mot Roma for å plyndre byen.

401 år etter slaget i Teutoburger ble romernes mareritt til virkelighet da goterne brøt gjennom forsvarsverkene ved Rhinen, marsjerte mot sør og la Roma i ruiner.

© Mary Evans

Episoden markerte begynnelsen på slutten for romernes makt. 66 år senere forsvant Vestromerriket for alltid da det ble invadert av germanerhøvdingen Odoacer.

Han tvang den siste vestromerske keiseren, Romulus Augustus, til å abdisere. Germania hadde vunnet den 400 år lange styrkeprøven med Roma.

Rhinen delte Europa i to

Etter romernes tilbaketrekning kom Rhinen til å markere en kulturell og språklig grense mellom Nord- og Sør-Europa.

Mens gallerne i dagens Frankrike begynte å snakke latin, fortsatte folkeslagene i nord med å snakke sine opprinnelige språk.

Og da Martin Luther på 1500-tallet talte for protestantismen og løsrivelsen fra paven i Roma, var det primært nordtyskerne som støttet ham – Sør-Tyskland forble katolsk.

Størst betydning fikk tilbaketrekningen for forholdet mellom Tyskland og Frankrike. På 1800-tallet ble Arminius og Varus tyske symboler på motsetningen mellom de noble, ville germanerne og deres erkefiender, de dekadente franskmennene.

Les også:

Romerriket

Hvilken fastfood spiste romerne?

3 minutter
Romerriket

Leiesoldater var avgjørende for Romerriket

14 minutter
Romerriket

Siklende fjols ble Romas keiser

15 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul