Spartacus' opprør mot Roma endte i et blodbad

De som slapp unna kapret snart et helt vognlass med våpen på vei til gladiatorskolen – og med dem beseiret de uten problemer Capuas lille garnison.

Siden dro flyktningene rundt i nærområdet og befridde slaver fra de store godsene i området.

De nyankomne slavene ble bevæpnet så godt det lot seg gjøre, og deretter søkte alle sammen tilflukt på skråningen av den sovende vulkanen Vesuv.

Slavene må ha feiret sin nyvunne frihet med stor voldsomhet. Rapportene om herjing­ene nådde i hvert fall snart senatet i Roma.

Men i hovedstaden i det enorme riket tok man ikke nyheten så tungt.

Senatet nøyde seg med å sende en helt uerfaren offiser i spissen for en styrke på 3000 mann fra garnisonen i Roma.

Soldatene var relativt uerfarne, men fullt utrustet. Det måtte være rikelig til å få styr på “slaver, desertører og utskudd,” som en av tidens forfatt­ere skrev om Spartacus’ menn.

Hæren fra Roma slo leir ved foten av den klippeavsatsen på Vesuv hvor slavene holdt til og holdt vakt ved alle de veiene ned som de kunne finne.

Men i ly av mørket klatret Spartacus og hans menn nedover den steile skrenten vha. reip og stiger de hadde laget av vinranker.

Etter å ha kommet uhørt og usett ned, overfalt de unnslupne gladiatorene og slav­ene de sovende romerske soldatene som følte seg så trygge at de ikke hadde befestet leiren, noe romerne vanligvis gjorde.

Slavenes seier var total, og nå kunne de forsyne seg med utrustning og helt nye våpen.

Opprørshæren vokste raskt

Snart strømmet flere rekrutter til, og slave­hæren vokste jevnt og trutt.

Det var stort behov for forsterkningene, for i løpet av kort tid sendte Roma ut en straffeekspedisjon.

Denne gangen var den romerske styrken langt bedre forberedt – en regulær hær, velutrustet og veltrent.

Men av en eller annen grunn, kanskje fordi hærføreren Publius Varinius undervurderte motstanderen, valgte han å dele styrken sin i to enheter.

Spartacus grep sjansen. Uten å nøle et øyeblikk angrep han fienden og nedkjempet de to styrkene etter tur. Men Varinius selv unnslapp katastrofen.

Mot alle odds ble slavenes desperate, lite gjennomtenkte opprør en utrolig suksess.

Under Spartacus’ dyktige ledelse hadde en dårlig utrustet gruppe menn stått imot det beste Roma hadde å by på.

Utover høsten og vinteren som fulgte spredte ryktet seg vidt omkring, og etter hvert som tiden gikk, oppsøkte en jevn strøm av rømte slaver opprørernes leir.

Om Spartacus selv vet vi svært lite. Kild­ene er enige om at han var traker av fødsel – det vil si at han kom fra et om­råde i Sørøst-Balkan som i vår tid ligger i Serbia, Bulgaria og Hellas.

Fra Thrakia kjenner man til konger med navnet Sparadokos, så noen har foreslått at slaveopprørets Spartacus kan ha vært av høy byrd.

Slavenes hærfører tjente romerne

Mer sikkert er det at Spartacus hadde vært soldat i romersk tjeneste – et medlem av den delen av hæren som ble kalt auxilia, altså hjelpetroppene.

Av årsaker som historikerne ikke kjenner til, var han siden blitt gjort til slave før han ble solgt til gladiatorskolen.

I dag vet ingen hvordan Spartacus så ut. Han var trolig i 30-­årsalderen da han stilte seg i spissen for slaveopprøret, og han beskrives i kildene som en imponerende mann.

Spartacus “hadde ikke bare en sterk sjel og kropp,” skrev Plutark, “han var også intelligent og kultivert, mer som en greker enn en traker.”

Plutark forteller også at Spartacus var gift med en kvinne fra sin egen stamme. Kvinnen var angivelig seer og prestinne for guden for vin og ekstase, den hedonistiske Dionysos.

Plutark hevder at da Spartacus første gang kom til Roma for å bli solgt som slave, slynget en slange seg om hodet hans mens han sov.

Dette skal hans kone ha tolket som et tegn på at Spartacus ville oppnå en “stor og ærefrykt-inngytende makt,” men at denne velsignelsen ville ende i ulykke.

Ifølge Plutark flyktet Spartacus’ trakiske kone sammen med ham og var ved hans side frem til den bitre slutt.

Spartacus’ kone er imidlertid ikke kjent fra noen andre kilder, så hun kan være fri fantasi.

Senatet skalv i buksene

Våren 72 f.Kr. sto Spartacus i spissen for det som hadde vokst til å bli en regulær hær. Men det er uklart akkurat hvor mange soldater slavestyrken besto av.

En kvalifisert gjetning lyder på at Spartacus hadde ca. 60.000 mann under seg.

Han fikk bruk for alle disse slavesoldat­ene, for da våren kom, blusset kampene opp igjen. Hele to romerske hærer nærmet seg under kommando av republikkens høyeste øvrighetspersoner, konsulene.

Planen var å fange slavehæren i en knipe­tangsmanøver og utslette den.

Opera­sjonen startet lovende for konsulene da romer­ne beseiret en mindre gruppe slaver under ledelse av en av Spartacus’ nær­meste menn, Crixus.

Men da Spartacus møtte konsulene i felten, måtte de romerske legionærene trekke seg tilbake. Nå bredte det seg en følelse av uovervinnelighet i slavehæren.

På bare et halvt år hadde Spartacus utviklet seg fra slave og reelt sett dødsdømt gladiator til å være leder for den mektigste styrken på den italienske halvøya.

Flesteparten av Romas hærer var nemlig opptatt av kriger andre steder på dette tidspunktet.

Tidens mest respekterte general, Pompeius den store, var i Spania for å nedkjempe en opprørsk romersk guvernør.

Av de andre romerske legionene var de fleste i øst, der de utkjempet en langtrukken og utmattende grensekrig.

Derfor var bekymringen stor i senatet i Roma – spesielt fordi Spartacus samlet nye rekrutter overalt hvor han dro frem.

Romas økonomi var helt og holdent avheng­ig av slavearbeid – og det var trolig cirka 2 mill. slaver på den italienske halvøya.

Til sammenligning var den frie befolkningen på ca. 6 mill. personer.

Spartacus var en hard nøtt

Ifølge noen av antikkens kilder hadde Spartacus ambisjoner om å erobre Roma og dermed legge Romerriket i grus.

Andre kilder hevder at han bare ønsket friheten for seg selv og sine.

Nettopp ønsket om frihet skulle være grunnen til at han i første omgang beveget seg nordover mot Alpene.

Spartacus skal ha ønsket å starte et nytt liv på den andre siden av fjellene, utenfor Romas rekkevidde.

Senere fremstillinger av Spartacus har hatt en tendens til å se på ham som en idealist som ønsket å sette en stopper for selve slaveriet og forhindre den typen urett som han selv hadde blitt utsatt for.

Denne versjonen kommer sterkt til uttrykk i den berømte filmen Spartacus av Stanley Kubrick med Kirk Douglas i tittelrollen som blankskurt helt.

Glansbildet synes likevel å være ønsketenkning hos senere tiders revolusjonære og frihetskjempere.

Slik Spartacus opptrer i kildene, var han på ingen måte plaget av store moralske skrupler.

Tvert imot kunne han være svært grusom til tider. Ved ett tilfelle tvang han 400 tilfangetatte soldater til å kjempe til døden i gladiatorkamper.

I andre situasjoner henrettet han uten skånsel alle fangene. Han skal også ha gitt mennene sine lov til å plyndre og voldta sivile.

Likevel ser det ut til at Spartacus håndhevet en viss form for justis. Alle som sluttet seg til hæren hans ble regnet som jevnbyrdige uansett herkomst.

Krigsbyttet ble jevnt fordelt – og det samme gjaldt all mat og annet forråd.

Slavene valgte kamp fremfor friheten

Sommeren 72 f.Kr. nådde Spartacus frem til de italienske Alpene.

Før fjellene ble han møtt av to romerske legioner som han beseiret etter en hard kamp.

Veien mot nord lå åpen. Spartacus kunne uten videre problem­er ha ført hæren sin over fjellene og ut av Romerriket mot friheten.

Men det skjedde ikke. I stedet vendte han om og dro mot sør igjen. Hvorfor han endret kurs med friheten innenfor rekkevidde, er et mysterium.

Antikkens kilder sier at Spartacus lot seg overtale av mennene sine. Kanskje var de overbevist om at de var uovervinnelige.

Kanskje ønsket de å fortsette plyndringen og få hevn over sine romerske plageånder.

Men det skulle vise seg å være en skjebne­svanger beslutning for slavehæren å bli på den italienske halvøya.

Det hersket en akutt krisestemning i Roma. Republikken hadde vært truet mange ganger, og den hadde lidd en rekke store nederlag gjennom tiden.

Men aldri hadde riket tapt en krig, og ingen ville at det skulle skje.

Senatet pekte derfor ut en ny hærfører, Marcus Licinius Crassus, en av Romas rik­este menn og en erfaren feltherre.

Han gjorde grundige forberedelser og reiste seks legioner til kampen. Med dem inn­ledet han nå jakten på Spartacus.

Hver tiende soldat ble henrettet

Crassus innså fort at de romerske soldat­ene fryktet Spartacus og hæren hans etter den lange rekken av nederlag.

Derfor satte han seg fore å gjenopprette disiplinen med jernhånd og streng kustus.

Da en legion hadde trukket seg tilbake i en mindre trefning, viste Crassus ingen nåde.

Han gjenopplivet romernes gamle straffemetode desimering. Prosedyr­en gikk i all enkelhet ut på at hver tiende mann ble utvalgt ved loddtrekning.

Deretter ble de utvalgte mennene stilt opp foran resten av legionen før de ble drept av sine våpenbrødre.

Historikeren Appian skriver: “Dermed viste Crassus mennene sine at de hadde mer grunn til å være redd for ham enn for fienden.”

Orden var gjenopprettet, og hjulene på den romerske krigsmaskinen begynte å dreie. Gjennom en serie kamper ble Spartacus og hans folk presset stadig lenger mot sør.

Snart måtte slavehærens leder se seg om etter en løsning. Selv folkene hans lot til å ha innsett at i den aktuelle situasjon­en kunne de bare håpe på å redde livet ved å flykte fra Italia.

Spartacus’ plan var å hyre en piratflåte til å seile seg og hæren over til Sicilia.

Her håpet han å finne et fristed for senere å fortsette til Nord-Afrika.

Piratene tok imot betalingen og lovte å møte opp med skipene sine. Men på den avtalte dagen var det ingen seil å se i horisonten. Slavehæren var strandet ved Messinastredet.

Situasjonen var alvorlig: Det var vinter­en 71 f.Kr., og slavehæren var i beit for forsyninger. Og i de barske omgivelsene fantes det ikke mat og drikke å oppdrive.

Hæren rykket mot nord for å finne forråd, men en stygg overraskelse ventet dem.

Crassus hadde reist en mur tvers over den halvøya som i dag er Calabria. Romerne aktet å sperre slavehæren inne på halvøya og la den sulte til den overga seg.

Slavene forsøkte flere ganger å trenge gjennom muren, men gang på gang ble de slått tilbake med store tap.

En hardt presset Spartacus besluttet til sist å sette alt på ett brett. Først korsfestet han en romersk soldat foran mennene sine for å vise dem hvilken skjebne som ventet dem hvis de ble tatt til fange.

Deretter ventet han til en vinterdag med elendig vær før han startet et stormløp på muren.

Etter en voldsom kamp klarte da også slavene å trenge gjennom Crassus’ mur, men Spartacus hadde bare en tredjedel av styrken sin igjen da han fortsatte nordover.

Enda en gang hadde gladiatorenes hær vist seg umulig å beseire. Spartacus og mennene hans var fremdeles frie.

Men gleden ble kortvarig. Hæren var på vei mot havnebyen Brundisium (nåværende Brindisi) da den fikk de verst tenkelige nyheter.

En romersk hær østfra hadde nettopp landet ved Brundisium og var på vei mot dem. Samtidig fikk de etterretning om at Pompeius var på vei fra nordvest i spissen for en kjempehær.

Appian skriver at “Spartacus var fullstendig fortvilet og snudde sin fortsatt store styrke for å møte Crassus i et siste stort slag.”

Blodbad avgjorde opprøret

Før det skjebnesvangre slaget sto Spartacus av hesten sin og holdt en oppmuntrende tale til mennene sine.

Deretter drepte han hesten for å vise at han ikke hadde tenkt å flykte. Etter den symbolske handlingen kastet de tidligere slavene seg inn i kampen.

Spartacus satset alt på å kjempe seg vei frem til Crassus, som ledet kampen fra en post rett bak frontlinjen.

Slaveanføreren håpet å kunne vende det kommende nederlaget til seier ved å drepe Crassus og dermed ta motet fra soldatene hans.

Men planen skulle vise seg å være håpløs. Spartacus kjempet seg langsomt vei gjennom de romerske rekkene, og underveis felte han ikke mindre enn to centurioner – de dyktigste og mest erfarne av de romerske offiserene. Men like lite hjalp det.

“Til slutt, da hans egne menn hadde flyktet, sto han selv, omgitt av fiender, og holdt stand og døde idet han kjempet til det siste,” skrev Plutark.

Appian har en annen versjon. Ifølge ham flyktet ingen av Spartacus’ menn:

“Spartacus ble truffet av et spyd i låret, sank på kne og holdt skjoldet foran seg mens han drev dem som angrep ham tilbake inntil han og et stort antall av følgesvennene hans ble omringet og drept.”

Senere berømmet flere romerske kommentatorer Spartacus’ mot. Han var kanskje født som en barbar, sa de, men han døde modig og stolt som en ekte imperator, en feltherre.

Spartacus’ lik ble aldri funnet, men mange av hans menn som overlevde blodbadet ble tatt til fange.

Som hevn, og for å avskrekke alle som senere kunne føle seg inspirert av Spartacus’ opprør, besluttet Crassus å korsfeste samtlige 6000 overlevende langs veien Via Appia fra Capua til Roma.

Men Spartacus’ navn levde videre som en advarsel for romerne og et løfte om håp for alle undertrykte mennesker som levde under romernes overhøyhet.