Spartacus startet på gladiatorskole
I år 73 f.Kr. drev Lentulus Batiatus en gladiatorskole i Capua, som lå 150 kilometer sør for Roma. Han hadde minst 200 gladiatorer på skolen.
De var slaver og krigsfanger som ble tvunget til å kjempe mot hverandre i Capuas amfiteater for å underholde byens innbyggere. Når gladiatorene ikke kjempet i arenaen, trente de på skolen, der de var sperret inne under fengselslignende forhold.
Sommeren i år 73 f.Kr. rømte et tjuetall av dem fra skolen og startet det største slaveopprøret noensinne.
Ifølge den greskromerske historikeren Plutark skjedde følgende: “Bare 72 mann greide å kjempe seg ut av skolen med våpen som for eksempel kjøttkniver og spidd som de hadde skaffet seg fra skolens kjøkken. På flukt gjennom byens gater hadde de hellet med seg. De støtte på noen kjerrer med gladiatorvåpen som skulle fraktes til en annen by. Etter å ha bevæpnet seg med disse våpnene, hadde gladiatorene ingen problemer med å kjempe seg ut av Capua.”
Hver tredje var slave
I år 73 f.Kr. strakte Romerriket seg fra Spania til Tyrkia, og fra Alpene til Sahara. Den italienske halvøya med hovedstaden Roma var rikets sentrum. Ifølge moderne historikere var en tredjedel av befolkningen i Italia slaver som romerne skaffet under kriger og erobringer.
De fleste slavene ble tvunget til å arbeide på store gods, der de dyrket jorden, eller de arbeidet som kveg- og sauegjetere. Andre slaver var for eksempel tjenestefolk, gladiatorer eller gruvearbeidere.
Rundt 200 gladiatorer gjorde opprør ifølge den antikke historikeren Plutark. Men bare 72 av dem greide å bryte seg ut av gladiatorskolen. De brukte bl.a. kniver og spyd som de hadde med fra kjøkkenet på skolen.
Spartacus var leiesoldat
Gladiatorene stanset opp utenfor Capua, der de valgte Spartacus som sin leder. Han var thraker, et folkeslag som levde i det som i dag er Bulgaria og Nord-Hellas.
Den greske historikeren Appian skrev at Spartacus var en fribåren thraker som frivillig hadde tjenestegjort i den romerske hærens hjelpetropper.
Det er sannsynlig at Spartacus deserterte og levde av røvervirksomhet, men ble fanget og solgt til slaveri som straff. Han ble i hvert fall ført til et slavemarked i Italia og endte på Batiatus’ gladiatorskole.
Spartacus og slavene tok hevn
Etter å ha valgt Spartacus som leder, nedkjempet gladiatorene romerske soldater som hadde blitt sendt etter dem fra Capua. Deretter flyktet opprørsbanden sørover til skråningene langs vulkanfjellet Vesuv, hvor de slo leir.
Underveis plyndret de både gods og gårder der de befridde slaver. Utsikten til frihet, plyndringer og hevn over gårdeiere eller slavepiskere fikk åpenbart mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden.
Spartacus slo en milits
En romersk hær på 3000 mann ble sendt av gårde for å nedkjempe opprøret. Hæren besto primært av sivile romere, som utgjorde en militshær.
Ifølge de gamle kildene lå opprørernes leir et vanskelig tilgjengelig sted ved Vesuv. Det vil si at romerne bare kunne komme opp til leiren via en trang passasje. I stedet for å angripe slo romerne leir nedenfor passasjen for å sulte ut gladiatorene og slavene.
Plutark forteller at opprørerne i ly av natten besteg toppen av fjellet og tok seg ned på motsatt side ved hjelp av sammenflettede vinranker. Deretter gikk de rundt fjellet, angrep den romerske leiren bakfra og slo hæren.
Spartacus hadde dermed overlistet og slått en romersk hær for første gang. Men det var bare en militshær. De fleste romerske legioner befant seg i provinser som for eksempel Spania, Hellas og Tyrkia.
Senatet så ned på opprøret
Romerrikets ledere, som besto av konsuler og senatorer, så på opprørerne som en ussel gjeng gladiatorer og slaver som ikke var verdige motstandere.
I begynnelsen tok senatet derfor ikke opprøret alvorlig nok, og opprørerne kunne ferdes uhindret rundt i det sørlige Italia. Titusenvis av befridde og rømte slaver sluttet seg til dem. De røvet, voldtok og drepte romere på sin vei.
Først på høsten i år 73 f.Kr. samlet og sendte senatet to legioner på omkring 10 000 mann under ledelse av Romas militærkommandant Publius Varinius, etter opprørerne.
Militærgeniet Spartacus slo til igjen
Spartacus beviste nå at han hadde sans for militærtaktikk. Han unngikk å møte romerne på en åpen slagmark. I stedet førte han en tilbaketrekningskamp. Varinius spredte hæren sin i enheter i et forsøk på å innhente slavene.
Fortroppen på 2000 mann kom for langt vekk fra hovedstyrken. Spartacus så feilen, snudde og slo den romerske fortroppen. Kort etter overrasket han en annen romersk hærenhet mens kommandøren av denne, Cossinius, befant seg på en badeanstalt i en liten by.
Først nå angrep Spartacus den svekkede romerske hovedstyrken og utraderte den. Varinius unnslapp med nød og neppe, og ba senatet i Roma om forsterkninger.
Sør-Italia var nå på opprørernes hender. De plyndret en lang rekke byer og inntok havnebyen Thurii, der Spartacus i løpet av vinteren trente slavene til krig og fikk produsert våpen. Hæren hadde nå vokst til 70 000, blant disse var en del kvinner, barn og gamle.
Blant Spartacus’ underordnede var en galler ved navn Krixos. Han hadde ikke tålmodighet til militærtrening. På vårparten år 72 f.Kr. dro han på plyndringstokt med flere tusen mann. Samtidig samlet senatet en hær på 40 000 soldater som ble sendt i felten mot slavene.
De fleste ble sendt mot Spartacus, mens resten jaget Krixos og slo ham på fjellet Garganus på østkysten av halvøya. Krixos var blant de drepte.
Spartacus marsjerte nordover mot Alpene, der han slo to romerske hærer. Han ville føre slavene ut av Romerriket slik at de kunne dra hjem til sine egne land.
Mange av dem var gallere og germanere som kom fra det nåværende Frankrike og Tyskland. Andre var fra Balkan eller Orienten.
Men i stedet for å krysse Alpene overtalte slavene Spartacus til å fortsette plyndringene i Italia. De mange seierne hadde gått til hodet på dem, og de ble etter hvert overmodige. Hæren vendte om mot sør.
I mellomtiden hadde den romerske politikeren og feltherren Lucinius Crassus samlet en hær på 50 000 mann som forfulgte slavehæren. Etter noen sammenstøt trakk Spartacus seg tilbake til halvøya Rhegium – Italias “tå”, og herfra ville han krysse stredet til Sicilia med hæren.
Spartacus ville etablere en fristat
Noen historikere mener at Spartacus ville opprette en fristat for rømte slaver på øya og fortsette krigen mot Roma herfra. Andre mener at slavene anså det for enklere å flykte via sjøveien.
Middelhavet var fylt med pirater fra det sørlige Tyrkia som ville seile dem ut av Romerriket mot betaling. Spartacus betalte noen pirater for at de skulle seile hæren hans over stredet. Men piratene snøt Spartacus, og de dukket aldri opp med skipene.
Crassus sperret av halvøya ved å bygge en 55 kilometer lang voll og grav med tretårn og palisader fra kyst til kyst. Crassus ville sulte slavehæren til døde. Slavene stormet vollen flere ganger, men ble slått tilbake.
De forsøkte også å krysse stredet til Sicilia på tømmerflåter, men strømmen var for sterk. På vinteren under en snøstorm greide slavehæren til slutt å trenge over vollen og flykte mot Brundisium – Italias hæl.
Her håpet slavene på å ta noen skip, men det var for sent. Romerske hærstyrker fra Hellas hadde gått i land i byen. Samtidig hadde hjemkalte legioner fra Spania nådd frem til det sentrale Italia.
Crassus innhentet slavehæren ved Nares Lucaniae, der han slo hovedstyrken deres. Blant de falne var Spartacus, som døde kjempende. Ifølge historikeren Plutark greide 5000 slaver å flykte, men de støtte på de spanske legionene og ble regelrett slaktet ned av dem.
Omkring 6000 andre fra slavehæren ble tatt til fange. De ble alle korsfestet langs veien Via Appia mellom Roma og Capua.
Spartacus’ lik fant romerne aldri. Kanskje ble han tatt med til et hemmelig sted av noen av sine menn og begravd der.
Under det siste slaget ble Spartacus såret i beinet, men kjempet videre til han falt. Hva som skjedde med liket er et mysterium. Kanskje ble han båret bort av sine egne menn og begravd i hemmelighet.
Spartacus ble frihetshelt
Spartacus ble husket i Romerriket. På et senere tidspunkt foreslo en senator for eksempel at slaver skulle gå med visse klær slik at man kunne se forskjell på slaver og borgere. Men forslaget ble forkastet. Senatet fryktet at slavene i så fall ville oppdage hvor mange de var.
Etter Romerrikets fall ble Spartacus glemt helt frem til 1700-tallet, da franske filosofer og revolusjonære gjenoppdaget historien om ham. Siden ble Spartacus et symbol på de undertrykte massenes kamp mot makthavere og overklassen.
Den franske filosofen François Voltaire kalte f.eks. slaveopprøret hans for “den mest rettferdige krigen i historien. Kanskje den eneste rettferdige krigen i historien”.
Om den historiske Spartacus var revolusjonær, er imidlertid usikkert. Han var en slave på flukt, og han ville føre slavene ut av Romerriket. Han var derfor ikke ute etter å velte det romerske samfunnet.
Men det er mulig at han ville opprette en fristat for slaver på Sicilia. Det var en revolusjonær tanke i oldtidens slavesamfunn.