Slyngekaster fra Balearerne

Slyngen knuste fienden i 160 km/t

Slyngen var et av Romerrikets mest fryktede våpen. Dens prosjektiler var usynlige til de moste selv kroppens tykkeste knokler med uhyggelig kraft.

Slyngen var et av Romerrikets mest fryktede våpen. Dens prosjektiler var usynlige til de moste selv kroppens tykkeste knokler med uhyggelig kraft.

Johnny Shumate & British Museum/Marie-Lan Nguyen

Luften er stinn av støv. Vindkastene hvirvler sand i øynene på de 80 000 romerske legionærene som står oppmarsjert utenfor den italienske byen Cannæ i 216 f.Kr. Men det irriterende støvet svekker ikke de romerske soldatenes forventning om en sikker seier.

Mot dem står Kartagos største general, Hannibal, med 50 000 soldater fra et utall forskjellige regioner. De fleste av leiesoldatene sine har han hentet i Nord-Afrika og Sør-Europa. Men med 30 000 flere soldater er romerne overbevist om at de vil vinne. Offiserene gir tegn, og soldatene marsjerer fremad.

Plutselig lyder det et brøl av smerte. En romersk legionær styrter i bakken. Blodet renner i strie strømmer fra hodet. Straks etter knekker en annen legionær sammen med et grynt, og sekundet etter faller soldater på rekke og rad.

Gjennom støvskyen forsøker de fortvilet å få øye på den usynlige fienden: Hundrevis av tunge blyprosjektiler som regner ned over romerne med uhyggelig presisjon i 160 km/t.

“En militærtribun fikk øye på konsulen der han satt på en stein og var dekket av blod.” Romeren Titus Livius om slaget ved Cannæ i 216 f.Kr.

Bak det dødelige blyregnet står over 1000 slyngekastere som Hannibal har tatt med seg fra den spanske øygruppen Balearene. Her bor oldtidens beste og mest berømte slyngekastere, og de treffer blink hver gang.

Mens slyngekasternes prosjektiler suser om ørene på dem, tørner den romerske hæren sammen med kartagerne. I forvirringen oppdager romerne for sent at de blir omringet, og kort tid etter har Roma lidd det største nederlaget noensinne.

Over 40 000 legionærer ligger døde på slagmarken, deriblant 80 senatorer og den ene av hærførerne. Den andre hærføreren, konsulen Aemelius Paullus, har i likhet med utallige andre blitt rammet av slyngekasterne, men lever fremdeles.

“Fra sin hest fikk militærtribunen Gnaeus Lentulus øye på konsulen der han satt på en stein og var dekket av blod”, skriver den romerske forfatteren Titus Livius.

Slyngekasterne kunne ikke ta all æren for seieren, men de bidro sterkt. Og romerne glemte dem aldri, for slyngen var et svært effektivt våpen som ingen hær kunne klare seg uten.

Slynge, blyprosjektil

De fleste slyngeprosjektilene veide under 100 g, men kunne lett drepe en mann.

© LOS ANGELES, COUNTY MUSEUM OF ART/AKG-IMAGES & Shutterstock

Slyngen er flere tusen år gammel

Slyngen er det nest eldste av alle menneskehetens våpen. Bare spydet er eldre. Ifølge forskerne er slyngen minst 8000 år gammel og har blitt brukt i praktisk talt alle deler av verden. Våpenet, som ble brukt til jakt og i krig, er enkelt å lage og treffer ekstremt presist i hendene på en ekspert. Maksimal rekkevidde er litt over 400 m, og en dyktig slyngekaster kan treffe nøyaktig på ca. 200 m.

Slyngen består av to snorer bundet til en liten pung av lær der prosjektilet legges. Den ene snoren ender i en løkke som skytteren stikker langfingeren gjennom. Den andre snoren ender i en knute og holdes mellom tommelen og pekefingeren.

Skytteren svinger slyngen rundt i sirkler for å gi prosjektilet fart og slipper deretter snoren med knuten så det slynges av sted. Bare ved å bruke sentrifugalkraften ble de to snorene, lærpungen og den lille steinen med en vekt på ikke stort over 100 gram til et dødelig våpen.

Slynge i hånd

Slyngen består av to snorer forbundet av en liten pung der prosjektilet legges.

© Shutterstock

Ifølge oldtidens forfattere kunne en slyngekaster skyte lenger enn en bueskytter. Samtidig trengte skytteren bare å bruke én hånd til våpenet og kunne derfor ha et skjold i den andre. Og prosjektiler av riktig størrelse kunne man finne på stort sett hvilken som helst slagmark. Skytteren trengte bare å bøye seg ned og plukke ut en stein som hadde riktig størrelse og form.

Av samme grunn brukte både egypterne og assyrerne som noen av de første slyngekastere i hærene sine. En av de eldste bevarte slyngene ble gravd ut i Kahun i Egypt og stammer fra rundt 1800 f.Kr. I barnekongen Tutankhamons grav fra ca. 1300 f.Kr. har arkeologene også funnet en slynge.

Steinrelieffer fra 700-tallet f.Kr. viser at assyrerkongen Tiglat-Pileser 2 brukte slyngekastere som en integrert del av sin krigsmaskin. I de assyriske hærene kjempet slyngekasterne parvis og var plassert bak bueskytterne på slagmarken.

Imidlertid var det i oldtidens Europa at slyngen for alvor vant respekt.

David feller Goliat.

Den jødiske gjetergutten David sto for historiens mest berømte slyngekast.

© Gino D’Achille/Bridgeman Images

Gjetergutt felte filisternes kjempe

I Det gamle testamente kan vi lese oss til hvor effektiv en slynge kunne være i kamp. Her står fortellingen om gjetergutten David og kjempen Goliat.

Handlingen foregikk sannsynligvis rundt år 1000 f.Kr., da jødene kjempet mot det filistiske folket, som var den sterkeste makten i Palestina.

Filisterne kunngjorde at krigen kunne avgjøres ved at en av jødene stilte opp til tvekamp mot filisternes beste soldat, en kjempe av en kriger ved navn Goliat. Ingen jøde våget det før David hørte filisternes hån.

Gjetergutten tok imot utfordringen, men i stedet for å kjempe med sverd tok han bare slyngen med seg. Og akkurat idet Goliat gikk til angrep, svingte David slyngen og traff Goliat med en stein rett under hjelmkanten. Kjempen falt om, og David halshogg ham.

Større slagkraft enn en revolver

I førstningen var oldtidens grekere ikke spesielt begeistret for slyngen. Mange mente at det var et våpen som primært ble brukt av mer primitive folkeslag. Men ifølge den gammelgreske forfatteren Tukydid var bl.a. lokalbefolkningen i Akarnania i det sentrale Hellas veldig dyktige slyngekastere.

“De ble opplært til å skyte gjennom ringer med moderat diameter på stor avstand. Derfor kunne de ikke bare treffe hodet på fiendene, men alle deler av ansiktet som de siktet på”, forteller den romerske forfatteren Livius.

Enda mer kjent var slyngekasterne fra den greske øya Rhodos. Ifølge kildene hentet Athen ikke mindre enn 700 slyngekastere her da bystaten seilte en invasjonsstyrke til Sicilia for å erobre Syrakus i 415 f.Kr. Mens de fleste andre brukte stein som prosjektiler, hadde slyngekasterne fra Rhodos funnet et langt bedre materiale.

Slyngekasternes blyprosjektiler veide mellom 30 og 80 g. Det er nesten ti ganger så mye som en moderne revolverkule.

På Rhodos støpte de prosjektilene av bly og formet dem ovale. Blyets tetthet er langt større enn steinenes, og dette ga prosjektilet ekstra slagkraft. Dessuten førte den ovale formen til at luftmotstanden ble mye mindre, siden kasteskytset roterte om sin lengdeakse gjennom luften, som et moderne prosjektil.

Slyngekasternes blyprosjektiler veide vanligvis et sted mellom 30 og 80 g. Til sammenligning veier en tennisball ca. 60 g mens en moderne revolverkule veier omtrent 6-10 g. Slyngekasternes skyts veide med andre ord opptil ti ganger mer, og det var årsaken til at det var livsfarlig å bli truffet av det.

Forskningen viser at en tung gjenstand i lav hastighet kan gjøre større skade på menneskekroppen enn en liten gjenstand i høy fart. En trent slyngekaster kan lett sende selv et relativt tungt prosjektil av sted i 160 km/t.

Ifølge beregninger kan en kraft på 70 såkalte fotpund (ett fotpund er lik kraften som skal til for å løfte ett pund én fot i været) påføre de fleste menneskeknokler skade. Og det skal bare en kraft på ca. 2 fotpund til for å trenge gjennom det myke vevet i et menneskes kropp.

Et slyngeprosjektil på 60 g som flyr gjennom luften med 60 m per sekund, treffer med en kraft på hele 82 fotpund og kan derfor både trenge gjennom en ubeskyttet kropp og knuse selv store knokler. Moderne eksperimenter viser at et slyngeprosjektil kan være mer livsfarlig enn selv en kule avfyrt fra en moderne kaliber .44 Magnum-revolver.

I storverket "Æneiden" gir den romerske forfatteren Vergil en malende skildring av hvor voldsomme skader et prosjektil fra en slynge kunne føre til da krigerkongen Mezentius fikk has på en motstander:

"Mezentius la ned lansen og svingte den susende slyngen tre ganger over hodet slik at remmene strakte seg, og sendte blykulen fresende mot sin unge motstanders panne, knuste pannen hans og sendte ham bakover ned i en støvsky."

Prosjektiler fra Burnswark i Skottland

Arkeologene fant mange hundre romerske blyprosjektiler ved den skotske bygdeborgen Burnswark.

© The Trimontium Trust

Blyet regnet ned over skotsk bygdeborg

Arkeologiske undersøkelser av en kjempestor skotsk borg har vist at festningsverket ble beleiret av romerske soldater som bygde artilleriplattformer som slyngekastere bombarderte skottene med bly fra.

En av verdens største konsentrasjoner av romerske slyngeprosjektiler er funnet i og rundt en av Skottlands største bygdeborger, Burnswark. Her fant skotske arkeologer hele 588 blyprosjektiler fra 2012 til 2016.

Ifølge en av de ledende arkeologene, John Reid fra The Trimontium Trust, stammer skytset sannsynligvis fra rundt år 140 e.Kr., da keiser Antoninus Pius ga romerske styrker ordre om at de skulle underlegge seg området nord for Hadrians mur.

Men på en kjempestor høyde bare noen få kilometer nord for forsvarsmuren lå den skotske bygdeborgen Burnswark med utsikt over hele området. Romerne anla derfor to legionsleirer på hver sin side av den skotske festningen – en i nord og en i sør.

Fra leirene kunne de blokkere ethvert forsøk på å flykte fra den skotske festningen. Deretter bygde romerne tre plattformer på utsiden av leiren i sør. Derfra kunne slyngekasterne deres skyte mot fienden.

Da arkeologene undersøkte området med metalldetektorer, fikk de nesten 3000 signaler om bly som lå begravd i bakken. 588 av dem viste seg å være slyngeprosjektiler. Resten hadde ikke arkeologene tid til å grave opp, men en stor del av dem er sannsynligvis også slyngeskyts.

Ifølge John Reid ble størstedelen av skytset funnet langs festningens forsvarsvoll. Han regner med at prosjektilene ble avfyrt fra plattformene som "dekningsild" da romerske soldater angrep og inntok fortet. Etter all sannsynlighet ble samtlige i festningen drept.

Kart over de mange funnene av slyngeprosjektiler nær Burnswark bygdeborg i Skottland.

  1. De fleste av de 588 blyprosjektilene (svarte prikker) ble funnet langs festningens forsvarsvoll mens en mindre del var skutt helt inn i festningen.
  2. I romernes sørlige leir fant arkeologene også en rekke blyprosjektiler, som sannsynligvis ble liggende igjen da romerne hadde inntatt festningen.
© The Trimontium Trust & Shutterstock

Slynger sendte perserne på flukt

De livsfarlige blyprosjektilene til Rhodos' slyngekastere reddet den athenske soldaten Xenofon da han cirka år 400 f.Kr. skulle føre 10 000 greske leiesoldater hjem til Hellas. De var strandet i det daværende Persia.

Perserkongens hærer var hakk i hæl på Xenofon og folkene hans og angrep konstant den greske baktroppen med bueskyttere og slyngekastere. Siden de greske bueskytterne ikke kunne skyte like langt som persernes bueskyttere eller deres slyngekastere, fikk Xenofon en lys idé.

Blant soldatene hans var det en gruppe menn fra Rhodos, og Xenofon ba dem derfor om å bruke sine evner som slyngekastere. Kort etter angrep perserne ledet av en general ved navn Tissafernes grekerne enda en gang, og denne gangen var det for å utrydde dem.

Xenofon leder sin hær.

Xenofon reddet sine 10 000 greske leiesoldater ved å bruke slyngekastere mot perserne.

© John Steeple Davis, Creative Commons

"Men da de rhodiske slyngekasterne og bueskytterne – oppstilt med strategiske mellomrom her og der – sendte en skur av missiler tilbake som motsvar, og ikke én mann bommet på målet, trakk Tissafernes og mennene hans seg fort tilbake, og de andre hærstyrkene fulgte hans eksempel”, forteller Xenofon begeistret.

Ifølge den greske soldaten skyldtes suksessen det faktum at de små rhodiske blyprosjektilene gikk dobbelt så langt som steinene til de persiske slyngekasternes knyttnevestore steiner. Ikke engang persernes bueskyttere kunne hamle opp med det treffsikre rhodiske blyskytset. Derfor innstilte perserne straks stormangrepet sitt og holdt seg på lang avstand av slyngemestrene fra Rhodos.

Ifølge antikkens kilder fantes det imidlertid enda farligere slyngekastere i den andre enden av Middelhavet.

Skytterne på Balearene traff alltid

På Balearene utenfor spanskekysten bodde det mennesker som hadde gjort slyngekasting til en livsstil. Ifølge den senromerske forfatteren Publius Vegetius, som skrev et stort verk om fortidens militære strategier rundt år 450, var øyboerne uovertrufne med slyngen.

“Det sies at det var innbyggerne på Balearene som oppfant slyngen, og de anvender den med forbløffende fingerferdighet takket være den måten de oppdrar barna sine på. De små får ingen mat av mødrene sine før de har truffet maten med slyngen”, skriver Vegetius.

Øyboerne ble så berømte for sine ferdigheter at det ga navn til øyene deres. Ballo på gresk betyr altså "å kaste/slynge".

Slyngekaster fra Balearene

Oldtidens beste slyngekastere var fra Balearene, der selv barn mestret våpenet.

© Johnny Shumate

Da Kartago tapte den såkalte første puniske krigen mot Roma i 241 f.Kr., bestemte den afrikanske stormakten seg for å kompensere for de tapte områdene på Sicilia ved i stedet å kolonisere store deler av den iberiske halvøya. Her hadde Kartago allerede hatt mindre kolonier, men nå ble halvøya en del av stormaktens planer om hevn.

Det var sannsynligvis ved denne anledningen at kartagerne kom i kontakt med slyngekastekspertene fra Balearene, og i år 218 f.Kr., da Kartagos største krigstalent, Hannibal, overrasket romerne ved å marsjere med en svær hær mot nord fra dagens Spania, hadde han med ikke mindre enn 1000 slyngekastere fra Balearene. Hæren marsjerte over Alpene og videre ned i Italia.

Harnisk ga ingen beskyttelse

Hannibal vant tre store seire over romerne under herjingene sine i Italia, deriblant slaget ved Cannæ i 216 f.Kr., som kostet romerne 40 000 falne på få timer. Og under alle slagene kjempet slyngekasterne hans tappert mot fienden.

Ifølge romerske kilder nøyde de baleariske skytterne seg ikke med å bruke én enkelt slynge. Nei, hver skytter hadde tre slynger av forskjellig lengde, som de skiftet på å bruke, alt etter hvor langt unna fienden befant seg. Jo lengre slynge, desto fjernere mål kunne skytteren treffe.

I tillegg til å kunne skyte lenger enn en bue hadde slyngen den fordelen at de små prosjektilene var mye vanskeligere å se når de fløy i stor fart gjennom luften. Derfor utløste de både forvirring og frykt blant de romerske soldatene som forgjeves speidet etter det hardtslående skytset.

“Slyngeprosjektiler dreper uten å påføre kroppen synlige skader.” Publius Vegetius, romersk forfatter, ca. år 450.

De romerske kildene forteller ikke detaljert om de skadene som det baleariske slyngeskytset påførte soldatene. Men den senromerske forfatteren Vegetius forteller at selv soldater som hadde på seg beskyttende lærharnisk på overkroppen, ikke kunne føle seg trygge for slyngeprosjektilene:

“Uansett beskyttelse blir soldater ofte mer plaget av de runde prosjektilene fra slyngen enn av alle fiendens piler.”

Ifølge forfatteren var det voldsomme slaget fra prosjektilet nok til å drepe:

“Slyngeprosjektiler dreper uten å påføre kroppen synlige skader, og den indre blødningen er dødelig uten tap av blod.”

Romerne slynget i vei mot fienden

Militærgeniet Hannibal måtte oppgi felttoget i Italia i år 203 f.Kr., da romerne truet hjembyen Kartago. På den tiden hadde også romerske hærer erobret store deler av den iberiske halvøya.

20 år senere kunne romerne fremdeles huske Hannibals baleariske slyngekastere, og da de erobret Balearene i år 123 f.Kr., gikk det ikke lang tid før de hadde hyret øyas slyngespesialister til felttogene sine. Romerne brukte også slynger, men langt fra så effektivt som balearerne, som også ble satt til å trene romerske soldater i å svinge slyngen mot fiendens styrker.

En av de generalene som så stort potensial i slyngekastere, var Julius Cæsar, som bl.a. hadde med skytterne på sitt ekstremt blodige felttog mot gallerne. Cæsar satte sannsynligvis inn slyngekastere i første rekke som opptakt til større slag, slik romerske kilder også forteller om senere slag. Slyngekasterne skulle myke opp fienden med en skur av prosjektiler.

Romerske slyngekastere på Trajansøylen

Under keiser Trajans felttog mot Dakia i år 105 e.Kr. hadde de romerske styrkene med slyngekastere fra Balearene.

© ROM, MUSEO DELLA CIVILTÀ ROMANA/AKG-IMAGES

Når fienden angrep, trakk de lett bevæpnede skytterne seg bak de forreste rekkene av legionærer. Derfra kunne de avfyre skytset sitt når det var plass. Men det viste seg snart at gallerne også brukte slynger, og at de hadde funnet på en alternativ måte å bruke dem på slagmarken.

I år 53 f.Kr. beleiret den belgiske nervii-stammen en romersk militærleir ledet av Quintus Cicero, som var en av Cæsars offiserer og bror til den berømte oratoren Marcus Cicero. Ifølge Caesar bygde fienden en høy voll rundt romernes befestede leir, og derfra skjøt de på de romerske soldatene.

"På angrepets sjuende dag ble det sterk vind, og de begynte å fyre av rødglødende kuler av brent leire med slynger samt spyd med ild mot hyttene, som etter gallisk skikk var dekket med halm," forteller Cæsar.

Gallernes geniale påfunn fikk brannen til å spre seg til hele leiren, som bare ble reddet fordi Cæsar senere kom den til unnsetning. Feltherren skildrer også hvordan en av offiserene hans, Lucius Cotta, ble truffet i munnen av et gallisk prosjektil som uten tvil må ha kostet Cotta en håndfull tenner.

Antikkens slyngekastere kunne velge mellom flere teknikker når de sendte sine livsfarlige blyprosjektiler mot fienden med en hastighet på langt over 100 km/t. Den teknikken de valgte, avhang sannsynligvis av hvor langt borte og hvor i landskapet målet befant seg.

Slyngekaster med overarmskast
© Johnny Shumate

Kast over hodet

En mye brukt teknikk var å fyre av prosjektilet med slyngen roterende over hodet.

Slynge over hodet
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Første sving

Skytteren setter slyngen i bevegelse ved å svinge den bakover like over bakken for straks etter å svinge den opp langs sin høyre side.

Slynge over hodet
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Andre sving

Slyngen svinges i en glidende bevegelse opp over hodet. Der svinges den rundt én eller to ganger mens rotasjonen foregår horisontalt med bakken.

Slynge over hodet
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Tredje sving

Under rotasjonen sikter skytteren på fienden og slipper deretter en av slyngens to snorer. Dermed farer prosjektilet av sted mot målet.

Kast med underarmen
© Johnny Shumate

Underhåndskast

En annen teknikk var å slynge prosjektilet av sted med et underhåndskast.

Kast med underarmen
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Første sving

Skytteren har slyngepungen med prosjektilet liggende på bakken foran seg. Deretter svinger han den bakover og så straks etter fremover.

Kast med underarmen
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Andre sving

Slyngen svinges deretter oppover slik at den roterer i en stor vertikal bue parallelt med skytterens kropp.

Kast med underarmen
© Per O. Jørgensen/Historie & Shutterstock

Tredje sving

Når prosjektilet nærmer seg bakken igjen for å svinge oppover enda en gang, retter skytteren armen helt ut og lar umiddelbart etterpå prosjektilet fare av sted.

Sarkasme sendt med luftpost

I likhet med grekerne støpte de romerske slyngekasterne prosjektilene sine av bly. Dette ga dem en opplagt mulighet for å prege små beskjeder til fienden på kulene. Arkeologene har funnet utallige meldinger på prosjektiler som stammer fra forskjellige romerske slag.

På mange av dem står bare navnet på legionen som støpte skytset, eller navnet på feltherren som ledet styrkene. Andre er forsynt med sarkastiske bemerkninger og grove hilsener.

Under 2. verdenskrig moret soldatene seg med å skrive meldinger på bomber og granater som de slapp over fienden. Denne tradisjonen har mer enn 2000 år gamle røtter, for oldtidens romere og grekere drev psykologisk terror med fienden ved å skrive på slyngeprosjektilene sine.

Beskjed på prosjektil fra slynge
© British Museum/Marie-Lan Nguyen & Shutterstock

Hån støpt i bly

De greske og romerske slyngeprosjektilene ble laget av bly, og det ga mulighet for å skrive beskjeder på dem.

Hånlig melding på slyngeprosjektil
© Shutterstock

Funnet i Spania

Fornærmelsen er fra et prosjektil som er funnet nær Granada i Spania. Meldingen har utvilsomt moret avsenderne.

Hånlig melding på slyngeprosjektil
© Shutterstock

Funnet i Hellas

Avsenderne var oppfinnsomme da de skrev denne meldingen på et prosjektil i byen Argos.

Hånlig melding på slyngeprosjektil
© Shutterstock

Funnet i Italia

Denne grovheten ble sendt av sted fra Perugia da Cæsars arving Oktavian beleiret byen i år 41 f.Kr.

Hånlig melding på slyngeprosjektil
© Shutterstock

Funnet i Hellas

Den sterkt sarkastiske meldingen kan ha blitt slynget av sted under romernes beleiring av Athen i år 87 f.Kr.

Hånlig melding på slyngeprosjektil
© Shutterstock

Funnet i Hellas

Denne tørre bemerkningen satt på et prosjektil fra 200-tallet f.Kr. og ble funnet i en nordgresk landsby.

Det ble tilsynelatende utvekslet en rekke slike meldinger under borgerkrigen mellom Marcus Antonius og Cæsars arving, Oktavian, som senere ble kjent som keiser Augustus. I år 41 f.Kr. beleiret Oktavians styrker den italienske byen Perugia, der Marcus Antonius' bror Lucius befant seg sammen med en hær som Antonius' kone Fulvia hadde hjulpet til med å rekruttere.

Arkeologer har funnet nesten 100 slyngeprosjektiler i byen, og flere av dem bærer ekstremt grovkornete inskripsjoner. På en av dem har Oktavians soldater skrevet:

“Skallete Lucius Antonius og Fulvia, spre rævballene!”

Den noe upolerte meldingen ble fulgt av en mer målrettet en:

“Jeg sikter på Fulvias’ klitoris.”

De innesperrede var ikke sene om å svare på fornærmelsen. Et prosjektil med omrisset av en penis på den ene siden bar denne teksten på den andre siden:

“Sett deg på denne, Oktavian, din utborede kjerring!”

Meldingen ble fulgt av en annen beskyldning om Oktavians kvinnelighet og homofile tendenser:

“Oktavian, du suger kuk!”

Slyngesår krevde legehjelp

Selv om det uten tvil moret de romerske soldatene å formulere grove meldinger til hverandre, var det ikke spesielt morsomt for den som var så uheldig å bli truffet av prosjektilene.

Ifølge den romerske legen Aulus Celsus, som skrev et stort verk om legekunst rundt Kristi fødsel, førte slyngeprosjektilene ofte til kompliserte skader. Han skrev detaljert om bl.a. hvordan legene fjernet blyprosjektiler.

“Når kulen sitter fast i et bein, må den lirkes frem og tilbake til knokkelen som holder fast i spissen, gir etter.” Den romerske legen Aulus Celsus om sår fra slyngeprosjektiler.

Ifølge legen hendte det ofte at skytset trengte gjennom huden og satt fast i kjøttet. I slike tilfeller ble såret skåret opp og kulen fjernet med tang. Men det skulle større dyktighet til hvis prosjektilet hadde kilt seg fast i en knokkel eller et ledd.

“Når kulen sitter fast i et bein, må den lirkes frem og tilbake til knokkelen som holder fast i spissen, gir etter. Deretter trekkes prosjektilet ut for hånd eller med tang”, forklarer Celsus, som legger til at det ellers er den samme metoden som leger bruker for å trekke tenner.

“På denne måten kommer skytset nesten alltid ut. Men hvis prosjektilet er gjenstridig, kan det frigjøres ved å slå det med et instrument”, skriver legen.

Ifølge Celsus var siste utvei å skjære et V-formet hakk i beinet nær det gjenstridige prosjektilet. Da ble det som regel lett å løsne.

Aulus Celsus' legebok viser at slyngeprosjektilene oppførte seg stort sett som moderne kuler fra skytevåpen, og altså kunne trenge dypt inn i knoklene. Den eneste forskjellen var at slyngekulene – og dermed sårene – var mye større.

Slyngen overlevde Romerrikets fall

Både antikkens kilder og arkeologenes funn viser at romerske hærer brukte slyngekastere helt frem til Romerrikets aller siste dager. Fra steinrelieffer vet forskerne at keiser Trajan hadde med slyngekastere på sine to store felttog mot Dakia i dagens Romania.

Krigen raste i årene 101-102 og igjen i 104-105, og alt tyder på at skytterne gjorde en stor innsats. I Skottland har arkeologer også funnet [nesten 600 romerske slyngeprosjektiler ved den skotske bygdeborgen Burnswark] (https://journalofromanarchaeology.com/wp-content/uploads/2020/05/JRA32_20_Reid_v6.pdf {"target":"_blank","rel":"follow"}).

Ifølge ekspertene ble de slynget mot borgens forsvarere da romerne forsøkte å erobre den barske regionen rundt år 140 e.Kr. Det er svært sannsynlig at slyngekasterne også denne gangen var rekruttert på Balearene.

Hull, slyngeprosjektiler, synge

Ca. 20 pst. av de nesten 600 prosjektilene som er funnet, hadde små hull som fikk skytset til å hvine i luften.

© The Trimontium Trust

Hull fikk prosjektiler til å hyle

Da arkeologen John Reid undersøkte den skotske bygdeborgen Burnswark, gjorde han en rekke mystiske funn. Blant de mange hundre ordinære blyprosjektilene som de romerske slyngekasterne hadde bombardert borgens forsvarere med, fant Reid noen som så ganske annerledes ut.

Disse blyprosjektilene var noe mindre enn de konvensjonelle, og dessuten hadde alle sammen et lite hull på omtrent 4 mm i diameter. Reid overveide om fordypningene kunne ha inneholdt gift, men hullene var for små. Dessuten var det usikkert om de små prosjektilene i det hele tatt kunne slå hull på huden.

Reids bror, som er fisker, foreslo at hullene i stedet skulle gi lyd. Blyloddene på fiskesnøret hans hadde også hull, og de plystret når de ble kastet. John Reid testet ideen, og ganske riktig: Prosjektilene hvinte!

Teorien hans er at romerne brukte de plystrende prosjektilene som terrorvåpen mot skottene, som allerede fra før fryktet de prosjektilene som ikke ga lyd fra seg.

En av de siste gangene de romerske kildene nevner slyngekastere, er i forbindelse med de romerske hærenes fortvilte kamp mot hunerkongen Attilas horder av ridende krigere på 400-tallet e.Kr. Ifølge den bysantinske forfatteren Prokopios kunne slyngekasterne nemlig skyte lenger enn selv hunernes berømte bueskyttere.

Prokopios beskriver blant annet hvordan en hunerkriger ble felt av en slyngekaster:

“En av hunerne som kjempet foran de andre, plaget romerne mer enn alle de andre. Men så fyrte en bonde av et godt skudd og traff ham på høyre kne med en slynge slik at han straks falt hodestups ned av hesten.”

I år 476 gikk den vestlige delen av Romerriket i oppløsning, men det betydde ikke at slyngekasternes tid var forbi. Våpenet ble fortsatt brukt langt opp i middelalderen; f.eks. hadde kong Johan 1 av Castilla ikke færre enn 30 000 slyngekastere på 1300-tallet.

Ifølge krønikeskriveren Jean Froissart kunne dyktige skyttere dele en hjelm i to. Med oppfinnelsen av kruttvåpnene ble slyngen til slutt overflødig, men mesterskytterne på Balearene bruker fremdeles slyngen – skjønt mest for moro skyld.